Kapittel 16

“Så vi kan bli ett”

“Den allmektiges røst kalte oss ut fra forvirring … for å danne et forbund og et fantastisk brorskap, hvor vi skulle elske hverandre slik vi elsker oss selv.”

Fra Lorenzo Snows liv

Før de hellige ble drevet ut av Nauvoo, møttes Kirkens ledende brødre i templet. De sluttet pakt om at de ville “bruke alle midler og enhver innflytelse de hadde til rådighet, til alle de hellige som ble tvunget til å forlate Nauvoo, befant seg på et eller annet samlingssted for de hellige.”¹ Fast bestemt på å overholde denne pakten, opprettet president Brigham Young Det vedvarende emigrasjonsfond i 1849. Gjennom dette programmet lånte Kirken penger til emigrerende hellige, med den avtale at de skulle tilbakebetale lånet etter at de hadde kommet til Utah og funnet seg arbeid.

President Young kalte eldste Lorenzo Snow og andre til å samle inn penger til dette formålet. Det var vanskelig for eldste Snow å be de hellige om bidrag – de var selv fattige etter å ha blitt drevet fra sted til sted før de slo seg ned i Saltsjødalen. Han skrev i dagboken sin: “Arbeidet med å samle inn penger fra de hellige som, etter å ha blitt ranet og plyndret, hadde gjennomført en reise på over 1600 km og nettopp bosatt seg i en vannfattig, folketom avkrok av den store amerikanske ørken, føltes virkelig som å gå i motbakke. Med svært få unntak hadde folket lite eller ingenting de kunne avse.” Men overalt hvor eldste Snow kom, ga folk likevel det de kunne. Han fortalte: “Den innsats og villighet som ble tilkjennegitt overalt til å gi en del av det lille – den følelse av gavmildhet og storsinnethet som jeg møtte overalt midt i fattigdommen, den varmhjertethet jeg ble møtt med, selv i armod og nød, gjorde meg overmåte glad. Én mann insisterte på at jeg skulle ta hans eneste ku, idet han sa at Herren hadde utfridd ham og velsignet ham med å kunne forlate gamlelandet og komme til et fredelig land. Ved å gi sin eneste ku følte han at han bare ville gjøre det som var hans plikt, og det han ville forvente av andre dersom situasjonen var omvendt.”

Etter å ha samlet inn bidrag i Nord-Utah, sa eldste Snow: “De helliges hjerter var åpne, og når man tar deres omstendigheter i betraktning, ga de rundhåndet og rikelig, og naturligvis med godt humør.”²

Selv om hvert enkelt medlem hadde lite å gi, ble deres samlede innsats til velsignelse for mange. Det vedvarende emigrasjonsfond vokste ut over sitt opprinnelige formål, og hjalp ikke bare de Kirkens medlemmer som hadde vært i Nauvoo. Det fortsatte i 38 år og hjalp titusener av konvertitter fra mange land å samles med de andre hellige. [Se forslag 1 på side 192.]

Lorenzo Snows læresetninger

Når vi er forenet i evangeliet, viser Herren verden sin karakter gjennom oss.

Jesus ba til sin Fader om at de han hadde gitt ham ut av verden, måtte bli ett slik han og Faderen var ett, og han ba: Gi dem den samme kjærlighet som du har til meg, så jeg kan være i dem og du i meg, så alle kan være ett. Det ligger noe veldig viktig i dette, og vi må øve oss til vi blir lik Faderen og Sønnen, ett i alle ting.³

Av de versene jeg har lest [Johannes 17:19–21], ser vi viktigheten og nødvendigheten av at apostlene var forenet for at Herrens hensikter kunne være i kraft i verden. For med mindre apostlene og de som trodde på dem, var forenet, kunne ikke verden tro på Frelserens misjon og hensikter. Derfor ba Jesus til Faderen om at alle de som Faderen hadde gitt ham, måtte bli ett slik han og Faderen var ett, slik at verden kunne tro at Faderen hadde sendt ham. Faktisk var det dette Herren ønsket å oppnå med Israel ved å bringe dem ut av trelldom i Egypt. Han ønsket å gjøre dem til et forenet folk, en spesiell nasjon, et folk som Gud kunne hedre og respektere slik at verden kunne tro, og at de kunne motta de velsignelser som han ønsket å gi dem, ettersom alle mennesker er Guds avkom, og hvis Israel hadde oppfylt hans krav, ville det utvilsomt ha vært til stor gavn for verden, og Guds hensikter ville i større grad ha blitt gjennomført. Herren ønsket å vise sin karakter og himmelens karakter, og han ønsket å gi sin kjærlighet og sine velsignelser gjennom Israel til hele den menneskelige familie, men Israel var ulydig og ville ikke lytte til hans røst …

