Våre Norske Pionerer
Jessie Meling – liten kvinne, stor tro
Jessie Irene ‘Lillemor’ (Dagsland) Meling ble født 4. november 1924, som den yngste av fem døtre av Hjalmar Leonard Dagsland og Ingeborg (Thorsen) Dagsland. De bodde i Wesselsgt. 85 i Stavanger. Huset besto av til sammen seks små leiligheter. I kjelleren hadde Hjalmar møbelverksted i tillegg til to utleieleiligheter. Hanna Torgersen, et medlem av Kirken bodde i den ene leiligheten med familien, og det var slik Jessies foreldre først kom i kontakt med Kirken.
I 1920-årene holdt medlemmene av Kirken møter i hverandres hjem, og da de var samlet hjemme hos Hanna var det først og fremst sangene som grep foreldrene til Jessie. De var begge svært musikalske. Ingeborg hadde en nydelig sopranstemme, og Hjalmar både sang og spilte. Han kom fra en søskenflokk på 9, hvorav 8 spilte et instrument. Hjalmar fortalte ofte om denne tiden, og at han var klar til å bli døpt et helt år før Ingeborg, men han ventet til hun også var klar. På den tiden var det vanlig å gå tur til byen på søndagskvelden, og foreldrene tok turen til lokalene i Østervåg som Kirken leide, for de hadde bestemt seg for å overvære kveldsmøtet der. Men da de kom til døren, mistet de motet og snudde og gikk. Det skulle nemlig stort mot til for å ta et slikt steg, og bli “Mormon” den gang, både overfor slekt og venner. Men den 1. desember 1923 ble foreldrene døpt – et knapt år før Jessie kom til verden under dramatiske omstendigheter.
Det var fortsatt nesten tre måneder til Ingeborg hadde termin, da hun skled på en glatt trapp da hun skulle ta inn noe klesvask fra bakgården, og fødselen satte i gang. Heldigvis var førsterådgiveren i Hjelpeforeningen, Gurine Friestad, på besøk og hjalp til. Hjalmar fortalte historien om Jessies dramatiske fødsel mange ganger, og Gurine likte å fortelle at Jessie var så liten at hun kunne ligge i vesken hennes. Det var uvisst om Jessie kom til å overleve. I januar 1925 ble Jessie velsignet hjemme av misjonspresident A. Richard Peterson. Han var misjonspresident i Norge i to omganger, både på tyvetallet, og like etter krigen, fra 1946. Da fortalte han Jessie at han aldri hadde glemt velsignelsen han hadde gitt henne i 1925, der han lovte at hun skulle vokse opp. Gjensynsgleden var stor da han traff henne igjen så mange år senere, og kunne se med egne øyne at Jessie levde i beste velgående.
Jessie har mange minner fra Kirkens lokaler i Østervåg. ׅ“Lokalet var lite og søndagsskolens klasser ble oppdelt med forheng av en slags strie i blålig farge. Og bak disse ble vi undervist. Alle medlemmer, små og store ble nært knyttet til hverandre. Minner herfra er også søndagskveldsmøtene som startet 19.30, og da jeg var ganske liten fikk jeg sitte på fanget til bror Ragnvald Berg og sovnet. Men jeg våknet når koret begynte å synge. Jeg var så fascinert av dirigenten og de fine sangene”, skriver Jessie i sine memoarer.
Hun fortsetter: “I Strandgaten (Sementen) var det et noe større lokale, og her ble det også anledning til å arrangere aftenunderholdning. Her startet også speideren; bikubepiker fra 12 år og opp. Under 12 år var det aspiranter. Men så ble Primær organisert den 6. februar 1933. Min mor ble beskikket som den første lærer, og den ble holdt i vårt hjem. Mor inviterte alle barna i nabolaget, og så kom jo alle medlemmenes barn. To misjonærer var alltid til stede. Primær åpnet med sang og bønn. En misjonær sto bak den som skulle be, og de gjentok etter ham. På dette vis lærte vi å be til vår himmelske Fader. Vi hørte om profeten Joseph Smiths syn, og om Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus. Enkle ting som vi barn kunne forstå. Så fikk vi boller og sjokolade. Mor hadde et godt lag med barna, og de var glade i henne.”
Gleden var stor da Kirken flyttet inn i egne lokaler i Stiftelsesgaten 9 i 1934. Det ble grenens andre hjem, hvor det hersket en fin ånd, ifølge Jessie. Men da hun var 8 år skjedde det noe som skapte stor sorg i familien Wersland.
