Kapittel 8

“Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte!”

Rettskafne siste-dagers-hellige streber etter å “utvikle en karakter for Gud som er til å stole på i prøvelsens stund”.

Fra Lorenzo Snows liv

15. desember 1899 talte president Lorenzo Snow, som da var Kirkens president, i begravelsen til president Franklin D. Richards, som hadde vært president for De tolv apostlers quorum. Nær slutten av talen sa president Snow: “Jeg ber Israels Gud om å velsigne de siste-dagers-hellige og at vi må være forberedt på det som skal skje i nær fremtid, med vårt hjerte på rett plass for Herren.”

For å illustrere nødvendigheten av å ha “vårt hjerte på rett plass for Herren”, fortalte president Snow om en opplevelse han og president Richards hadde hatt på 1850-tallet, da de var nye apostler. På den tiden ledet president Brigham Young en reformasjon i Kirken, idet han ba siste-dagers-hellige overalt om å omvende seg og på nytt bestemme seg for å leve rettskaffent.

“Når president Young ble påvirket til å kalle folket til omvendelse og reformasjon,” fortalte president Snow, “uttalte han seg svært sterkt om hva som burde gjøres med enkelte – at deres prestedømme burde bli fratatt dem fordi de ikke foredlet det slik de burde ha gjort. De brødre som levde på den tiden, husker sikkert hvor energisk han talte om dette. Det gikk rett i hjertet på bror Franklin, og det gikk irett i hjertet på meg også, og vi snakket sammen om dette. Vi bestemte oss for å gå til president Young og tilby ham vårt prestedømme. Hvis han følte i Herrens navn at vi ikke hadde foredlet vårt prestedømme, ville vi frasi oss det. Vi gikk til ham, snakket med ham alene og fortalte ham dette. Jeg tror han hadde tårer i øynene da han sa: ‘Bror Lorenzo, bror Franklin, dere har foredlet deres prestedømme tilfredsstillende for Herren. Gud velsigne dere.’”¹

Gjennom hele sitt liv ønsket president Snow å ha sitt hjerte på rett plass for Herren, og han oppfordret også de hellige til å granske sin egen verdighet. Han talte “for å gi oss en bedre forståelse av” nødvendigheten av å utvikle “en sterk karakter som siste-dagers-hellige for Gud vår Fader”.² [Se forslag 1 på side 118.]

Lorenzo Snows læresetninger

Hvis vi har utviklet en sterk karakter, kan vi frimodig innby Gud til å granske vårt hjerte.

Jeg er av den bestemte oppfatning at det viktigste hensyn og det som vil være av størst verdi for oss når vi vender tilbake til åndeverdenen, vil være å ha utviklet en sterk og klart definert karakter som trofaste og konsekvente siste-dagers-hellige i denne prøvestand.

I tilfeller hvor en fremmed søker arbeid eller et ansvarsfullt embede, må han ofte fremskaffe papirer som bekrefter hans verdighet, fra pålitelige kilder, anbefalingsbrev og introduksjonsbrev som er ytterst nyttige til sitt bruk, for å oppnå tjenester og privilegier som ellers ville vært vanskelige å oppnå. Det er imidlertid relativt enkelt å skaffe seg en skriftlig karakter, som man sier, en karakter som man kan legge i lommen, og det er min erfaring at det finnes ganske mange som bærer på skriftlige karakterer som deres virkelige og sanne karakter ikke kan bekrefte.

Det finnes dem blant oss som er kjent som medlemmer av denne kirke, som strekker seg svært langt for å oppnå et godt omdømme, men deres virkelige karakter, deres indre for å si det slik, er tilslørt eller kamuflert… Denne bønnen: “Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!” [Salmene 139:23–24], er svært betydningsfull. Det var en bønn som David gjennom det meste av sitt liv samvittighetsfullt og med frimodighet kunne oppsende til Herren. Men til tider kunne han føle nølingen og skjelvingen som skyldes svakhet, når han holdt en bønn som denne.

