Lorenzo Snows liv og virke
Da 21 år gamle Lorenzo Snow red på hesten sin bort fra foreldrenes hjem en dag i 1835, satte han kurs for Oberlin College i Oberlin, Ohio. Han visste ikke at på denne korte turen skulle han oppleve noe som ville forandre hans liv.
Mens han red langs veien i hjembyen Mantua, Ohio, møtte han en annen mann til hest. Denne mannen, David W. Patten, hadde nylig blitt ordinert til en Herre Jesu Kristi apostel. Han var på vei tilbake til de siste-dagers-hellige i Kirtland, Ohio etter å ha vært på misjon. De to mennene red sammen i cirka 50 kilometer. Lorenzo Snow fortalte senere:
“Samtalen vår kom inn på religion og filosofi, og ettersom jeg var ung og hadde hatt gleden av litt utdannelse, var jeg først tilbøyelig til å ta lett på synspunktene hans, ikke minst siden han ikke alltid uttrykte dem med riktig grammatikk. Men etter hvert som han fortsatte på sin oppriktige og ydmyke måte å forklare frelsesplanen for meg, syntes det ikke å være noen vei utenom at han måtte være en Guds mann og at hans vitnesbyrd var sant.”1
Lorenzo Snow var ikke medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige da han møtte eldste Patten, men han kjente til noen av Kirkens læresetninger. Profeten Joseph Smith hadde faktisk besøkt familien Snows hjem, og Lorenzos mor og søstre Leonora og Eliza hadde blitt døpt og bekreftet som medlemmer av Kirken. Lorenzo hadde imidlertid, ifølge ham selv, vært “opptatt med andre ting” på den tiden, og det hadde “gått fullstendig i glemmeboken”.2 Dette begynte å forandre seg da han snakket med eldste Patten. Han sa senere om denne opplevelsen: “Dette var vendepunktet i mitt liv.”3 Han beskrev hva han følte under samtalen:
“Jeg følte et stikk i hjertet. Dette kunne han tydeligvis merke, for omtrent det siste han sa til meg etter å ha båret sitt vitnesbyrd, var at jeg burde gå til Herren før jeg la meg den kvelden og spørre ham selv. Dette gjorde jeg med den følge at fra den dagen jeg møtte denne store apostel, har alle mine ambisjoner blitt umåtelig forsterket og forhøyet.”
Eldste Pattens “absolutte oppriktighet, iver og åndelige kraft”4 fikk varig innflytelse på en ung mann som en dag selv skulle virke som apostel. Denne fredelige samtalen førte også til andre erfaringer som skulle forberede Lorenzo Snow til å bli president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, Guds talerør på jorden.
Oppvekst i et hjem med tro og hardt arbeid
To sterke familier, rike på tro og religiøse tradisjoner, kom sammen da Oliver Snow giftet seg med Rosetta Leonora Pettibone 6. mai 1800. Bruden og brudgommen var etterkommere av noen av de første europeiske nybyggerne i USA – engelske pilegrimer som hadde krysset Atlanterhavet på 1600-tallet for å unnslippe religionsforfølgelse. Oliver og Rosetta tilbragte de første årene av sitt ekteskap i delstaten Massachusetts, hvor deres døtre Leonora Abigail og Eliza Roxcy ble født. Så flyttet de til Mantua, Ohio, som den gangen var en av de vestligste bosettingene i USA. De var den ellevte familien som flyttet til området. I Mantua ble ytterligere to døtre, Amanda Percy og Melissa, født inn i familien. Lorenzo, Oliver og Rosettas femte barn og første sønn, ble født i Mantua 3. april 1814. Han fikk senere selskap av to yngre brødre, Lucius Augustus og Samuel Pearce.5
Med bakgrunn i sine familietradisjoner lærte Oliver og Rosetta sine barn viktigheten av tro, hardt arbeid og utdannelse. Når de fortalte om de vanskeligheter de hadde gjennomgått for å skape et hjem, lærte barna å overvinne motløshet og sette pris på Guds velsignelser i sitt liv. Eliza skrev: “Vi kan virkelig si om våre foreldre at deres integritet var uklanderlig, de var pålitelige i all sin sosiale omgang og i sine forretningstransaksjoner, og de var omhyggelige med å lære sine barn flid, sparsomhet og streng moral.”6 Lorenzo uttrykte takknemlighet for at de alltid hadde behandlet ham med “omsorg og ømhet”.7
Etter hvert som Lorenzo vokste opp, arbeidet han flittig i timelige og intellektuelle gjøremål. Hans far var mye borte fra hjemmet for å utføre “offentlige oppgaver” i lokalsamfunnet. I Olivers fravær fikk Lorenzo, som eldste sønn, ansvaret for gården – et ansvar han tok alvorlig og ivaretok på en god måte. Når Lorenzo ikke arbeidet, pleide han som regel å lese. “Boken,” sa Eliza, “var stadig hans ledsager.”8
Eliza sa følgende om Lorenzos personlighetsutvikling: “Helt siden tidlig barndom har han vist den virkelyst og besluttsomhet som har preget hans utvikling senere i livet.”9
Han la sin ungdoms ambisjoner bak seg
Oliver og Rosetta Snow oppmuntret til oppriktig granskning av religion. De lot sine barn lære om forskjellige kirkesamfunn og åpnet sitt hjem for “gode og intelligente mennesker fra alle trossamfunn”. Selv med denne oppmuntringen viet Lorenzo “liten eller ingen oppmerksomhet til temaet religion, i det minste ikke nok til å ta noen beslutning mht en foretrukket sekt”.10 Hans drøm var å bli offiser i Forsvaret, og denne drømmen påvirket ham mer enn noe annet i livet, “ikke fordi han likte strid”, skrev historikeren Orson F. Whitney, men fordi han “var tiltrukket av eventyr- og ridderaspektet ved en militærkarriere”.11 Men han erstattet snart sin ambisjon med en annen. Han reiste hjemmefra og søkte opptak ved Oberlin College for å ta en “akademisk utdannelse”.12
Mens Lorenzo studerte ved Oberlin, utviklet han en ny interesse for religion. Han var fremdeles påvirket av sin samtale med eldste Patten, og ikke bare grunnet han på det gjengitte evangeliums læresetninger, men delte dem også med andre ved Oberlin – også de som studerte teologi. I et brev til sin søster Eliza, som bodde sammen med de hellige i Kirtland, skrev han: “Jeg kan love deg at jeg har lyktes ganske bra med å fremme mormonismen blant prestene og prestestudentene. Jeg har riktignok ikke fått noen til å konvertere ennå, ettersom jeg ikke selv er medlem, men jeg har fått noen av dem til nesten å erkjenne at de har sett litt [visdom] i deres læresetninger. Å fjerne de sterke fordommene mot mormonismen blant Oberlin-studenter, er slett ikke enkelt.”
I det samme brevet svarte Lorenzo på en invitasjon han hadde fått fra Eliza. Hun hadde ordnet det slik at han kunne bo hos henne i Kirtland og studere hebraisk i samme klasse som profeten Joseph Smith og noen medlemmer av De tolv apostlers quorum. Han sa: “Det gleder meg at du har det så godt i Kirtland, men akkurat nå har jeg ikke noe ønske om å flytte dit. Dersom fordelene ved å lære der var de samme, ville jeg nok kanskje være fristet til å gjøre et forsøk. Om ikke annet kunne det vært ganske interessant og kanskje ikke unyttig for meg å høre de læresetninger forkynt som jeg så lenge har prøvd å forsvare og støtte her i Oberlin.”
Selv om Lorenzo var imponert over Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges læresetninger, nølte han med å slutte seg til Kirken. Men han var interessert. I sitt brev til Eliza stilte han en rekke spørsmål om Kirken. Han sa at prestestudentene ved Oberlin måtte “vie syv år eller mer til et krevende studium før de fikk lov til å fortelle en hedning at det finnes en Gud i himmelen, omtrent som en advokat som må ha visse kvalifikasjoner før han kan få lov til å uttale seg.” Til sammenligning, sa han til sin søster, “synes dere å sette større lit til guddommelig hjelp enn det som akademisk lærdom kan gi, når dere forkynner deres lære.” Han uttrykte et ønske om å forstå hvordan Ånden virker, og spurte om Den hellige ånd kunne overdras til noen “i vår tid”. Hvis man kunne motta Den hellige ånd, spurte han, “overdrar Gud den alltid gjennom en annen person som mellomledd?”13 Med andre ord ønsket han å vite om prestedømsmyndighet var nødvendig for å kunne motta Den hellige ånd.