Jessie forteller: “Jeg hadde nettopp vært og hentet ballen min hos min onkel Knut som hadde lappet den. Utenfor huset vårt stod en hel klynge mennesker og de ville ikke at jeg skulle gå inn. De forsøkte å holde meg, men jeg rev meg løs og sprang opp trappene og inn. Der var en lege, og mor lå stille i sengen. Hun hadde fått slag og var lam, du og du så trist det var. Mor som alltid var der, som var så god og snill, var nå helt hjelpeløs. Det var ikke så lett å forstå for en 8-åring. Min mor ble sengeliggende lenge og min eldste søster Pauline kom hjem fra Andabeløy utenfor Flekkefjord for å ta seg av mor. Hun var syk i 5 år, før hun døde i juni 1938, kun 55 år gammel.”
Jessie ble døpt som niåring, og dåpen ble utført i Strømvik, et offentlig badested i utkanten av byen, av misjonær Julius Iver Larsen, sammen med to andre barn.
Men i ungdomsårene hadde hun et vanskelig i forhold til Kirken. Hennes far inviterte henne så en dag til å bli med i kirken. Det skulle komme et spesielt besøk som skulle tale for medlemmene der. Hennes far Hjalmar sa: “Kom og bli med.
Hvis du liker det du hører kan du bli. Hvis du ikke liker det du hører kan du gå.”
Mor likte det hun hørte og valgte å bli. Hun ble undervist igjen om Det første syn og gjenopprettelsen. Fra den tid av og ut resten av sitt lange liv var hun trofast mot Herren og hans kirke.
Etter endt skolegang begynte Jessie i lære på Strong i buntmakerlære, Norges største kåpefabrikk. Under krigen jobbet Jessie med å sy kåper. Sjefen hennes ville at hun skulle jobbe for tyskerne, men Jessie ville ikke det, og sa derfor opp jobben.
Da krigen kom overtok tyskerne kirkebygget, og grenen måtte flytte til et lite lokale lenger opp i gaten. Grenens medlemmer sto likevel trofast sammen i en vanskelig tid.
I 1946, da Jessie var 21 år, bodde hun en stund i misjonshjemmet i København hos misjonspresidentparet Orson B. og Krista West. Apostel Ezra Taft Benson var nylig utnevnt til president over den europeiske misjon og var ventet på besøk. Han var i Skandinavia for å undersøke hva medlemmene trengte av mat og klær fra Velferdsprogrammet. Dagen før det planlagte besøket var Krista og noen flere i full gang med å gjøre klart til apostelens besøk på misjonshjemmet, da det ringte på døren. Krista utbrøt: tenk om det er apostel Benson? Jeg ser ikke ut! Du må åpne døren Jessie, du ser mest presentabel ut! Jessie som nettopp var kommet tilbake fra jobb, åpnet døren og skriver: “Jeg mer følte enn så en stor mann som omfavnet meg, mens tårene rant i strie strømmer nedover kinnene mine. Det var det største øyeblikket i mitt liv. Jeg hadde aldri opplevd a få se en apostel, og for meg var det som han skulle stige rett ut fra Bibelen ‒ det var stort. Jeg hadde det store privilegium å bo under samme tak, og spise ved samme bord i flere dager og høre ham fortelle fra evangeliet. Det ble også holdt et stort møte i kirken, som var helt fullsatt og hvor hans tale ble kringkastet på radio. Han besøkte også Norge. Han var i Stavanger og kom tilbake med hilsen fra min far. Dette er et av mange store og gode minner jeg har.”
På et møte i kirken i Stavanger traff hun Walter Johannessen fra Bergen, og de giftet seg på hennes 24-årsdag, og deretter emigrerte de til USA i 1949. De fikk to døtre, Sandra og Inger, og ble boende i statene i 12 år, før hun kom hjem igjen til Norge med sine to døtre med julebåten i 1960. Vel tilbake i Stavanger gikk det ikke lenge før hun kom sammen med Arne Meling fra Åmøy. De giftet seg høsten 1961, og fikk tre barn: Martin, Susan og Heidi Linn, som de oppdro på gården på Austre Åmøy.
Jessie tjente trofast i mange kall, særlig i Primær, i Hjelpeforeningen og i Søndagsskolen. Hun var også svært aktiv i lokalmiljøet på Austre Åmøy. Hun var et multitalent og et arbeidsjern og var kreativ til det siste. Hun skrev dikt, hun drev med rosemaling og akvarellmaling, og var viden kjent for sin gode mat, dessuten var hun utrolig god på alt som hadde med håndarbeid og søm å gjøre. Hun raget ikke høyt med sine litt over 150 cm over bakken, men hun var likevel det vi kan kalle en virkelig stor kvinne. Jessie gikk over til den andre siden den 17. april 2021, hele 96 år gammel.