Sen til vrede
Måtte Herren velsigne dere og inspirere dere til å vandre uten sinne.
Mine kjære brødre, hvor enn dere er, det være seg her i Konferansesenteret eller i en kirkesal ute i verden et sted, tenk hvor bemerkelsesverdig det er at vi kan tale her i Konferansesenteret og dere kan høre hva vi sier så langt unna som i Cape Town i Syd-Afrika.
I kveld har jeg valgt å tale om sinne. Jeg er klar over at dette er litt uvanlig, men jeg tror det er på sin plass.
Et ordspråk i Det gamle testamente lyder: «Den langmodige er bedre enn en veldig helt, og den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en hel by» (Ordspr. 16:32).
Det er når vi blir sinte, vi kommer i vanskeligheter. Trafikkraseriet som forekommer på våre motorveier, er et hatefullt uttrykk for sinne. Jeg tør påstå at de fleste av de innsatte i våre fengsler, er der fordi de har gjort noe i voldsomt sinne. I sinne bannet de, mistet kontrollen over seg selv og fryktelige ting fulgte, til og med mord. Etter lovovertredelser begått i et øyeblikk, fulgte mange år med anger.
Det fortelles en historie om Charles W. Penrose. Han var konvertitt til Kirken og virket som misjonær i England i ca. 11 år. Da han ble avløst, solgte han noen av sine eiendeler for å betale for reisen til Sion. Noen av de hellige som så ham, sa at han stjal Kirkens eiendom.
Han ble så sint at han gikk ovenpå i boligen sin og satte seg og skrev disse versene som dere kjenner: (Se Karen Lynn Davidson: Our Latter-day Hymns: The Stories and the Messages [1988], 323.)
Styr din vrede, o min broder,
styr ditt sinn så hastig, varmt;
la ei krav om hevn deg lede,
men av visdoms sterke arm.
Styr din vrede, o min broder,
det er kraft i fattet sinn.
Ofte hender det dessverre,
følelser gjør øyet blindt…
Om enn motgang ned deg knuger
og du føler å gi opp,
styr ditt sinn så selv i prøver,
du til bitterhet si stopp.
Er du urettferdig klandret?
Synes alt imot deg gå?
Tenk da klart og uforandret,
ei i vrede hastig slå!
Styr din vrede, o min broder,
Styr ditt sinn så hastig, varmt;
la ei krav om hevn deg lede,
men av visdoms sterke arm.
(«Styr din vrede, o min broder», Salmer og sanger, nr. 108)
For mange år siden arbeidet jeg for et av våre jernbaneselskaper. En dag vandret en sporskifter formålsløst rundt på perrongen. Jeg ba ham flytte en vogn til et annet spor. Han eksploderte. Han kastet luen sin i bakken og hoppet opp og ned på den mens han bannet som en full sjømann. Jeg ble stående og le av denne barnslige oppførselen. Da han oppdaget at jeg lo, begynte han også å le av sin tåpelighet. Han gikk så stille opp i skiftelokomotivet, kjørte det bort til den tomme vognen og flyttet den til et sidespor.
Jeg tenkte på et vers i Predikantens bok: «Vær ikke for hastig i din ånd til å bli vred, for vreden bor i dårers barm» (Predikantens bok 7:9).
Sinne er opphav til en hel del ugudelige handlinger.
Jeg klippet ut en artikkel i morgenavisen som begynte med denne uttalelsen:
«Over halvparten av alle amerikanere som kunne ha feiret sin 25. bryllupsdag etter år 2000, ble skilt, separert, enke eller enkemann før de nådde denne milepælen.» (Sam Roberts: «Most U.S. Marriages Don’t Get to Silver», Deseret Morning News, 20. september 2007, s. A1.)
Ingen kan naturligvis noe for at de blir enke eller enkemann, men skilsmisse og separasjon er en annen sak.
Skilsmisse er altfor ofte den bitre frukt av sinne. En mann og en kvinne forelsker seg, som de sier. Begge er storartede i den andres øyne, de føler seg ikke romantisk tiltrukket av noen andre, de tøyer sin økonomi for å kjøpe en diamantring, og de gifter seg. Alt er lykksalighet – for en stund. Så fører små, ubetydelige ting til kritikk. Små lyter forstørres, og de finner en mengde feil, de glir fra hverandre, de separeres, og så, i nag og bitterhet, skiller de seg.
