2007
De svake og enfoldige i Kirken
November 2007


De svake og enfoldige i Kirken

Ingen i Kirken anses av Herren å være mer eller mindre betydningsfull enn en annen.

Vi gir vår honnør til president Faust. Vi savner ham. Hans kjære hustru, Ruth, er sammen med oss her i dag, og våre tanker er hos henne. Vi ønsker velkommen dem som har blitt utnevnt til de stillinger som president Hinckley har angitt.

Jeg vil si på vegne av alle oss som har blitt oppholdt i dag, at vi lover å gjøre vårt aller beste for å være verdige den tillit som er vist oss.

Vi har oppholdt Kirkens generalautoriteter ved en høytidelig, hellig handling. Denne handlingen i fellesskap skjer hver gang ledere eller lærere blir kalt eller avløst fra et embede, eller hver gang det skjer en omorganisering i en stav, et quorum eller i hjelpeorganisasjonene (se L&p 124:123, 144; se også L&p 20:65-67; 26:2). Det er unikt for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Vi vet alltid hvem som er kalt til å lede eller undervise, og vi har anledning til å oppholde eller stemme imot. Det kom ikke som noe menneskes oppfinnelse, men ble fremsatt i åpenbaringene: «Det skal ikke bli gitt noen å gå ut og forkynne mitt evangelium eller bygge opp min kirke uten at han er ordinert av en som har myndighet, og som kirken vet har myndighet og er blitt behørig ordinert av kirkens ledere» (L&p 42:11; uthevelse tilføyd). Derved er Kirken beskyttet mot en eventuell bedrager som ville ta over et quorum, en menighet, en stav eller Kirken.

Det finnes et annet prinsipp som er unikt for Herrens kirke. Alle stillinger innen undervisning og ledelse bekles av medlemmer av Kirken. Også dette er forklart i Skriftene. Et vers i Lære og pakter fastsatte lederskapsordenen i Kirken for all tid. Det var uten presedens, og slett ikke vanlig i kristne kirker hverken den gang eller nå:

«Derfor kalte jeg, Herren, som kjenner til den ulykke som skal komme over jordens innbyggere, på min tjener, Joseph Smith jr., og talte til ham fra himmelen og ga ham bud…

det som er svakt i verden skal komme frem og bryte ned de mektige og sterke…

for at hvert menneske kunne tale i Gud Herrens, ja, i verdens Frelsers navn,

for at tro også kunne tilta på jorden,

for at min evige pakt kunne bli opprettet,

for at fylden av mitt evangelium kunne bli forkynt av de svake og enfoldige til jordens ender og for konger og regenter.

Se, jeg er Gud og har talt det. Disse bud er av meg, og de ble gitt til mine tjenere i deres skrøpelighet etter deres talemåte så de kunne forstå det» (L&p 1:17, 19-24).

Jeg er dypt takknemlig for disse skriftstedene som forklarer at Herren vil bruke dem som er «svake i verden» (L&p 1:19).

Hvert medlem er ansvarlig for å akseptere kallet til å tjene.

President J. Reuben Clark jr. sa: «I Herrens tjeneste er det ikke hvor du tjener, men hvordan, som teller. I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige tar man den stillingen som man behørig blir kalt til, en stilling man hverken søker eller avslår.» (Conf. Rep., apr. 1951, s. 154.) Kirken har ikke noen presteskapsprofesjon. De som kalles til lederstillinger over hele verden, hentes fra menighetene. Vi har ingen seminarer for opplæring av profesjonelle ledere.

Alt som gjøres i Kirken – ledelse, undervisning, kall, ordinering, bønn, sang, forrettelse av nadverden, rådgivning og alt annet – utføres av vanlige medlemmer, «det som er svakt i verden».

Vi ser i kristne kirker at de strever med å dekke behovet for presteskap. Vi har ikke det problemet. Så snart evangeliet er forkynt og Kirken er organisert, er det en uutømmelig kilde av trofaste brødre og søstre som har vitnesbyrd og villighet til å akseptere kallet til å tjene. De går inn for Herrens verk og etterlever de normer som kreves av dem.

Medlemmene er blitt meddelt Den hellige ånd etter dåpen (se L&p 33:15, 35:6). Den hellige ånd vil lære dem og trøste dem. De er derved rede til å motta veiledning, ledelse og korrigering, hva som helst deres stilling eller behov krever. (Se Johannes 14:26; L&p 50:14; 52:9; 75:10.)

