Hold ut sammen

Biskop Richard C. Edgley

Førsterådgiver i Det presiderende biskopsråd

Menigheten er organisert for å hjelpe personer som står overfor selv de vanskeligste og mest hjerteskjærende prøvelser.

For et par år siden skrev en humorspaltist i en lokalavis om et alvorlig og tankevekkende emne. Jeg siterer fra hans artikkel: «Å være aktiv siste-dagers-hellig i Utah innebærer å leve så tett på de andre i menigheten at svært lite kan skje uten at hele forsamlingen vet om det før toppen fem minutter har gått.»

Han fortsetter: «Å leve så tett innpå hverandre kan føles påtrengende… Men det er samtidig en av våre sterkeste sider.»

Forfatteren sier videre: «På jobben på tirsdag fikk jeg med meg formiddagsnyhetene på TV. En minibuss hadde blitt smadret i en trafikkulykke. En ung mor og to små barn ble sendt til akutten med helikopter og ambulanse… Noen timer senere fikk jeg vite at minibussen tilhørte det unge ekteparet over gaten for meg i Herriman, Eric og Jeana Quigley.

Ikke bare møter jeg familien Quigley i kirken, … men vi spiste middag sammen med dem på en nabolagsfest kvelden før ulykken. Våre barnebarn lekte med døtrene Bianca og Miranda…

Fjorten måneder gamle Miranda fikk alvorlige hodeskader og døde tre dager senere på Primary Children’s Hospital (et sykehus for Primær-barn).

Det er her all innpåslitenheten … kommer til sin rett. Selv om ulykken skjedde mange kilometer hjemmefra, hadde støvet bokstavelig talt ikke lagt seg før noen fra menigheten stoppet og undersøkte vraket. Resten av menigheten visste om det før politi og ambulansepersonell kom frem.

Medlemmer av menigheten dro til alle tre sykehusene, kontaktet Eric på jobben og organiserte seg i arbeidslag. De som ikke kunne være med å dekke de umiddelbare behovene, prøvde febrilsk å finne en måte å hjelpe på.

I løpet av 48 timer var familien Quigleys plen klippet, huset rengjort, klesvasken tatt, kjøleskapet fylt, familiemedlemmer hadde fått mat og et fond var opprettet i en lokal bank. Vi ville ha badet hunden deres om de hadde hatt en.»

Forfatteren konkluderer med følgende skarpsindige kommentar: «Det finnes en positiv side ved det forsamlingens mikroskop min menighet lever under… Det som skjer med noen få, skjer med alle» («Well-Being of Others Is Our Business», Salt Lake Tribune, 30. juli 2005, s. C1).

Den medlidenhet som ble vist og den tjeneste som ble utført av omtenksomme medlemmer som resultat av denne tragiske ulykken, er ikke noe unikt for denne spesielle hendelsen. Profeten Alma i Mormons bok forklarte følgende for dem som ønsker å følge Kristus: «Dere ønsker å komme inn i Guds hjord og kalles hans folk, og er villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette, ja, og er villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst.» Da, forklarte Alma, var de forberedt til å døpe seg (se Mosiah 18:8-9). Dette skriftstedet skulle gi oss et ønske om å betjene og hjelpe på en ytterst medfølende måte.

Menigheten er organisert for å hjelpe personer som står overfor selv de vanskeligste og mest hjerteskjærende prøvelser. Biskopen, som ofte regnes som menighetens «far», kan gi råd og stille ressurser til rådighet. Men i tillegg finnes også ledere i Det melkisedekske og Det aronske prestedømme, Hjelpeforeningens presidentskap, hjemmelærere, besøkende lærerinner og menighetens medlemmer – alltid menighetens medlemmer. Alle finnes der for å trøste og vise medlidenhet i vanskelige stunder.

