Mitt Vitnesbyrd
Fra Kyiv til Fjelldal
De siste 3 årene har jeg vært fylt av Elias’ ånd, i den grad at slektshistorisk arbeid ble min hovedhobby. Selv på jobb, når jeg hadde ledig tid, åpnet og studerte jeg offisielle opptegnelser i FamilySearch-programmet, noe som selvfølgelig vekket interessen til mine kolleger. Jeg jobbet som regissør for en TV-kanal, og de siste 10 årene har jeg jobbet i nyhetsavdelingen. Jeg ble uteksaminert fra filmfakultetet ved Kyiv Theatre Institute i 2000, og har senere videreutdannet meg til å bli produsent. Jeg har vært medlem av kirken siden 1993. Jeg forklarte mine kolleger at jeg lette etter mine forfedre på denne måten. Jeg ble alltid særlig glad da jeg fant kvinners etternavn og slektstreet mitt vokste, ikke bare bakover i tid, men også i bredden.
Det ble etter hvert også nødvendig å reise til Kharkivs regionale arkiv for fysisk å se på bøker som Kirken ikke hadde tatt bilder av eller digitalisert enda. I løpet av 2021 dro jeg dit tre ganger og planla min siste tur i slutten av desember. Det gjensto å se gjennom bokstavelig talt et par bøker og dette var min siste sjanse til å finne informasjon om min tippoldefar. Gjennom hele 2021 hadde jeg konstant en følelse av at jeg hadde dårlig tid og at jeg måtte gjøre dette så fort som mulig. Jeg kunne ikke forstå grunnen til denne følelsen. Jeg tenkte at det kunne være flere ting, men jeg stolte på denne følelsen og reiste til arkivet og ble der i to dager hver gang.
Før siste tur funderte jeg lenge på om jeg skulle kjøpe togbilletter eller ikke. Kharkiv ligger øst i Ukraina og ville bli angrepet først ved begynnelsen av en fullskala krig. I desember var det allerede betydelige rykter om krig, og jeg var rett og slett redd for å ikke ha mulighet til å returnere hjem etter turen. Etter å ha bedt en bønn bestemte jeg meg likevel for å dra.
Da jeg var fremme, måtte jeg be igjen. Denne gangen ba jeg om å få utlevert bøkene jeg hadde bestilt for det viste seg at de var i dårlig stand. Til slutt fikk jeg fotografert dem på nytt og tok mange bilder med meg hjem. Jeg så gjennom bildene og la inn informasjonen rett etter krigens begynnelse, og årsaken til min dårlige magefølelse ble da åpenbar – invasjonsstyrkene jevnet praktisk talt Kharkiv med jorden. Jeg vet ikke hva som nå skjer med arkivet og innholdet der. Den siste informasjonen på nettsiden deres er fra 28. januar 2022.
Vi ble først nødt til å forlate vår hjemby Kyiv og reise til Vest-Ukraina der det ikke var krigshandlinger, og nå er jeg her i Norge med mine barn og to hunder. Mannen min ble igjen i Kyiv og jobber fortsatt der. Denne avgjørelsen ble tatt som en familie gjennom bønn. I høst skulle et nytt skoleår starte, men det ble klart at barna ikke ville kunne studere normalt og for tredje år på rad ville de måtte studere på nett, noe som er lite produktivt. Og deres hovedoppgave de neste 5 årene er nemlig å studere.
Min datter spiller cello og etter endt college er planen å spille i et orkester. De har ikke hatt felles undervisning med de andre elevene de siste årene. Hver enkelt av dem spiller hjemme alene og samhandler ikke på noen måte med læreren, som skulle formidlet sine ferdigheter, og heller ikke med de andre musikerne. På det tidspunktet visste vi ennå ikke om den planlagte ødeleggelsen av infrastrukturen og at til og med nettundervisning nå er blitt en luksus i Ukraina fordi det store deler av dagen ikke er mobildekning, Internett, strøm eller varme.
Som sagt, spurte jeg vår himmelske Fader om vi skulle bli i Ukraina eller om vi skulle søke tilflukt lenger vest i Europa. Svaret kom kjapt både første og andre gang da jeg spurte på nytt. Merkelig nok kom svaret gjennom min tidligere misjonsledsager (jeg tjente i Ekaterinburg-misjonen i 2000-2002). Hun er russisk, men har bodd i Norge i mer enn 15 år. Misjonspresidenten fikk høre vår historie gjennom henne og gjennom ham fikk grenspresident Stein Hugo Hansen og hans kone Connie høre om oss. De tilbød oss å komme til deres hjem i Fjelldal hvis vi ikke var for redde for den nordiske kulden. Vi var ikke redde. Vi hadde drømt om å besøke denne fantastiske delen av verden de siste årene for å se naturen, fjordene og nordlyset. Jeg ba til og med Gud om hjelp til å kunne gjøre dette til min forrige bursdag, og Han hjalp.
For meg var dette et stort vitnesbyrd om at han kjenner hver enkelt av oss personlig, at han kjenner våre bekymringer, vår frykt og våre evner. Han elsker oss og bryr seg om oss, husker alle pakter og alle våre bønner. I disse månedene gjennom krigen har jeg følt at han har vært veldig nær meg, og at hva enn jeg ber om i bønn eller faster for blir veldig fort innfridd.
Disse versene fra Skriftene forblir i mitt sinn:
“Og det skal skje at de skal samles inn etter sin lange adspredelse, fra øyene i havet og fra jordens fire hjørner (…) Ja, hedningefolkenes konger skal være deres fosterfedre, og deres dronninger skal bli ammer. Derfor er Herrens løfter til hedningefolkene store (…)” (2 Nephi 10:8-9). Jeg føler at vi bokstavelig talt blir båret frem, og jeg er veldig takknemlig til Gud og til de lokale medlemmene her for dette.