Dette prinsippet plasserer Kirken på en annen kurs enn alle andre kristne kirker i verden. Vi befinner oss i den uvanlige situasjon at vi har en uendelig mengde lærere og ledere blant alle nasjoner, slekter, tungemål og folk verden over. Det råder en enestående jevnbyrdighet mellom medlemmene. Ingen av oss skal anse seg mer betydningsfull enn en annen (se L&p 38:24-25). «Gud gjør ikke forskjell på folk, men blant hvert folk tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet» (se Ap.gj. 10:34-35; se også Romerne 2:11; L&p 1:35; 38:16).

Da jeg var yngre, var jeg hjemmelærer for en meget gammel søster. Hun ga meg lærdom fra egen livserfaring.

Mens hun var liten pike, kom president Brigham Young til Brigham City, en stor begivenhet i byen som var oppkalt etter ham. For å gjøre ære på ham sto Primær-barna, alle kledd i hvitt, oppstilt langs veien inn til byen, alle med en kurv med blomster som de skulle strø foran vognen til Kirkens president.

Noe vekket mishag hos henne. Istedenfor å kaste frem blomstene sine, sparket hun en sten foran vognen og sa: «Han er ikke det spor bedre enn min bestefar Lovelund.» Det ble overhørt og hun fikk alvorlig skjenn.

Jeg er helt sikker på at president Brigham Young ville være den første til å si seg enig med lille Janie Steed. Han ville ikke anse seg for å ha større verdi enn bestefar Lovelund eller noe annet verdig medlem.

Herren selv var svært tydelig: «Den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell» (Matteus 20:27). «Den som er … utpekt til å være den største, ikke desto mindre er han den minste og alles tjener» (L&p 50:26).

For mange år siden da jeg første gang ble utnevnt til en stilling som resulterte i at et bilde av meg kom i avisene, ble en av mine lærere, som åpenbart ble nokså forbløffet, overhørt da han sa: «Det viser bare at man ved å se på en frosk ikke kan si hvor høyt den kommer til å hoppe!»

Tanken på denne frosken, sittende i gjørmen istedenfor å hoppe, illustrerer hvor utilstrekkelig jeg har følt meg når jeg har stått overfor de ansvarsoppgaver som har kommet min vei.

De følelsene fester seg så i den grad at man aldri kan føle seg overlegen noen annen, ikke noen.

I lang tid var det noe annet som forvirret meg. For 46 år siden var jeg en 37 år gammel tilsynsfører for Seminar. I Kirken hadde jeg kall som assisterende lærer i en klasse i Lindon menighet.

Til min store overraskelse ble jeg kalt til et møte med president David O. McKay. Han tok begge hendene mine i sine og kalte meg til generalautoritet, til assistent til De tolv apostlers quorum.

Noen dager etter kom jeg til Salt Lake City for å møte Det første presidentskap og bli beskikket som en av Kirkens generalautoriteter. Dette var første gang jeg hadde vært i møte med Det første presidentskap – president David O. McKay og hans rådgivere, president Hugh B. Brown og president Henry D. Moyle.

President David O. McKay forklarte at en av ansvarsoppgavene til en assistent til De tolv var å stå sammen med De tolv apostlers quorum som et spesielt vitne og bære vitnesbyrd om at Jesus er Kristus. Det han deretter sa, overveldet meg: «Før vi går videre og beskikker deg, ber jeg deg bære ditt vitnesbyrd for oss. Vi ønsker å vite om du har dette vitnesbyrdet.»

Jeg gjorde det så godt jeg kunne. Jeg bar mitt vitnesbyrd som jeg ville ha gjort på et faste- og vitnesbyrdsmøte i menigheten vår. Til min overraskelse syntes Brødrene i presidentskapet å være fornøyd, og de overdro embedet til meg.

Dette forundret meg svært, for jeg hadde gått ut fra at en som kalles til et slikt embede, ville ha et uvanlig, annerledes og svært utvidet vitnesbyrd og stor åndelig kraft.

Det forundret meg lenge, inntil jeg til sist kunne se at jeg allerede hadde det som krevdes: et varig vitnesbyrd i mitt hjerte om gjengivelsen av evangeliets fylde gjennom Joseph Smith, at vi har en himmelsk Fader og at Jesus Kristus er vår Forløser. Jeg visste kanskje ikke alt om det, men jeg hadde et vitnesbyrd, og jeg var villig til å lære.

Det var kanskje ikke så forskjellig fra de som omtales i Mormons bok: «Og den som kommer til meg med et sønderknust hjerte og en angrende ånd, ham vil jeg døpe med ild og med Den Hellige Ånd, likesom lamanittene, fordi de hadde tro på meg da de ble omvendt, og ble døpt med ild og med Den Hellige Ånd – men de visste det ikke» (3. Nephi 9:20, uthevelse tilføyd).

