Kapittel 10

“Kom til templene”

“De muligheter Gud har åpnet for oss, er vidunderlige og storslåtte. Vi kan ikke engang forestille oss dem. Kom til templene, så skal vi vise dere dem.”

Fra Lorenzo Snows liv

Kort tid etter sin dåp og bekreftelse begynte Lorenzo Snow å delta på møter i Kirtland tempel. Der mottok han store åndelige velsignelser sammen med profeten Joseph Smith og andre ledere i Kirken. I sin dagbok skrev han: “Der hadde vi profetiens gave – tungemålsgaven – tydning av tunger – syner og forunderlige drømmer ble gitt oss – vi hørte himmelske kor synge og ble vitne til fantastiske tilkjennegivelser av helbredelseskraften, ved eldstenes forrettelse. I svært mange tilfeller ble syke helbredet – døve fikk sin hørsel – blinde fikk sitt syn og lamme kunne gå igjen. Det var helt tydelig at en hellig og guddommelig innflytelse – en åndelig atmosfære gjennomsyret denne hellige bygningen.”¹

Lorenzo Snow elsket Kirtland tempel, for han visste at “Guds sønn, i sin herlighet, hadde hedret det med sin kongelige tilstedeværelse”. Følgelig ble han overveldet første gang han sto ved en talerstol der for å undervise. “Intet språk kan beskrive mine følelser,” sa han, “da jeg for første gang sto ved en av talerstolene for å tale til en forsamling – en talerstol hvor denne hellige Person bare en kort tid tidligere hadde stått på brystvernet – ‘hans hår hvitt som nyfallen sne, hans øyne som en ildslue’ – hvor også Moses, Elias og Elijah kom og overbragte nøklene til sine evangelieutdelinger til Joseph Smith.” [Se L&p 110.]²

Mange år senere, 6. april 1892, sto president Lorenzo Snow foran en annen forsamling, denne gang utenfor det nesten fullførte Salt Lake tempel. Rundt 40 000 siste-dagers-hellige fylte innhegningen rundt Temple Square til trengsel, og ytterligere ca 10 000 “sto på de omkringliggende hustakene og andre steder hvor det var mulig å få innsyn”.³ Folkemengden var samlet for å overvære en seremoni hvor sluttstenen skulle plasseres på templets høyeste spir. Senere den dagen skulle statuen av engelen Moroni plasseres på sluttstenen. Etter oppdrag fra Det første presidentskap skulle president Snow, som da var president for De tolv apostlers quorum, lede de hellige i Hosianna-ropet. Idet han forklarte Hosianna-ropet for forsamlingen, uttrykte han sin forkjærlighet og entusiasme for tempelarbeid.

“Ordene i Hosianna-ropet,” sa han, “som skal uttales under eller etter nedleggelsen av sluttstenen i dag, ble innført av president Joseph Smith i Kirtland tempel og der brukt under en høytidelig forsamling hvor Guds kraft ble tilkjennegitt og et syn fra Den allmektige ble vist brødrene. Dette er intet alminnelig utsagn, men det er – og vi ønsker ikke at det skal være noen tvil om dette – et hellig rop som bare brukes ved helt spesielle anledninger som denne. La det også være klart at vi ikke bare ønsker at brødrene og søstrene skal uttale ordene, men at deres hjerte skal være fullt av takksigelse til Himmelens Gud, som ved vår handlefrihet har utrettet dette mektige og eiendommelige arbeid. For nøyaktig 39 år siden ble grunnstenen – hjørnestenen – til dette templet lagt ned, og når vi reflekterer og mediterer over de vidunderlige velsignelser Gud har gitt oss, sitt folk, i løpet av de mange år som har gått siden den gang, ønsker vi at de hellige skal føle når de uttaler dette ropet, at det kommer fra hjertet. La deres hjerte være fullt av takksigelse.” Han demonstrerte Hosianna-ropet og sa så: “Når vi står foran templet og skal uttale dette ropet, vil vi at hver mann og kvinne skal rope ut disse ordene så høyt de kan, så hvert eneste hus i denne byen må skjelve, så alle innbyggere i denne byen må høre det, og det kan nå frem til de evige verdener.”⁴