Lorenzo satte pris på de vennskap og den utdannelse han hadde oppnådd ved Oberlin College, men han ble stadig mer utilfreds med religionsundervisningen der. Omsider forlot han universitetet og takket ja til sin søsters invitasjon om å studere hebraisk i Kirtland. Han sa at han bare deltok i hebraiskklassen som forberedelse til å studere ved et universitet i Øststatene.14 Likevel la Eliza merke til at i tillegg til å lære hebraisk, “tok han også til seg og ble gjennomsyret av det evige evangeliums levende tro”.15 Snart fikk han svar på spørsmålene han hadde stilt ved Oberlin College, og i juni 1836 ble han døpt av eldste John Boynton, et av de opprinnelige medlemmene av De tolv apostlers quorum i denne evangelieutdeling. Han ble også bekreftet som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Cirka to uker senere spurte en venn ham: “Bror Snow, har du mottatt Den hellige ånd etter at du ble døpt?” Han mintes: “Dette spørsmålet gjorde meg nærmest bestyrtet. Faktum var at jeg kanskje hadde mottatt alt jeg trengte, men jeg hadde ikke mottatt alt jeg hadde regnet med” – med andre ord at selv om han hadde blitt bekreftet, hadde han ikke mottatt en spesiell tilkjennegivelse av Den hellige ånd. “Jeg var utilfreds,” sa han, “ikke med det jeg hadde gjort, men med meg selv. Med denne følelsen trakk jeg meg en kveld tilbake til et sted hvor jeg hadde gjort det til vane å åpne mitt hjerte for Herren.” Han knelte ned for å be, og umiddelbart fikk han svar på sine bønner. “Dette er noe jeg aldri vil glemme så lenge jeg har en hukommelse,” erklærte han senere… Jeg mottok fullkommen kunnskap om at det finnes en Gud, at Jesus, som døde på Golgata, var hans Sønn, og at profeten Joseph hadde mottatt den myndighet som han hevdet å ha. Denne tilkjennegivelsen var så tilfredsstillende og så strålende at det ikke kan uttrykkes med ord! Jeg gikk hjem. Jeg kunne nå vitne for hele verden at jeg visste, med sikker kunnskap, at Guds Sønns evangelium hadde blitt gjengitt og at Joseph var en Guds profet med myndighet til å tale i hans navn.”16
Etter å ha blitt styrket av denne opplevelsen, forberedte Lorenzo seg til å reise på misjon. Som hans søster Eliza sa, førte hans omvendelse til en forandring i hans ambisjoner og “åpnet en ny verden for ham”. Hun fortalte: “Istedenfor verdslig militær berømmelse, ønsket han nå å stride sammen med himmelens hærstyrker.”17
Utfordringer som heltidsmisjonær
Lorenzo Snow begynte sin misjonærtjeneste i delstaten Ohio våren 1837. I likhet med hans beslutning om å bli medlem av Kirken, fordret hans beslutning om å tjene som heltidsmisjonær at han forandret sine synspunkter og planer. Han skrev i dagboken sin: “I løpet av 1837 ga jeg fullstendig slipp på alle mine favorittoppfatninger.”18 Han oppga planen om å ta en “tradisjonell utdannelse” ved et universitet i Øststatene.19 Han gikk også med på å reise uten pung eller skreppe – eller å reise uten penger og stole på at Kirkens medlemmer og andre ville gi ham mat og husrom av godhet. Dette var særdeles vanskelig for ham fordi han i sin ungdom alltid hadde ment at det var viktig å gjøre opp for seg, på den tiden ved hjelp av penger han hadde hjulpet sin far å tjene på familiens gård. Han sa: “Jeg hadde ikke hatt for vane å være avhengig av noen for å få mat eller husrom. Når jeg skulle reise langt, pleide min far å sørge for at jeg hadde med meg rikelig med penger til å dekke mine utgifter. At jeg nå skulle gå ut og be om noe å spise og et sted å hvile mitt hode, var en stor prøvelse for meg, fordi det var så fjernt fra min oppdragelse.”20 Han “bestemte seg for å gjøre det”, men bare fordi han fikk “en bekreftelse på at Gud ønsket det”.21
Noen av eldste Snows onkler, tanter, søskenbarn og venner deltok på de første møtene han ledet som misjonær. Om den første gangen han forkynte sa han: “Jeg var ganske sjenert den gangen, og … det var svært vanskelig for meg å reise meg og forkynne for mine slektninger og naboer som var invitert. Jeg husker at jeg ba nesten hele dagen før den kvelden jeg skulle tale. Jeg gikk ut alene og ba Herren om å gi meg noe å si. Min tante fortalte meg etterpå at hun nesten skalv da hun så meg reise meg for å tale, men jeg åpnet munnen, og jeg vet ikke hva jeg sa, men min tante sa at jeg holdt en fin tale i cirka 45 minutter.”22 Med takknemlighet fortalte han: “Jeg trodde og følte en forsikring om at inspirasjonens Ånd ville inspirere meg og gi meg det jeg skulle si. Jeg hadde forberedt meg med bønn og faste – jeg hadde ydmyket meg for Herren og påkalt ham i mektig bønn og bedt ham gi meg Det hellige prestedømmes kraft og inspirasjon, og da jeg reiste meg foran forsamlingen, visste jeg ikke et ord jeg kunne si, men så snart jeg åpnet munnen for å tale, ble jeg sterkt påvirket av Den hellige ånd, som fylte mitt sinn med lys og ga meg ideer og passende språk å formidle dem med.”23 Før han forlot området hadde han døpt og bekreftet en onkel, en tante, flere søskenbarn og noen venner.24
Etter å ha delt evangeliet med familie og venner, fortsatte eldste Snow sitt misjonærarbeid i andre byer og tettsteder, og han virket i cirka et år. Han fortalte: “Da jeg var på misjon, reiste jeg i forskjellige deler av delstaten Ohio og døpte mange som har forblitt trofaste mot sannheten.”25
Lorenzo Snow hadde ikke vært hjemme fra sin første misjon så lenge før han følte et ønske om å forkynne evangeliet igjen. “Den ånd jeg hadde hatt som misjonær, påvirket meg så sterkt,” sa han, “at jeg lengtet etter å utføre mer arbeid.”26 Denne gangen forkynte han det gjengitte evangelium i delstatene Missouri, Kentucky, Illinois og igjen i Ohio.
