Kapittel 2

Dåp og Den hellige ånds gave

“Dette … var evangeliets orden på apostlenes tid, tro på Jesus Kristus, omvendelse, dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse og håndspåleggelse for å motta Den hellige ånd. Når denne orden ble forstått og fulgt på riktig måte, fulgte kraft, gaver, velsignelser og strålende privilegier umiddelbart.”

Fra Lorenzo Snows liv

Selv etter å ha mottatt et vitnesbyrd om at Joseph Smith var en profet, kjempet Lorenzo Snow med beslutningen om å bli medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Han visste at hvis han ble medlem av Kirken, ville han måtte oppgi noen av sine verdslige ambisjoner. Men etter en opplevelse han kalte sin “heftigste kamp i hjerte og sjel”, sa han ja til å bli døpt. Han fortalte: “Med Herrens hjelp – for jeg er sikker på at han må ha hjulpet meg – la jeg min stolthet og mine verdslige ambisjoner på alteret, og ydmyk som et barn, steg jeg ned i dåpens vann og mottok evangeliets ordinanser. … Jeg mottok dåpen og håndspåleggelsens ordinans av en som hevdet å ha guddommelig myndighet.”¹

Etter å ha mottatt denne velsignelsen selv, var han ivrig etter å dele den med andre. I et brev han skrev som misjonær i Italia, sa han: “I de fleste land har åpningen av døren til Guds rike blitt ledsaget av mange vanskeligheter og stor bekymring. Ikke så rent lite av dette har falt på oss. Det var derfor, med ikke liten tilfredsstillelse, jeg gikk ned i vannet med den første kandidaten til evig liv. Aldri før hadde det italienske språk forekommet oss så vakkert som ved dette interessante tilfelle, da jeg forrettet denne hellige ordinans og åpnet en dør som intet menneske kan stenge.”² [Se forslag 1 på side 53.]

Lorenzo Snows læresetninger

Vi mottar velsignelser fra Gud når vi følger de prinsipper han har fastsatt.

Det finnes visse prinsipper som Gud har fastsatt, som vil gi menneskene åndelig kunnskap, gaver og velsignelser, dersom de forstår og overholder dem. Ved verdens begynnelse og på apostlenes tid kom mennesker i besittelse av åndelig kraft og forskjellige privilegier ved å tilegne seg forståelse av og trofast overholde visse regler som Herren fastsatte. Da for eksempel Abel, en av Adams sønner, fikk informasjon om at ofring var en orden Gud hadde innstiftet, og som menneskene kunne motta velsignelser gjennom, satte han i gang med å arbeide, overholde ordenen og utføre offeret hvorved han mottok strålende tilkjennegivelser fra Den Høyeste [se 1 Mosebok 4:4; Hebreerne 11:4].

Da menneskene før syndfloden hadde fordervet seg selv, og ødeleggelsens time nærmet seg, åpenbarte Herren igjen en utvei for de rettferdige. Dermed kunne alle som forsto og fulgte instruksjonene, være sikre på å oppnå den lovede velsignelsen [se 1 Mosebok 6–8].

Før Josva kom i besittelse av Jeriko, måtte han overholde visse trinn som Gud bestemte. Så snart trinnene var riktig gjennomført, ifølge befalingen, falt målet umiddelbart i hans besittelse. [Se Josva 6.]

Et annet eksempel: Na’aman, den assyriske hærføreren som ble rammet av spedalskhet, fikk høre om profeten Elisa og henvendte seg til ham for å få lidelsen fjernet. Profeten, som hadde Den hellige ånd med seg, og som [formidler] Guds vilje, informerte ham om at han kunne bli frisk ved å vaske seg i elven Jordan syv ganger. Til å begynne med mente Na’aman at dette var altfor enkelt, og var misfornøyd og ikke innstilt på å innrette seg – å benytte seg av et middel som var så enkelt. Etter nærmere overveielse ydmyket han seg imidlertid og fulgte reglene, og velsignelsen fulgte umiddelbart. [Se 2 Kongebok 5:1–14] …

Da evangelieutdelingen ble innledet, ble gaver og velsignelser oppnådd ved lignende prinsipper, med andre ord, ved lydighet mot visse fastsatte regler. Herren fastsatte fortsatt bestemte handlinger, og lovet alle som ville utføre dem, spesielle privilegier, og når disse handlingene ble utført – overholdt til punkt og prikke – ble de lovede velsignelser med sikkerhet oppnådd.³

De ytre ordinanser dåp og bekreftelse er uadskillelig forbundet med den indre utøvelse av tro og omvendelse.