Jeg har grunn til å tro at mange av de siste-dagers-hellige, gjennom store deler av sitt liv, kan komme frem for Herren i all frimodighet og holde denne samme bønn: “Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Se om jeg er på fortapelsens vei.” Men hvis vi, som folk, alltid kunne leve slik at vi kan bøye oss for Herren og oppsende en bønn som denne, ville det vært strålende, og vi ville ha utrettet mye mht. rettferdighet og gode gjerninger! … Jeg vil anbefale at [enhver] anvender denne Davids bønn og prøver å leve så godt han kan i overensstemmelse med det lys han har, slik at han i all oppriktighet kan gjøre den til en del av sin hengivenhet overfor Gud. Mange når ikke dette høye nivå fordi de gjør ting i lønndom hvor intet jordisk øye kan se, som har en klar tendens til å fremmedgjøre dem for Den allmektige og støte bort Guds ånd. Slike personer kan ikke bruke denne bønnen i lønndom. Det kan de ikke med mindre de har omvendt seg fra sine synder og gjort godt igjen det gale de har gjort, og bestemt seg for å bli bedre i fremtiden enn de har vært før, og for å utvikle en karakter for Gud som er til å stole på i prøvelsens stund, og som vil gjøre dem skikket til å omgås hellige vesener og Faderen selv når de kommer til åndeverdenen.

… Vi må være trofaste menn og trofaste kvinner. Vi må ha en høyt utviklet tro, og vi må være verdige til Den hellige ånds veiledning i arbeidet med å utrette rettferdighet hele dagen lang, for at vi skal kunne ofre vår egen vilje for Faderens vilje, kjempe mot vår falne tilstand og gjøre det rette fordi vi ønsker å gjøre det rette, med øyet ene og alene vendt mot Guds ære og herlighet. For å klare dette trenger vi en indre følelse som er bevisst det ansvar som påhviler oss, som erkjenner det faktum at Gud våker over oss og at vår minste handling og de motiver som ligger bak den, må redegjøres for, og vi må til enhver tid være i harmoni med Herrens ånd.³ [Se forslag 2 på side 118.]

Eksempler i Skriftene lærer oss hvordan vi kan utvikle vår karakter.

Det er mange ting jeg beundrer ved profetenes karakter, og særlig den Moses var i besittelse av. Jeg beundrer hans besluttsomhet når det gjaldt å utføre Guds ord og vilje med hensyn til Israel, og hans villighet til å gjøre alt som sto i et menneskes makt, med Den allmektiges hjelp, og fremfor alt beundrer jeg hans integritet og troskap mot Herren …

Gud beundrer de menn og kvinner i dag som prøver å leve rettskaffent og som, på tross av Satans styrker som er oppstilt mot dem, kan si: Bort fra meg, Satan [se Lukas 4:8], og som lever et rettferdig og gudfryktig liv. Slike mennesker har innflytelse på Gud, og deres bønner har stor kraft og virkning [se Jakobs brev 5:16]. Moses hadde for eksempel så stor innflytelse på Den allmektige at han forandret hans [Guds] hensikt ved én anledning. Dere husker sikkert at Herren ble vred på israelittene og erklærte overfor Moses at han ville utrydde dem, og at han ville la Moses bli til et stort folk og gi ham og hans etterkommere det han hadde lovet Israel. Men denne store leder og lovgiver var tro mot sin plikt og sto mellom dem og bønnfalt Herren på vegne av sitt folk. Ved den myndighet han kunne utøve og utøvde, var han i stand til å redde folket fra den ødeleggelse som var uttalt over dem. [Se 2 Mosebok 32:9–11; Joseph Smiths oversettelse, 2 Mosebok 32:12.] Hvor edel og praktfull Moses må ha vært i Herrens øyne, og hvilken kilde til tilfredsstillelse det må ha vært for ham å vite at hans utvalgte folk, i sin gjenstridige og uvitende tilstand, hadde en slik mann som leder.

