Kapittel 1

Lær ved tro

“La oss fortsette, brødre og søstre, å arbeide i Herren vår Guds navn, og opparbeide visdom og intelligens dag for dag, så enhver omstendighet må tjene oss til vårt beste.”

Fra Lorenzo Snows liv

Når den unge Lorenzo Snow ikke gjorde sine plikter på familiens gård, pleide han som regel å lese – han “gjemte seg unna med boken sin”, som hans familiemedlemmer pleide å si. Ifølge hans søster Eliza “studerte han alltid, både hjemme og på skolen”.¹ Han ble stadig mer glad i å lære etter hvert som han ble eldre. Han sa at utdannelse var hans ungdoms “ledestjerne”.² Etter å ha gått på offentlige skoler studerte han ved Oberlin College, en privatskole i delstaten Ohio, i 1835. I 1836, før han sluttet seg til Kirken, takket han ja til Elizas invitasjon om å flytte til Kirtland, Ohio, hvor han studerte hebraisk sammen med profeten Joseph Smith og mange av apostlene.

Etter at han ble døpt og bekreftet ble han etter hvert mer interessert i “Åndens utdannelse”³ enn i “boklig lærdom”.⁴ På dette området mistet han aldri sin tørst etter lærdom. Da han var 80 år gammel og var president for De tolv apostlers quorum, sto han for eksempel foran de hellige på generalkonferansen i oktober 1894. Han reflekterte over talene hans mindre erfarne brødre hadde holdt tidligere den dagen, og sa: “Det ble gitt uttrykk for noen tanker som jeg aldri hadde tenkt på før, og de var veldig nyttige.”⁵ Seks år senere, da han var Kirkens president, deltok han på en konferanse som ble ledet av Søndagsskolens organisasjon. Etter å ha hørt andre tale, gikk han til slutt frem til talerstolen. Han innledet sin tale med å si: “Jeg har blitt både glad og overrasket over det jeg har sett og hørt… Jeg kan virkelig si at jeg har blitt undervist, og hvis jeg, en mann på 86 år, kan bli undervist, ser jeg ingen grunn til at voksne flest ikke kan ha både nytte og glede av å delta på deres møter.”⁶ [Se forslag 1 på side 41.]

Lorenzo Snows læresetninger

Å lære krever tro, anstrengelse og utholdenhet.

I det religionssystem som dere og jeg har mottatt, er det noe stort og strålende og noe nytt å lære hver dag som er av stor verdi. Og det er ikke bare vårt privilegium, men det er nødvendig at vi mottar disse tingene og legger oss på sinne disse nye begrepene.⁷

Hele meningen med mormonismen er forbedring – mentalt, fysisk, moralsk og åndelig. Ingen halvhjertet utdannelse er tilstrekkelig for en siste-dagers-hellig.⁸

Det er nyttig å leve lenge på jorden og få den erfaring og kunnskap som hører med, for Herren har sagt at den intelligens vi tilegner oss i dette liv, vil være med oss i oppstandelsen, og jo mer kunnskap og intelligens en person oppnår i dette liv, jo større fortrinn vil han ha i den kommende verden [se L&p 130:18–19].⁹

Det finnes dem som ikke lærer, og som ikke forbedrer seg så fort som de kunne ha gjort, fordi deres øyne og hjerte ikke er vendt mot Gud. De reflekterer ikke, og heller ikke har de den kunnskap de kunne hatt. De går glipp av en god del som de kunne ha mottatt. Vi må tilegne oss kunnskap før vi kan oppnå varig lykke. Vi må være lys våkne med hensyn til det som er av Gud.

Selv om vi forsømmer å forbedre og styrke våre intellektuelle evner nå, vil vi før eller senere bli nødt til å gjøre det. Vi har så mye igjen å dekke, og dersom vi ikke beveger oss i dag, får vi desto lengre vei i morgen.¹⁰

Sinnet må arbeide, vi må bruke de talenter som Gud har gitt oss – de må settes i virksomhet. Når vi er opplyst av Den hellige ånds kraft og gave, kan vi oppnå den forstand, den intelligens og de velsignelser vi trenger for å forberede oss på fremtiden, på kommende hendelser.

Det samme prinsipp vil gjelde alle våre handlinger med hensyn til det som er av Gud. Vi må anstrenge oss… Det nytter ikke å være doven og ikke handle. Hvis vi holder oss helt i ro, kan vi ikke oppnå noe som helst. Ethvert prinsipp som åpenbares fra himmelen, er til vårt gode, for vårt liv, for vår frelse og for vår lykke.¹¹

Vi tror kanskje at vi ikke trenger å anstrenge oss for å finne ut hva Gud krever av oss, eller med andre ord, å søke etter de prinsipper som Gud har åpenbart, ved hvilke vi kan motta svært viktige velsignelser. Vi har fått åpenbart, klart og tydelig, prinsipper som har til hensikt å opphøye de siste-dagers-hellige og skjerme dem mot mye vanskeligheter og sjelenød, men fordi vi er for lite standhaftige når det gjelder å lære og innrette oss etter dem, går vi glipp av de velsignelser som er forbundet med lydighet mot dem.¹²

La oss fortsette, brødre og søstre, å arbeide i Herren vår Guds navn, og opparbeide visdom og intelligens dag for dag, så enhver omstendighet må tjene til vårt beste og øke vår tro og intelligens.”¹³ [Se forslag 2 på side 41.]

