Våre misjonærer
Jeg vet Han elsker sine barn, men jeg forstår ikke hva alle ting betyr
I dag vil jeg dele med dere hvorfor jeg bestemte meg for å tjene en misjon, men først vil jeg snakke kort om noe som alle både nåværende og hjemvendte misjonærer bør kunne mye om - nemlig gjenopprettelsen.
Lang historie kort: I 1820 da Joseph Smith var bare 14 år gammel begynte han å tvile på hvilken kirke som var sann ettersom det fantes så mange forskjellige og alle påsto at deres var den eneste rette. I håp om å finne veiledning leste han i Bibelen en dag og kom over verset Jakob 1:5, hvor det står: “Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud ‒ for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse ‒ og så skal han få den.” Han bestemte seg for å ta rådet til Jakob og gikk så ut i skogen for å be om et svar. Det var her han personlig så og hørte Herren og hans Sønn, Jesus Kristus, og fikk beskjed om at ikke bare hadde ingen av kirkene hele sannheten, men han skulle bringe det fulle evangeliet tilbake til jorden.
Akkurat som Joseph hadde jeg spørsmål og visste ikke hva jeg trodde på, men i motsetning til ham anstrengte jeg meg ikke for å søke etter et svar. Kanskje jeg forventet at Gud en dag bare skulle sende meg et stort tydelig rett-i-fleisen tegn slik at jeg kunne vite sikkert at å bli i Kirken var det rette å gjøre. Dette skjedde selvfølgelig ikke. Så for et par år siden, i 2020, bestemte jeg meg for offisielt å ta avstand fra Kirken.
Av forskjellige grunner hadde jeg lenge følt at det ikke var en plass for meg her, men jeg kom fortsatt på møtene hver søndag og på diverse aktiviteter fordi etter å ha vokst opp med det var det vanskelig å skulle slutte med alt plutselig og jeg var redd for hva folk ville si. Men da sommeren kom og jeg skulle flytte fra Moss til Oslo var det en mulighet til å starte på nytt og ikke føle meg presset til å delta i kirkerelaterte aktiviteter. Tilfeldigvis var dette også midt oppi begynnelsen av pandemien og det var derfor ingenting som skjedde uansett.
Ettersom jeg ikke kjente mange i byen og det var mange restriksjoner ble jeg veldig isolert og hadde nesten bare kontakt med familien min den første tiden. Så da søsteren min kom til Oslo for å møte misjonærvennene sine og spurte om jeg ville være med, takket jeg ja. Dette var alltid hyggelig ‒ spesielt de gangene jeg fikk møte en av søstrene jeg ble kjent med da hun først kom til landet og tjente i Moss, søster Bradshaw, som fortsatt er en veldig god venn den dag i dag. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å henge med misjonærene selv når søsteren min ikke var med, og på ett tidspunkt, for litt over et år siden, da den nye misjonspresidenten og kona hans arrangerte en Thanksgiving-middag for unge voksne og ungdommer i staven, og to av søsknene mine kom, kommenterte søsteren min Emily at det var rart å se at jeg var den av oss som kjente flest folk.
Jeg fortsatte å henge med misjonærer ut året og inn i det neste, det var nå stort sett de eneste menneskene jeg så om dagene. Flere av dem begynte å spørre meg om jeg hadde tenkt å dra på misjon selv – jeg var jo på mange måter en misjonær allerede så mye tid som jeg tilbrakte med dem. I starten syntes jeg dette var et vanskelig spørsmål for jeg følte ikke jeg kunne svare dem på den måten de ville. Slik jeg så det var ikke en misjon noe for meg. Ja, jeg trivdes veldig med det jeg fikk gjøre her og nå i denne misjonen, men jeg trengte ikke noe mer. Hver gang jeg snakket med andre om dette respekterte de det heldigvis og pushet det ikke, noe jeg satte pris på. Og etter dette tenkte jeg ikke noe mer på det, helt til tidligere i år (2022).
Jeg husker fortsatt detaljene fra den dagen jeg bestemte meg for å dra på misjon.
Etter en slitsom dag på jobb dro jeg innom kirken hvor det nettopp hadde vært sonekonferanse. Søstrene i Oslo måtte videre til instituttsenteret og jeg tok all tiden jeg kunne få med dem så jeg ble med. Vi tok trikken dit og jeg satt med Maren-Sofie, eller søster Sande som hun var på den tiden, og ettersom jeg hadde hatt det ganske vanskelig i det siste begynte jeg fort å gråte da hun spurte meg hvordan det går ‒ “på ekta”. Da vi kom frem ble vi sittende utenfor døren en stund og snakke til hun sa noe som overrasket meg veldig: “Jeg vet det kanskje ikke er det du vil høre akkurat nå, men har du tenkt på å dra på misjon?” Etter et øyeblikk med stillhet hvor jeg lot ordene synke inn følte jeg at alt falt på plass og jo mer vi snakket om det, jo lettere følte jeg meg. Fra det øyeblikket var det ingen tvil ‒ jeg skulle på misjon!
Dette betød dessverre ikke at alt ble enklere med en gang. Jeg har virkelig måttet stole på Herren gjennom de siste månedene. Jeg er ikke verdens mest tålmodige person og all ventingen, først for å sende inn papirene for så å få kallet og nå for starten av misjonen, har vært veldig demotiverende og den mentale helsen har ikke vært på topp. Men jeg er heldig som har så mange støttende mennesker rundt meg. Jeg hadde ikke stått her i dag om det ikke var for en håndfull gode venner og familien min.
En siste opplevelse jeg vil dele med dere som har vært med å forberede meg var da jeg var rådgiver/ungdomsleder på årets FSY-konferanse. Dette er noe jeg litt spontant meldte meg på i slutten av 2021, og hele veien tvilte jeg på det valget. Jeg tenkte “hva i alle dager er det jeg har begitt meg ut på? Kanskje jeg er flink med ungdom, men hvordan skal jeg kunne lære dem noen ting om evangeliet, jeg kan det jo så vidt selv!”. Og for å være ærlig forandret ikke dette seg da jeg kom dit. Vi fikk vite at den norske bussen hadde fått motorstopp så ungdommene på gruppen min kom nesten to timer for sent og vi hadde null tid til å bli kjent eller gjøre noe av det jeg og min ‘co-counselor’ hadde planlagt for de første timene. Oppå alt det var det heller ikke plass til jentene mine på rommet vi hadde fått tildelt og jeg måtte stresse med å finne et sted de kunne sove og endelig pakke ut. Så ikke en veldig bra start. Jeg la meg den kvelden med lave håp for resten av uken. Heldigvis var det det verste og det gikk bare oppover derfra.
Jeg fikk fort kontakt med jentene og etter de alle innså hvor lett det var å ‘grille’ co-counseloren min hadde vi det veldig gøy med guttene på gruppen også. Til min overraskelse virket det som de alle faktisk trivdes, selv med den dårlige maten og lite fritid. Jeg var ikke lenger bekymret for jeg visste at selv om jeg ikke har en perfekt kunnskap om evangeliet, kunne jeg gjøre en forskjell.
Dette bringer meg til mitt favorittskriftsted, 1 Nephi 11:17, som jeg fant da jeg bestemte meg for endelig å lese gjennom Mormons bok fra start til slutt, og kanskje det som best oppsummerer min motivasjon til å dra på misjon. Jeg vet at han elsker sine barn, men jeg forstår ikke hva alle ting betyr.
Det er fortsatt så mye jeg ikke vet eller forstår og jeg har fortsatt mange spørsmål. Men jeg vet nok. Jeg har følt for mye godt for dette evangeliet til å tvile på det igjen.
Jeg tror virkelig at denne kirken er sann. At vi alle er her for en grunn, selv om det kan være vanskelig å se det til tider. Jeg er takknemlig for muligheten jeg har til å dele evangeliet med andre og jeg gleder meg til å kunne bære Hans navn hver dag.