Enkelte var fiendtlig stilt mot eldste Snow og budskapet han forkynte. Han fortalte for eksempel om noe han opplevde i Kentucky, da en gruppe mennesker var forsamlet hjemme hos noen for å høre ham forkynne. Etter at han hadde forkynt, fikk han vite at noen av tilhørerne planla å overfalle ham så snart han dro der fra. Han fortalte at “midt i trengselen” inne i huset var det en av mennene som “ved et uhell kom nær en av lommene i frakken min med hånden, noe som straks gjorde ham engstelig”. Etter å ha kjent noe hardt i eldste Snows lomme, varslet han straks sine venner om at misjonæren var bevæpnet med pistol. Eldste Snow skrev senere: “Det var tilstrekkelig – de vordende fredløse oppga sine onde hensikter.” Med en viss fornøyelse tilføyde eldste Snow: “Den antatte pistolen som forårsaket deres uro og min beskyttelse, var lommebibelen min, en dyrebar gave til meg fra vår kjære patriark, fader Joseph Smith [sen.]”27
Andre ønsket eldste Snow velkommen og tok imot budskapet han forkynte. I én bosetting i Missouri underviste han fem personer som ble døpt midt på vinteren. Eldste Snow og andre måtte hugge hull i isen på en elv slik at han kunne utføre ordinansen. På tross av kulden “kom [noen av konvertittene] opp av vannet mens de klappet i hendene og priste Gud”.28
Eldste Snows to første misjoner varte fra våren 1837 til mai 1840. Utdrag fra brevene hans beskriver denne tiden i Herrens tjeneste: “Resten av vinteren [1838–39] gikk med til reising og forkynnelse, … med ymse resultater og behandling – iblant møtte de meg svært elskverdig og lyttet med intens interesse, og andre ganger ble jeg møtt med ukvemsord og de mest uforskammede fornærmelser. Jeg ble imidlertid aldri behandlet verre enn Jesus, som jeg hevder å følge.”29 “Når jeg nå tenker tilbake på alt jeg opplevde, … blir jeg overrasket og forundret.”30 “Herren var med meg, og jeg ble rikelig velsignet i mitt krevende arbeid.”31
Misjon i England
I begynnelsen av mai 1840 sluttet Lorenzo Snow seg til de hellige i Nauvoo, Illinois, men han ble ikke værende lenge. Han ble kalt til å krysse Atlanteren og utføre en misjon i England, og han forlot Nauvoo samme måned. Før han reiste tok han seg tid til å besøke familiene til noen av de ni apostlene som allerede virket i England.
Da han besøkte Brigham Youngs familie, så han at tømmerhytten deres manglet tetningsmasse i sprekkene mellom stokkene slik at de var “utsatt for vær og vind”. Søster Young var sliten fordi hun nettopp hadde vært på en fåfengt leting etter familiens melkeku. Til tross for sine vanskelige omstendigheter sa hun til eldste Snow: “Du ser min situasjon, men fortell ham [min mann] at han ikke skal uroe seg eller bekymre seg det minste for meg – jeg vil at han skal bli på sitt virkefelt til han blir avløst med ære.” Eldste Snow ble rørt av søster Youngs “lutfattige og jammerlige tilstand” og ønsket å hjelpe: “Jeg hadde lite penger – ikke engang nok til en tiendedel av reisen til mitt videre felt, jeg hadde ingen utsikter til å få tak i det resterende, og dette var kvelden før jeg skulle dra. Jeg stakk hånden i lommen og dro frem en del av min magre beholdning, … men hun nektet å ta imot. Mens jeg insisterte på det sterkeste at hun skulle ta imot og hun fortsatte å nekte, falt pengene ned på gulvet – halvt med vilje og halvt utilsiktet – og smatt gjennom sprekkene mellom de løse gulvplankene. Dette avgjorde diskusjonen, og jeg bød henne farvel og lot henne plukke dem opp når hun følte for det.”32
Fra Illinois reiste eldste Snow til New York, hvor han gikk ombord på et skip som skulle krysse Atlanterhavet. I løpet av den 42 dager lange sjøreisen hamret tre voldsomme stormer løs på skipet. Omgitt av redde, gråtende medpassasjerer forholdt eldste Snow seg rolig, idet han stolte på at Gud ville beskytte ham. Da skipet la til kai i Liverpool, England, var eldste Snow “fylt av den dypeste takknemlighet til Ham som beskytter og hjelper dem han kaller og sender ut som frelsens sendebud til jordens nasjoner”.33
Etter å ha virket som misjonær i England i cirka fire måneder, fikk eldste Snow mer ansvar. Han ble beskikket til president for London Conference, et kall som kan tilsvare distriktspresident i dag. Han fortsatte å forkynne evangeliet, og han førte også tilsyn med det arbeid prestedømsledere, for eksempel grenspresidenter, utførte i området. Mens han virket i denne lederstillingen, rapporterte han ofte til eldste Parley P. Pratt, som var medlem av De tolvs quorum og misjonspresident. Han skrev om mange som “søkte etter veien til frelse”, om et rom som var “overfylt” under et søndagsmøte, og om “gleden ved å døpe [konvertitter] inn i vår Herre og Frelser Jesu Kristi hjord”. Han var entusiastisk og optimistisk med hensyn til arbeidet og sa: “Selv om vi er omgitt av egenrådig ugudelighet av enhver beskrivelse, begynner Sion å bryte frem, og jeg er sikker på at den om ikke lenge vil bli et skinnende lys i denne byen.”34
London Conference opplevde betydelig vekst mens eldste Snow var president. Samtidig som eldste Snow gledet seg over sin fremgang, var også lederansvaret tungt å bære for ham. I et brev til eldste Heber C. Kimball i De tolvs quorum erkjente han at disse utfordringene hadde fått ham til å “velge en lederstil jeg aldri tidligere hadde brukt”.35 Han fortalte eldste Kimball: “Du og eldste [Wilford] Woodruff sa det ville bli en lærerik erfaring, og det har det allerede vært… Så lenge jeg har vært her, har det stadig dukket opp noe nytt blant de hellige. Ikke før er én ting over, så dukker det opp en ny.” Han pekte på en sannhet som han raskt hadde lært i sitt nye ansvar: “Jeg kunne ikke møte vanskelighetene, [med mindre] Gud hjalp meg i betydelig grad.”36 Han ga uttrykk for en lignende følelse i et brev til eldste George A. Smith i De tolvs quorum: “Det lille jeg har gjort, var ikke min fortjeneste, men Guds. Én ting jeg har lært i mitt forsøk på å foredle mitt embede som lærer i Israel, er at jeg hverken vet eller kan gjøre noe på egen hånd. Jeg ser også tydelig at ingen hellig kan ha fremgang med mindre han er lydig mot instruksjoner og råd fra dem som er satt til å presidere i Kirken. Jeg er sikker på at så lenge jeg holder hans lover, vil Gud oppholde og støtte meg i mitt embede… Så lenge jeg vandrer i ydmykhet for ham, vil han gi meg styrke til å lede med rettferdighet og med åpenbaringens ånd.”37
I tillegg til å forkynne evangeliet og være president for London Conference, skrev eldste Snow en brosjyre for å hjelpe misjonærene å forklare det gjengitte evangelium. Denne brosjyren, som het Den eneste vei til frelse, ble senere oversatt til en rekke språk og brukt gjennom hele siste halvdel av 1800-tallet.
Eldste Snow virket i England frem til januar 1843. Før han reiste hjem, utførte han et oppdrag han hadde fått av president Brigham Young. I margen på en side i dagboken sin skrev han det eneste han noensinne nevnte om dette oppdraget: “Leverte to eksemplarer av Mormons bok til dronning Victoria og prins Albert etter anmodning av president B. Young.”38
Da eldste Snow reiste fra England, ledet han en gruppe britiske siste-dagers-hellige som emigrerte til Nauvoo. Han skrev i dagboken sin: “Jeg ledet et kompani på 250, hvorav mange var mine nære venner som hadde kommet inn i pakten under min administrasjon. Den situasjon jeg nå var i, hvor jeg krysset havet omgitt av venner, var svært misunnelsesverdig sammenlignet med da jeg var helt alene to og et halvt år tidligere.”39 Eldste Snows opplevelser på skipet Swanton viste hans lederskapsevner og hans tro på Gud. Følgende beretning er hentet fra dagboken hans:
“Jeg sammenkalte [de hellige], og etter alles samtykke inndelte jeg dem i divisjoner og underdivisjoner, utnevnte ledere for hver av dem og fastsatte forskrifter for hvordan kompaniet skulle ledes. Jeg fant ut at det var flere høyprester og rundt 30 eldster blant oss, og jeg kjente til den naturlige tilbøyeligheten mange eldster har til å gjøre noe de kan utmerke seg litt med, og hvis det ikke kan gjøres på den ene måten, må det gjøres på den andre. Derfor konkluderte jeg med at det var tryggere å holde styr på dem ved at jeg selv handlet, og utnevnte så mange jeg kunne til et eller annet embede slik at de alle fikk ansvar. Hele kompaniet møttes hver kveld hele uken [til] bønn. Vi hadde taler to ganger i uken og møter på søndagene med nadverd.
