Kapittel 7

Trofasthet i prøvelser: “Frem fra skyggen og inn i strålende solskinn”

“Enhver mann og kvinne som tjener Herren, har sine mørke stunder, uansett hvor trofaste de er, men hvis de har levd trofast, vil lyset strømme over dem og de vil få hjelp.”

Fra Lorenzo Snows liv

I februar 1846 ble de siste-dagers-hellige tvunget til å forlate sine hjem i Nauvoo, Illinois. I sine forberedelser til reisen vestover mot sitt nye lovede land fulgte de president Brigham Youngs råd om å opprette bosettinger underveis. De bodde på midlertidige oppholdssteder og sådde avlinger for de hellige som ville komme etter dem. Etter å ha tilbragt en kort periode i delstaten Iowa i en bosetting de kalte Garden Grove, flyttet Lorenzo Snow og familien hans til et sted de hellige kalte Mount Pisgah, også i Iowa. Denne bosettingen var oppkalt etter fjellet hvor profeten Moses hadde sett sitt folks lovede land.

Noen måneder etter at han kom til Mount Pisgah, ble Lorenzo kalt til å presidere over bosettingen. “På denne tiden,” skrev han senere, “befant de hellige i Pisgah seg i en svært forkommen tilstand. De manglet ikke bare mat og klær, men også forspann og vogner til å fortsette reisen. Mange familier eide ikke proviant og var prisgitt sine naboers nestekjærlighet, og i de fleste tilfeller var disse dårlig beredt til å utøve denne dyden. Men på toppen av alt hadde en sykdomsfarsott rammet bosettingen da det ikke var mange nok friske til å pleie de syke, og død fulgte i dens kjølvann. Fedre, mødre, barn, brødre og søstre og kjære venner bukket under for sykdommen og ble begravet med svært lite seremoni, og noen eide ikke passende tøy å bli begravet i. Dermed led folket sorg i tillegg til å befinne seg i den ytterste nød.”

Lorenzo fikk kjenne disse prøvelsene på kroppen. Han og hans familie gjennomgikk sykdom, skuffelser og hjertesorg, blant annet døde hans nyfødte datter Leonora. Han skrev: “Lille Leonora ble syk og døde, og med dyp sorg bar vi hennes levninger til deres fredelige hvilested for å bli etterlatt alene, langt fra sin far og den mor som fødte henne.”

Under disse forholdene hjalp Lorenzo de hellige å møte sine prøvelser med tro. Hans søster Eliza skrev: “Med ukuelig energi – et praktisk anlagt sinn og en målbevissthet som aldri ga etter for motløshet, viste han at han taklet en nødssituasjon som ville ha gjort menn med normale evner skrekkslagne.” Hun fortalte: “Det første han gjorde, var å motivere og forene folkets energi.” Han organiserte mennene i arbeidslag. Noen reiste til byer i nærheten for å tjene penger til proviant og klær. Andre holdt seg i leiren, hvor de tok seg av familiene der, sådde avlinger og produserte og reparerte gjenstander som kunne brukes i de omkringliggende bosettingene.

I tillegg til å hjelpe de hellige å samarbeide, oppfordret Lorenzo dem til å søke åndelig næring og nyte sunn underholdning. “Gjennom de lange vintermånedene,” sa han, “søkte jeg å holde de helliges moral og mot oppe i Pisgah, ikke bare ved å fastsette møter for tilbedelse og religionsutøvelse på forskjellige steder i bosettingen, men også ved å legge til rette for og oppmuntre til passende forlystelser av forskjellig slag …

Jeg skal prøve å beskrive en av dem, som jeg improviserte for å underholde så mange det var forsvarlig å stue inn i vårt beskjedne hjem, som besto av én etasje på cirka 4,5 ganger 9 meter. Det var tømret, hadde jordtak og jordgulv, og i den ene enden var det en skorstein i beskjeden høyde, laget av torv fra moder jord. For anledningen dekket vi gulvet med et tynt lag av ren halm og kledde veggene med hvite lakener hentet fra våre fjærløse senger.

Hvordan vi skulle få til en passende belysning av salen vår til det kommende arrangementet, var intet ubetydelig spørsmål, og et som stilte store krav til vår oppfinnsomhet. Men vi fikk det til. Fra gropen de lå i, valgte vi ut de største og fineste kålrabiene – uthullet dem, satte korte stearinlys i dem og plasserte dem med passende mellomrom langs veggene, og hengte andre i taket, som var laget av jord og stengler. Disse lysene skapte en svært fredfull og dempet … stemning, og lyset som skinte gjennom disse kålrabiskallene, gjorde det hele svært pittoresk.

