Kapittel 18

Lederskap i Kirken og uselvisk tjeneste

“Vi er deres tjenere i Herren og ønsker deres og alle menneskers velferd.”

Fra Lorenzo Snows liv

Fra oktober 1840 til januar 1843 presiderte Lorenzo Snow over Kirken i London i England og det omkringliggende området. Han førte tilsyn med prestedømsledere der, noen ganger underviste han dem personlig, og noen ganger sendte han brev med råd. Like før hans misjon i England var omme, skrev han til to “presiderende eldster i grener i London”, som fungerte omtrent som grenspresidenter gjør i dag. I sitt brev fortalte han om en opplevelse han hadde hatt med en annen grensleder i området.

Eldste Snow skrev at denne lederen hadde “ingen ytre feil”. Mannen var “ambisiøs med hensyn til å fremme saken” og han hadde evnen til å påse “at alle [var] på rett plass og gjorde sin plikt”. Han var iherdig “og arbeidet hardere enn dem alle”. Men til tross for at denne mannen i det ytre lot til å være trofast, hadde grenen stadig problemer som syntes å dreie seg om ham. Eldste Snow prøvde ganske lenge å finne kilden til problemene, og han irettesatte grenens medlemmer varsomt for at de ikke støttet sin leder. Så begynte han å lure på om lederen “kunne være i besittelse av en eller annen skjult, indre holdning som han ikke var klar over, og som ikke tilkjennega seg åpenlyst”, men som på et eller annet vis førte til vanskelighetene i grenen. Eldste Snow fortalte:

“Følgelig ba jeg om at Herren måtte gi meg dømmekraft i saken. Min bønn ble besvart. Jeg fant ut at mannen hadde et delvis fordekt ønske om å opphøye seg selv, noe som virket styrende for mye av det han gjorde. Han kunne sende ut en mann for å utføre et oppdrag, men hadde et undertrykt ønske om selv å få æren for det. Dersom oppdraget ikke ble utført, refset han den skyldige, ikke fordi Herrens verk på noe vis var forpurret eller mannen hadde mistet en velsignelse, men fordi han selv var fornærmet over at vedkommende hadde vært ulydig. I tilfeller hvor flere ble døpt av en bror, gledet han seg ikke så mye over at disse menneskene ble bragt inn i pakten, som over at det ble gjort under hans overoppsyn, og i lønndom ønsket han ikke at noen under hans ledelse skulle få mye heder, med mindre hans eget navn ble satt i sammenheng med det.”

Eldste Snow så at når et medlem av grenen lyktes med en oppgave, men ikke fulgte lederens råd til minste detalj, viste lederen “en misunnelsens ånd … som lurte under overflaten av en uttrykt anerkjennelse”. Han fortsatte: “Denne ånd var fordekt. Dens frukter ble ikke åpent tilkjennegitt, men ville bli det om ingenting ble gjort. Det var en iboende ondskap som til slutt ville ødelegge hans egnethet. Det skapte unødige problemer for ham når det gjaldt å ivareta sitt ansvar. Det var også en kilde til stadig ubehag i hans eget sinn. Han var ivrig etter å fremme Guds sak, men alltid på en slik måte at hans egen hånd var lett å se i alle ting. Han ville gjerne gi gode instruksjoner, men han var nøye med at hans fulle navn sto under dem.”

Eldste Snow skrev ikke dette brevet for å fordømme den lokale lederen. Hans hensikt med å skrive var å hjelpe andre ledere – så den stolthet han beskrev, “kunne oppdages, tilkjennegis og unngås” blant dem. Han advarte og sa at mange “som oppriktig tror at de er helt blottet for dette ønske om selvopphøyelse, ved nærmere gjennomgåelse av de motiver som ligger bak deres adferd, til sin forbauselse vil oppdage at denne holdning er den egentlige drivkraften bak mange av deres handlinger”.

Etter å ha gitt denne advarselen, sa han: “For å bli slik Gud ønsker at vi skal være, må vi venne oss til å glede oss like mye når andre blir velsignet, som når vi selv blir det, glede oss over å se Sions sak fremmet uansett hvem forsynet velger til å gjøre det, og la oss ikke slippe misunnelse inn i vårt hjerte når et svakere redskap enn oss selv blir kalt til større heder. Vi må være tilfreds med å foredle et mindre embede til vi blir kalt til et høyere, være tilfreds med å gjøre små ting og ikke søke ære for noe større.” Han sammenlignet Kirken med en stor bygning, med de hellige som deler av denne bygningen, og sa at vi aldri skulle “føle oss så opphøyet at vi ikke noen ganger kan bli beskåret og tilpasset til det sted vi nå befinner oss på i den åndelige bygningen”.