Hvis det er splid blant oss, hvis vi er splittet enten åndelig eller timelig, kan vi aldri bli det folk som Gud ønsker at vi skal bli, heller ikke kan vi noensinne bli redskaper i hans hender til å få verden til å tro at Det hellige prestedømme har blitt gjengitt og at vi har det evige evangelium. Hvis vi skal gjennomføre Guds hensikter, må vi gjøre som Jesus gjorde – innrette vår egen vilje etter Guds vilje, ikke bare i én ting, men i alle ting, og leve slik at Guds vilje er i oss.⁴ [Se forslag 2 på side 192.]

Enhet er avgjørende både i Kirken og i våre familier.

Det skulle være større enhet blant oss enn det er i dag. Det råder fullkommen enhet i De tolvs quorum. Skulle det ikke råde fullkommen enhet i dette quorumet? Alle vil ganske sikkert si ja, en fullkommen enhet i De tolv apostlers quorum… Det råder også fullkommen enhet i Det første presidentskap, og skulle det ikke det? Alle vil si: Klart det skulle. Skulle det ikke også råde fullkommen enhet blant De syttis syv presidenter? Det skulle det så absolutt. Vi sier alle ja. Skulle det ikke råde fullkommen enhet i høyrådene i Sions forskjellige staver? Selvsagt skulle det det, og det er mulig å oppnå en slik enhet. Det samme gjelder også de forskjellige andre organisasjoner og quorumer. Skulle det ikke råde fullkommen enhet i stavspresidentskapene? Så absolutt, og hvis jeg var president for en stav, ville jeg ikke hvile hverken dag eller natt før jeg hadde enhet med mine rådgivere. Skulle det ikke råde enhet mellom biskopen og hans rådgivere? Det skulle det så absolutt.

Hva er så viktigst? Skulle det ikke råde enhet i familien? … Det skulle det så absolutt. Og hvorfor skulle noen mann være tilfreds, hvorfor skulle noen ektemann og far i en familie hvile i tilfredshet før han skaper en fullkommen enhet, det vil si, i den grad en fullkommen enhet er mulig? Og på dette området skulle faren gjøre seg så fullkommen for sin familie som det er mulig å bli i dette liv. Også hustruen skulle gjøre seg så fullkommen som det er mulig for en kvinne å bli i dette liv. Da er de beredt til å gjøre sine barn like fullkomne som de er villige og i stand til å bli gjort fullkomne. Og far og mor skulle være svært varsomme. Hustruen skulle aldri snakke respektløst om sin mann i nærvær av sine barn. Hvis hun mener at hennes mann har gjort noe galt (og det kan han godt ha gjort), skulle hun aldri nevne det i nærvær av sine barn. Hun skulle få ham med seg bort fra barna og der påpeke hans feil, på en hyggelig måte, men aldri snakke respektløst om faren i barnas nærvær. Og det samme gjelder faren. Han har ingen rett til å snakke respektløst om sin hustru i hennes barns nærvær. Og jeg ber Gud gi mann og hustru den ånd og den forståelse som trengs for å korrigere seg selv i slike saker. Jeg vet at svært mange av de vanskeligheter vi nå opplever, og den mangel på respekt vi ser overfor prestedømmet blant de unge, kommer av at det har vært vanskeligheter i hjemmet, og respektløshet har blitt uttrykt i deres nærvær, overfor faren, av moren, eller overfor moren av faren. Jeg vet at det er slik.⁵ [Se forslag 3 på side 192.]

Vi blir forenet når vi hjelper hverandre å oppnå fred og lykke.

Vi snakker mye om prinsippet å elske vår neste som vi elsker oss selv. Vi snakker om det, og noen ganger tenker vi på det, men i hvilken grad går vi virkelig inn i disse tingene og ser at problemet ligger i oss selv? Vi må forstå at vi må handle ifølge visse prinsipper som kan hjelpe oss å knytte bånd som et folk, som kan knytte våre følelser sammen så vi kan bli ett, og dette er umulig å oppnå dersom ikke visse ting blir gjort, ting som krever anstrengelse fra vår side.