Under kveldens aktiviteter ga mange av mine venner meg og min familie de varmeste komplimenter for den gode smak og oppfinnsomhet vi hadde vist gjennom disse unike og rimelige dekorasjonene.”

Lorenzo fortalte at “timene ble opplivet og fylt med glede”. Han og gjestene underholdt hverandre med taler, sanger og opplesninger. Han sa: “Da vi avsluttet, syntes alle å være godt tilfreds, og gikk derfra like glade som om de ikke hadde vært hjemløse.”¹ [Se forslag 1 på side 109.]

Lorenzo Snows læresetninger

Prøvelser og motgang hjelper oss å vokse åndelig og forberede oss til celestial herlighet.

Det er umulig for oss å utarbeide vår frelse og oppfylle Guds hensikter uten prøvelser eller ofre.²

Prøvelser og motgang har vært de siste-dagers-helliges erfaring. Gud har tilrettelagt det slik. Jeg tror det er sannsynlig at i [den førjordiske] åndeverden, da det ble foreslått for oss at vi skulle komme til denne prøvestand og gjennomgå den erfaring vi nå gjør, var det ikke bare fryd og gammen. Utsiktene var ikke så fornøyelige i alle henseender som vi kunne ha ønsket. Likevel er det ingen tvil om at vi der så og forsto klart og tydelig at dette var en nødvendig erfaring om vi skulle oppnå vår opphøyelse og herlighet. Og uansett hvor ubehagelig det kan ha virket for oss, var vi villige til å innrette oss etter Guds vilje, og derfor er vi her.³

Herren har besluttet i sitt hjerte at han vil prøve oss til han vet hva han kan gjøre med oss. Han prøvet sin Sønn Jesus… Før han [Frelseren] kom til jorden, hadde Faderen holdt øye med ham, og visste at han kunne stole på ham når verdeners frelse sto på spill, og han ble ikke skuffet. Slik er det også med oss. Han vil prøve oss, og fortsette å prøve oss, så han kan sette oss i de høyeste stillinger i livet og pålegge oss de helligste ansvarsoppgaver.⁴

Hvis vi klarer å komme oss gjennom de heftige ildprøvene som nærmer seg, med vår troskap og integritet intakt, kan vi etter våre prøvelser forvente en stor og mektig utgytelse av Ånden og Guds kraft – en stor begavelse over alle som har vært trofaste mot sine pakter …

Noen av våre brødre har lurt på om de i livet heretter ville føle seg verdige til fullt fellesskap med de gamle profeter og hellige, som utholdt prøvelser og forfølgelse, og med hellige … som led i Kirtland, i Missouri og i Illinois. De nevnte brødre har beklaget at de ikke fikk del i disse lidelsesscener. Hvis noen av disse er tilstede, kan jeg trøste dere med at dere bare må vente en kort stund før dere vil få lignende muligheter, og rikelig av dem. Dere og jeg kan ikke bli fullkomne uten lidelse, det kunne heller ikke Jesus [se Hebreerne 2:10]. I sin bønn og lidelse i Getsemane bebudet han den renselsesprosess som er nødvendig for dem som har ambisjoner om å sikre seg et celestialt rikes herlighet. Ingen skulle forsøke å unnslippe ved å ty til noen form for kompromiss.⁵

Det finnes ingen annen måte for de hellige å oppnå åndelig utvikling på og bli forberedt til en arv i det celestiale rike, enn ved prøvelser. Det er prosessen hvorved kunnskap vokser og fred til slutt vil bli opprettet overalt. Det [har] blitt sagt at om alle våre omgivelser var fredelige og gunstige nå, ville vi bli likegyldige. Det ville være en tilstand som ville være alt mange ville ønske seg. De ville ikke strekke seg etter det som hører evigheten til.⁶

Enten det gjelder oss som enkeltpersoner eller som gruppe, har vi lidd og kommer til å lide igjen – og hvorfor? Fordi Herren krever det av oss for vår egen helliggjørelse.⁷ [Se forslag 2 på side 109.]

