Vi må heve listen
Sørg for at dere lett innfrir minstekravene for tjeneste som misjonær, og at dere stadig hever listen.
I forrige måned fikk jeg det privilegium å delta på et seminar med misjonspresidentene fra området Nord-Amerika vest. Blant de tilstedeværende misjonspresidentene var min sønn Lee. Han hadde blitt kalt før jeg var ferdig med mitt ettårige oppdrag i presidentskapet for området Europa sentralt. Det hadde gått tre år siden jeg hadde tilbragt noe særlig tid med min sønn, annet enn noen få korte besøk på vei gjennom hans område i forbindelse med andre oppdrag.
Etter en bli kjent-middag med alle misjonspresidentene og deres hustruer, gikk Lee og jeg, sammen med våre hustruer, til mitt hotellrom for å slå av en prat. Samtalen dreide seg naturligvis om misjonærarbeid. Lee forklarte hva som hadde hendt med hans misjonærer etter at president Hinckley ba oss heve listen for å kvalifisere seg til misjonærtjeneste. Han kunne melde om en tydelig forbedring i hvor godt forberedt misjonærene var som ankom misjonsmarken. Samtalen penset oss inn på en opplevelse Lee og jeg hadde mens han gikk på high school.
Lee var medlem av skolens friidrettslag. Han var både sprinter og høydehopper. Under sommer-OL i Mexico City i 1968 forelsket verden seg i en lite kjent høydehopper som het Dick Fosbury. Han hadde eksperimentert med en ny hoppteknikk som innebar å løpe diagonalt mot stangen, for så å dreie og hoppe baklengs over stangen. Dette ble senere kjent som Fosbury-flopp.
I likhet med mange andre ble Lee nysgjerrig på den nye teknikken, men før det nye skoleåret begynte, hadde han ikke noe sted hvor han kunne trene på den. Jeg kom hjem en kveld og så at han trente Fosbury-flopp i kjelleren vår. Han hadde laget et provisorisk høydestativ ved å stable stoler, og han hoppet over en sopelime som var lagt over stolene, med en sofa til å dempe landingen. Det sto helt klart for meg at sofaen ikke ville tåle en slik behandling, så jeg fikk slutt på denne innendørshoppingen. Isteden inviterte jeg ham med til en sportsforretning hvor vi kjøpte en tjukkas til å lande på og et høydestativ, slik at han kunne drive aktiviteten utendørs.
Etter å ha eksperimentert med Fosbury-flopp en stund, bestemte Lee seg for å gå tilbake til den gamle dykkstilen. Likevel trente han høydehopp i hagen vår i timevis resten av sommeren og utover høsten.
En kveld da jeg kom hjem fra jobb, fant jeg igjen Lee i full sving med å trene høydehopp. Jeg spurte: «Hvor høy er listen?»
Han sa: «1 meter og 74 cm.»
«Hvorfor den høyden?»
Han svarte: «Man må klare den høyden for å kvalifisere seg til delstatsmesterskapet.»
«Hvordan går det?» spurte jeg.
«Jeg klarer det hver gang. Jeg har ikke revet.»
Jeg svarte: «La oss heve listen og se hvordan det går da.»
Han svarte: «Da vil jeg kanskje rive.»
Jeg spurte: «Hvis du ikke hever listen, hvordan skal du få vite hvilket potensial du har?»
Så vi begynte å heve listen til 179 cm, og så til 180 cm osv. etter hvert som han prøvde å forbedre seg. Lee ble en bedre høydehopper fordi han ikke var tilfreds med bare å klare minstekravet. Han lærte at selv om det innebar å rive, ønsket han å fortsette å heve listen for å bli den beste høydehopperen han kunne bli.
Denne opplevelsen med min sønn fikk meg til å tenke på talen eldste M. Russell Ballard holdt på prestedømsmøtet på generalkonferansen i oktober 2002, hvor han utfordret Kirkens unge menn til å bli den beste generasjon misjonærer. Han kunngjorde at listen, minstekravet for misjonærtjeneste, var hevet. Han ba de unge mennene i Det aronske prestedømme om å forberede seg med større flid for å nå dette nye og høyere minstekravet. Han ga dessuten instruksjoner til fedre, biskoper og stavspresidenter om å hjelpe unge menn å forberede seg til heltidsmisjon. (Se «Den beste generasjon misjonærer», Liahona, nov. 2002, 46-49.)