Denne syklusen gjentas gang på gang i tusenvis av tilfeller. Det er tragisk, og som sagt, er det i de fleste tilfeller den bitre frukt av sinne.
Jeg tenker på mitt eget ekteskap. Min evige ledsager gikk bort for tre og et halvt år siden. Men vi levde sammen i 67 år. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne kranglet med henne. Hun reiste sammen med meg og talte på alle kontinenter, der hun ba alle vise selvbeherskelse, vennlighet og kjærlighet.
En liten publikasjon som kom til meg for noen år siden, inneholdt følgende:
En gang kom en mann som var blitt ærekrenket av en avis, til Edward Everett og spurte hva han skulle gjøre med det. Everett sa: «Ikke gjør noe som helst! Halvparten av dem som kjøpte avisen, så aldri artikkelen. Halvparten av dem som så den, leste den ikke. Halvparten av dem som leste den, forsto den ikke. Halvparten av dem som forsto den, trodde ikke på den. Halvparten av dem som trodde på den, har uansett ikke noe de skulle ha sagt.» («Sunny Side of the Street», nov. 1989; se også Zig Ziglar: Staying Up, Up, Up in a Down, Down World [2000], 174.)
Så mange av oss lager stort oppstyr om ting som egentlig har liten betydning. Vi blir så lett fornærmet. Lykkelig er den som kan avfeie en annens støtende kommentarer og gå sin vei.
Et nag, hvis det blir betent, kan bli til alvorlig sykdom. I likhet med en smertefull lidelse kan den sluke all vår tid og oppmerksomhet. Guy de Maupassant har skrevet en interessant kronikk som beskriver dette.
Den handler om en Hauchecome, som dro til byen på markedsdagen. Han var plaget av revmatisme, og mens han stavret av sted, oppdaget han en hyssing på veien foran seg. Han plukket den opp og la den omhyggelig i lommen. Hans fiende, salmakeren, så ham gjøre dette.
Samtidig ble det rapportert til borgermesteren at en lommebok med en del penger i var blitt borte. Man antok at det Hauchecome hadde plukket opp, var lommeboken, og han ble beskyldt for å ha tatt den. Han nektet på det sterkeste. Han ble ransaket, men bare hyssingen ble funnet. Ærekrenkelsen hadde imidlertid gått så inn på ham at han ble besatt av den. Hvor enn han kom, fortalte han andre om den. Han ble så plagsom at de beklaget seg over ham. Det gjorde ham syk.
«Han ble stadig svakere, og i slutten av desember ble han sengeliggende.
Han døde i begynnelsen av januar, og i sine dødskvaler bedyret han fremdeles sin uskyld, idet han gjentok:
“En liten hyssing, en liten hyssing. Se, her er den, [herr borgermester.]” » (Se «The Piece of String», http://www .online-literature.com/Maupassant/270/.)
Jeg har hørt om noen journalister som intervjuet en mann på hans fødselsdag. Han hadde nådd en høy alder. De spurte ham hvordan han hadde klart det.
Han svarte: «Da min hustru og jeg giftet oss, bestemte vi oss for at om vi noensinne begynte å krangle, skulle en av oss forlate huset. Mitt lange liv skyldes det faktum at jeg har pustet ren og frisk luft gjennom hele ekteskapet.»
Sinne kan i noen tilfeller være berettiget. Skriftene forteller oss at Jesus jaget pengevekslerne ut av templet idet han sa: «Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule!» (Matteus 21:13). Men selv dette ble uttalt mer som en irettesettelse enn som et utbrudd av ukontrollert sinne.
Mine kjære brødre og søstre, til slutt vil jeg oppfordre dere på det sterkeste til å styre deres temperament, til å smile, noe som vil viske bort sinnet, og til å uttrykke kjærlighet, fred, verdsettelse og respekt. Hvis dere gjør dette, behøver dere ikke angre på noe i livet. Deres ekteskap og deres familieforhold vil bli bevart. Dere vil være mye lykkeligere. Dere vil gjøre mer godt. Dere vil føle en vidunderlig fred.
Måtte Herren velsigne dere og inspirere dere til å vandre uten sinne, uten bitterhet av noe slag, og isteden strekke dere ut til andre med utrykk for vennskap, takknemlighet og kjærlighet. Dette er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn. Amen.