Åndens utdannelse er noe vi skulle vie den største oppmerksomhet.

Det finnes en form for utdannelse som vi skulle vie den største oppmerksomhet, og som alle skulle være opptatt av – nemlig Åndens utdannelse.¹⁴

Litt åndelig kunnskap er langt bedre enn synspunkter, oppfatninger og forestillinger, eller nøye innstuderte argumenter. Åndelig kunnskap er svært viktig og av største betydning.¹⁵

Vi må ikke forsømme vår åndelige utvikling mens vi søker verdslig rikdom. Det er vår plikt å gjøre enhver anstrengelse for fremskritt med hensyn til prinsipper for lys og kunnskap, samtidig som vi øker de timelige velsignelser rundt oss og dette livets bekvemmeligheter.¹⁶

Dersom vi blir for ensporet og vier for stor oppmerksomhet til å skaffe oss jordisk gods i den grad at vi forsømmer vår åndelige velstand, er vi ikke kloke forvaltere.¹⁷ [Se forslag 3 på side 41.]

Vi har nytte av å høre evangeliets prinsipper om og om igjen.

Dere har hørt [noen prinsipper] kanskje hundrevis av ganger, og likevel synes det nødvendig at vi blir undervist i disse tingene om og om igjen. Det er omtrent som når jeg leser Lære og pakter. Hver gang jeg leser en åpenbaring i denne boken, får jeg en eller annen ny tanke, selv om jeg kan ha lest den samme åpenbaringen mangfoldige ganger. Jeg antar at dere opplever det samme. Hvis ikke, opplever dere noe helt annet enn meg.¹⁸

Det er med oss som med barnet som lærer alfabetet. Læreren sier til barnet: “Her er bokstaven a. Kan du prøve å huske den?” Barnet svarer: “Ja, jeg skal prøve å huske den.” Læreren går til neste bokstav og sier: “Dette er bokstaven b. Vil du se på den og prøve å huske den?” “Ja visst,” sier barnet. Så går læreren tilbake til bokstaven a. “Hvilken bokstav er dette?” Barnet har glemt det. Læreren gjentar for barnet at det er a, og går så til bokstaven b, bare for å oppdage at barnet har glemt den også og igjen trenger undervisning om bokstaven b. Dette er om morgenen. Om ettermiddagen blir barnet igjen bedt om å komme frem for å svare på spørsmål, og atter en gang opplever læreren at barnet har glemt bokstavene og trenger å bli undervist igjen. Slik må altså lærdommen gjentas om og om igjen, i den grad at om læreren ikke hadde hatt erfaring og visste hva som kunne forventes, ville han bestemt ha mistet motet. Slik er det også med de siste-dagers-hellige. Selv om vi kan bli lei av å høre ting om igjen, er det nødvendig for at vi skal lære dem godt nok. Vi må lære dem. Jeg vet at de siste-dagers-hellige til slutt vil lære alle Guds lover og bud, og vil lære å overholde dem strengt. Men vi har ennå ikke kommet til dette stadiet.¹⁹ [Se forslag 4 på side 42.]

Når vi kommer sammen for å lære evangeliet, trenger både læreren og eleven Åndens veiledning.

Når [en lærer] står foran medlemmene, skulle han gjøre det i visshet om at han står foran dem for å formidle kunnskap, så de kan motta sannhet i sin sjel og bli bygget opp i rettferdighet ved å motta ytterligere lys og komme videre i sin utdannelse i hellighetens prinsipper.

Dette er ikke mulig uten å anstrenge sinnet og utøve tro ved å søke av hele vårt hjerte å motta Herren vår Guds Ånd. Det er bare slik at tilhørerne, med mindre de vier særlig oppmerksomhet til det som kreves av dem fra tid til annen av dem som taler fra denne forhøyningen, og med mindre de anstrenger sitt sinn av hele sitt hjerte i sine bønner for Herrens åsyn, vil de ikke kunne motta de goder og fordeler som de burde motta.²⁰

Det jeg ønsker av de siste-dagers-hellige, er at vi, når eldstene reiser seg for å tale til oss under denne konferansen, må utøve vår tro og be for hver av dem som taler, om at de må si slike ting og at vi, ved Åndens hjelp, må kunne motta det som vil være til gavn for alle. Dette er vårt privilegium og vår plikt. Vi har ikke kommet hit ved en tilfeldighet. Vi har kommet til denne konferansen fordi vi forventer å motta noe som vil være nyttig for oss.²¹