Kapteinen, som jeg ønsket å ha et vennskapelig forhold til, virket svært fraværende og reservert… Jeg kunne lett se at han bar på fordommer mot oss. – Vi hadde vært ute på havet i cirka to uker uten noen hendelser av betydning, annet enn det som vanligvis skjer til sjøs, da det følgende fant sted.
Kapteinens intendant, en ung tysker, ble utsatt for en livstruende ulykke. Dette var en svært moralsk, uklanderlig og stødig ung mann som hadde vært sammen med kapteinen på en rekke sjøferder, og var godt likt av både kapteinen, offiserene og mannskapet. De hellige hadde også blitt svært glad i ham. Derfor skapte det stor sorg på hele skipet da det så ut som om han kunne komme til å dø.
Han blødde fra munnen og fikk voldsomme kramper og anfall. Etter å ha forsøkt forskjellige behandlinger uten hell, var det ikke lenger noe håp om at han skulle overleve. Kapteinen ba sjøfolkene om å gå inn på lugaren hans en om gangen for å ta farvel med ham før de la seg for kvelden, og dette ble gjort uten den minste forventning om å få se ham i live neste morgen. Mange hadde tårer i øynene da de kom ut fra lugaren.
Søster Martin [en av de siste-dagers-hellige på skipet], som satt alene ved sengen hans, uttrykte sitt ønske til ham om å få tilkalle meg slik at jeg kunne salve ham så han kanskje likevel kunne gjenvinne sin helse. Dette takket han ja til med et smil. Jeg sov i køyen min da beskjeden kom, det var omtrent ved midnatt. Jeg sto straks opp og gikk til lugaren, og på veien møtte vi overstyrmannen, som nettopp hadde vært inne hos ham. Da han hadde passert meg, møtte han bror Staines og sa til ham at herr Snow skulle legge sine hender på intendantens hode. ‘Men,’ sa han (med sorg i stemmen), ‘det kan ikke nytte. Det er over for den stakkars mannen nå.’ ‘Å,’ sa eldste Staines, ‘Herren kan helbrede ham ved håndspåleggelse.’ ‘… Tror du det?’ svarte sjømannen troskyldig.
Jeg gikk videre og møtte kapteinen ved lugardøren, og han så ut til å ha grått. ‘Jeg er glad du kom, herr Snow,’ sa han, ‘men det kan ikke nytte, for det er nok snart over for intendanten.’ Jeg gikk inn på rommet hans og satte meg ved sengen. Han var kortpustet og virket å være døden nær. Han kunne ikke snakke høyt, men han ga tegn til at jeg skulle salve ham. Det viste seg at han hadde hustru og to barn i Hamburg, Tyskland som var avhengige av ham for sitt livsopphold. Han virket svært urolig for dem.
Jeg la mine hender på hans hode, og ikke før var jeg ferdig med velsignelsen før han satte seg opp, slo hendene sammen og ropte pris til Herren for at han var blitt helbredet. Ikke lenge etter sto han opp av sengen og gikk ut av lugaren og opp på dekk.
Neste morgen ble alle bestyrtet over å se intendanten i live og forundret over å se ham utføre sine oppgaver som vanlig. Alle sjøfolkene svor på at dette var et mirakel. De hellige visste at det var det, og gledet seg og priste Herren. Kapteinen trodde det fullt og fast og var svært takknemlig, og han ble svært knyttet til oss fra da av. Han ga oss alle de goder som det sto i hans makt å gi, og han var alltid opptatt av vårt ve og vel, deltok på alle våre møter og kjøpte og leste våre bøker. De andre sjøfolkene gjorde også det samme, og da jeg forlot dem i New Orleans [Louisiana], lovet de at de ville la seg døpe. Jeg fikk brev fra overstyrmannen cirka et år senere, som informerte meg om at de hadde … holdt sitt løfte. Kapteinen sa også at han ønsket å motta evangeliet en gang i fremtiden og bo sammen med de hellige. Intendanten ble døpt da vi kom til New Orleans, og da vi skilte lag, ga han meg en Bibel som gave, som jeg ennå har.”40
Eldste Snow skrev: “Flere av sjøfolkene gråt da vi tok farvel med Swanton. Vi var alle svært alvorspreget.”41 I New Orleans gikk eldste Snow og hans medhellige ombord i en ferge som bragte dem oppover Mississippi-elven. De kom frem til Nauvoo 12. april 1843.
Fortsatt hengivenhet for Herrens verk
Etter å ha virket som heltidsmisjonær i nesten syv år, fikk Lorenzo Snow andre muligheter til å yte tjeneste. Vinteren 1843–44 ble han tilbudt jobb som lærer ved en lokal skole. Han takket ja til tilbudet, selv om mange av elevene “likte å gjøre livet surt for lærerne og ødelegge skoler”. Han fant ut at måten å vinne elevenes respekt på, var å vise respekt for dem. Hans søster Eliza fortalte: “Han henvendte seg til disse guttene som om de var de mest respektable gentlemen… Han gjorde seg særlig flid med å vise sin oppriktige interesse for dem” og at han ønsket å “hjelpe dem videre i deres studier… På denne måten, ved vennlighet og overtalelse, slappet de mer av – han vant deres tillit, og med tålmodighet og stadige anstrengelser ble de hensynsløse pøblene forvandlet til ærbødige elever. Lenge før semesteret var over, viste de forbausende fremgang og hadde blitt kunnskapstørste av vane.”42
I 1844 fikk han et nytt oppdrag i Kirken. Han ble utnevnt til å reise til Ohio og lede en kampanje for å få valgt Joseph Smith som USAs president. Profeten var skuffet over den behandling de siste-dagers-hellige hadde fått av USAs myndigheter, og han hadde skrevet til de daværende presidentkandidatene og spurt om deres holdning til Kirken. Ettersom svarene deres var lite tilfredsstillende, hadde han bestemt seg for å stille som presidentkandidat selv.
De tolvs quorum utnevnte Lorenzo Snow og andre til å “danne en politisk organisasjon i delstaten Ohio for å fremme Josephs kandidatur”.43 Ved å gjøre dette rettet de søkelyset mot hvordan de helliges grunnlovsfestede rettigheter hadde blitt krenket. Lorenzo sa at dette var “en svært interessant tid”.44 Enkelte var sterkt imot profetens kandidatur, mens andre følte at Joseph Smith kunne lede nasjonen til fremgang og velstand.
“Midt i denne kampen,” fortalte Lorenzo Snow, “ble min fremgang brått avsluttet av en godt bekreftet rapport om massakren på profeten og hans bror Hyrum.”45 Han reiste hjem til Nauvoo “med sorg i hjertet”.46
Selv i denne tragiske tiden arbeidet de hellige flittig for å bygge opp Guds rike. Lorenzo sa senere: “Ved hjelp av Den allmektiges veiledning gikk riket fremover.”47 De fortsatte å forkynne evangeliet og styrke hverandre, og de samarbeidet om å fullføre templet.
Da Lorenzo Snow flyttet til Nauvoo sammen med de hellige, hadde han besluttet å aldri gifte seg og isteden vie sitt liv til å forkynne evangeliet. Hans søster Eliza fortalte senere: “Å vie sin tid, sine talenter og alt han hadde til sin tjenestegjerning, var hans altoppslukende ønske.” Han følte at familieliv på et eller annet vis ville “redusere hans egnethet” i Herrens verk.48
Lorenzos syn på ekteskap og familie begynte å forandre seg i 1843, da han snakket med profeten Joseph Smith på tomannshånd ved bredden av Mississippi. Profeten vitnet om den åpenbaring han hadde mottatt om flergifte. Han fortalte Lorenzo: “Herren vil åpne veien for deg så du kan motta og adlyde loven om celestialt ekteskap.”49 Med denne rettledningen begynte Lorenzo å forstå at ekteskap var en befaling fra Herren og en nødvendig del av vår himmelske Faders plan for lykke.
I 1845 inngikk Lorenzo Snow flergifte, slik det da ble praktisert i Kirken, ved å gifte seg med Charlotte Squires og Mary Adaline Goddard. Han ble senere beseglet til flere kvinner. Hans hengivenhet til sine hustruer og barn ble en del av hans hengivenhet til Herrens verk.