Enkelte innbiller seg at under evangelieutdelingen ble gaver og velsignelser ikke oppnådd ved ytre handlinger, men bare ved tro og omvendelse, ved mentale funksjoner uavhengig av det fysiske. Men når vi legger til side menneskenes tradisjoner, overtro og trosbekjennelser, kan vi se hen til Guds ord hvor vi vil oppdage at ytre handlinger, eller ytre ordinanser under utdelingen av evangeliet, var uadskillelig forbundet med indre handlinger, med tro og omvendelse. For å underbygge dette, gir jeg dere følgende:

Frelseren sa: “Hvorfor kaller dere meg: Herre, Herre! - og gjør ikke det jeg sier?” [Lukas 6:46.] Igjen sier han: “Hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn.” [Se Matteus 7:24.] Og: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.” [Markus 16:16.] Likeledes sier han: “Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.” [Johannes 3:5.] Ifølge disse uttalelsene krever Frelseren at menneskene utfører ytre handlinger for å kunne motta sin frelse.

På pinsedagen sier Peter til folkemengden: “Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.” [Se Apostlenes gjerninger 2:38.] I denne profetiske uttalelsen lærer vi at folk skulle utføre en ytre handling, dåp i vann, for å kunne få syndsforlatelse og deretter Den hellige ånds gave. Men før man kommer til den ytre handling, må den indre handling utføres – tro og omvendelse. Tro og omvendelse kommer forut for dåp, og dåp forut for syndsforlatelse og mottakelse av Den hellige ånd …

Noen mener det er galt å regne dåp blant de viktige prinsipper Gud har foreskrevet for å oppnå syndsforlatelse. Vi svarer at Frelseren og apostlene har gjort det før oss, og derfor føler vi oss forpliktet til å følge deres eksempel… Dåp … trekker vår sjel bort fra synd og vanhelligelse, ved tro på den store forsoning …

Det er tydelig tilkjennegitt at ytre handlinger må overholdes, i tillegg til tro og omvendelse, for å kunne motta evangeliets privilegier.⁴ [Se forslag 2 på side 53.]

Dåp utføres ved nedsenkning, og Den hellige ånds gave gis ved håndspåleggelse.

Dåp i vann er en del av Kristi evangelium, og vi ser at Guds tjenere i tidligere tider var svært nøye med hensyn til dens forrettelse …

Vi skal nå se nærmere på hvordan dåpen ble forrettet. Det er helt åpenbart at det bare fantes én måte denne ordinansen skulle forrettes på, og denne måten ble forklart for apostlene og strengt overholdt i alle deres dåpshandlinger. Hvis vi skal få en riktig forståelse av dette emnet, er det nødvendig å se på omstendighetene som dåp ble forrettet under.

Det står om [døperen] Johannes at han døpte i Ainon fordi det var mye vann der [se Johannes 3:23], så hvis stenkning hadde vært måten, ville han neppe ha reist til Ainon fordi det var mye vann der, for med svært lite vann kunne han ha stenket hele Judea, og det kunne han ha funnet uten å reise til Ainon. Vi får også vite at han døpte i Jordan, og at etter at ordinansen var forrettet for vår Frelser, kom han opp av vannet, noe som tydelig viser at han hadde vært nede i vannet for at ordinansen kunne utføres på riktig måte [se Matteus 3:16]. Videre står det om hoffmannen at han gikk ned i vannet sammen med Filip, for så å komme opp av vannet [se Ap.gj. 8:26–38]. Enhver som gjør det minste krav på logikk og samsvar, må erkjenne at dersom hensikten hadde vært å stenke litt vann på pannen, ville disse personene aldri ha gått ned i vannet for å motta ordinansen. Når Paulus skriver til de hellige, vitner han tydelig om nedsenkning… Denne apostelen skriver at de hellige hadde blitt begravet med Kristus ved dåpen [se Romerne 6:4; Kolosserne 2:12].

