Kapittel 14

“For Gud er alt mulig”

“De krav som stilles til oss, er av en slik art at ingen kan oppfylle dem uten hjelp fra Den allmektige… Han har lovet oss denne hjelpen.”

Fra Lorenzo Snows liv

President Lorenzo Snow var en arbeider som fulgte sitt eget råd som han ofte gjentok: “Vi må anstrenge oss… Det kan ikke nytte å være doven og ikke handle.”¹ Han erkjente imidlertid at uansett hvor sterkt han ønsket å bygge opp Guds rike, ville hans egne anstrengelser aldri være tilstrekkelige uten Guds nåde – eller “overnaturlig hjelp”,² som han ofte kalte det. Følgelig, samtidig som han oppmuntret Kirkens medlemmer til å arbeide hardt for “å utvikle seg i rettferdige prinsipper”, erklærte han også at “vi som siste-dagers-hellige, skulle forstå og tenke på at frelse kommer ved Guds nåde”.³ Han vitnet om at Gud vil føye sin styrke til våre anstrengelser: “Der hvor Herren setter oss, der er det meningen at vi skal stå. Når han fordrer at vi anstrenger oss til støtte for disse hellige prinsipper, er det det vi skal gjøre. Det er alt vi behøver å tenke på. Resten vil vår himmelske Fader ta seg av.”⁴

President Snows søster Eliza fortalte at han levde i overensstemmelse med sin egen lære. Hun beskrev ham som en mann som hadde “klippefast tillit til [Guds] hjelp og nåde”. Hun sa at han “visste hvem han stolte på”, og derfor var han i stand til å utholde “enhver besværlighet, enhver motstand” og “overvinne ethvert hinder”.⁵

Lorenzo Snow viste sin tillit til Guds hjelp da han reiste på misjon til England i 1840. På den 42 dager lange reisen over Atlanterhavet ble han og hans reisefeller rammet av tre kraftige stormer. Han rapporterte senere at dette var “forferdelige stormer – stormer som sjøvante menn sa var svært farlige.” Han la merke til at det var forskjell mellom hans reaksjon på stormene og noen av de andre reisendes reaksjon: “I mange tilfeller var det et forferdelig skremmende skue, for å si det mildt. Det overrasket meg ikke at menn, kvinner og barn som ikke hadde lært å stole på Gud, vred seg i hendene og led fryktens kvaler og gråt. Jeg stolte på Ham som skapte havene og definerte deres grenser. Jeg var der i Hans ærend – jeg visste at jeg var sendt på denne misjonen ved den myndighet som Han anerkjenner, og selv om elementene raste og skipet krenget og ristet i de høye bølgene, sto Han ved roret, og mitt liv var trygt i Hans forvaring.”⁶

Mange år senere, da Lorenzo Snow ble Kirkens president, fant han igjen trøst i sin kunnskap om at Herren sto ved roret. Under et møte 13. september 1898 uttrykte De tolv apostlers quorum enstemmig sin beslutning om å oppholde ham som Kirkens president. Ifølge en møteprotokoll reiste han seg så og sa at “det ikke kunne nytte å komme med unnskyldninger med hensyn til manglende evne osv. til å påta seg det enorme ansvar som fulgte med stillingen. … Han følte at det var opp til ham å gjøre sitt aller beste og sette sin lit til Herren.”⁷ [Se forslag 1 på side 171.]

Lorenzo Snows læresetninger

Med Guds hjelp kan vi gjøre hva som helst som kreves av oss.

Jeg ønsker å tale slik at det vil være til vår oppbyggelse og gjensidige forbedring med hensyn til de ting som angår vår frelse. I denne hensikt ønsker jeg alles deres tro og bønner som tror på å søke undervisning og intelligens fra Herren.

Vi skulle være klar over vårt forhold til Herren vår Gud og den særegne stilling vi er i. For å kunne utføre de forpliktelser som er pålagt oss på en god måte, trenger vi overnaturlig hjelp …