I mitt eget nabolag har vi hatt flere hjerteskjærende tragedier. I oktober 1998 ble 19 år gamle Zac Newton, som bodde bare tre hus østenfor oss, drept i en tragisk bilulykke.

Mindre enn to år senere, i juli, ble 19 år gamle Andrea Richards, som bodde rett overfor familien Newton, drept i en bilulykke.

En lørdag ettermiddag i juli 2006 ble Travis Bastian, en 28 år gammel tidligere misjonær, og hans 15 år gamle søster Desiree, som bodde over gaten og to hus nord for oss, drept i en forferdelig bilulykke.

En måned senere, i august 2006, døde 32 år gamle Eric Gold, som vokste opp i huset ved siden av oss, så altfor tidlig. Andre i dette nabolaget har også vært gjennom smertefulle opplevelser som kun de selv og Gud kjenner til.

Etter å ha mistet fem unge mennesker kan man kanskje synes at dette er et uvanlig antall prøvelser for et lite nabolag. Jeg velger å tro at tallet bare virker høyt på grunn av en sammensveiset, omsorgsfull menighet med medlemmer som vet når det er et presserende behov. Det er en menighet med medlemmer som følger Almas og Frelserens formaning – medlemmer som bryr seg, er glad i hverandre og bærer hverandres byrder, medlemmer som er villige til å sørge med dem som sørger, medlemmer som er villige til å trøste dem som trenger trøst, medlemmer som holder ut sammen.

I hvert av disse tilfellene opplevde vi en strøm av kjærlighet, tjeneste og medlidenhet som var en inspirasjon for alle. Biskoper kom, hjemmelærere og besøkende lærerinner skred til verket, og quorumene i Det melkisedekske og Det aronske prestedømme og Hjelpeforeningen organiserte seg for å dekke både åndelige og timelige behov. Kjøleskap ble fylt, hus ble rengjort, plener ble klippet, busker ble trimmet, gjerder ble malt, velsignelser ble gitt og det fantes myke skuldre å gråte på. Det var medlemmer overalt.

I alle disse tilfellene uttrykte familiene som mistet en av sine kjære, større tro, større kjærlighet til Frelseren, større takknemlighet for forsoningen og inderlig takknemlighet for en organisasjon som gjør noe med sine medlemmers dypeste følelsesmessige og åndelige behov. Disse familiene snakker nå om hvordan de ble kjent med Herren gjennom sin motgang. De forteller om mange gode opplevelser de har hatt på grunn av sin smerte. De vitner om at hjertesorg kan føre til velsignelser. De lovpriser Herren og kan si som Job: «Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!» (Job 1:21).

Etter å ha båret hverandres byrder i menigheten, har vi lært flere ting:

1. Herrens organisasjon er fullt ut i stand til å kjenne og hjelpe personer med selv de alvorligste følelsesmessige og åndelige behov.

2. Motgang kan bringe oss nærmere Gud med en fornyet og opplyst forståelse av bønn og forsoningen, som omfatter smerte og lidelse i alle former.

3. Medlemmer som får førstehåndserfaring med tragedier, får ofte en større evne til å vise kjærlighet, medlidenhet og forståelse. De blir de første, de siste og ofte de mest effektive når det gjelder å trøste og vise medlidenhet med andre.

4. En menighet, så vel som en familie, kommer nærmere når de holder ut sammen – det som hender én hender alle.

5. Men enda viktigere er det kanskje at vi kan bli bedre til å vise medfølelse og omsorg fordi vi alle har opplevd prøvelser og kan trekke inn egen erfaring. Vi kan holde ut sammen.

Jeg gleder meg over å tilhøre en så kjærlig og omsorgsfull organisasjon. Ingen er bedre til å bære hverandres byrder, sørge med dem som sørger, og trøste dem som trenger trøst. Jeg velger å kalle det «å holde ut sammen». Det som skjer med én, skjer med alle. Vi holder ut sammen.

Måtte vi bidra til å lette andres byrde. Dette ber jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.