Det er helt åpenbart at de ikke kunne ha blitt begravet ved dåpen uten å ha blitt fullstendig overskylt eller dekket av vann. En gjenstand kan ikke sies å være begravet så lenge noen del av den ikke er tildekket, og derfor er heller ikke et menneske begravet i vann ved dåpen med mindre hele personen senkes under vann. Denne forklaringen som apostelen ga på dåpsmåten, stemmer helt overens med den som ble gitt av vår Frelser – uten at dere blir født av vann osv. Å bli født av noe vil si at man er plassert i dette noe og kommer frem fra det. Å bli født av vann må også innebære at man blir plassert i vannets skjød og blir bragt frem igjen.

Jeg regner med at det allerede er sagt tilstrekkelig til å overbevise ethvert fornuftig og fordomsfritt sinn om at nedsenkning var den metode som ble brukt til å forrette dåpens ordinans i kristendommens tidlige tid, da evangeliet ble forkynt i sin renhet og fylde, og derfor vil jeg avslutte mine betraktninger om dette.

Hebreerne kapittel 6 lærer oss at håndspåleggelse ble regnet blant evangeliets prinsipper. Alle vet at denne ordinansen, så vel som dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse, er ganske forsømt blant dagens kristne kirkesamfunn. Derfor håper jeg at noen kommentarer om dette emnet vil være til nytte. Vi kjenner til flere tilfeller hvor Kristus la sine hender på de syke og helbredet dem, og i sin fullmakt til apostlene i det siste kapitlet av Markus, sier han: Disse tegn skal følge dem som tror – de skal legge sine hender på de syke, og de skal bli helbredet osv. Ananias la sine hender på Saulus, som øyeblikkelig fikk synet tilbake etter at denne ordinansen var forrettet [se Apostlenes gjerninger 9:17–18]. Etter at Paulus forliste utenfor Malta, la han sine hender på far til Publius, øyas landshøvding, og helbredet ham [se Apostlenes gjerninger 28:8]. Disse få kommentarene viser tydelig at håndspåleggelse er fastsatt av Gud som et middel til å motta himmelens velsignelser.

Selv om helbredelse av syke var forbundet med forrettelsen av denne ordinansen, vil vi ved å undersøke emnet nærmere, oppdage at en enda større velsignelse var forbundet med denne ordinansen. Vi kan lese at menn og kvinner hadde blitt døpt av Filip i byen Samaria, noe som fikk dem til å glede seg storlig. De gledet seg trolig over at de hadde fått syndsforlatelse ved tro, omvendelse og dåp, og at de hadde mottatt en del av Guds hellige ånd, som naturlig fulgte når deres samvittighet var ren etter å ha fått forlatelse for sine synder. Ved den del av Den hellige ånd som de mottok, begynte de å se Guds rike. For vår Frelser har erklært at intet menneske kan se Guds rike uten å ha blitt født på ny, og i neste vers sier han at han ikke kan komme inn i det om han ikke blir født to ganger, først av vann og deretter av Ånden [se Johannes 3:3–5].

Disse menneskene i Samaria hadde blitt født av vann – de hadde mottatt den første fødsel, og derfor var de i stand til å se Guds rike, til å betrakte dets forskjellige velsignelser, privilegier og herligheter ved troens øye, men ettersom de ikke hadde blitt født for annen gang, eller av Ånden, hadde de ikke gått inn i Guds rike – de hadde ikke kommet i besittelse av evangeliets privilegier i deres fylde. Da apostlene i Jerusalem fikk høre om Filips fremgang, sendte de Peter og Johannes til Samaria for å forrette håndspåleggelsen. Da de kom til Samaria, la de følgelig sine hender på dem som hadde blitt døpt, og de mottok Den hellige ånd. [Se Apostlenes gjerninger 8:5–8, 12, 14–17.]⁵ [Se forslag 3 på side 53.]

Velsignelsene ved dåp og bekreftelse kommer bare hvis disse ordinansene forrettes ved den rette myndighet.