… Jesus sa til en ung mann som kom til ham og ønsket å få vite hva han skulle gjøre for å arve evig liv, at han skulle holde budene. Den unge mannen svarte at han hadde holdt de nevnte budene fra sin ungdom av. Frelseren så på ham at noe fremdeles manglet. Den unge mannen hadde holdt moralloven, den lov som ble gitt til Moses, og Jesus elsket ham for dette, men han så at han manglet én ting. Han var en rik mann, og han hadde innflytelse i verden på grunn av sin store rikdom. Jesus visste at før han kunne løfte ham, eller noe annet menneske, opp til den celestiale verden, var det nødvendig at han var lydig i alle ting og se på lydighet mot den celestiale lov som det aller viktigste. Jesus visste hva som ble krevet av enhver for å oppnå en celestial krone – at ingenting skulle settes høyere enn lydighet mot himmelens krav. Frelseren så at denne unge mannen holdt fast ved noe som ikke var i overensstemmelse med det celestiale rikes lov. Han så kanskje en tilbøyelighet i ham til å holde fast ved det som var skadelig for ham, og som ville gjøre det vanskelig eller umulig for ham å rette seg etter alle evangeliets krav. Derfor sa han at han skulle gå og selge alt han hadde “og gi det til de fattige” og følge ham.

Denne befalingen gjorde den unge mannen bedrøvet og sørgmodig. Han så på rikdommen som sitt livs store mål, som ga ham innflytelse i verden og alt han kunne ønske seg, som skaffet ham livets velsignelser og goder og som var det middel som løftet ham til høye stillinger i samfunnet. Han kunne ikke forestille seg at noen kunne sikre seg livets velsignelser, goder og privilegier og alt som han naturlig ønsket seg, uavhengig av sin rikdom. Evangeliet var imidlertid i stand til å sørge for alt som var nødvendig for å oppfylle et menneskes ønsker og behov og gjøre ham lykkelig. Dette var aldri hensikten med rikdom, og Herren ønsket at han skulle oppgi disse tankene og drive dem ut av sitt sinn og sine følelser, slik at han kunne bli hans tjener i alle ting. Han ønsket at denne mannen skulle vie seg fullt og helt til å tjene ham, til å ta fatt på hans verk av hele sitt hjerte, følge Den hellige ånds veiledning og forberede seg til celestial herlighet. Dette var ikke denne unge mannen villig til. Offeret var for stort. Og i forbindelse med dette sa Frelseren: “Det er vanskelig for en rik å komme inn i himlenes rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike!”

Disiplene “ble … enda mer forferdet” da de hørte dette, “og sa til hverandre: Hvem kan da bli frelst?” De trodde at ingen kunne være rik og bli frelst i Guds rike. Det var slik de oppfattet Frelserens uttalelser. Men Jesus svarte: “For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud!” [Se Matteus 19:16–26; se også Joseph Smiths oversettelse i Matteus 19:26, fotnote a, og Markus 10:27, fotnote a.]⁸ [Se forslag 2 på side 171.]

Gud har lovet å hjelpe oss i våre personlige anstrengelser for å etterleve evangeliet.

På egen hånd er det umulig for oss å etterkomme alle de bud som Gud har gitt oss. Jesus selv kunne ikke utføre sitt verk uten guddommelig hjelp fra sin Fader. Han sa en gang: “Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.” [Johannes 5:30.] Og når det var nødvendig for ham, vår Herre, å få guddommelig hjelp, er det desto viktigere for oss å få hans hjelp. Og under enhver omstendighet og tilstand hvor de siste-dagers-hellige utfører sine plikter, har de krav på overnaturlig hjelp fra Den hellige ånd, til hjelp i de forskjellige tilstander som omgir dem, og i de plikter det kreves at de utfører.

… Jeg kan ikke tenke meg noe som er så enormt viktig som å arbeide for og oppnå sin egen opphøyelse og herlighet. Dette er utvilsomt en av de store hensikter med at vi kom til verden… Ingen mann eller kvinne skulle miste motet når de ikke klarer å gjøre alt som måtte være ønskelig, men vi skulle alle gjøre det vi kan for å utføre det store arbeid som vi kom hit for å utføre.⁹

Den religion vi har sluttet oss til, fordrer en viss adferd som ingen annen religion vi kjenner til, krever av sine tilhengere, og disse kravene som er pålagt oss, er av en slik art at ingen kan oppfylle dem uten hjelp fra Den allmektige. Det er nødvendig at vi forstår, iallfall delvis, de store og viktige velsignelser som vi til slutt vil oppnå, ved å rette oss etter kravene i den religion eller det evangelium som vi har mottatt. De ofre som kreves av oss, er av en slik art at ingen mann eller kvinne kan klare dem uten hjelp av en overnaturlig kraft, og da Herren fremla disse betingelsene, mente han aldri at hans folk ville måtte oppfylle dem uten overnaturlig hjelp av en slik art som intet annet religiøst folk bekjenner seg til. Han har lovet oss denne hjelpen …