Følgende rapport om sluttstensseremonien viser de helliges ærbødighet og engasjement under arrangementet:

“På slaget tolv gikk president Wilford Woodruff frem til talerstolen så hele forsamlingen kunne se ham, en forsamling hvor det rådet en høytidelig stillhet. Forsamlingen kjente en iling av fryd i hjertet da han begynte å tale:

“‘Hør etter, Israels hus og alle jordens nasjoner! Vi skal nå legge ned den øverste stenen på vår Guds tempel, som profeten, seeren og åpenbareren Brigham Young la grunnvollen til og innviet.’

President Woodruff trykket så på en elektrisk knapp, og templets sluttsten beveget seg trygt til sin plass. Det som fulgte, er umulig å beskrive med ord. Den ærverdige president for De tolv, apostel Lorenzo Snow, kom frem og ledet 40 000 hellige i å rope i kor:

‘Hosianna! hosianna, hosianna, til Gud og Lammet! Amen, amen og amen!

‘Hosianna! hosianna, hosianna, til Gud og Lammet! Amen, amen og amen!’

For hver gang de ropte, viftet de med lommetørklær… Mange tusen av de tilstedeværende hadde tårer i øynene fordi deres glede var fullkommen. Det virket som om bakken skalv på grunn av den høye lyden som sendte sine ekkoer til de omkringliggende åsene. Et større eller mer imponerende skue enn denne seremonien for nedleggelsen av templets sluttsten, er ikke nedtegnet i historien. Hosianna-ropene hadde knapt nok stilnet før den enorme forsamlingen spontant begynte å synge den praktfulle og inspirerende salmen ‘Guds ånd som en ild nå begynner å lue’.”⁵

President Woodruff innviet Salt Lake tempel nøyaktig ett år senere, 6. april 1893, etter at de hellige hadde arbeidet i 40 år med å bygge det. President Lorenzo Snow ble kalt som dette templets første president, og han hadde dette kallet til han ble Kirkens president i september 1898. Et portrett av president Snow henger i Salt Lake tempel i dag, til minne om hans oppofrelse for det han kalte “det store arbeid vi utfører” i Herrens hus.⁶ [Se forslag 1 på side 137.]

Lorenzo Snows læresetninger

I templer lærer vi om de fantastiske velsignelsene Gud har forberedt for de trofaste.

De muligheter Gud har åpnet for oss, er vidunderlige og storslagne. Vi kan ikke engang forestille oss dem. Kom til templene, så skal vi vise dere dem. Jeg antar at mange av dere har vært der og hørt de fantastiske tingene som Gud har forberedt for dem som elsker ham og er trofaste til enden …

… Han har forberedt alt for de siste-dagers-hellige som de kan ønske eller forestille seg for å utvikle deres fullstendige lykke gjennom den endeløse evighet.⁷ [Se forslag 2 på side 137.]

Ved tempelordinanser knytter vi hellige bånd som kan binde familier sammen for tid og evighet.

Tenk på de løfter dere mottar i den vakre og strålende seremonien som brukes ved inngåelse av ekteskapspakten i templet. Når to siste-dagers-hellige forenes i ekteskap, mottar de løfter om sitt avkom som gjelder fra evighet til evighet.⁸

Vi har mottatt mye visdom og kunnskap om ting som forundrer verden når vi snakker om dem. Vi har lært at vi i templer kan knytte bånd som ikke løses ved døden, men som strekker seg inn i evigheten – hellige bånd som binder familier sammen for tid og evighet.⁹ [Se forslag 3 på side 137.]

I templer mottar vi opphøyelsens ordinanser på vegne av våre avdøde slektninger.