De hellige fortsatte å bygge opp Guds rike i Nauvoo, men forfølgelsen fortsatte også. I februar 1846, da vinteren var på sitt kaldeste, tvang mobber dem til å forlate sine hjem og sitt tempel. De tok fatt på en lang vandring vestover til et nytt hjem.
Han hjalp de hellige å samles i Saltsjødalen
Selv om Lorenzo Snow og familien hans forlot Nauvoo sammen med resten av de hellige, kom de ikke frem til Saltsjødalen før over et år etter det første pionerkompaniet. I likhet med de fleste av de tidlige siste-dagers-hellige pionerer, bodde de i midlertidige bosettinger underveis. Lorenzo og familien hans bodde en kort periode i en bosetting i Iowa kalt Garden Grove, hvor de bygget tømmerhytter til de hellige som kom etter dem. Derfra flyttet de til en bosetting kalt Mount Pisgah, også i Iowa.
I Mount Pisgah arbeidet Lorenzo sammen med sin familie og de andre hellige, igjen for å ivareta sine egne behov og deres behov som skulle følge etter dem på veien til Saltsjødalen. De bygget tømmerhus og sådde og dyrket til og med avlinger, selv om de visste at andre mest sannsynlig ville høste dem. Mens de var i Mount Pisgah ble Lorenzo kalt til å presidere over bosettingen. Mens sorg, sykdom og død gjorde livet vanskelig for folket, også hans egen familie, arbeidet han flittig for å hjelpe folket å finne håp, styrke hverandre og fortsette i lydighet mot Herrens bud.50
Våren 1848 ba president Brigham Young Lorenzo Snow forlate Mount Pisgah og reise til Saltsjødalen. Lorenzo fikk igjen en lederstilling, denne gangen som kaptein for pionerkompanier. Kompaniene ankom Saltsjødalen i september 1848.
Tjeneste som medlem av De tolv apostlers quorum
12. februar 1849 fikk Lorenzo Snow beskjed om å komme til et møte i De tolv apostlers quorum. Han la umiddelbart fra seg det han holdt på med og gikk til møtet, som allerede hadde begynt. På veien undret han seg over hvorfor han hadde blitt innkalt til De tolvs quorum. Han var forvirret – hadde han blitt beskyldt for å ha gjort noe galt? Han visste imidlertid at han hadde vært trofast i alle sine plikter og avfeide denne bekymringen. Han kunne ikke forestille seg hva som var i vente for ham. Da han kom, ble han overrasket over å få vite at han var blitt kalt som medlem av quorumet. På det samme møtet ble han og tre andre – eldste Charles C. Rich, eldste Franklin D. Richards og eldste Erastus Snow, en fjern slektning – ordinert til apostler.51
Lorenzo Snows ordinasjon til apostelembedet preget resten av hans liv. Hans kall som et av de “spesielle vitner om Kristi navn” (L&p 107:23), påvirket alt han gjorde. Han uttrykte senere sine følelser angående en apostels ansvarsoppgaver:
“Først og fremst må en apostel være i besittelse av guddommelig kunnskap, ved åpenbaring fra Gud, om at Jesus lever – at han er den levende Guds Sønn.
For det annet må han være guddommelig bemyndiget til å love Den hellige ånd, et guddommelig prinsipp som åpenbarer det som er av Gud, gjør hans vilje og hensikter kjent, leder til all sannhet og viser ting som skal komme, slik Frelseren erklærte.
For det tredje er han bemyndiget ved Guds kraft til å forrette evangeliets hellige ordinanser, som bekreftes for hver enkelt ved et guddommelig vitnesbyrd. Tusener av mennesker som nå bor i disse fjelldalene, som mottok disse ordinansene ved min forrettelse, er levende vitner om at denne uttalelsen er sann.”52
I tillegg til sitt individuelle ansvar som følge av sitt kall, hadde eldste Snow en overbevisning om hva det ville si å være medlem av De tolvs quorum: “Vi, De tolv, er ansvarlige for å legge bort alt som kan trekke vår oppmerksomhet bort fra pliktens vei, så vi kan være ett slik Det første presidentskap er ett, og være forenet ved kjærlighetens prinsipp, det samme prinsipp som forener Guds Sønn med Faderen.”53
Med denne forståelsen av sitt eget kall og oppgaven til De tolvs quorum, viet eldste Lorenzo Snow sitt liv til å bygge opp Guds rike på jorden. Han ivaretok sitt kall til å tjene på mange måter og på mange steder.
Den italienske misjon
På generalkonferansen i oktober 1849 ble eldste Snow kalt til å opprette en misjon i Italia. Selv om han var ukjent med landet og dets kulturer og språk, nølte han ikke med å ta imot kallet. Mindre enn to uker etter konferansen var han klar til å reise, etter å ha gjort sitt beste for å ordne med hjelp til sine hustruer og barn mens han var borte.
Mens han og andre misjonærer reiste til Øststatene hvor de skulle gå ombord i et skip for å krysse Atlanterhavet, gikk hans tanker både til familien og menneskene han snart skulle arbeide blant. I et brev til sin søster Eliza skrev han: “Følelsene gikk i alle retninger. … Vi kom stadig lenger bort fra den mektige magnet – HJEMMET! men vi visste at det arbeid vi var engasjert i, ville bringe lys til dem som befant seg i mørke og i dødsskyggens dal, og vårt bryst glødet av kjærlighet og våre tårer ble tørret bort.”54
Eldste Snow og hans ledsagere kom til Genova i Italia i juli 1850. De skjønte at Herrens verk ville gå sakte frem. Eldste Snow skrev: “Jeg er alene og en fremmed i denne enorme byen, 13 000 km fra min elskede familie, omgitt av et folk med for meg ukjente manerer og særegenheter. Jeg har kommet for å opplyse deres sinn og undervise dem i rettferdighetens prinsipper, men jeg ser ingen mulighet til å oppnå dette. Jeg ser bare mørke i så henseende.” Bekymret over “dårskapen, … ugudeligheten, det store mørket og overtroen” blant det folk han var kalt til å tjene, skrev han: “Jeg ber min himmelske Fader om å se på dette folk med barmhjertighet. Herre, la dem bli gjenstand for din medlidenhet så de ikke alle fortapes. Tilgi deres synder, og la meg bli kjent blant dem, så de kan kjenne deg og vite at du har sendt meg for å opprette ditt rike… Har du ingen utvalgte blant dette folk som jeg har blitt sendt til? Led meg til slike, og ditt navn vil bli æret ved Jesus, din Sønn.”55
Eldste Snow fant disse “utvalgte” blant en folkegruppe kalt valdenserne. Valdenserne bodde i en fjelldal i Piedmonte-regionen, like syd for den italiensk-sveitsiske grense og øst for den italiensk-franske grense. Deres forfedre hadde blitt forfulgt og drevet fra sted til sted fordi de trodde på oldtidens apostlers myndighet og ønsket å følge apostlenes læresetninger fremfor å slutte seg til den tidens religioner.
I et brev til president Brigham Young skrev eldste Snow at valdenserne hadde lidd gjennom århundrer med “mørke og grusomhet”, og “hadde stått nesten like urokkelige som en klippe som bølgene slår inn over i et stormfullt hav”. Men like før de siste-dagers-hellige misjonærene kom til Italia, begynte valdenserne å glede seg over “en periode med ro og fred”, og de syntes å ha mer religionsfrihet enn andre i Italia. “Slik,” sa han, “ble veien åpnet bare kort tid før misjonen ble opprettet, og ingen annen del av Italia har like fordelaktige lover.”