Dere skulle be Herren om å la [talerne] si noe som dere ønsker å vite, at de må foreslå noe for dere som vil være til gavn for dere på et eller annet vis. Hvis dere har noe som helst ønske om å få vite ting som dere ikke forstår, be om at [de] må si noe som vil opplyse deres sinn med hensyn til det som plager dere, og vi vil få en stor og strålende konferanse, bedre enn noensinne. Så merkelig det enn kan virke, synes vår siste konferanse alltid å være den beste. Måtte det bli slik, og måtte dere brødre og søstre oppløfte deres hjerte til Herren og utøve tro mens våre brødre taler til dere. Vi vil ikke bli skuffet, og dere vil ikke komme hjem fra denne konferansen uten å føle at dere har blitt rikt velsignet.²²

Jeg antar at mange i salen foran meg har kommet langt for å møte oss på denne generalkonferansen, og at alle har kommet hit av rene motiver – med et ønske om å forbedre og fulkommengjøre seg selv for å kunne gjøre større nytte i Guds rike. Hvis vi ikke skal bli skuffet med hensyn til dette, er det nødvendig at vi forbereder oss til å motta og dra nytte av de forslag som talerne gir oss i løpet av konferansen som kan være tilskyndet av Herrens ånd. Jeg har ment, og mener fortsatt, at vår oppbyggelse er mindre avhengig av taleren enn av oss selv.²³

Når vi kommer sammen… blir det vårt privilegium å bli undervist av dem som taler til oss, og hvis vi ikke mottar undervisning, er det i bunn og grunn vår egen feil.²⁴

Jeg har lagt merke til noe blant medlemmene som jeg tilskriver svakhet. Noen av dem kommer snarere for å beundre talerens retorikk og stil, eller mer i den hensikt å se taleren eller spekulere om hans karakter … enn for å motta instruksjoner som vil gjøre dem godt og bygge dem opp i rettferdighet …

… Dersom vi ikke bruker de evner som er gitt oss og mottar Herrens ånd, vil vi motta svært lite informasjon fra talerne, selv om de formidler prinsipper av stor verdi. Selv om prinsippene kanskje formidles på svært usammenhengende vis, … vil medlemmene snart oppdage, om de bare anstrenger seg litt, at de aldri vil gå fra et møte uten å ha mottatt noe av verdi.²⁵

Det er ikke alltid en lang tale som gir de siste-dagers-hellige det som er av størst verdi, men i løpet av de forskjellige talene vil vi kanskje få en tanke, eller et eller annet prinsipp kan komme til vår forståelse som vil vise seg verdifullt for oss senere.²⁶

Vi har kommet sammen for å tilbe Gud og behandle saker som er nødvendige for å fremme sannhetens sak på jorden. Instruksjonenes beskaffenhet vil i stor grad avhenge av vår egen sinnstilstand. Vi skulle legge til side våre verdslige anliggender og vie vår oppmerksomhet til formålet med denne konferansen.²⁷

For å få informasjon og åndelig kunnskap er vi helt avhengige – vi føler oss virkelig avhengige – av Herren. Og i samme grad som vi utøver vår tro, mottar vi informasjon, formidlet gjennom Herrens tjenere… Han taler til oss gjennom sine tjenere, som taler til oss ved anledninger som denne, når vi kommer sammen for å tilbe vår Gud.²⁸ [Se forslag 5 på side 42.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Les side 35–36, som beskriver noe av president Snows livslange innsats for å lære. Hva får oss til å ønske å fortsette å lære hele livet? Tenk på ditt eget syn på lærdom, og grunn på hvordan du kan fortsette å lære resten av livet.
Studer president Snows råd om anstrengelse og utholdenhet med hensyn til å lære evangeliet (side 36–37). På hvilke måter endrer din egen læring seg når du virkelig anstrenger deg? Hvordan kan vi hjelpe barn og ungdom å anstrenge seg for å lære?
President Snow oppfordret de hellige til å strebe etter “Åndens utdannelse” (side 37–38). Hva betyr dette for deg? Hva kan det føre til hvis vår utdannelse fokuserer for mye på verdslig rikdom?
Hvordan er eksemplet med et barn som lærer alfabetet (side 38–39), relevant for våre anstrengelser for å lære evangeliet? Hvilke prinsipper ser du gjentatt når du studerer det profeter har uttalt i gammel og nyere tid?
På hvilke måter kan vi forberede oss til å lære i Kirkens klasser og møter? Hvordan kan vi anstrenge oss for å lære, selv når vi bare lytter til en tale på et nadverdsmøte eller en konferanse? (Du finner noen eksempler på side 39–41.)

Aktuelle skriftsteder: 2 Nephi 9:28–29; 28:30; Mosiah 2:9; L&p 50:13–22; 88:118, 122; 136:32–33

Hjelp til undervisningen: “For å hjelpe oss å undervise fra Skriftene og vår tids profeters ord har Kirken utarbeidet leksjonsbøker og annet materiell. Det er lite behov for utfyllende stoff og annet referansemateriale” (Undervisning, intet større kall: Ressursveiledning for undervisning i evangeliet [2000], 52).

Gjennom hele sitt liv søkte president Lorenzo Snow lærdom “ved studium og også ved tro” (L&p 88:118).

Vi skulle “forberede oss til å motta og dra nyte av” budskapene som gis oss på generalkonferanser og andre møter.

“Åndens utdannelse” er noe vi skulle vie “den største oppmerksomhet”.