Med mindre [ordinansene] forrettes av en som er sendt av Gud, vil ikke velsignelsene følge. Apostlene og syttiene ble ordinert av Jesus Kristus til å forrette evangeliets ordinanser, ved hvilke de evige verdeners gaver og velsignelser kunne nytes. Derfor sa Kristus til apostlene: Hvis dere forlater noen deres synder, skal de være forlatt, og hvis dere fastholder noen for deres synder, skal de være fastholdt [se Johannes 20:23] – med andre ord, enhver som ville komme i ydmykhet, oppriktig omvende seg fra sine synder og motta dåpen av apostlene, skulle få sine synder tilgitt ved Jesu Kristi forsonende blod, og ved håndspåleggelse skulle de motta Den hellige ånd. Men de som ville nekte å motta denne orden av apostlene, ville få sine synder fastholdt… Denne kraft og myndighet til å forrette i evangeliet ble overdratt til andre av apostlene, så apostlene var ikke de eneste som hadde dette ansvaret… Inntil det finnes en som har et embede som dette, en som har myndighet til å døpe og legge sine hender på andre, er ingen forpliktet til å motta disse ordinansene, og kan heller ikke forvente velsignelsene, med mindre de har blitt forrettet på riktig vis.

… Myndigheten til å forrette i evangeliets ordinanser [var] borte i mange hundre år… Den kirke som ble opprettet av apostlene, forsvant gradvis, vandret ut i villmarken og mistet sin myndighet, sitt prestedømme, og forlot Guds orden og mistet sine gaver og nådegaver. Den overtrådte lovene og forandret evangeliets ordinanser, forandret nedsenkning til stenkning, og forsømte helt håndspåleggelsen, foraktet profetier og trodde ikke på tegn …

I sine åpenbaringer forteller Johannes, etter å ha sett og talt om at Kirken skulle vandre ut i mørke, … i [kapittel 14, vers 6] om evangeliets gjengivelse. “Jeg så en annen engel, som fløy under det høyeste av himmelen. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden.” Så det var klart at denne profetien skulle oppfylles på et eller annet tidspunkt før vår Frelsers annet komme.

… Jeg bærer nå vitnesbyrd, med den største visshet etter åpenbaring fra Gud, om at denne profetien allerede er oppfylt, at en engel fra Gud har besøkt mennesket i disse siste dager og gjengitt det som lenge var tapt, ja, prestedømmet – rikets nøkler – fylden av det evige evangelium.⁶ [Se forslag 4 på side 53.]

Når vi holder dåpspakten og søker Den hellige ånds veiledning, vil de lovede velsignelsene med sikkerhet følge.

Dette var evangeliets orden på apostlenes tid, tro på Jesus Kristus, omvendelse, dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse og håndspåleggelse for å motta Den hellige ånd. Når denne orden ble forstått og fulgt på riktig måte, fulgte kraft, velsignelser og strålende privilegier umiddelbart, og i enhver tidsalder, når disse trinnene overholdes på riktig måte og på sin rette plass og i sin rette orden, vil de samme velsignelser med sikkerhet følge. Men når de forsømmes, enten helt eller delvis, vil enten velsignelsene glimre fullstendig med sitt fravær, eller de vil bli svært redusert.

I sin fullmakt til apostlene omtaler Kristus visse overnaturlig gaver som de mottok som var lydige mot denne tingenes orden [se Markus 16:15–18]. Paulus … gir en mer fullstendig beretning om de forskjellige gaver som henhørte til evangeliets fylde. Han nevner ni av dem og informerer oss om at dette er Den hellige ånds virkning eller frukter [se 1 Korinterbrev 12:8–10]. Den hellige ånd ble lovet alle, så mange som Herren ville kalle [se Apostlenes gjerninger 2:37–39]. Selv om denne gaven er uforanderlig av natur og i virkemåte, og uadskillelig forbundet ved løfte med denne tingenes orden, blir det rimelig, konsekvent og i samsvar med Skriftene å forvente de samme gaver og velsignelser, og om Noah, etter å ha bygget arken, kunne gjøre krav på og oppnå sin timelige frelse i henhold til dette løftet [se Moses 7:42–43], eller Josva, som etter å ha gått rundt Jeriko det foreskrevne antall ganger, kunne bestige muren og ta byens innbyggere til fange [se Josva 6:12–20], eller israelittene, som etter å ha gjort de foreskrevne ofre, deretter kunne få sine synder tilgitt ifølge løftet [se 3 Mosebok 4:22–35], eller Na’aman, som etter å ha rettet seg etter Elisas pålegg og vasket seg syv ganger i elven Jorden, kunne forlange og oppnå sin helbredelse [se 2 Kongebok 5:1–14], eller til sist, den blinde mannen, som etter å ha vasket seg i dammen Siloa, så kunne gjøre krav på og oppnå den lovede belønning [se Johannes 9:1–7], da sier jeg, med berettigelse og overbevisning, at når som helst en mann vil legge til side sine fordommer, sekteriske oppfatninger og falske tradisjoner og innrette seg helt og fullt etter Jesu Kristi evangeliums orden, finnes intet under de celestiale verdener som kan hindre ham i å gjøre krav på og motta Den hellige ånds gave og alle velsignelser forbundet med evangeliet i apostlenes tidsalder.