For å lære mer om dette folket gikk eldste Snow til et bibliotek for å finne en bok om dem. Han fortalte: “Bibliotekaren jeg henvendte meg til, informerte meg om at han hadde en bok som passet min beskrivelse, men at den nettopp var blitt utlånt. Han hadde så vidt fullført setningen da en kvinne kom inn med boken. ‘Å,’ sa han, ‘dette er jo enestående. Denne mannen har nettopp spurt etter den boken.’ Jeg ble snart overbevist om at dette folket var verdig til å motta den første forkynnelse av evangeliet i Italia.”56
Eldste Snow og hans ledsagere var ivrige etter å forkynne evangeliet i Piedmonte-regionen, men de følte at de skulle gå varsomt frem, utvikle vennskap og vise folket at de var til å stole på. Da de følte at de hadde utviklet et godt forhold til folket, gikk de opp på et fjell i nærheten, sang “lovsanger til himmelens Gud” og holdt en bønn for å innvie Italia for misjonærarbeid. De ga også uttrykk for sin personlige hengivenhet for arbeidet, og eldste Snow ga sine ledsagere prestedømsvelsignelser for å hjelpe dem i deres ansvarsoppgaver. Eldste Snow følte seg inspirert av deres opplevelse på fjellet, og kalte stedet Mount Brigham.57
Selv etter denne opplevelsen gikk det nesten to måneder før noen uttrykte et ønske om å slutte seg til Kirken. 27. oktober 1850 kunne endelig misjonærene glede seg over den første dåp og bekreftelse i Italia.58 Eldste Snow fortalte senere: “Arbeidet her går langsomt og er trettende… Ikke desto mindre har Kirken blitt opprettet. Treet har blitt plantet, og det sprer sine røtter.”59
En natt hadde eldste Snow en drøm som hjalp ham å forstå hva hans misjon i Italia gikk ut på. I drømmen fisket han sammen med sine venner. “Vi frydet oss over å se stor og vakker fisk i vannskorpen, på alle kanter og så langt øyet rakk,” sa han. “Vi så mange som kastet sine garn og snører, men det virket som om de alle sto stille, mens vi stadig var i bevegelse. Idet jeg passerte en av dem, oppdaget jeg at jeg hadde fått en fisk på kroken, og jeg tenkte kanskje at denne mannen ville mislike at jeg hadde fanget den nærmest ut av hendene på ham. Ikke desto mindre fortsatte vi videre og kom til land. Så dro jeg inn snøret mitt og ble både overrasket og skamfull over hvor liten belønningen min var. Jeg fant det svært underlig at jeg hadde fått en så liten fangst midt i den enorme mengden av stor og flott fisk. Men all min skuffelse ble borte da jeg oppdaget at den hadde helt spesielle egenskaper.”60
Eldste Snows drøm var profetisk. Han fikk ikke se et stort antall konvertitter i Italia, og som en annen misjonær senere sa, var ikke de som tok imot evangeliet, “de rike og fornemme”.61 Eldste Snow og hans ledsagere var imidlertid redskaper i Herrens hender til å bringe gode, trofaste mennesker inn i Guds rike – mennesker som uttrykte takknemlighet for at de hadde “begynt å gå på veien til et nytt og uendelig liv”.62 Som følge av eldste Snows lederskap ble også Mormons bok oversatt til italiensk.
Nesten halvannet århundre senere talte en annen apostel, eldste James E. Faust, om de menn og kvinner som sluttet seg til Kirken på grunn av eldste Snow og hans ledsageres arbeid: “Noen av dem var med i de første håndkjerrekompaniene som kom til Saltsjø-dalen… Mange av deres etterkommere skjøttet vingårdene i den nylig gjenopprettede kirken, og i dag yter de enestående bidrag til den verdensomspennende kirken, idet de tror som sine forfedre, at apostler har nøkler som aldri ruster.”63
Kirken bygges opp
Eldste Snow reiste senere på andre misjoner, og foredlet sitt kall som medlem av De tolvs quorum, om å arbeide “under ledelse av Kirkens [første] presidentskap … for å bygge opp kirken og ordne alle dens anliggender i alle nasjoner” (L&p 107:33).
I 1853 kalte president Brigham Young Lorenzo Snow til å lede en gruppe familier til en bosetting i fylket Box Elder i Nord-Utah. Den eksisterende bosettingen var liten, uorganisert og vaklende. Eldste Snow satte straks i gang med å organisere folket i henhold til prinsippene i innvielsesloven slik den ble forkynt av profeten Joseph Smith. Folket opprettet en blomstrende by som eldste Snow kalte Brigham City til ære for president Young. Ved å samarbeide og støtte hverandre bygget innbyggerne opp et skoleverk, fabrikker, et vanningssystem, en handelsorganisasjon og til og med en teaterforening. Selv om de ikke etterlevde innvielsesloven fullt ut, anvendte de dens prinsipper og viste hva et samfunn kan oppnå ved samvirke og hardt arbeid. “Det var ingen dagdrivere i Brigham City,” skrev president Snows datter Leslie. “De hadde en periode med aktivitet og fremgang som trolig savnet sidestykke i noen annen bosetting i delstaten.”64
Eldste Snow og familien hans bodde i Brigham City i mange år. Han presiderte over de hellige der, men reiste fra tid til annen ut på korte misjoner andre steder. I 1864 var han bortreist i cirka tre måneder fordi han var på en kort misjon til Hawaii. Han reiste sammen med eldste Ezra T. Benson, som også var medlem av De tolvs quorum, og eldstene Joseph F. Smith, Alma Smith og William W. Cluff.65 Fra 1872–73 ledsaget eldste Snow og andre president George A. Smith, førsterådgiver i Det første presidentskap, på en ni måneder lang rundreise gjennom deler av Europa og Midtøsten, hvor de blant annet besøkte Det hellige land. De reiste etter anmodning fra president Brigham Young, som håpet at deres gode innflytelse ville bidra til å forberede andre nasjoner til å motta det gjengitte evangelium.66 I 1885 ble eldste Snow kalt til å besøke flere grupper amerikanske indianere i det nordvestlige USA og delstaten Wyoming. Fra august til oktober opprettet han misjoner der og organiserte kirkeledere som kunne hjelpe dem som hadde blitt døpt og bekreftet.
Tempelarbeid
President Heber J. Grant, Kirkens syvende president, sa at president Lorenzo Snow “i mange år viet sitt liv til å arbeide i templet”.67 Denne kjærligheten til tempelarbeid begynte ikke lenge etter at president Snow ble omvendt til evangeliet, og ble stadig dypere under hans virke som apostel. Han deltok på møter i Kirtland tempel kort tid etter at han ble døpt og bekreftet. Senere tok han entusiastisk imot et kall som gikk ut på å samle inn bidrag til oppføring av templet i Nauvoo. Etter at Nauvoo tempel var bygget, var han tempelarbeider der, og hjalp siste-dagers-hellige å motta begavelsen og beseglingsordinanser før deres utvandring mot vest. Hans ansvarsoppgaver i templet forsatte og tiltok da han ble kalt som apostel. Han talte under innvielsen av Logan Utah tempel. Etter at president Wilford Woodruff hadde innviet Manti Utah tempel, leste president Snow innvielsesbønnen i sesjoner de påfølgende dagene. Da sluttstenen ble lagt på det høyeste spiret på Salt Lake tempel, ledet han en stor forsamling i Hosianna-ropet. Etter at Salt Lake tempel ble innviet, virket han som den første tempelpresident der.
På president Snows 80-årsdag skrev en lokal avis følgende hyllest: “På sine eldre dager er han fremdeles travelt opptatt og flittig i den sak som han viet sine yngre dager til. Han fortsetter innenfor templets hellige vegger med det strålende arbeid som han og hans medarbeidere har viet seg til – et arbeid som er så ytterst viktig for denne verden som er så full av synd og død.”68
Hjelp til den enkelte
Samtidig som president Snow reiste fra sted til sted og underviste store grupper, tok han seg tid til å hjelpe enkeltpersoner og familier. I mars 1891, da han var president for De tolvs quorum, talte han for eksempel på en konferanse i Brigham City. Midt under talen ble en lapp lagt på talerstolen. Et øyenvitne sa at han “avbrøt talen, leste lappen og forklarte for de hellige at det var en anmodning om å besøke noen som var i dyp sorg”. Han sa at de måtte ha ham unnskyldt, og forlot talerstolen.