I sin avslutningstale på det samme prestedømsmøtet kommenterte president Hinckley eldste Ballards tale. Han sa: «Eldste Ballard har talt til dere om misjonærer. Jeg ønsker å slutte meg til det han sa. Jeg håper at våre unge menn, og våre unge kvinner, vil vokse med utfordringen han har gitt. Vi må heve normen for verdighet og kvalifikasjoner hos dem som reiser ut i verden som vår Herre Jesu Kristi ambassadører» («Til menn i prestedømmet», Liahona, nov. 2002, 56).
Kort tid senere, i et brev datert 11. desember 2002, forklarte Det første presidentskap for Kirkens ledere hvilke kvalifikasjoner som kreves for misjonærtjeneste på heltid. Instruksjonene lød som følger: «En heltidsmisjon er et privilegium for dem som kalles ved inspirasjon av Kirkens president. Biskoper og stavspresidenter har det alvorlige ansvaret for å finne verdige, kvalifiserte medlemmer som er åndelig, fysisk og følelsesmessig forberedt for denne hellige tjenesten, og som kan anbefales uten forbehold. De som ikke er i stand til å klare de fysiske, mentale og følelsesmessige utfordringene ved misjonærarbeid på heltid, fritas med heder, og skulle ikke anbefales. De kan kalles til andre givende oppgaver.»
Listen ble hevet av Kirkens ledere, og nå er minstekravet for å delta i misjonærarbeid absolutt moralsk verdighet, fysisk helse og styrke, intellektuell, sosial og følelsesmessig utvikling. I alle høydekonkurranser er det en minimumshøyde som konkurransen starter på. Høydehopperen kan ikke be om å få starte på en lavere høyde. På samme måte skulle dere ikke forvente at normene senkes for at dere skal få reise på misjon. Hvis dere ønsker å bli misjonærer, må dere innfri minstekravene.
Når dere imidlertid har nådd disse minstekravene, skulle dere ikke så prøve å heve listen? Jeg stiller dere det samme spørsmål som jeg stilte min sønn for mange år siden: «Hvis dere ikke hever listen, hvordan skal dere få vite hvilket potensial dere har?» Jeg vil utfordre dere til å erkjenne at det finnes et minstekrav – og at dere må innfri det for å kunne reise på heltidsmisjon – men ikke la det bli med det. Den beste generasjon misjonærer vil ikke nå sitt fulle potensial med mindre den stadig hever listen.
La meg gi dere noen forslag til hva dere kan gjøre for å heve listen enda høyere i deres forberedelse til misjonærtjeneste.
Det fysiske minstekravet til en heltidsmisjonær gjelder en potensiell misjonærs fysiske helse og styrke. For eksempel spørres det på misjonæranbefalingsskjemaet om dere kan arbeide 12-15 timer om dagen, gå 10-13 km om dagen, sykle 16-24 km om dagen og gå opp trapper hver dag. Misjonærarbeidet er krevende, og heltidsmisjonærer må være i god fysisk form for å tjene. Å heve listen til en høyere fysisk norm, kan innebære ytterligere fysisk trening.
Det kan også omfatte å forbedre den fysiske fremtoningen. En misjonær forventes å kle seg på en bestemt måte og ha en velstelt fremtoning som innebærer en passende frisyre, å være glattbarbert, å gå med en ren hvit skjorte, slips og en velpresset dress – hele veien ned til en bra skopuss. Begynn nå å forberede dere for en heltidsmisjon ved å begynne å se ut som heltidsmisjonærer.
Hev listen høyere i deres intellektuelle forberedelse. Ta skolen på alvor. Det er viktig å kunne lese, snakke og skrive på en intelligent måte. Øk deres kunnskap om verden rundt dere ved å lese gode bøker. Lær å studere. Anvend så deres forbedrede studievaner til å lære Jesu Kristi evangelium. Les jevnlig i Mormons bok.