Hvis vi holder oss trofaste gjennom prøvelser og fristelser, viser vi at vi elsker Gud mer enn vi elsker verden.

Blant våre prøvelser er fristelser, og disse gjør oss i stand til å vise hvor høyt vi verdsetter vår religion. Dere er kjent med Jobs erfaring med hensyn til dette. Han mottok kunnskap om oppstandelsen og om Forløseren, og han visste at selv om han skulle dø, skulle han likevel, i de siste dager, se sin Forløser på jorden [se Job 19:25–26]. De fristelser han ble utsatt for, viste at han satte disse himmelske hensyn høyere enn alt annet …

… Ettersom Gud er vår venn, frykter vi ikke. Vi må kanskje fremdeles bli utsatt for mange forhold som er ubehagelige. På grunn av dem vil vi kunne vise englene at vi elsker det som hører Gud til, høyere enn det som hører verden til.⁸ [Se forslag 3 på side 109.]

Hvis vi er trofaste, styrker Herren oss så vi kan overvinne fristelser og utholde prøvelser.

Mange av dere kan måtte gjennomgå voldsomme prøvelser for at deres tro kan bli mer fullkommen, deres tillit vokse og deres kunnskap om himmelens krefter forøkes – og dette før deres forløsning finner sted. Hvis en stormsky velter inn over dere… hvis lidelsens bitre kalk tilbys dere og dere blir tvunget til å drikke, hvis Satan blir sluppet løs blant dere med alle sine forføreriske bedrag og listige knep, og forfølgelsens sterke og nådeløse arm løftes mot dere – da, i dette øyeblikk, løft deres hode og fryd dere over at dere blir regnet verdige til å lide slik sammen med Jesus, de hellige og hellige profeter, og vit at deres forløsningstime har kommet nærmere.

Jeg føler, mine brødre og søstre, at jeg vil formane dere fra dypet av mitt hjerte. Vær ved godt mot – bli ikke nedstemt, for dagen vil visselig snart komme da deres tårer vil bli tørret, deres hjerte vil bli trøstet og dere vil høste fruktene av deres arbeid …

Vær ærlige, vær rettskafne, vær hederlige, vær saktmodige og ydmyke, tapre og frimodige, lev enkelt, vær Herren lik, hold fast ved sannheten gjennom ild og sverd, tortur eller død.⁹

Siden vi mottok evangeliet og frem til i dag har Herren fra tid til annen gitt oss prøvelser og store påkjenninger, om vi kan kalle dem det, og noen ganger har disse prøvelsene vært av en slik art at vi har funnet det svært vanskelig å takle dem uten å knurre og klage. Men i slike stunder velsignet Herren oss og ga oss tilstrekkelig av sin Ånd til at vi kunne overvinne fristelsene og utholde prøvelsene.¹⁰

Enhver mann og kvinne som tjener Herren, har sine mørke stunder, uansett hvor trofaste de er, men hvis de har levd trofast, vil lyset strømme over dem og de vil få hjelp.¹¹Alt som kreves av oss for at vi skal være fullstendig trygge under alle tilfeller av vanskeligheter eller forfølgelse, er å gjøre

Guds vilje og være ærlige, trofaste og hengivne mot de prinsipper vi har mottatt. Hvis vi behandler hverandre rettferdig, ikke krenker andres rettigheter og lever ved hvert ord som går ut av Guds munn, så vil hans hellige Ånd hjelpe oss under enhver omstendighet, og vi vil komme fra det hele rikelig velsignet i våre hus, i våre familier, i våre hjorder, i våre marker – og på enhver måte Gud ønsker å velsigne oss. Han vil gi oss kunnskap på kunnskap, intelligens på intelligens, visdom på visdom.

Måtte Gud velsigne dette folk. Måtte vi være trofaste mot oss selv, trofaste mot alle de prinsipper vi har mottatt, og søke andres beste av hele vårt hjerte, og Gud vil utøse sin Ånd over oss, og til sist vil vi seire.¹² [Se forslag 3 på side 109.]

Når vi tenker tilbake på vanskelige tider, ser vi at våre prøvelser har hjulpet oss å komme nærmere Gud.