Lappen var fra en innbygger i Brigham City som het Jacob Jensen. Det sto at Jakobs datter Ella hadde avgått ved døden den dagen etter en ukes kamp mot skarlagensfeber. Bror Jensen hadde bare skrevet lappen for å informere president Snow om dødsfallet og for å be ham ordne med begravelsen. President Snow ønsket imidlertid å besøke familien med en gang, selv om dette betydde at han måtte avbryte talen og forlate møtet som han presiderte over. Før president Snow forlot møtet, ba han Rudger Clawson, som da var president for Box Elder stav, om å bli med ham.
Jacob Jensen fortalte hva som hendte da president Snow og president Clawson kom hjem til ham:
“Etter å ha stått ved Ellas seng et minutt eller to, spurte president Snow om vi hadde noe innviet olje i huset. Jeg ble svært overrasket, men sa ja og gikk og hentet den til ham. Han ga flasken med olje til bror Clawson og ba ham salve Ella. [President Snow] uttalte deretter bekreftelsen av salvingen.
Under ordinansen gjorde enkelte ord han brukte, spesielt inntrykk på meg, og jeg husker dem fortsatt godt. Han sa: ‘Kjære Ella, jeg befaler deg i vår Herre Jesu Kristi navn å komme tilbake og leve. Din misjon er ikke ferdig. Du skal leve, og har en stor oppgave å utføre.’
Han sa at hun skulle få leve og oppfostre mange barn, og være til trøst og oppmuntring for sine foreldre og venner. Jeg husker godt disse ordene …
… Da president Snow var ferdig med velsignelsen, henvendte han seg til min hustru og meg og sa: ‘Nå trenger dere ikke sørge mer. Det vil ordne seg. Bror Clawson og jeg har det travelt og må gå, vi kan ikke bli, men bare vær tålmodige og vent, og sørg ikke, for alt vil ordne seg’ …
Ellas tilstand var uforandret i over en time etter at president Snow salvet henne, eller over tre timer etter at hun døde. Vi satt ved sengen og fulgte med, hennes mor og jeg, da hun plutselig åpnet øynene. Hun så seg rundt i rommet, så at vi satt der, men kikket likevel etter en annen, og det første hun sa var: ‘Hvor er han? Hvor er han?’ Vi spurte: ‘Hvem? Hvor er hvem?’ ‘Bror Snow, så klart,’ svarte hun. ‘Han kalte meg tilbake.’”69
Da Ella hadde vært i åndeverdenen, hadde hun følt en slik fred og lykke at hun ikke ønsket å komme tilbake. Men hun adlød president Snows røst. Fra den dagen trøstet hun familiemedlemmer og venner og hjalp dem å forstå at de ikke behøvde å sørge over sine kjære som var døde.70 Senere giftet hun seg, fikk åtte barn og virket trofast i sine kall i Kirken.71
Han ledet Kirken som Herrens profet, seer og åpenbarer
2. september 1898 døde president Wilford Woodruff etter å ha virket som Kirkens president i over ni år. President Lorenzo Snow, som da var president for De tolv apostlers quorum, var i Brigham City da han hørte nyheten. Han tok et tog til Salt Lake City så snart han kunne, for han visste at ansvaret for Kirkens ledelse nå hvilte på De tolvs quorum.
President Snow følte seg utilstrekkelig, men rede til å følge Herrens vilje, og gikk til Salt Lake tempel og ba. Som svar på sin bønn, fikk han se Herren selv. President Snow vitnet senere om at han “virkelig så Frelseren … i templet, og snakket med ham ansikt til ansikt”. Herren ba ham om umiddelbart å gå i gang med omorganiseringen av Det første presidentskap, og ikke vente slik det hadde blitt gjort etter at Kirkens tidligere presidenter hadde gått bort.72 President Snow ble oppholdt av De tolvs quorum som Kirkens president 13. september 1898, og fra da av begynte han sitt virke som president. Han ble oppholdt av Kirkens medlemmer 9. oktober og beskikket som Kirkens femte president 10. oktober.
Gjennom president Snows eksempel og de åpenbaringer han mottok, ble de siste-dagers-hellige kjent med ham som sin profet. Personer av andre trossamfunn lærte også å respektere ham som en sann Guds mann.
Vekselvirkning med de siste-dagers-hellige
President Snow presiderte ofte over stavskonferanser mens han var Kirkens president. Når han snakket med de hellige, uttrykte han sin kjærlighet og respekt for dem. Hans ord og handlinger viste at samtidig som han forsto hvor hellig hans kall var, satte han seg ikke over dem han tjente.
På én stavskonferanse deltok president Snow på et spesielt møte for barna i staven. Barna ble bedt om å stille seg pent på rekke, slik at de kunne komme frem til profeten én av gangen og håndhilse på ham. Før de gjorde det, reiste han seg og sa: “Når jeg håndhilser på dere, vil jeg at dere skal se meg i ansiktet, slik at dere alltid vil huske meg. Jeg er ikke noe bedre enn mange andre, men Herren har gitt meg et stort ansvar. Helt siden Herren viste seg for meg så fullkomment som han gjorde, har jeg forsøkt å utføre enhver plikt som er pålagt meg. Det er på grunn av min høye stilling at jeg vil dere skal huske meg, huske at dere har håndhilst på Jesu Kristi Kirkes president. Jeg håper dere ikke glemmer å be for meg og mine rådgivere, president Cannon og president Smith, og for apostlene.”73
President Snows sønn LeRoi fortalte følgende fra en stavskonferanse i Richfield, Utah: “President Lorenzo Snow og Francis M. Lyman [i De tolvs quorum] var tilstede på en stavskonferanse i Richfield. Etter åpningssalmen spurte stavspresidenten bror Lyman hvem han skulle kalle til å holde åpningsbønnen. Bror Lyman sa: ‘Spør president Snow,’ med andre ord at han skulle spørre president Snow hvem som skulle holde bønnen. Isteden ba imidlertid stavspresidenten president Snow om å holde bønnen. President Snow reagerte imøtekommende, og før han begynte å be, uttrykte han sin glede over at han hadde blitt kalt på, og sa at det var lenge siden han hadde fått denne gleden. Det sies at han holdt en vidunderlig åpningsbønn.”74
Samkvem med folk av andre trossamfunn
President Snows innflytelse strakte seg lenger enn til de siste-dagers-hellige. Når folk fra andre trossamfunn møtte ham, fikk de respekt for ham og Kirken han representerte. Pastor W. D. Cornell, en prest i et annet kirkesamfunn, besøkte Salt Lake City og fikk anledning til å tilbringe tid sammen med president Snow. Han skrev:
“Jeg ble ført inn i hans ærverdige nærvær av hans høflige og erfarne sekretær, og jeg fikk snart håndhilse på en av de mest sympatiske og elskverdige menn jeg noensinne har møtt – en mann som hadde en spesiell evne til å fordrive en hver utilpassethet man måtte føle i hans nærvær – en mester i samtalens kunst, med uvanlige åndsevner som gjorde at han kunne få deg til å føle deg avslappet og velkommen i hans selskap.