I Jonas finner vi igjen et interessant karaktertrekk. Da han befant seg på de frådende vannmassene og sjømennene var redde for at de ikke skulle klare å redde skipet, fikk Jonas dårlig samvittighet for det han hadde gjort da han ikke dro til Ninive slik Herren befalte ham, og han sto frem og erkjente at det var han som var skyld i ulykken som var i ferd med å ramme dem, og han var villig til å bli ofret for å hjelpe de andre om bord. [Se Jonas 1:4–12.] Vi ser også andre profeter og Guds menn som, selv om de noen ganger viser svakhet, i likhet med Jonas, likevel har noe virkelig stort og beundringsverdig i sin karakter.⁴ [Se forslag 3 på side 119.]

Rettskafne karaktertrekk utvikler seg gradvis i oss når vi utøver tro og omvender oss fra det gale vi gjør.

Den slags karaktertrekk som vi ser i fortidens hedersmenn, skyldes ikke tilfeldigheter, heller ikke utvikles de i løpet av en dag, en uke, en måned eller et år. Disse utvikles gradvis som følge av vedvarende trofasthet mot Gud og sannheten, uavhengig av menneskers bifall eller kritikk.

… Det er viktig at vi, som siste-dagers-hellige, forstår og tenker på at frelse kommer ved Guds nåde og ved at vi utvikler i oss de samme prinsipper som styrte de rettferdige menneskene jeg har nevnt tidligere. Det er ikke meningen at vi skal gjøre godt for å oppnå menneskers ros. Vi skulle gjøre godt fordi vi derved utvikler guddommelighet, og på denne måten vil vi bli forbundet med guddommelighet, og det vil bli en del av vårt innerste vesen …

Gjør vi ikke av og til ting vi er lei for at vi har gjort? Det er slik det er, og det går bra så lenge vi slutter med det når vi vet at det er galt. Hvis vi forandrer oss når vi ser det ugudelige, er det alt vi kan gjøre, og alt som kan forlanges av noe menneske. Men er utvilsomt altfor ofte slik med noen at de er mer redde for at andre skal få vite om det gale de gjør, enn for selve handlingen. De tenker på hva folk vil si når de får høre det osv. På den annen side er det noen som beveges til å gjøre visse ting for å få sine venners anerkjennelse, og hvis deres handlinger ikke fører til positive kommentarer eller anerkjennelse, føler de at deres anstrengelser har vært bortkastet, og det gode de måtte ha gjort, vil være fullstendig mislykket.

Hvis vi virkelig ønsker å komme nærmere Gud, hvis vi ønsker å komme på bølgelengde med de gode ånder i de evige verdener, hvis vi ønsker å utvikle den tro som vi leser om, og som gjorde fortidens hellige i stand til å utføre så storartede handlinger, må vi, etter å ha mottatt Den hellige ånd, lytte til dens hvisken og innrette oss etter dens forslag og på ingen måte drive den bort fra oss. Det er sant at vi er svake, syndige skapninger som er tilbøyelige til når som helst å brdrøve Guds ånd, men så snart vi oppdager at vi har gjort noe galt, skulle vi omvende oss og så langt som mulig gjøre godt igjen det gale vi har gjort. På denne måten styrker vi vår karakter, vi fremmer vår egen sak, og vi styrker oss mot fristelse. Etter hvert vil vi ha overvunnet så mye at vi vil bli forbløffet over vår egen fremgang.⁵ [Se forslag 4 på side 119.]

Hvis vi opprettholder vår rettskafne karakter, kommer vi nærmere Herren.

Vi har mottatt et evangelium som er fantastisk i sin virkemåte. Ved lydighet mot dets betingelser kan vi motta de mest utsøkte velsignelser som noensinne har blitt lovet eller skjenket menneskene i noen tidsalder. Men i likhet med barnet med sin leke, metter vi oss altfor ofte med tidens forgjengelige ting, og glemmer de muligheter vi har til å utvikle i oss de store, evige prinsipper for liv og sannhet. Herren ønsker et tettere og nærere forhold mellom seg og oss. Han ønsker å løfte oss til høyere nivåer av liv og intelligens, og dette kan bare gjøres ved hjelp av det evige evangelium som er spesielt tilrettelagt i denne hensikt. Apostelen Johannes sier: “Hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom Han (Kristus) er ren.” [1 Johannes 3:3.] Anvender de siste-dagers-hellige evangeliets prinsipper på seg selv, for slik å oppnå Guds hensikter?