Når vi tenker på hva Herren har gjort for oss så langt, våre nåværende omgivelser og våre fremtidsutsikter, er vi virkelig et velsignet folk! Jeg har noen ganger tenkt at en av de største dyder de siste-dagers-hellige kan være i besittelse av, er takknemlighet til vår himmelske Fader for det han har gitt oss og den vei han har ledet oss på. Det kan så være at vår ferd på denne veien ikke alltid har vært av behageligste sort, men etterpå har vi oppdaget at de omstendigheter som har vært svært ubehagelige, ofte har vært til størst fordel for oss.¹³

Enhver prøvelse en mann gjennomgår, om han bare er trofast i denne prøvelsen og gjør ære på Gud og den religion han har sluttet seg til, vil vedkommende etter prøvelsen være nærmere Gud, nærmere når det gjelder tro, visdom, kunnskap og kraft, og kan derfor med større tillit be Herren om det han ønsker Jeg vet om personer som har skjelvet ved tanken på å gjennomgå visse ildprøver, men som etter å ha vært gjennom fristelsen, har sagt at de kunne komme til Herren med større frimodighet og be om de velsignelser de ønsket …

Vi har all grunn til å fryde oss og nyte glede og tilfredsstillelse til tross for de vanskeligheter som omgir oss. Og hvor langt har vi ikke kommet, hvor mye kunnskap har vi ikke tilegnet oss og hvor mye mer er vi ikke i stand til å tåle nå enn for ett, to eller fem år siden, og er vi ikke i stand til å utholde mer nå enn for noen år siden? Herren har styrket oss og forøket vår vekst. I likhet med et spedbarn, når det vokser til, vet det ikke hvordan det gradvis fikk sin styrke eller hvordan det vokste i høyden. Det er større i år enn i fjor. Slik er det også med vår åndelige utvikling. Vi føler oss sterkere i dag enn vi gjorde for et år siden.¹⁴

De ofre dere har gjort, den motgang dere har utholdt og de forsakelser dere har blitt påført, vil … reduseres til ubetydelighet, og dere vil fryde dere over den erfaring de har gitt dere… Enkelte ting må vi lære ved det vi lider, og kunnskap som er ervervet på denne måten, vil være av stor verdi for oss i neste liv, selv om prosessen kan være smertefull …

… Jeg vet at deres liv ikke alltid har vært en dans på roser. Dere har utvilsomt gjennomgått mange prøvelser og kanskje vært gjennom mange trengsler, men hvis dere bevarer deres integritet, vil dere snart komme frem fra skyggen og inn i strålende solskinn i den celestiale verden.¹⁵ [Se forslag 4 nedenunder.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Grunn på beretningen på side 101–4. Hvordan klarte mange av de hellige i denne beretningen å være lykkelige til tross for sin lidelse? Hva kan vi gjøre for å oppmuntre andre som opplever prøvelser?
Studer president Snows læresetninger om hvorfor vi må ha prøvelser (side 104–5). Hva tror du det menes med å “strekke seg etter det som hører evigheten til”? Hvorfor tror du mange ikke ville “strekke seg etter det som hører evigheten til”, uten prøvelser?
Hvordan skulle vi reagere på prøvelser og fristelser? (Du finner noen eksempler på side 105–7.) Hvordan hjelper Herren oss i tider med prøvelser?
Les siste del av dette kapitlet. Hva har du oppnådd på grunn av de utfordringer du har hatt?
Prøv å finne en eller to uttalelser i dette kapitlet som gir deg håp. Hva er det du setter pris på ved uttalelsene du har valgt ut? Overvei hvordan du kan dele disse sannhetene med et familiemedlem eller en venn som trenger oppmuntring.

Aktuelle skriftsteder: 5 Mosebok 4:29–31; Salmene 46:1; Johannes 16:33; Romerne 8:35–39; 2 Korinterbrev 4:17–18; Mosiah 23:21–22; 24:9–16; L&p 58:2–4

Hjelp til undervisningen: Vurder å kontakte noen av klassemedlemmene på forhånd og be dem forberede seg på å fortelle om erfaringer som er relevante for kapitlet. Før du underviser i dette kapitlet kan det for eksempel være nyttig å be noen av dem forberede seg på å snakke om hva de har lært av sine prøvelser.

Da de siste-dagers-hellige ble jaget fra sine hjem i Nauvoo, Illinois, fant mange glede midt i sine lidelser.

En av de siste-dagers-hellige som bosatte seg i Mount Pisgah, tegnet denne skissen i en dagbok.

Vårt vitnesbyrd om Jesus Kristus kan hjelpe og trøste oss i tider med prøvelser.