Sagt av siste dagers hellige
Gud er ikke i en liten boks
Jeg ble invitert til å dele noen ord, men tenkte det måtte bli kort siden jeg ikke hadde mye overskudd nå i eksamenstiden. Men da jeg satte meg ned for å skrive kom alt flommende ut gjennom fingrene på tastaturet. Jeg er glad for å kunne dele disse ting. Det er mitt beste forsøk på å få frem det som tynger hjertet mitt for tiden. Jeg føler meg så holdt tilbake av mangel på ord. Det er så mye jeg så gjerne skulle ha fått frem, og her kommer det jeg klarer, rett fra hjertet.
Jeg syns det er så mye med min tilhørighet til Kirken som er vanskelig, og det er dette jeg gjerne ønsker å belyse litt.
Hvem er jeg? Jeg er Rebecca Marie Davik. Jeg flyttet til Bergen i år for å studere sykepleie. Jeg vokste opp i Stavanger, yngst i en søskenflokk på fire. Jeg kommer fra en unik og livlig familie med mange personligheter. Min mor og far vokste opp kristne, og var oppriktig søkende etter Gud. Min mor møtte misjonærene da hun var på min alder og ble medlem av dette trossamfunnet. Fordi da hun leste Mormons bok, følte hun at folkeslaget hun leste om var ekte. Hun forsto at her var det en kirke med fylde og dybde. Min far fulgte hennes eksempel, mye på grunn av de gode mennesker han fant i Kirken. Likevel var det et kultursjokk å venne seg til hvordan det var i Kirken. Det var mye snakk om Joseph Smith som en profet, og regler og ord som var ukjente. På mange måter var det som å miste det klare fokuset på Jesus som de var vant til. Dette var ubehagelig for noen som søkte ham så oppriktig. Men de forsto at det var et godt trossamfunn å høre til i, så de oppdro familien sin så godt de kunne, med de gode normene som denne Kirken underviste. Jeg er et produkt av det. Men det som min mor opplevde å komme inn i, kjenner jeg meg egentlig veldig igjen i.
Joseph Smith jr. har sagt: “De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen. Og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette ...”
Jeg klamrer meg veldig fast i ordet “supplement” eller som det originale engelske sitatet sier “appendages”. Det største og det viktigste er Jesus! Og på samme måte som min mor gjorde da hun var på min alder, opplever jeg et virvar av stemmer som ofte drukner ut det viktigste. Det syns jeg er trist. Jeg ønsker derfor å sette ord på noen ting som jeg egentlig synes er skummelt å si. Fordi det oppleves så stigmatisert, blir det for meg bare enda større grunn til å snakke om det.
Individuelt og som et trossamfunn trenger vi vekst og utvikling. Det føler jeg virkelig på.
Profeten har sagt: “Hvis du tror Kirken er fullstendig gjenopprettet, ser du bare begynnelsen. Det vil komme mye mer.”
Vi har en jobb å gjøre. Hva kan vi gjøre for å bedre sentrere Kristus i vår tilbedelse?
Hvordan reagerer vi når andre har et annet synspunkt enn oss selv? Tenker vi at vi vet best og nærer en hovmodig holdning til dem? Eller ærer vi respekt og åpenhet?
Når noen velger å ikke være en del av dette trossamfunnet lenger, klarer vi å ikke dømme, men å gi dem en varm og forståelsesfull klem? Klarer vi å utvide horisonten vår til å se at en måte å leve livet på ikke er den eneste rette måten? I en verden med 8 milliarder mennesker, trenger vi at noen er leger, at noen er franske og at noen er homofile. Vi trenger menn og vi trenger kvinner. Vi trenger blått, og vi trenger gult. Vi trenger folk som sliter med å lese og folk som ikke klarer matte. Vi trenger dem som er store ledere og dem som bare føler seg helt normale. Vi trenger å være unike og ulike. Vi trenger mangfold.
Jeg har innsett at jeg har ruget på en holdning der jeg følte at jeg visste best. Men i det siste har jeg prøvd å ydmyke meg og innse hva slags fordommer jeg har. Jeg har prøvd å åpne øynene mine til et bredere mangfold. Å tro og å leve slik jeg velger å leve, er ikke den eneste gode måten å leve på her i verden. Vi er nemlig her for en hensikt, og det er å lære.
Av natur så er jeg en type som ønsker å gjøre godt. Jeg har ikke følt behov for opprør mot å holde Visdomsordet, gå i Kirken på sabbatsdagen, faste en gang i måneden osv. Men etter hvert som jeg har modnes, så spør jeg meg selv: Hvorfor gjør jeg det jeg gjør? Jeg har forsøkt å ta bevisste personlige valg. Jeg spør meg selv om jeg gjør ting fordi det kulturelt ligger i meg, eller om det er bevisst gudstilbedelse?