Eldste Snow avsluttet brevet med følgende ord: “Dersom en presiderende eldste bare vil søke å bli slik han kan og burde være, kvitter seg med egoisme, alltid handler til medlemmenes beste og er ydmyk og ikke prøver å gjøre for mye på kort tid, eller å være for stor før han har vokst tilstrekkelig, vil han aldri behøve å være usikker på hvordan han skal foredle sitt embede, heller ikke vil han noensinne mangle Guds kraft til å gjennomføre sine kloke hensikter.”¹ [Se forslag 1 på side 211.]

Lorenzo Snows læresetninger

Herren har gitt lederne i sin kirke et guddommelig påbud: “Fø mine får.”

La enhver som har en offisiell stilling, og som Gud har skjenket sitt hellige og guddommelige prestedømme, tenke på hva Frelseren sa til De tolv apostler like før han gikk inn til sin Faders nærhet – “Fø mine får.” [Johannes 21:16–17.] Og han fortsatte å si dette til hans apostler ble lei seg fordi han stadig formante dem på denne måten. Men han sa: “Fø mine får.” Med andre ord: “Gå fremad av hele deres hjerte, og gi alt for min sak. Disse menneskene i verden er mine brødre og søstre. Jeg føler sterkt for dem. Ta vare på mitt folk. Fø min hjord. Gå ut og forkynn evangeliet. Jeg vil belønne dere for alt dere ofrer. Tro ikke at dere kan ofre for mye for å utføre dette arbeidet.” Han oppfordret dem av hele sitt hjerte til å gjøre dette arbeidet. Jeg ber nå alle som bærer dette prestedømme, de presiderende embedsmenn i staven, biskopene og høyrådet om å gå ut og fø hjorden. Vær interessert i dem… Arbeid for dem, og begrens ikke deres tanker og følelser til deres egen forherligelse. Da vil Gud gi dere åpenbaring på åpenbaring, inspirasjon på inspirasjon og lære dere hvordan dere kan ivareta de helliges interesser med hensyn til deres timelige og åndelige velferd.² [Se forslag 2 på side 211]

Ledere og lærere er kalt til å følge Frelserens eksempel og virke av kjærlighet, ikke for å forherlige seg selv.

Hvorfor blir en mann kalt til å virke som president over et folk? Er det for å skaffe seg innflytelse og så bruke denne innflytelsen uhindret til egen forherligelse? Nei, tvert imot blir han kalt til å virke i en slik stilling etter samme prinsipp som prestedømmet ble gitt til Guds Sønn, for at han skulle ofre. For seg selv? Nei, men til beste for det folk han presiderer over. Vil det bli nødvendig for ham å ofre seg selv på korset slik Frelseren gjorde? Nei, men å bli sine brødres tjener, ikke deres herre, og til å arbeide for deres interesser og velferd. Ikke for å utøve den innflytelse han dermed har skaffet seg til sin egen, sin families, sine slektningers og personlige venners fordel, men han skulle se på alle som sine brødre, med de samme rettigheter som ham selv, og derfor søke å velsigne og gavne alle like mye i henhold til deres talenter og verdighet, og ved å gjøre dette kan han utvikle i seg selv den faderlige følelse som Faderen alltid er i besittelse av …

… La dem som forkynner blant de hellige, forstå hvorfor de har mottatt prestedømmet. La dem vite og fullt ut forstå hvorfor de har blitt kalt til det ene eller det andre embede, nemlig at de skulle handle i vår Mesters ånd, som en tjener for alle, så de kan lære å ta hensyn til og være interessert i alles velferd i like stor grad som sin egen… Da vil de leve i samsvar med de to store bud som Frelseren sa at loven og profetene hviler på, nemlig å elske Herren av all vår makt, sinn og styrke og vår neste som oss selv [se Matteus 22:37–40].³

Be om én ting før dere [underviser], nemlig: Be Herren om at dere må si noe som vil være til nytte for dem som hører på. Ikke tenk på om det er noe som vil gi dere heder eller ikke, men ha ganske enkelt i tankene at dere er kalt til å tale til tilhørerne og at de ønsker å motta noe som kan være til nytte for dem. Dette kan bare komme fra Herren. Ikke tenk på om … de som hører på, vil si at dere talte flott eller ikke. Ikke tenk på dette i det hele tatt, men kvitt dere med enhver selvisk tanke dere måtte ha, så Herren kan diktere dere noe som vil være til nytte for folket.⁴ [Se forslag 3 på side 211.]

Kloke ledere verdsetter andres talenter og gir dem anledninger til å tjene.

Når en leder først har vunnet folkets hengivenhet og er kjent for sin integritet og ærlighet og sin evne til å arbeide i Guds og folkets interesser, sin villighet til å gjøre ethvert offer som måtte bli krevd av ham, da har han deres tillit. Og når han nå først har fått en så hellig tillit, hva kan han så gjøre for å tilfredsstille folket, som er mer eller mindre tilbøyelige til å forvente fremgang? La en slik mann søke hjelp av de dyktigste blant sine brødre, og la dem dele hans ansvarsoppgaver. Dere vil som regel se at talenter fordeles på flere og sjelden forenes i en og samme person, og de trenger bare anledninger til å utvikles. Han sier kanskje til én: “Her, bror, du passer bedre til å fylle den eller den stillingen enn jeg,” eller til en annen: “Du er den som er best egnet til denne avdelingen,” og så videre, slik at han får frem alles talenter, og heller enn å redusere folks tillit til ham, vil en slik fremgangsmåte styrke den.⁵ [Se forslag 4 på side 211.]

Den rette måten å lede på er ved ydmykhet, et godt eksempel og engasjement for andres velferd.

En autoritær styreform er ikke riktig måte å lede de hellige på, man må snarere prøve å lede med ydmykhet, visdom og godhet, og undervise ikke så mye ved teori som ved praksis. Selv om vi underviser med en engels veltalenhet, vil vår egen praksis, vårt gode eksempel, våre handlinger, å stadig vise oppriktig engasjement for folkets interesser og undervise mye mer uttrykksfullt, mye mer effektivt.⁶

Hvis dere vil være like trofaste og samstemte som Det første presidentskap og De tolv, og følge oss slik vi følger Kristus, vil alt være vel med dere. Vi er fast bestemt på å utføre vår plikt og tjene Herren og arbeide til hans folks beste og for å gjennomføre hans verk. Vi er deres tjenere i Herren og ønsker deres og alle menneskers velferd.

Herren har ikke utvalgt de store og de lærde i verden til å utføre hans verk på jorden. Det er ikke de som har opplæring og utdannelse fra etablerte læreinstitusjoner, men ydmyke menn som er engasjert i hans sak, som han har utvalgt til å ta ledelsen i hans kirke, menn som er villige til å bli ledet og veiledet av Den hellige ånd, og som av nødvendighet vil gi ham æren, fordi de vet at de ikke kan gjøre noe av seg selv. Jeg kan love dere, brødre og søstre, at jeg ikke hadde noen som helst ambisjon om å påta meg det ansvar som nå påhviler meg. Om jeg kunne ha sluppet det på hederlig vis, ville jeg aldri ha hatt min nåværende stilling. Jeg har aldri bedt om den, heller ikke har jeg bedt noen av mine brødre om hjelp til å oppnå denne stilling, men Herren åpenbarte for meg og mine brødre at dette var hans vilje, og det ligger ikke i min natur å unndra meg noe ansvar eller avslå en stilling som Herren vil gi meg.⁷

Jeg vil gjøre alt jeg kan for å være engasjert i deres interesser og Guds rikes interesser. Jeg vil tjene dere etter beste kunnskap og forståelse for å fremme deres interesser sammen med Den allmektiges interesser. Jeg vil gjøre dette med Herrens hjelp.⁸ [Se forslag 5 nedenunder.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Hvordan kan Lorenzo Snows brev til ledere i England (side 205–7) være relevant for oss? Hva kan det for eksempel føre til når vi ønsker å opphøye oss selv i våre kall i Kirken? Hvordan kan vi foredle våre kall uten å foredle oss selv?
Studer den delen som begynner på side 207. På hvilke måter kan ledere fø Kristi hjord? Hva har Kirkens ledere gjort for å “fø” deg? Hvilke karaktertrekk beundrer du hos disse lederne?
Les president Snows advarsler mot selvforherligelse (side 208). Gjennomgå så det andre hele avsnittet på side 206. Hvorfor skulle vi granske våre motiver når vi yter tjeneste? Overvei ved bønn dine motiver for å yte tjeneste i Kirken.
Grunn på avsnittet som begynner på side 209. Hvordan påvirkes en menighet eller gren når lederne deler noen ansvarsoppgaver med andre medlemmer? Hvilke resultater har du sett når medlemmer av Kirken med forskjellige talenter og erfaringer har samarbeidet om et felles mål?
President Snow sa: “En autoritær styreform er ikke riktig måte å lede de hellige på” (side 210). Hva er noen mulige resultater når en autoritær lederstil brukes av Kirkens ledere? av foreldre? Hva er noen mulige resultater av ydmykt lederskap?

Aktuelle skriftsteder: Matteus 6:24; 20:25–28; 23:5; Markus 10:42–45; Johannes 13:13–17; 2 Nephi 26:29; 28:30–31; Mosiah 2:11–19; 3 Nephi 27:27; L&p 46:7–11; 50:26; 121:34–46

Hjelp til undervisningen: “Å skrive spørsmål på tavlen før klasseperioden vil få elevene til å begynne å tenke på et emne selv før undervisningen begynner” (Undervisning, intet større kall, 93).

Trofaste ledere i Kirken følger Herrens formaning til Peter: “Fø mine får” (Johannes 21:16–17).

“Dere vil som regel se at talenter er fordelt på flere og sjelden forenes i en og samme person.”