Disse kravene … har vært gjeldende i enhver tidsalder og periode hvor Gud har kalt et folk til å tjene ham og til å motta hans lover. De var i kraft på Israels tid, i starten av dette folkets historie. De var i kraft for Abraham, Isak og Jakob. De var i kraft for Moses og for det folk han ledet ut av trelldom i Egypt. De var i kraft for alle profeter som har levd siden Adams tid og frem til i dag. De var i kraft for de apostler som mottok sitt oppdrag ved håndspåleggelse av Jesus Kristus, den levende Guds Sønn, og for tilhengerne av den religion som apostlene forkynte og lærte folket på sin tid, og intet menneske eller noen gruppe mennesker siden Adam og ned til denne tid, kunne oppfylle disse kravene, bortsett fra Guds folk, fordi de ble begavet med en kraft fra det høye som bare kunne komme fra Herren vår Gud.¹⁰ [Se forslag 3 på side 171–72.]

Når vi deltar i Guds gjerning, trenger vi Guds hjelp.

Uansett hva dere måtte gjøre for å fremme Sions interesser, må dere stole på at Herren vil la det lykkes.¹¹

En manns sinn skulle ene og alene være vendt mot Guds ære i alt han ønsker å utrette. Vi skulle tenke på at vi ikke kan gjøre noe på egen hånd. Vi er Guds barn. Vi er i mørke, [med mindre] Gud opplyser vår forstand. Vi er maktesløse, [med mindre] Gud hjelper oss. Det arbeid vi har å gjøre her, er av en slik art at vi ikke kan klare det med mindre vi får Den allmektiges hjelp… Dette er det store problemet med verdens menn, og altfor ofte også med Israels eldster – vi glemmer at vi arbeider for Gud. Vi glemmer at vi er her for å utføre visse ting som vi har lovet Herren at vi ville utføre. Det er et vidunderlig verk vi er engasjert i. Det er Den allmektiges verk, og han har utvalgt de menn og kvinner som han vet av tidligere erfaring vil utføre hans hensikter.¹²

Dette arbeidet som dere og jeg er engasjert i, kan bare lykkes og videreføres ved Guds velsignelser over våre trofaste og oppriktige anstrengelser og vår beslutning om å utføre det arbeid som vi har kommet til denne tilværelse for å utføre. Når vi tenker tilbake på de erfaringer vi har vært gjennom, er det lett å forstå at vår fremgang har vært avhengig av våre oppriktige anstrengelser for å utføre Guds verk, for å arbeide for folkets beste og i den grad det er mulig, kvitte oss med selviskhet. Når det har vært slik tidligere, er det nærliggende å tro at vår fremtidige utvikling vil være avhengig av vår beslutning om å gjøre Guds vilje under alle omstendigheter og den hjelp han vil gi oss.¹³ [Se forslag 4 på side 172.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Les beretningen på side 165–67. Hvorfor tror du mennesker som stoler på Gud, reagerer så annerledes på prøvelser enn mennesker som ikke stoler på Gud?
Grunn på historien om Frelseren og den rike unge mannen (side 167–69). Kan du nevne noe av det folk legger sin elsk på som kan føre til at de går “bedrøvet bort”? Hvorfor må vi “drive bort” slike ting fra vårt liv før vi kan motta Herrens største velsignelser?
President Snow sa at til og med Frelseren trengte “guddommelig hjelp” for å “utføre sin gjerning” (side 169). Hvordan kan du bruke president Snows ord til å hjelpe en som føler seg ute av stand til å oppfylle de krav som etterlevelse av evangeliet stiller?
Skumles siste del av dette kapitlet (side 170–71). Hvorfor tror du vi noen ganger unnlater å be Gud om hjelp? Tenk over hva du kan gjøre for i større grad å motta hans hjelp i ditt liv.

Aktuelle skriftsteder: Filipperne 4:13; 2 Nephi 10:23–24; 25:23; Jakobs bok 4:6–7; Mosiah 24:8–22; 3. trosartikkel

Hjelp til undervisningen: “Gi deltagerne i oppdrag å lese utvalgte spørsmål på slutten av kapitlet (enten hver for seg eller i små grupper). Be dem se etter læresetninger i kapitlet som er relevante for spørsmålene. Be dem deretter dele sine tanker og oppfatninger med resten av gruppen” (side vii i denne boken).

Før han helbredet en blind mann, sa Frelseren: “Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg” (Johannes 9:4).

“Det verk som dere og jeg er engasjert i, kan bare lykkes og videreføres ved Guds velsignelser over våre trofaste og oppriktige anstrengelser.”