Hvordan vil dere gå frem for å knytte bånd til hverandre? Hvordan kan en mann gå frem for å knytte bånd til sin neste? Dersom to menn som aldri hadde kjent hverandre, møttes, hvordan kunne de gå frem for å oppnå vennskap, tilknytning og hengivenhet til hverandre? Noe ville måtte gjøres, og ikke bare av den ene part, men noe ville måtte gjøres av dem begge. Det ville ikke duge om bare den ene gjorde det, om bare den ene hadde disse følelsene og gjorde arbeidet selv, men for å bli ett i tanker og følelser, er det helt nødvendig at begge handler …

… Noe må gjøres av begge parter for å oppnå hverandres vennskap og knytte bånd som samfunn …

… La deres sinn utvides til å forstå og ivareta deres nære venners interesser, og hvis dere er i stand til å sikre deres venner fordeler, gjør det, og hvis dere gjør det, vil dere oppleve at det dere trenger, vil komme raskere i deres hender enn om dere arbeider utelukkende for selv å oppnå dem, uavhengig av deres venners interesser. Jeg vet at dette er et godt og viktig prinsipp …

… Vi må vite at det er vår oppgave å lære å sikre fred og lykke for menneskene rundt oss, og aldri på noe vis trampe på vår nestes følelser og rettigheter. Hvis en mann tramper på en brors rettigheter, hvor lang tid vil det ta ham å ødelegge den tillit som så langt har rådet mellom dem? Og når den først er ødelagt, hvor lang tid vil det ta å gjenopprette den følelsen som en gang rådet mellom dem? Det vil ta lang tid. Jeg føler det er dette vi må fokusere på. I alle våre tanker, i alle våre handlinger og i vår personlige meditasjon, burde vi tenke på alle rundt oss, og huske at de har rettigheter og privilegier akkurat som oss. Dette burde vi ha fast forankret i vårt sinn.

En mann som til enhver tid tenker på menneskene rundt seg og ønsker å velsigne alt som tilhører hans brødre, vil på denne måten oppnå lykke både for seg selv og menneskene rundt seg. Hvis en mann gjør det motsatte, og istedenfor å velsigne og arbeide til andres beste, finne feil og rive ned, vil han oppnå den samme forbedring? Absolutt ikke.

… Hvis vi føler at det er vår plikt å arbeide mer ambisiøst enn vi tidligere har gjort for å oppnå tillit, vil vi, dersom vi har mulighet til å gi timelige velsignelser og tjenester, oppnå vennskap med menneskene rundt oss. Dette er eneste mulighet til å knytte bånd til hverandre og tilkjennegi at vi har en vennlig og broderlig innstilling. Vi må vise denne innstillingen ved våre handlinger … istedenfor å ta noen i hånden og si Gud velsigne deg, min gode venn, og dagen etter ikke bry oss det minste om det vi tidligere har sagt, men trampe på hans beste følelser.⁶

Når en mann ikke er villig til å ofre til fordel for sine brødre, og når han vet at han krenker sine brødres følelser, … gjør han ikke rett for Herren, og hvor er denne mannens kjærlighet til sin bror?

Når en bror ikke er villig til å lide for sin bror, hvordan kan han da vise at han har kjærlighet til sin bror? Jeg lover dere at det er i vår dårskap og svakhet at vi ikke vil være overbærende med våre brødre, og øyeblikkelig gir igjen med samme mynt hvis de krenker våre rettigheter, og hvis de tråkker på våre tær, hopper vi øyeblikkelig på deres… Når jeg ser en bror som har blitt krenket, og han så vender seg om og angriper gjerningsmannen, ser jeg en bror som er langt borte fra pliktens vei, og jeg sier til ham at han må lære å styre seg, ellers vil han aldri bli frelst i Guds rike.⁷

Jeg skal lese noen avsnitt i Lære og pakter:

“Mine disipler i fordums tid forsøkte å finne feil hos hverandre og tilga ikke hverandre av hjertet, og på grunn av dette onde ble de tuktet og strengt refset.

Derfor sier jeg dere at dere skulle tilgi hverandre, for den som ikke tilgir sin bror hans overtredelser, står fordømt for Herren, for på ham hviler en større synd.” [L&p 64:8–9] …

Som jeg leste her, var det én ting Frelserens disipler ikke klarte – de lyktes ikke med å oppnå den enhet i ånd og følelse som de burde hatt, og Herren refset dem for det. Herren krever at menneskene skal tilgi hverandre, inntil syv ganger sytti ganger. Og vi skal tilgi selv om motparten ikke ber om tilgivelse… Den som ikke tilgir sin bror, blir vi fortalt, ham påhviler det en større synd – det vil si, han er en større synder enn vedkommende som fornærmet ham. Herren krever at vi skal elske vår neste som oss selv – noe som er ganske vanskelig i mange tilfeller, men vi vil måtte nå en slik grad av fullkommenhet, og vi vil nå den.⁸ [Se forslag 4 på side 192.]

