Kapittel 11

“Jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg”

“Vi skulle underkaste vår vilje Faderens vilje og si: Hva er vår Faders vilje, han som vi er her i verden for å tjene? Da vil vi lykkes med alt vi gjør.”

Fra Lorenzo Snows liv

31. mars 1899 reiste president Lorenzo Snow til Brigham Young Academy (nå Brigham Young University), hvor en stor gruppe siste-dagers-hellige hadde samlet seg for å markere hans 85-årsdag. På formiddagen holdt han en oppbyggende tale til mennene i forsamlingen. Samtidig hadde kvinnene et lignende møte, ledet av hustruene til medlemmer av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum. På ettermiddagen hadde de et fellesmøte.

Under ettermiddagsmøtet marsjerte 23 barn “frem til talerstolen, stilte seg opp vendt mot president Snow og sang to sanger… og deretter ga hvert av barna en blomsterbukett til presidenten.” President Snow uttrykte sin takknemlighet til barna og uttalte en velsignelse over dem. Så kom åtte studenter fra Brigham Young Academy til forhøyningen, en av gangen. Hver av dem representerte en av skolens organisasjoner, og overbragte en omhyggelig forberedt hyllest til sin profet. Etter å ha hørt disse uttrykkene for kjærlighet og beundring, sa president Snow:

“Brødre og søstre, jeg vet ikke hva jeg skal si om alt dette. Jeg ville helst ha gått hjem og tenkt over det, men noen ord er vel forventet, og jeg bør nok si noe, men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si. La meg imidlertid si dette. Jeg forstår helt klart at denne hyllesten ikke er til meg som Lorenzo Snow, men at den skyldes den sak jeg representerer sammen med mine brødre, mine rådgivere og medlemmene av De tolvs quorum… Jeg føler at hva jeg enn har oppnådd, så er det ikke Lorenzo Snow, og de erfaringer som har bragt meg til denne stilling som Kirkens president – det er ikke Lorenzo Snow, men Herren som har gjort det. Da Jesus var på jorden, ga han dette bemerkelsesverdige utsagn. Jeg har tenkt over det, og jeg har det alltid i tankene i alt mitt arbeid: ‘Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig.’ Hvorfor sa han at hans dom var rettferdig? Han sier det er fordi ‘Jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.’ [Se Johannes 5:30.] Det er dette prinsipp, mine brødre og søstre, jeg har forsøkt å følge helt siden det ble åpenbart for meg at min Fader i himmelen, og deres Fader i himmelen, finnes. Jeg har forsøkt å gjøre hans vilje …

Det er Herren dere hedrer når dere hedrer meg og mine rådgivere og De tolvs quorum. Vi har for lengst oppdaget, hver eneste en av oss, at på egen hånd kan vi ikke gjøre noe som helst. Bare i den grad vi har fulgt det prinsipp Jesus fulgte da han var i verden, har våre anstrengelser lyktes, og slik vil det også være med dere.”¹

Lorenzo Snows læresetninger

Når vi søker Guds vilje, følger vi en kurs som ikke kan føre til fiasko.

Det finnes en kurs som menn og kvinner kan følge som ikke gir rom for å mislykkes. Selv om vi kan møte skuffelser eller etter alt å dømme mislykkes, vil det i virkeligheten, i all hovedsak, ikke finnes fiasko… Til tider kan det ha sett ut som om vi beveget oss bakover. I hvert fall kan det ha virket slik for dem som ikke var fullt opplyst med hensyn til Guds sinn og vilje. Kirken har vært gjennom noen svært underlige opplevelser, og folket har ofret mye… Men vi har kommet gjennom disse ofrene, og som folk har vi ikke mislykkes. Hvorfor har vi ikke mislykkes? