Personlig åpenbaring – profetenes læresetninger og eksempler
Personlig åpenbaring er den måte vi selv kan få kunnskap om vårt livs viktigste sannheter på.
På begynnelsen av det avsluttende møtet av denne historiske konferansen, slutter jeg meg til dere og uttrykker takknemlighet over å kunne oppholde president Henry B. Eyring som rådgiver i Det første presidentskap, eldste Quentin L. Cook i De tolvs quorum og eldste Walter F. González i De syttis presidentskap. Jeg vil gi dem min kjærlighet og støtte, og vitner om at de er kalt av Gud gjennom en levende profet, president Gordon B. Hinckley, «ifølge profetiens og åpenbaringens ånd»1.
Det som har hendt disse to dagene, viser oss behovet for åpenbaring i Herrens verk og personlig åpenbaring i vårt eget liv. Personlig åpenbaring er den måte vi selv kan få kunnskap om vårt livs viktigste sannheter på, som at Gud, vår evige Fader, og hans Sønn Jesus Kristus virkelig lever, at det gjengitte evangelium er sant, og om Guds hensikter og hans veiledning til oss.
Mye av det jeg vet om personlig åpenbaring, har jeg lært av profetenes eksempel, både oldtidens og dagens. I dag ønsker jeg å gi dere noen av disse personlige eksemplene, og jeg ber om at de må inspirere oss til å søke velsignelsene ved personlig åpenbaring i vårt eget liv.
Som ung regionalrepresentant fikk jeg i oppdrag å hjelpe eldste Marion G. Romney med å omorganisere en stav. Under den lange, fredelige turen til konferansen dreide vår samtale seg om de åndelige dimensjonene av vårt oppdrag. Eldste Romney forklarte meg hvordan Herren velsigner oss med åpenbaring. «Robert,» sa han, «jeg har lært at når vi går Herrens ærend, har vi hans velsignelse til å kunne gjennomføre alt vi blir bedt om å gjøre.» Eldste Romney forklarte videre at når vi kom frem, skulle vi knele ned i bønn, intervjue prestedømsbærere, knele ned i bønn igjen, og så ville Den hellige ånd åpenbare for oss hvem Herren hadde utvalgt til å bli den nye stavspresidenten. Han lovet meg at det ville bli en av mitt livs store åndelige opplevelser, og det ble det.
Vi har alle blitt sendt til jorden av vår himmelske Fader for å gjøre oss fortjent til evig liv: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.»2 Hvordan kan vi selv lære Faderen og Sønnen å kjenne? Ved personlig åpenbaring. Personlig åpenbaring er den måte vår himmelske Fader hjelper oss å bli kjent med ham og hans Sønn på, lære og etterleve evangeliet, holde ut til enden i rettferdighet og kvalifisere oss for evig liv – for å kunne vende tilbake til deres nærhet.
Dere spør kanskje: «Hvordan søker vi personlig åpenbaring?» Paulus rådet de hellige til å sette sin lit til Ånden fremfor verdens visdom.3 For å motta denne Ånden begynner vi med bønn. President Lorenzo Snow hadde studert evangeliet i flere år før han sluttet seg til Kirken. Likevel mottok han ikke et vitnesbyrd før to eller tre uker etter sin dåp, da han trakk seg tilbake i lønnlig bønn. «Guds ånd kom over meg,» sa han. «Å, hvilken glede jeg følte, [for] jeg mottok fullkommen kunnskap om at Gud lever, at Jesus Kristus er Guds Sønn og om gjengivelsen av det hellige prestedømme og fylden av evangeliet.»4
Jeg har lært at bønn danner en sikker grunnvoll for personlig åpenbaring. Men det kreves mer. Mens jeg fremdeles var regionalrepresentant, fikk jeg anledning til å lære av en annen apostel, eldste Boyd K. Packer. Vi hadde fått i oppdrag å omorganisere en stav, og begynte med å knele ned i bønn sammen. Etter å ha intervjuet prestedømsledere og igjen knelt ned i bønn, foreslo eldste Packer at vi skulle gå rundt bygningen sammen. Mens vi gikk, viste han i praksis et viktig prinsipp for å søke personlig åpenbaring – det prinsippet Herren forklarte for Oliver Cowdery: «Se … du må tenke det ut i ditt sinn.»5 Vi grunnet på vårt oppdrag, rådslo med hverandre og lyttet til Åndens røst. Da vi kom tilbake, ba og studerte vi enda mer, og da var vi forberedt til å motta åpenbaring.
Åpenbaring kommer i Herrens egen tid, noe som ofte betyr at vi må gå fremad i tro, selv om vi ikke har mottatt alle svarene vi ønsker. Som generalautoritet fikk jeg i oppdrag å hjelpe til med å omorganisere et stavspresidentskap under ledelse av eldste Ezra Taft Benson. Etter bønn, intervjuer, studium og bønn igjen, spurte eldste Benson om jeg visste hvem som skulle bli den nye presidenten. Jeg sa at jeg ikke hadde mottatt den inspirasjonen ennå. Han så på meg lenge og svarte så at det hadde ikke han heller. Vi ble imidlertid inspirert til å be tre verdige prestedømsbærere tale på konferansen på møtet lørdag ettermiddag. Like etter at den tredje taleren hadde begynt, fortalte Ånden meg at han skulle bli den nye stavspresidenten. Jeg kikket bort på president Benson og så tårer strømme nedover kinnene hans. Åpenbaringen hadde blitt gitt til oss begge – men først etter at vi hadde fortsatt å søke vår himmelske Faders vilje samtidig som vi gikk fremad i tro.
Tidlig i min tjeneste i Kirken lærte eldste Harold B. Lee meg dette da han kom for å organisere en ny stav i det distriktet vi bodde i. Eldste Lee spurte meg, som nylig oppholdt biskop, om jeg ville delta på en pressekonferanse sammen med ham. Der utfordret en intens ung journalist eldste Lee. Han sa til ham: «Du kaller deg profet. Når fikk du sist en åpenbaring, og hva handlet den om?» Eldste Lee tenkte seg om en stund, kikket ham så rett i øynene og sa med vennlig stemme: «Det var i går ettermiddag ca. klokken tre. Vi ba om hvem som skulle kalles til president for den nye staven, og det ble gjort kjent for oss hvem det skulle være.» Journalistens innstilling forandret seg. Jeg vil aldri glemme den ånd som kom inn i rommet da eldste Lee bar sitt mektige vitnesbyrd om den åpenbaring som kan mottas av dem som trofast søker å gjøre Herrens vilje.
Som trofaste barn, ungdommer, foreldre, lærere og ledere kan vi motta personlig åpenbaring oftere enn vi er klar over. Desto mer vi mottar og gjenkjenner personlig åpenbaring, desto mer vil vårt vitnesbyrd vokse. Som biskop vokste mitt vitnesbyrd hver gang jeg fikk åpenbaring om å gi kall til menighetens medlemmer. Dette vitnesbyrdet har blitt styrket hver gang jeg ser generalautoriteter og andre embetsmenn på generalplan, områdesyttier og stavspresidenter motta sine kall eller nye oppgaver. Enda viktigere er det imidlertid at jeg blir styrket av de personlige åpenbaringer jeg mottar i min rolle som en Guds sønn, som ektemann og som far. Jeg er så takknemlig for Åndens veiledning i vårt hjem når vi søker veiledning i familieanliggender.
Våre personlige åpenbaringer gjenspeiler for oss alle det mønster for åpenbaring som mottas av profeter, slik det står i Skriftene. Adam og Eva påkalte Herrens navn og mottok personlig åpenbaring, herunder kunnskap om Frelseren.6 Enok, Abraham og Moses søkte sitt folks velferd og fikk strålende åpenbaringer som er nedtegnet i Den kostelige perle.7 Elijahs personlige åpenbaring kom gjennom den milde, lave røst.8 Daniels kom i en drøm.9 Peters personlige åpenbaring ga ham et vitnesbyrd om at Jesus er Kristus.10 Lehi og Nephi mottok åpenbaringer om Frelseren og frelsesplanen, og så å si alle profetene i Bibelen og Mormons bok fikk åpenbaringer til advarsel, undervisning, styrke og trøst for seg selv og for sitt folk.11 Etter mye bønn i templet mottok president Spencer W. Kimball åpenbaringen om prestedømmet.12 Og etter å ha bedt om å kunne gjøre templets velsignelser tilgjengelig for flere medlemmer av Kirken, fikk president Hinckley åpenbaringen om å bygge templer i mindre størrelse.13
Profeter mottar personlig åpenbaring til hjelp i sitt eget liv og til å lede Kirkens jordiske anliggender. Det er vårt ansvar å søke personlig åpenbaring for oss selv og for de ansvarsoppgaver Herren har pålagt oss.
I ukene som har gått, har president Hinckley søkt åpenbaring om de kallene som skulle bekjentgjøres på denne konferansen. For omtrent en måned siden på vårt torsdagsmøte i templet med Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum, hørte jeg president Hinckley holde en enkel, oppriktig bønn om åndelig veiledning. Svaret på hans inderlige bønn har nå blitt presentert for oss alle.
Ser vi mønsteret for åpenbaring i profetenes liv? Er trådene i dette mønsteret også vevd inn i vårt liv?
Vi vet at mønsteret dreier seg om forsoningen.14 Vi mottar forsoningens velsignelser når vi omvender oss fra våre synder og holder budene. Dette sluttet vi en pakt om å gjøre da vi ble døpt, og vi fornyer denne pakten hver uke når vi tar del i nadverden. Når vi går fremad i rettferdighet, kvalifiserer vi oss til å si med Samuel: «Tal [Herre], din tjener hører.»15 Og Herren svarer: «Salige er deres øyne fordi de ser, og deres ører fordi de hører.»16
Vi forbereder oss til å motta personlig åpenbaring slik profetene gjør, ved å studere Skriftene, faste, be og utvikle vår tro. Tro er nøkkelen. Husk Josephs forberedelse for det første syn:
«Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud…
Men han må be i tro, uten å tvile.»17
Ved urokkelig tro lærer vi for oss selv at «det er ved tro mirakler blir utført»18.
Vanligvis er ikke disse miraklene fysiske tilkjennegivelser av Guds kraft – at Rødehavet deler seg, at døde blir oppvekket, at fengselsmurer brytes ned eller at det kommer himmelske sendebud. Med hensikt er de fleste mirakler åndelige tilkjennegivelser av Guds kraft – mild barmhjertighet som varsomt skjenkes oss gjennom tilskyndelser, ideer, betryggende følelser, løsninger på problemer, styrke til å møte utfordringer og trøst til å kunne bære skuffelser og sorg.
Vi opplever disse miraklene når vi utholder det Skriftene kaller en prøve på vår tro.19 Noen ganger består denne prøven i den tid det tar før vi mottar et svar. Da president David O. McKay var ung og gjette kveg, søkte han et vitnesbyrd, men det kom ikke før mange år senere mens han var på misjon i Skottland. Han sa: «Det var en tilkjennegivelse som jeg som en tvilende ungdom i hemmelighet hadde bedt om oppe i en ås og ute på en eng. Det var en forsikring til meg om at oppriktig bønn blir besvart ”en gang, et sted”.»20
Svaret er kanskje: «Ikke nå – vær tålmodig og vent.»
Jeg vitner om at Frelserens ord til hver enkelt av oss vil bli oppfylt oppe i en ås eller ute på en eng, i lunden eller i vårt lønnkammer, nå eller i de kommende evigheter: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.»21 Selv om vi har blitt befalt ikke å søke tegn, så er vi befalt å «søk[e] oppriktig etter de beste gaver».22 Disse gavene innbefatter Den hellige ånd og personlig åpenbaring. Denne åpenbaringen vil komme «linje på linje og bud på bud», som Frelseren sa, og «til den som mottar vil [Herren] gi mer».23
Når vi forlater denne konferansen, vil jeg oppfordre oss alle til å søke mer og motta mer av Guds ånd. Frelseren ba om at hans disipler i den nye verden måtte motta denne Ånden. Så, som et eksempel for oss alle, forlot han sine disipler, og i bønn takket han sin himmelske Fader for at han hadde skjenket den.24 La oss følge hans eksempel og be om Guds ånd, og takke for dens storartede velsignelser i vårt liv.
Jeg bærer mitt spesielle vitnesbyrd om at Jesus Kristus lever og leder sin kirke gjennom en levende profet, president Gordon B. Hinckley. Jeg vet – jeg vet – at president Hinckley leder denne kirken ved åpenbaring. Med Almas ord: «Se, jeg sier dere at [disse ting] er gjort kjent for meg av Guds Hellige Ånd. Se, jeg har fastet og bedt i mange dager … og nå vet jeg selv at de er sanne, for Gud Herren har tilkjennegitt det for meg … og dette er åpenbaringens ånd som er i meg.»25
Måtte vi alle motta denne ånd, bli velsignet med personlig åpenbaring og selv få vite at disse ting er sanne, er min inderlige bønn, i Jesu Kristi navn. Amen.