I årenes løp har jeg kommet til å forstå hvilken kraftfull betydning et vitnesbyrd har. Jeg har kommet til å forstå at vår himmelske Fader er Fader til vår ånd (se 4. Mosebok 16:22; Hebreerbrevet 12:9; L&p 93:29). Han er en far med all den ømme kjærlighet en far har. Jesus sa: «For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud» (Johannes 16:27).

For noen år siden var jeg sammen med president Marion G. Romney på et møte for misjonspresidenter og deres hustruer i Geneve i Sveits. Han fortalte dem at han 50 år tidligere, som misjonær i Australia, sent en ettermiddag hadde gått på et bibliotek for å lese. Da han gikk derfra, var det kveld. Han kikket opp på den stjerneklare himmelen, og så skjedde det. Ånden rørte ham og et sikkert vitnesbyrd ble født i hans sjel.

Han fortalte disse misjonspresidentene at han visste ikke noe sikrere da, som medlem av Det første presidentskap, at Gud Faderen lever, at Jesus er Kristus, Guds Sønn, Faderens enbårne, og at evangeliets fylde var blitt gjengitt, enn han gjorde som misjonær 50 år tidligere i Australia. Han sa at hans vitnesbyrd var forandret i det at det var mye lettere å få svar fra Herren. Herrens tilstedeværelse var nærmere, og han kjente Herren mye bedre enn han hadde gjort for 50 år siden.

Det er en naturlig tendens at man ser på dem som oppholdes til presiderende stillinger som om de skulle befinne seg på et høyere plan og har større verdi for Kirken eller sin familie enn et vanlig medlem. På et eller annet vis føler vi at de har større verdi for Herren enn vi selv. Det er bare ikke slik det fungerer!

Det ville være svært skuffende for min hustru og meg om vi oppfattet at et av våre barn mente at vi synes vi har større verdi for familien eller for Kirken enn de selv har, eller tror at et kall i Kirken anses viktigere enn et annet, eller at et hvilket som helst kall blir ansett som mindre viktig.

Nylig ble en av våre sønner oppholdt som menighetens misjonsleder. Hans hustru fortalte hvor begeistret han var for kallet. Det passer den meget store belastningen han har i sitt arbeide. Han har misjonærånden og vil få god bruk for spanskkunnskapene sine, som han har holdt ved like fra misjonstiden. Vi var også meget, meget glade for hans kall.

Alt min sønn og hans hustru gjør med sine små barn, overgår hva som helst de kunne gjøre i eller utenfor Kirken. Ingen tjeneste de kunne gi er viktigere for Herren enn den hengivenhet de viser hverandre og sine små barn. Det samme gjelder alle de andre barna våre. Det endelige mål med all aktivitet i Kirken er sentrert om hjemmet og familien.

Som generalautoriteter i Kirken er vi akkurat som dere, og dere er akkurat som oss. Dere har den samme tilgang til åpenbaringens krefter for deres familie, deres arbeide og deres kall som vi har.

Det er også sant at det er orden på ting i Kirken. Når du kalles til et embede, kan du motta åpenbaring henhørende til det embedet, og den vil ikke bli gitt til andre.

Ingen i Kirken anses av Herren for å være mer eller mindre betydningsfull enn en annen. Det er bare ikke slik det fungerer! Husk, han er far – vår Fader. Herren «gjør [ikke] forskjell på folk».

Vi har ikke større verdi for Herrens verks fremmarsj enn bror og søster Tuotai Paletu’a i Nuku’alofa på Tonga eller bror og søster Carlos C. Fuentes i Santiagio, Chile, bror og søster Peter Dalebout i Nederland, eller bror og søster Tatsui Sato i Japan eller hundrevis av andre jeg har møtt på mine reiser rundt i verden. Det er bare ikke slik det fungerer.

Og derfor ruller Kirken videre. Den bæres på skuldrene til verdige medlemmer som lever et helt vanlig liv i vanlige familier, veiledet av Den hellige ånd og det Kristi lys de er i besittelse av.

Jeg bærer vitnesbyrd om at evangeliet er sant og at sjelers verdi er stor i Herrens øyne – hver eneste sjel – og at vi som er medlemmer av Kirken, er velsignet. Jeg har det vitnesbyrd som kvalifiserer meg til det kall jeg innehar. Jeg har hatt det siden jeg møtte Det første presidentskap for alle disse årene siden. Jeg bærer det for dere i Jesu Kristi navn. Amen.