President Snow er en kultivert mann, i sinn og sjel og legeme. Hans språk er velvalgt, diplomatisk, vennlig, akademisk. Hans manerer viser at han er en høyt utdannet mann. Hans væremåte er like mild som et barns. Man blir presentert for ham. Man blir tilfreds med ham. Snakker man med ham, liker man ham. Snakker man lenge med ham, blir man glad i ham.” Til sine lesere, som tilsynelatende var fordomsfulle over for Kirken, skrev pastor Cornell: “Og likevel er han en ‘mormon!’ Vel, dersom ‘mormonismen’ noensinne klarer å gjøre en uanstendig, brutal mann av president Snow, har den virkelig langt igjen. Hvis ‘mormonismen’ har vært den formende kraft som har gitt verden en mann som er så fredelig stemt og så disiplinert som han er, og med et så utviklet intellekt, må det helt klart finnes noe godt i ‘mormonismen’ tross alt.”75
En annen prest, en pastor Prentis, skrev også om et møte med president Snow: “Det ansikt som vitner om en sjel hvor Fredsfyrsten råder, er hans beste vitne. En gang iblant i løpet av et helt liv med studium av mennesker, har jeg sett et slikt vitne. Jeg så et slikt ansikt i dag… Jeg hadde forventet å se intellektualitet, velvilje, verdighet, sinnsro og styrke i ansiktet til presidenten for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men da jeg ble presentert for president Lorenzo Snow, ble jeg et øyeblikk overrasket… Hans ansikt utstrålte fred, hans nærvær en bønn om fred. I det fredfylte dypet av hans øyne så man ikke bare ‘et hjem for stille bønn’, men en bopel for åndelig styrke. Mens han snakket om ‘det enda fastere profetiske ord’, det sikre håp han hadde og den usvikelige tro som hadde overvunnet hans tragiske livs prøvelser og vanskeligheter, så jeg følelsene som preget hans ansikt, og studerte med fascinert oppmerksomhet de fine uttrykksnyanser som talte så tydelig om hans sjels karakter, og jeg fikk en merkelig følelse av at jeg ‘sto på hellig grunn’ – at denne mannen ikke handlet ut fra alminnelige motiver som strategi, interesser eller egennytte, men ‘handlet ut fra helt andre hensyn’ … Hvis mormonkirken kan frembringe et slikt vitne, er den mindre avhengig av en dyktig skribent eller en veltalende predikant.”76
Åpenbaring om tiende
President Lorenzo Snow er kanskje best kjent for en åpenbaring han mottok om tiendeloven. I mai 1899 følte han seg tilskyndet til å reise til St. George, Utah sammen med andre av kirkens ledere. Selv om han ikke visste hvorfor de trengte å reise, reagerte han og hans brødre umiddelbart på tilskyndelsen, og etter cirka to uker var de i St. George. Den 17. mai, etter at han kom til St. George, mottok president Snow en åpenbaring om at han skulle predike om tiendeloven. Dagen etter ga han følgende erklæring til de hellige: “Herrens ord til dere er ikke noe nytt. Det er ganske enkelt følgende: TIDEN HAR NÅ KOMMET DA ENHVER SISTE-DAGERS-HELLIG SOM REGNER AT HAN ER FORBEREDT PÅ FREMTIDEN OG STÅR STØDIG PÅ DEN RETTE GRUNNVOLL, MÅ GJØRE HERRENS VILJE OG BETALE SIN HELE OG FULLE TIENDE. Dette er Herrens ord til dere, og det vil være Herrens ord til enhver bosetting i hele Sions land.”77
Etter å ha fremført dette budskapet i St. George, fremførte president Snow og hans reisefeller det samme budskapet i byene i Syd-Utah og i andre lokalsamfunn mellom St. George og Salt Lake City. Da de kom hjem den 27. mai, hadde de holdt 24 møter hvor president Snow hadde holdt 26 taler og håndhilst på 4417 barn. De hadde reist 675 km med tog og nærmere 500 km med hest og vogn.78 President Snow ble styrket av denne erfaringen og var ivrig etter å fortsette å predike om tiendeloven over hele Kirken. “Jeg er så tilfreds med resultatet av dette besøket,” sa han, “at jeg vurderer å reise gjennom alle Sions staver i nær fremtid.”79 Han presiderte over mange stavskonferanser, hvor han lovet de hellige at lydighet mot denne loven ville forberede Kirkens medlemmer til å motta timelige og åndelige velsignelser.80 Han lovet også at lydighet mot tiendeloven ville gjøre Kirken i stand til å frigjøre seg fra sin gjeldsbyrde.81
Over hele Kirken reagerte medlemmene med fornyet entusiasme på president Snows råd. I 1904 skrev historikeren Orson F. Whitney, som senere skulle bli medlem av De tolv apostlers quorum: “Virkningen av bevegelsen kom umiddelbart. Tiende og offergaver strømmet inn så raskt og i så store mengder som Kirken ikke hadde opplevd på mange år, og Kirkens tilstand forbedret seg på mange måter og dens utsikter ble lysere. President Snow hadde tidligere hatt sitt folks kjærlighet og tillit, men nå ble disse følelsene forsterket.”82 President Heber J. Grant, som var medlem av De tolvs quorum da president Snow fikk åpenbaringen om tiende, erklærte senere: “Lorenzo Snow kom med i Kirkens presidentskap da han var 85 år gammel, og det er rett og slett forunderlig å tenke på hva han utrettet i løpet av de neste tre årene… På tre korte år tok denne mannen, som i verdens øyne var altfor gammel, som ikke hadde vært involvert i finansverdenen, og som i årevis hadde viet sitt liv til tempelarbeid, fatt i Kristi Kirkes økonomi, under den levende Guds inspirasjon, og i løpet av disse tre årene forandret alt seg, økonomisk sett, fra mørke til lys.”83
Vitnesbyrd i de siste dager av hans virke
1. januar 1901 deltok president Snow på et spesielt møte i Salt Lake tabernakel for å markere starten på det 20. århundre. Personer fra alle trossamfunn var invitert. President Snow hadde forberedt et budskap for anledningen, men han var ikke i stand til å lese det selv fordi han hadde en kraftig forkjølelse. Etter en åpningssalme, åpningsbønn og en lovsang sunget av Tabernakelkoret, reiste president Snows sønn LeRoi seg og leste budskapet med tittelen “En hilsen til verden fra president Lorenzo Snow”.84 Budskapets avslutningsord var typiske for president Snows følelser for Herrens verk:
“I mitt 87. år på jorden er jeg full av oppriktige gode ønsker for alle mennesker… Jeg løfter mine hender og nedkaller himmelens velsignelser over jordens innbyggere. Måtte solskinn fra oven smile ned til dere. Måtte jordens skatter og frukter frembringes i rikt monn til deres beste. Måtte sannhetens lys jage mørket fra deres sjel. Måtte rettferdigheten vokse og urettferdigheten avta… Måtte rettferdigheten seire og fordervelsen bli stoppet. Og måtte dyd og kyskhet og ære gå frem til ondskap blir overvunnet og jorden skal bli renset for ugudelighet. La disse tanker, som ‘mormonenes’ røst i fjellene i Utah, gå ut til hele verden, og la alle mennesker få vite at vårt ønske og vår misjon er å velsigne og frelse alle mennesker… Ære være Gud for den seier som kommer over synd og sorg og elendighet og død. Fred være med dere alle!”85
6. oktober 1901 reiste president Lorenzo Snow seg for å tale til de hellige på det siste møtet under generalkonferansen. Han hadde vært ganske syk i mange dager, og da han kom til talerstolen, sa han: “Mine kjære brødre og søstre, jeg er ganske forundret over at jeg forsøker å tale til dere i ettermiddag.” Han holdt en kort tale om lederskap i Kirken. Så sa han de siste ordene som Kirkens medlemmer skulle få høre fra ham: “Gud velsigne dere. Amen.”86
Fire dager senere døde president Snow av lungebetennelse. Etter en begravelseshøytidelighet i Salt Lake tabernakel ble han gravlagt på en gravlund i hans kjære Brigham City.
Lorenzo Snows far, Oliver Snow
Lorenzo Snow ble døpt og bekreftet i Kirtland, Ohio i juni 1836, to måneder etter at Kirtland tempel, som er avbildet her, ble innviet.
Eldste Lorenzo Snow
Mange av de tidlige hellige emigrerte fra Europa for å slutte seg til de hellige i USA.
På skipet Swanton ble en alvorlig skadet mann helbredet umiddelbart etter at eldste Lorenzo Snow salvet ham.
Lorenzo Snow var kaptein over pionerkompanier som kom til Saltsjødalen i 1848.
Støvler, sko, seletøy og hatter ble laget i denne bygningen i Brigham City, Utah.
Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum i 1898. Øverste rad, fra venstre mot høyre: Anthon H. Lund, John W. Taylor, John Henry Smith, Heber J. Grant, Brigham Young jr., George Teasdale, Rudger Clawson, Marriner W. Merrill. Midterste rad: Francis M. Lyman, George Q. Cannon, Lorenzo Snow, Joseph F. Smith, Franklin D. Richards. Nederste rad: Matthias F. Cowley, Abraham O. Woodruff.