Etter hvert som vi blir forenet i evangeliet, vokser vi i lys og intelligens og forbereder oss til å være i Guds nærhet.

Vi skulle være forenet og handle som David og Jonatan, av ett hjerte [se 1 Samuel 18:1], og heller selv miste en arm enn å skade en annen. Tenk hvilket mektig folk vi ville ha vært om vi var i en slik tilstand, og vi må komme dit, uansett hvor svake våre vennskapsbånd måtte være for øyeblikket. Jeg kan love dere at dagen vil komme da vi må bli forenet på denne måten om vi noensinne skal komme i Guds nærhet. Vi vil bli nødt til å lære å elske vår neste som vi elsker oss selv. Vi må komme dit, uansett hvor langt unna vi nå måtte være, og uansett må vi lære disse prinsippene og forankre dem i vårt hjerte. Dette ser jeg klart, og det er derfor jeg snakker om disse ting på den måten jeg gjør, for jeg ønsker å innpode dem i de helliges sinn, så disse ting må være noe de er opptatt av hver eneste dag.⁹

Den allmektiges røst kalte oss ut fra forvirring, som er Babylon, for å danne et forenet samfunn og et fantastisk brorskap, hvor vi skulle elske hverandre slik vi elsker oss selv. Når vi fraviker dette, trekker Guds ånd seg bort fra oss i samme grad som vi har fraveket. Men dersom vi fortsetter i samsvar med de pakter vi inngikk da vi tok imot evangeliet, får vi en tilsvarende økning i lys og intelligens, og vi er godt forberedt på det som vil komme. Og på grunn av vår trofasthet og overholdelse av de pakter vi har inngått, blir den grunnvoll vi står på, som himmelens støtter – urokkelige.¹⁰ [Se forslag 5 på side 192]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Les om Lorenzo Snows erfaring med Det vedvarende emigrasjonsfond (side 185–86). Hvilke muligheter har vi i Kirken i dag til å gi penger eller naturalia for å hjelpe andre? På hvilke måter kan det hjelpe oss å bli ett?
Grunn på president Snows læresetninger om hvorfor Herren vil at vi skal være forenet (side 186–87). Hvorfor tror du andre med større sannsynlighet vil kunne å få et vitnesbyrd om Herren og hans gjenopprettede kirke når de ser at vi er forenet? Hvordan kan deres oppfatning forandre seg hvis de ser at vi er splittet?
Gransk den delen som begynner på side 187. Hvordan gjelder dette rådet i vårt hjem? Vurder hva du kan gjøre for å fremme mer enhet i familieforholdet.
Hvordan kan vi oppnå enhet i Hjelpeforeningen eller prestedømsquorumet, selv om vi har forskjellige interesser og oppfatninger? (Du finner noen eksempler på side 188–91.) Hvilke fordeler har du hatt av enhet i din familie? i Kirken? i lokalsamfunnet?
Hvorfor tror du kjærlighet til hverandre kan gjøre oss til “et mektig folk”? Hvordan påvirker kjærlighet til andre vår livsførsel? Når du overveier eller snakker med andre om disse spørsmålene, kan du gjennomgå de siste to avsnittene i kapitlet (side 191).

Aktuelle skriftsteder: Salmene 133; Johannes 13:34–35; Romerne 12:5; Mosiah 18:21; 4 Nephi 1:15–17; L&p 51:9; Moses 7:18

Hjelp til undervisningen: “Undervisningens avgjørende, overbevisende, omvendende kraft tilkjennegis når en inspirert lærer sier: ‘Jeg vet ved Den hellige ånds kraft, fordi Den hellige ånd har åpenbart det til min sjel, at de læresetninger jeg har undervist om, er sanne’” (Bruce R. McConkie, sitert i Undervisning, intet større kall, 43).

Før de hellige forlot Nauvoo, inngikk prestedømsledere pakt om å hjelpe alle de hellige som ønsket å slutte seg til utvandringen.

“Skulle det ikke råde enhet i familien? … Det skulle det så absolutt.”