Jeg har alltid slitt med fokus og leseforståelse. Det har alltid føltes skamfullt. Du føler deg så dum når du ikke klarer ting som andre klarer så lett. Jeg har måttet jobbe ekstra hardt for å lese Skriftene for eksempel. Noe jeg likevel har fått et uvurderlig utbytte av, fordi gjennom dem har jeg funnet Gud. Men hver gang jeg ikke har klart å presse fokuset frem, og jeg har lagt meg til å sove uten å ha lest i Bibelen eller Mormons bok, har jeg følt meg så fallen – så uverdig. Fordi jeg ikke alltid etterlevde de primære prinsippene i Kirken. Jeg la merke til at jeg ikke hadde lyst å dele med noen i Kirken at jeg ikke hadde lest i Skriftene mine på en uke. Fordi jeg var redd for at jeg ville jeg bli sett på som et prosjekt som måtte fikses. Men jeg er jo i kontakt med Gud likevel! Vi snakker sammen. Og han og jeg har kommet frem til at til og med noe så sentralt og bra som bønn, skriftstudium og kirkegang er supplement, eller “appendages” til det evangeliet virkelig handler om. Å finne Jesus Kristus er mulig på flere måter enn en! Man kan finne ham i en annen kristen menighet, man kan finne ham i tårer og følelser man opplever. Man kan finne ham på knærne i bønn. Vi er mange og ulike her i verden, og vi må derfor finne ham på vår egne unike måter.
Jeg tror at Jesu Kristi Kirke er ledet av Jesus Kristus selv. Jeg tror at profeten mottar inspirasjon fra Gud. Jeg tror at Mormons bok er ord som er inspirert av Gud. Jeg klarer ikke å bortforklare den boken. Jeg føler at Joseph Smith var en profet. Jeg føler at Russell M. Nelson er profeten i dag. Men jeg føler også at Kirken ikke er ufeilbarlig. Livet våre handler om at vi faller som Adam falt. I 2 Nephi 2:22-23, 27 står det:
“... hvis Adam ikke hadde overtrådt, ville han ikke ha falt, men han ville ha forblitt i Edens have. Og alle ting som var skapt, måtte ha forblitt i den samme tilstand som de var i ... De ville ha forblitt ... uten glede, for de kjente ikke elendighet ... Derfor er mennesket fri ... de er fri til å velge ...”
Å falle er å lære, og å reise seg er å finne gleden i det vanskelige. Eva forsto behovet for å ta valget om å falle. På samme måte har jeg stor forståelse for dem i min familie, vennekrets og bekjente som velger noe annet enn prinsippene i evangeliet som vi etterlever. De prøver så godt de kan å følge sin personlige overbevisning, og sitt eget hjerte. Jeg har selv følt at noen ganger så er mine personlige synsvinkler ikke de samme som menneskene rundt meg. Det å stå alene mot strømmen er vanskelig. Det er da jeg så inderlig skulle ønsker at vi kunne sentrere oss på det evangeliet virkelig handler om: å omfavne hverandre med kjærlighet.
I Moroni 8:17 står det:
“... jeg er fylt av kjærlighet som er en evig kjærlighet.”
Når jeg smaker på små dråper av det dagens profet kalte “ren sannhet”, får jeg små gledesbølger inni meg. Når jeg husker på kjernen, føler jeg fred. I slike øyeblikk forsvinner alle fordommer og frykt for andre mennesker.
Moroni 8:16 sier:
“... Jeg frykter ikke for hva menneskene kan gjøre, for fullkommen kjærlighet jager bort all frykt.”
I de øyeblikkene ser jeg så tydelig at hvert menneske en dag virkelig vil kunne forstå hvor vakkert og enkelt dette evangeliet er.
Fordi jeg har grunnet så mye over mange urovekkende spørsmål, har jeg fornyet min forståelse av tro. Jeg har innsett at Gud har bedt oss om å tro. Ikke vite alt, men TRO.
Hebreerne 11:1 forklarer tro som en overbevisning om det som ikke ses. Jeg føler at vi så ofte hører ordene “jeg vet”, men i det siste har jeg innsett at det er mye jeg egentlig ikke vet, men jeg har likevel stor tro. I Markus 11:22 blir vi formanet om å “Ha tro på Gud”. Vi er bedt om å tro, ikke å nødvendigvis vite. Jesus Kristus ønsker din tro, din tillit og ditt håp. Ekte tro er vakkert! Spesielt når noen klamrer seg til troen uten å ha den sterke forsikringen på forhånd. Velg å tro.
Jeg satt nylig på en lesesal stelt i stand av noen lutherske byprester. Jeg ble rørt over disse menneskene jeg ikke kjente, som tilhørte en helt annen kristen menighet. De viste meg så mye ubetinget nestekjærlighet. Gud er ikke i en liten boks, han er så mange flere steder. Det vakre med livet er å få lov til å oppdage ham også der. Min utfordring er å våge å gå ut forbi de rammene vi har satt Gud inn i, og finne ham i våre unike livssituasjoner.
I Jakob 4:14 står det “De foraktet de klare og tydelige ord ... Derfor måtte de på grunn av sin blindhet, en blindhet som kom av at de så forbi målet, nødvendigvis falle.”
La oss ikke være forblindet ved å se forbi målet, som er Jesus Kristus og Hans evangelium. Som Jesaja har formant oss i de siste dager, la oss stå opp i fra støvet (Jesaja 52:2). La oss bevisstgjøre oss. La oss utvikle oss slik som i historien om talentene gitt av Herren i Matteus 25:14-30. Om så hver enkelt av oss kun vokste en dråpe, så ville det vært fantastisk!