Enhver sønn og datter av Gud vil få den nødvendige mulighet til opphøyelse og herlighet… Det finnes bare én måte å sikre opphøyelse og herlighet på. Vi må bli døpt til syndenes forlatelse og få hender lagt på oss for å motta Den hellige ånd. Disse og andre ordinanser er helt nødvendige for opphøyelse og herlighet, og hvis noen har levd i en tid eller på et sted hvor evangeliet ikke har vært tilgjengelig, kan disse tingene ordnes av deres venner. Vi har kommet til verden nå for å gjøre disse tingene – det er i hvert fall en av hovedhensiktene med at vi har kommet hit. Vi kan ikke understreke sterkt nok hvor viktig dette arbeidet er.¹⁰

Vi kom ikke til denne verden ved en tilfeldighet. Vi kom i en spesiell hensikt, og det var utvilsomt på grunn av visse ordninger i det andre liv hvor vi var, at vi kom inn i dette liv. I templene utretter vi et stort arbeid med hensyn til våre avdøde slektninger. Vi mottar fra tid til annen viktige tilkjennegivelser om at Gud godkjenner det arbeid vi utfører i våre templer. Høyst eiendommelige tilkjennegivelser har blitt dem til del som arbeider for sine forfedre. Det er et stort arbeid vi utfører. Tusener har blitt døpt for sine døde etter hvert som vårt arbeid i templene har blitt utført …

I våre templer lar vi folk komme inn etter at de har funnet frem til sine forfedre, uansett hvor langt tilbake, og bli døpt for sin døde far, bestefar, oldefar og så videre, så langt som de kan følge sin linje. Så lar vi dem sørge for at hustruene blir beseglet til sine ektemenn, gjennom hele slektslinjen, så langt de klarer å følge den. Ta for eksempel en rettskaffen ung mann som levde før evangeliet ble presentert for menneskenes barn… Han giftet seg og fikk barn, men han fikk aldri det privilegium å motta evangeliet, slik dere og jeg har fått. Han lærte imidlertid sin familie moralprinsippene, og han var kjærlig og god mot sin hustru og sine barn. Hva mer kunne han gjøre? Han skulle ikke fordømmes fordi han ikke mottok evangeliet, for det var ikke noe evangelium å motta. Han skulle ikke miste sin hustru fordi han giftet seg på en tid da han ikke kunne komme til et tempel og få henne beseglet til seg for tid og evighet. Han handlet ifølge den beste kunnskap han hadde, og hun ble viet til ham for tid, ifølge landets skikk. Vi respekterer et slikt ekteskap, høytidelig inngått i henhold til landets lov… Vi besegler barn til deres foreldre og hustruer til deres menn langs hele linjen.¹¹

Frelseren sa ved én anledning: “Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst,” og han fortsatte med dette bemerkelsesverdige utsagnet: “Og de som hører, skal leve.” [Johannes 5:25.] Jeg tror det vil være svært få som ikke vil motta sannheten. De vil høre Guds Sønns røst. De vil høre Guds Sønns prestedømmes røst, og de vil motta sannheten og leve. Disse brødre og søstre som arbeider så flittig i templene, vil få æren av å være frelsere, for å si det slik, for sine slektninger og venner som de har utført disse ordinansene på vegne av.¹² [Se forslag 4 på side 137.]

Vi skulle anstrenge oss for å utføre tempelarbeid og slektshistorie, selv om det krever offer fra vår side.

Enhver mann og kvinne skulle ha som mål å komme inn i våre templer og utføre dette arbeidet. Det er et stort arbeid, og det er også et viktig arbeid. Når vi kommer tilbake til det andre liv og finner våre døde venner som lever der, vil vi ikke føle oss særlige lykkelige, og det vil neppe bli et behagelig møte, hvis vi ikke har utført det arbeid som er nødvendig for deres opphøyelse og herlighet.

Vi burde ikke alltid vente på hyggelige og passende anledninger. Vi skulle anstrenge oss, selv om det krever litt offer fra vår side, for å sette oss i stand til å utføre dette arbeidet… Vi ønsker inderlig at brødrene og søstrene ikke forsømmer dette viktige arbeidet. Vet dere hva som vil være det viktigste arbeidet i de tusen år med hvile [tusenårsriket]? Det vil være det vi prøver å oppfordre de siste-dagers-hellige til å utføre nå. Templer vil bli bygget over hele dette land, og brødrene og søstrene vil komme til dem og kanskje arbeide dag og natt for å fremskynde arbeidet og gjøre det som er nødvendig før Menneskesønnen kan presentere sitt rike for sin Fader. Dette arbeidet må utføres før Menneskesønnen kan komme og motta sitt rike for å presentere det for sin Fader.¹³ [Se forslag 5 på side 137.]