For å oppnå en religion som vil frelse oss i Guds nærhet, må vi motta Den hellige ånd, og for å motta Den hellige ånd, må vi tro på Herren Jesus og dernest omvende oss fra våre synder, eller med andre ord forsake dem og la oss nedsenke i vann til syndenes forlatelse, og så motta håndspåleggelsen.⁷

Da vi mottok dette evangelium, sluttet vi en pakt med Herren om at vi ville bli ledet, at vi ville følge Den hellige ånds tilskyndelser, at vi ville følge det prinsipp som gir liv, som gir kunnskap, som gir forståelse av det som er av Gud, som formidler Guds vilje, og at vi ville arbeide for å oppnå Guds hensikter med hensyn til den menneskelige families frelse, og ha som livsmotto: “Guds rike eller ingenting.” I hvilken grad vi har holdt disse pakter … og fulgt Den hellige ånds veiledning, må vi selv bedømme. I den grad vi har gjort dette, i samme grad har Den allmektiges velsignelser strømmet til oss, og vårt sinn har blitt opplyst, vår forståelse utvidet, og vi har gått fremover på hellighetens vei, på veien til fullkommenhet… I samme grad som vi har sviktet i vår trofasthet, … i samme grad har vi tapt i det arbeid vi har påtatt oss for å oppnå evig liv, for å oppnå visdom og kunnskap og guddommelig intelligens som er tilstrekkelig til å stanse det ondes tidevann og fristelser som omgir oss. Og i like stor grad som vi har fulgt denne guddommelige Ånds tilskyndelser, har vi opplevd fred og glede i vår sjel, har vi tatt motet fra fienden, har vi samlet oss skatter som møll og rust ikke kan ødelegge, og i like stor grad har vi kommet videre på veien til det celestiale rike.⁸ [Se forslag 5 nedenunder.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Mens du leser beretningene på side 43, kan du reflektere over din egen dåp og bekreftelse, eller en gang du så en annen motta disse ordinansene. Hvilke pakter inngikk du da du mottok disse ordinansene? Hvordan har disse paktene påvirket ditt liv?
Hvorfor er ikke tro og omvendelse nok uten ordinanser? Hvorfor er ikke ordinanser nok uten tro og omvendelse? Når du overveier eller snakker med andre om disse spørsmålene, kan du repetere president Snows læresetninger om indre handlinger og ytre ordinanser (side 46–48).
Studer president Snows læresetninger på side 47–49, og legg merke til skriftstedene han henviste til. På hvilke måter styrker disse skriftstedene din forståelse av behovet for nedsenkning? Hvorfor tror du håndspåleggelse for Den hellige ånds gave er en “større velsignelse” enn håndspåleggelse for salving av syke?
Les den delen som begynner på side 49. Hvilke “gaver og nådegaver” har du i ditt liv fordi prestedømmet har blitt gjengitt?
Studer de to siste avsnittene i kapitlet. Hva tror du det betyr å bli ledet av “Den hellige ånds tilskyndelser”?
Hvordan angår Lære og pakter 68:25–28 læresetningene i dette kapitlet? Hva kan foreldre gjøre for å hjelpe sine barn å forstå tro, omvendelse, dåp og Den hellige ånds gave?

Aktuelle skriftsteder: 2 Nephi 31:12, 17–20; Mosiah 18:8–10; Alma 5:14; L&p 20:37; 36:2; 39:6; 130:20–21

Hjelp til undervisningen: “[Unngå] fristelsen til å dekke for mye stoff… Vi underviser mennesker, ikke temaer. Og … hvert eneste leksjonsutkast jeg noensinne har sett, inneholder uunngåelig mer enn vi har mulighet til å dekke på den avsatte tiden” (Jeffrey R. Holland, “Undervisning og læring i Kirken”, Liahona, juni 2007, 73).

Jesus Kristus satte et eksempel for oss da han ble døpt ved nedsenkning.

På pinsedagen ble ca 3000 mennesker døpt.

Vi mottar Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse.