Våre norske pionerer
I mine forfedres fotspor – Jæren del 1
Jeg har en stor slekt på Jæren i Rogaland. Den er omfangsrik, og går langt tilbake i tid. Ja, så langt tilbake i tid at den også vever seg inn i gammel norsk vikingehistorie. Jeg kjenner sterk tilknytning både til folk og natur i denne delen av landet. Både historie, kultur og folkelynne treffer strenger i meg som jeg ikke kan forklare, men som gir sterk gjenklang.
Jeg har vokst opp med en mor som var opptatt av slekt og slektsbånd. I den sammenheng tror jeg hun var preget av sin egen mor. I min ungdom hadde jeg en opplevelse av at mormor visste alt om slekter og slektsbånd til alle som hadde tilknytning til Jæren.
Deler av far sin slekt kommer fra Ringerike og Ringsaker. Det er fra disse traktene min tipptippoldefar Fredrik Knudsen (1812-1887) kommer fra. Han hadde både en bror (Gudbrand Knudsen, gift med Marie Andersdatter), en sønn Andreas Fredriksen (gift med Beate Kristiansdatter) og et barnebarn (Toline Taalesen) som konverterte til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Broren Gulbrand i 1870, sønnen Andreas i 1896 og barnebarnet Toline (min oldemor) i 1907.
Konvertitthistoriene til Gulbrand, Marie, Andreas og Beate er nylige oppdagelser for meg, og har kastet nytt og utfyllende lys over mine oldeforeldre Toline og Nils sin konvertitthistorie til Kirken (se Liahona august 2023).
Ikke lenge etter at jeg oppdaget disse tidlige konvertitthistoriene i min fars slekt fra Ringerike og Ringsaker, oppdaget jeg også at tilsvarende konvertitthistorier hadde funnet sted i min mors slekt på Jæren mellom 1850 og 1880-årene.
Den 22. april 1858 gifter Rasmus Tjølson Rasmussen seg med Elisabeth Tollefsdatter Eliasen. Vielsen finner sted i Høyland kirke som den gang lå i nabokommunen til nåværende Sandnes kommune. Begge kommunene var på denne tiden en del av Stavanger Amt. Datidens Stavanger Amt omfattet det vi i dag kjenner som Rogaland fylke.
Rasmus er sønn av Tjøl Rasmussen og Marie Olsdatter og blir født 12. januar 1829 i Lye prestegjeld i Time som den gang også var en del av Stavanger Amt. Han vokser opp på Madland-gårdene i Gjesdal. Rasmus er tremenning til min tippoldemor Judite Svendsdatter Nesse, og oldebarn til mine tipptipptipptippoldeforeldre Tjøl Tjølson Hetland Rasmussen og Kristi Jespersdotter Vølstad.
Ifølge familieopptegnelser er Rasmus født i huset nederst i venstre hjørne i skissen vedlagt.
Elisabeth blir født i 1837 på Jelsa i Ryfylke. Fra opptegnelser framgår det at foreldrene bor på Bjelland-gårdene (også benevnt Bjodland-gårdene) i årene 1832-1840. Disse ligger over Sandsfjorden nord for Jelsa.
Den 22. juli 1858 blir Rasmus og Elisabeth sitt første barn født. Hun får navnet Anna Maria. Rasmus arbeider som entreprenør, murer og snekker. Han er vel ansett i sin bransje. Han jobber også på Aasland ved en fabrikk som produserer mursteiner.
En søndag i april året etter, i 1859 banker to unge menn på døren hos de nybakte foreldrene. Rasmus og Elisabeth er begge religiøst søkende, men har ikke funnet det de søker etter.
I familieopptegnelser finner vi Elisabeths egne beskrivelser av denne søndagen nedtegnet.
Rasmus og Elisabeth pleier å gå til hver sin ulike kirke annenhver søndag. De lager seg en ordning der Rasmus deltar på gudstjeneste i “sin” kirke den ene søndagen, mens Elisabeth er hjemme med deres nyfødte datter. Den neste søndagen går Elisabeth til “sin” kirke mens Rasmus er hjemme med barnet.
På veien til kirken denne søndagen i april grunner Elisabeth veldig over hvilken kirke som er den rette. Hun føler ikke godt ved at hun og Rasmus går til hver sin. Mens hun passerer gjennom en bjørkeskog, går hun av veien og inn blant bjørketrærne. Der kneler hun ned. Hun åpner sitt hjerte og oppsender en bønn til sin Gud med de spørsmål som plager hennes hjerte og tanker. Hun sier selv at hun virkelig snakket med sin himmelske Fader. Det var mer enn en bønn. Det var en samtale.
Etter å ha utøst sin sjel til Gud fortsetter hun videre til kirken “sin” og deltar på gudstjenesten. Men, hun føler ikke at hun har fått noen klarere forståelse enn det hun hadde fra før. Usikkerheten om hva som er det rette plager henne fortsatt.
Det er uklart om det var samme dagen etter at hun kom hjem fra kirken, eller om det var neste dag at misjonærene banket på døren i hjemmet deres.
Uansett hvilken dag det var så inviterer Elisabeth og Rasmus misjonærene inn og steller i stand kveldsmat til de unge mennene. De blir sittende oppe hele natten og hører på misjonærenes forkynnelse og deres vitnesbyrd. Om morgenen føler både Rasmus og Elisabeth at dette er sannhetens evangelium. Den hellige ånd har talt til deres sinn og deres hjerte, og de føler fred.
Den 13. mars 1859 blir Rasmus døpt. Han blir bekreftet medlem av Kirken den 25. april samme året av O. Jacobsen. Elisabeth blir døpt den 9. juni 1859 i Sandnes av C.S. Winge og bekreftet medlem av Kirken den 15. juni 1859 av A. Prantzen.
Elisabeth og Rasmus er vel anerkjent blant venner og i nabolaget, og Rasmus er godt respektert i sin bransje. Men, etter at de slutter seg til Kirken endrer dette seg. Omgivelsene snur dem ryggen, og familien deres vil ikke ha noe med dem å gjøre.
Året etter at de ble døpt blir Elisabeth gravid med deres 2. barn. De må kjempe for å tjene til livets opphold. Under svangerskapet hjelper derfor Elisabeth til med å bære murstein og sement for Rasmus i hans arbeid som murer.
Under disse strabasiøse omstendighetene blir Elisabeth syk. I denne tilstanden tenker hun det er tryggest å reise til foreldrene sine for å få pleie, men de vil ikke ha noe med henne å gjøre fordi hun er en “mormon”. Legen vil heller ikke komme for å hjelpe. Den 15. januar 1861 føder hun en datter med hjelp fra en nabokone. Elisabeth er alvorlig syk, og de frykter for at både hun og barnet vil dø. Rasmus er desperat, men han klarer å få tak i eldstene. De kommer, og gir barnet et navn og en velsignelse, og salver samtidig moren. Babyen får navnet Emma etter profeten Josephs hustru. Både barnet og Elisabeth overlever.
Rasmus og Elisabeth får etter hvert et gryende ønske om å emigrere til Sion i Utah. De jobber og sliter i 6 år for å spare penger til en slik reise. I denne perioden slutter også to av Rasmus sine yngre brødre seg til Kirken. Det er Ole og Sven Tøljeson Rasmussen som da begge er i 30-årene. Den 27. mai 1867 seiler Rasmus og Elisabeth med 4 barn fra Stavanger med det amerikanske seilskipet Protector. De ankommer Quebec, Canada 5. juli 1867. Stavanger har på denne tiden ca. 17.000 innbyggere.
Vel framme i Quebec går ferden videre til en bosetning i La Salle ved Fox River, Illinois.
La Salle ligger øst for Chicago og ca. 300 km nordøst for Nauvoo. Bosetningen ble etablert av Cleng Peerson og andre nybyggere i 1834. Mange norske emigranter slo seg ned der i årene 1834-37. Området var svært fruktbart og i 1843 bodde ca. 600 mennesker på stedet.
I 1842 besøkte George P. Dykes de norske nybyggerne i denne bosetningen. Eldste Dykes var misjonær for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og hadde reist fra Nauvoo hvor det på dette tidspunktet hadde bosatt seg ca. 25 000 mennesker i og omkring byen. De fleste av disse var medlemmer av Kirken. Under eldste Dyke sitt første besøk til La Salle ble 6 personer døpt og bekreftet medlemmer av Kirken. Ikke lenge etter sluttet flere seg til, og i siste delen av april 1842 ble den første norske grenen organisert der. Gudmund Haugås ble ordinert til eldste og beskikket som grenspresident. Dette var den første ikke- engelsktalende grenen som ble organisert i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Når Rasmus, Elisabeth og barna ankommer La Salle en gang i månedsskiftet juli/ august 1867 har de vært på reise i litt over 2 måneder. Først 6 uker på seilskip fra Stavanger til Quebec. Deretter videre i nesten 1750 kilometer over land. Vi vet ikke hvordan reisen til La Salle blir gjennomført. Men, det er rimelig å anta at de for det meste benytter seg av hest og vogn.
To måneder etter ankomst til La Salle føder Elisabeth deres femte barn. Det er en gutt, og han får navnet John Taylor. Av dette forstår vi at Elisabeth var gravid i sin 5. måned da hun, Rasmus og de 4 barna (Anna Maria 9 år, Emma 5 år, Tobias Theodor 4 år og Ephraim 2 år) la ut på den lange og strabasiøse reisen fra Stavanger den 27. mai 1867.
Navnet får den lille gutten etter John Taylor som var sammen med Joseph Smith da han ble skutt og drept i Carthage. John Taylor ble selv truffet av 3 kuler i kroppen under attentatet på Joseph og Hyrum Smith i Carthage. Han ble senere Kirkens 3. profet i 1880.
Når familien ankommer La Salle har de ikke mer penger igjen. De blir værende i denne bosetningen i ca. 1,5 år for å arbeide og tjene penger slik at de kan reise videre til Sion i Utah.
På denne tiden var jernbanelinjene som skulle forbinde Amerika fra øst til vest under bygging. Denne ble ferdigstilt i 1869, og Rasmus og Elisabeth er blant de første som benyttet denne for å komme seg til Ogden i Utah hvor Elisabeths eldre søster Rachel Eliasen Bates hadde emigrert, giftet seg og slått seg ned noen år tidligere.
I 1870 har familien flyttet til Wanship, Summit i Utah. I 1871 dør Rasmus 42 år gammel, og Elisabeth sitter igjen som enke med 7 små barn. Den eldste, Anna Maria er nå 13 år gammel.
I Coalville som ligger ca. 13 km nord for Wanship er det på denne tiden en stor kullgruvedrift, og gruveselskapet har behov for arbeidskraft som kan transportere kullet fra Coalville til Salt Lake City. Når Elisabeths eldste sønn Tobias Theodor er 8 år gammel får han seg jobb som vognfører på et oksespann som jobber med å frakte kullet på denne strekningen.
Han flytter hjemmefra og jobber i 3 år med dette. Da har han spart nok penger til å kjøpe sitt eget oksespann og blir “herre på egen vogn”. Broren hans Ephraim, følger i de samme fotsporene når han blir 8-9 år gammel. Det samme gjør den enda yngre broren John Taylor. Brødrene bidrar på denne måten til at familien klarer seg økonomisk. Døtrene til Elisabeth får seg arbeid som tjenestejenter på gårdene i området rundt fra de er 10-11 år gamle og bidrar også til familiens økonomi på samme måte.
Den 4. juli i 1873 gifter Elisabeth seg på ny med en enkemann ved navnet John Brannan. Sammen får de 5 døtre. Familiehistorien beskriver at det ofte er konflikter mellom John og Elisabeths øvrige sønner. John er borte fra familien i lange perioder for å arbeide. I 1883 forlater John familien. Han kom aldri tilbake.
Elisabeth blir nå igjen alene, og nå med en barneflokk på 12. Hun er en elsket dame i de omgivelsene hun lever i. Hun evner å skape mye ut av lite. I perioder har hun og flere av barna nær kontakt med urinnvånerne i området, som både hjelper og respekterer henne og familien.
Familiehistorien er fylt av beskrivelser om hvordan barna elsker moren sin. De lærer tidlig å arbeide hardt og klarer seg på mirakuløse måter selv i dramatiske og utfordrende tider. Deres etterslekt har fostret utallige misjonærer som har virket i land i alle verdens hjørner. Noen av dem på flere misjoner, også til Norge. Tobias er en av dem som reiser på misjon flere ganger. Blant annet tjener han i 3 år i Skandinavia tidlig på 1900-tallet. Da er han 40 år gammel, og hjemme har han kone og 4 barn når han reiser ut.
Mine grove estimater tilsier at etterslekten til Rasmus og Elisabeth i dag teller rundt 700 personer.
Elisabeth blir tatt godt vare på av sine barn og barnebarn, også på sine eldre dager. Selv flere generasjoner senere har flere av hennes etterkommere også i dag et nært forhold. De er en stor slekt, og er både stolt og takknemlig for sine forfedre. Mange av dem er svært bevisst på den arven som Rasmus og Elisabeth har gitt dem. Denne arven har de sterke følelser for, og ser den gjennom det mot, den besluttsomhet og den store tro som Rasmus og Elisabeth utviste både i det gamle landet Norge hvor evangeliets lys først fikk brenne i deres bryst, men også i det nye landet hvor de fant fotfeste og evnet å slå røtter og skape en fremtid for sine etterkommere.
Det er underlig å tenke over at mine tipptipptipptippoldeforeldre Tjøl Tjølson Hetland Rasmussen og Kristi Jespersdotter Vølstad er oldeforeldre både til Rasmus Tjøldson Rasmussen og Judite Svendsdatter Nesse, som er min tippoldemor.
Rasmus og Judite var tremenninger og vokste opp i de samme omgivelsene på Jæren. Livet deres ble veldig forskjellig. Igjen kjenner jeg et sterkt og underlig fellesskap til disse tidlige kirke-pionerene, ikke bare gjennom å ha inngått de samme paktene i evangeliet, men også fordi vi er vevd sammen gjennom slekters bånd.