Forsøm ikke muligheten til å delta i Seminar- og Institutt-klasser. Delta, og lær alt dere kan fra Skriftene, slik de blir forklart i denne storartede rammen for religionsundervisning. De vil forberede dere til å presentere det gjengitte evangeliums budskap for dem dere får anledning til å møte. Studer Forkynn mitt evangelium, med vekt på de grunnleggende læresetningene i kapittel 3. Hver gang dere blir bedt om å tale i kirken eller holde en leksjon på familiens hjemmeaften, bør dere fokusere på disse grunnleggende læresetningene.
I Lære og pakter 11:21 forteller Herren oss: «Søk ikke å forkynne mitt ord, men søk først å erholde mitt ord, og så skal din tunge bli løst. Hvis du da ønsker det, skal du få min Ånd og mitt ord, ja, Guds kraft til å overbevise menneskene.» Tiden før misjonæralderen er ideell til å heve listen gjennom å forberede deres sinn ved å tilegne dere Jesu Kristi evangeliums lys og sannhet.
Dere må vite at misjonærtjeneste er følelsesmessig krevende. Deres nettverk vil bli borte når dere reiser hjemmefra og drar ut i verden. Mange av de metodene dere nå benytter til å takle følelsesmessig stress – som å være sammen med venner, være for dere selv, spille TV-spill eller høre på musikk – er ikke tillatt ifølge misjonærreglene. Dere vil oppleve avvisning og skuffelse. Finn ut om deres følelsesmessige begrensninger nå, og lær hvordan dere kan styre deres følelser under omstendigheter dere kan møte som misjonærer. Ved å gjøre dette hever dere listen enda høyere, og slik blir dere styrket til å kunne møte følelsesmessige utfordringer under deres misjonærtjeneste.
Selv om president Hinckley ikke nevnte dette, må også fremtidige misjonærer være forberedt med hensyn til de sosiale ferdighetene som en misjon fordrer. I stadig større grad isolerer unge mennesker seg fra hverandre ved å spille TV-spill, gå med øretelefoner og omgås via mobiltelefoner, e-post, tekstmeldinger osv. istedenfor personlig omgang. Mye av misjonærarbeidet innebærer å omgås ansikt til ansikt med mennesker, og medmindre dere hever listen for deres sosiale ferdigheter, vil dere oppdage at dere er uforberedt. La meg gi et enkelt forslag: Skaff dere en jobb som innebærer å omgås mennesker. Som en ekstra motivasjon, sett dere mål om å tjene nok penger på deres deltids- eller heltidsjobb til å betale for iallfall en betydelig del av misjonen. Jeg kan love store velsignelser – sosiale, fysiske, psykiske, følelsesmessige og åndelige velsignelser – til alle unge menn som betaler for en betydelig del av sin misjon.
Personlig verdighet er det åndelige minstekravet for å reise på misjon. Dette betyr at dere er verdige på alle måter til å inngå og overholde hellige tempelpakter. Mist ikke deres rett til de velsignelser som blir dem til del som virker i dette svært spesielle kall, ved å begå overtredelser som vil gjøre dere uegnet til å tjene.
Vær vennligst klar over at selv om deres undervisning som misjonærer kan være overbevisende, er det kun Ånden som omvender. Forkynn mitt evangelium gir en god beskrivelse av hva misjonærarbeidet dreier seg om. Den sier: «Som en bemyndiget representant for Jesus Kristus kan du undervise med kraft og myndighet om at “forløsningen [kommer] i og gjennom Den Hellige Messias”, og at ingen “kan bo i Guds nærhet uten at det skjer ved Den Hellige Messias’ fortjeneste, barmhjertighet og nåde” (2. Nephi 2:6, 8)» ([2004], 2).
Vi minner om at der hvor mye er gitt, der skal mye kreves. Vi fornyer igjen vår oppfordring til alle åndelig, fysisk og følelsesmessig kvalifiserte unge menn, til å tre frem forberedt til å bli misjonærer i Jesu Kristi Kirke. Sørg for at dere lett innfrir minstekravene for tjeneste som misjonær, og at dere stadig hever listen. Forbered dere til å bli mer effektive i dette store kall.
Måtte Gud velsigne dere så dette må være deres ønske når dere forlater dette prestedømsmøtet, og begynner nå å forberede dere til den storartede tjeneste som ligger foran dere som den Herre Jesu Kristi misjonærer. I Jesu Kristi navn. Amen.