Når vi kommer til templet med et rent hjerte, velsigner Herren oss ifølge det han vet er best for oss.

Vi føler når vi kommer inn i disse templene, at vi føler Herrens Ånd i større grad enn på noe annet sted. De er Herrens bygninger, og hans aller viktigste arbeid blir utført innenfor deres vegger …

… Jeg er overbevist om at når noen går inn i disse templene, kommer de ikke ut igjen uten å føle seg bedre og uten en fast beslutning om å gjøre det litt bedre enn de har gjort før. Det er denne følelsen vi ønsker at de hellige skal få …

… Vær trofaste, brødre og søstre, og hold ut. Kom til templet og utfør deres arbeid der, og dere vil kose dere og bli bedre i stand til å motstå verdens ubehageligheter.¹⁴

De som [kommer til] templet med et rent hjerte og en angrende ånd, [vil] ikke komme ut derfra uten å motta spesielle velsignelser, selv om disse i noen, og kanskje mange tilfeller kan være annerledes enn det noen kanskje forventer… Noen av de hellige venter kanskje på at tjenende engler skal åpenbare seg, … eller de forventer å få se Guds ansikt. Det kan hende at det ikke er bra for dere å motta slike tilkjennegivelser. Herren vet hva som er best for hver enkelt, og han vil tilpasse sine gaver så de blir til størst gavn for dem som mottar dem. Vi kan trygt regne med at enhver trofast hellig som kommer inn i dette hus, vil motta en velsignelse som vil være til stor glede for mottakeren. Før de som kommer til templet, forlater det, vil et eller annet vokse frem i deres hjerte og forstand som vil være nyttig for dem i fremtiden. Som sanne siste-dagers-hellige er de berettiget til dette.¹⁵ [Se forslag 6 nedenunder.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Les beretningen om sluttstensseremonien for Salt Lake tempel (side 129–32). Hvis du har deltatt i en tempelinnvielse, skulle du tenke på hva du følte den gangen. Hva uttrykker vi til Herren når vi deltar i et Hosianna-rop?
Studer president Snows oppfordring om å komme til templene (side 132–33). Tenk på hvordan du kan følge denne oppfordringen og hvordan du kan gi den videre til familiemedlemmer og venner.
Mens du studerer den første delen på side 133, skulle du grunne på de velsignelser som kan komme ved å motta tempelordinanser og inngå tempelpakter. Hvordan har disse velsignelsene påvirket deg og din familie?
Les den delen som begynner nederst på side 133. På hvilke måter fungerer vi som “frelsere for [våre] slektninger og venner” når vi utfører dette arbeidet? Hvilke ressurser har Kirken som kan hjelpe oss?
Hva kan vi gjøre for å vie tempelarbeid og slektshistorie den oppmerksomhet og tid som de fortjener? (Studer den delen som begynner nederst på side 134.)
Kan du nevne noen personlige, åndelige velsignelser vi kan motta når vi deltar i tempelarbeid? (Du finner noen eksempler på side 136–37.)

Aktuelle skriftsteder: L&p 97:15–17; 109:1–23; 128:15–18; 132:19; 138:57–59

Hjelp til undervisningen: “Du kan gi elevene større tillit til sin egen evne til å delta i en diskusjon hvis du reagerer positivt på alle oppriktige kommentarer. Du kan for eksempel si: ‘Takk for svaret. Det var tankevekkende’ … eller ‘Det er et godt eksempel’ eller ‘Jeg har satt pris på alt dere har sagt i dag’” (Undervisning, intet større kall, 64).

6. april 1892 kom tusener for å se sluttstenen bli lagt på plass på det høyeste spiret på Salt Lake tempel.

Foreldre kan hjelpe sine barn å forberede seg til å følge oppfordringen om å komme til templet.