… Hva kan vi gjøre under de gjeldende omstendigheter for å stige enda høyere med hensyn til vår Guds rettferdighet? Hvilke fordeler, velsignelser og privilegier gir dette systemet for frelse som vi har adlydt, og hvilke midler skal vi anvende for å oppnå dem? Dersom et offer vil bli avkrevd, vil det være svært hensiktsmessig for alle som ønsker å studere sin religion, og som prøver å innrette seg etter dens krav ved å etterleve den i hverdagen, å vise sin villighet til å bøye seg for Jehovas vilje og anerkjenne hans hånd både i motgang og medgang.

… Vi gjør lurt i å ransake oss selv, gå inn i oss selv i lønndom, for å finne ut hvor vi står … for Herren, slik at vi om nødvendig kan fornye vår flid og trofasthet og øke våre gode gjerninger.

Det er ingen tvil, når vi snakker om folket som helhet, at vi virkelig forbedrer oss i Guds øyne. Men selv om dette utvilsomt er tilfelle, er jeg overbevist om at det finnes dem blant oss som er begavet med åndelige gaver og er mottagelige for utvikling, som, hvis de ønsker det, kan utøve dem i langt større grad enn de gjør, og som kunne ha beveget seg mye raskere på hellighetens veier og kommet mye nærmere Herren. Men den ånd som følger det som hører denne verden til, virker på dem i så stor grad at de ikke utvikler disse åndelige evnene og velsignelsene. De setter seg ikke i et så nært forhold til Herren som det er deres privilegium å gjøre.⁶

Vår karakter som siste-dagers-hellige skulle bevares ukrenket, uansett pris eller offer. En karakter Gud anerkjenner, er verdt å sikre seg, selv om prisen er et helt liv med konstant selvfornektelse.

Hvis vi lever på denne måten, kan vi se fremover … i full visshet om at … vi kommer til å bli kronet sammen med Guds sønner og døtre, og komme i besittelse av et celestialt rikes rikdom og herlighet.⁷ [Se forslag 5 nedenunder.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Når du leser beretningen på side 111 og 113, hva lærer du av det eldste Lorenzo Snow og eldste Franklin D. Richards gjorde? Overvei hvordan du kan presentere disse prinsippene for familiemedlemmer og andre.
President Snow sa: “Vi må være trofaste menn og trofaste kvinner” (side 114). Hva tror du det vil si å være en trofast mann eller en trofast kvinne?
Overvei president Snows uttalelser om de eksempler Moses og Jonas ga oss (side 114–15). Hva ser du i hver av disse beretningene som kan hjelpe oss å forbedre vår karakter?
Grunn på det første hele avsnittet på side 117. Hvorfor tror du vi trenger å være oppmerksomme på våre feil for å kunne styrke vår karakter? Hvordan kan vi tillate oss å se våre egne mangler uten å bli motløse?
Gjennomgå president Snows råd i siste del av kapitlet (side 117–18). Vurder å sette av tid til å ransake deg selv og finne ut hvordan din stilling er overfor Herren.

Aktuelle skriftsteder: Salmene 24:3–5; 2 Peter 1:2–11; Mosiah 3:19; Alma 48:11–13, 17; Ether 12:25–28; L&p 11:12–14; 88:63–68

Hjelp til undervisningen: Be klassens medlemmer velge en del i kapitlet og lese den hver for seg. Be dem som har lest den samme delen, om å gå sammen i grupper på to eller tre for å snakke om hva de har lært.

President Franklin D. Richards

Selv om Jonas “viste svakheter”, kan vi lære av hans “store og beundringsverdige” egenskaper.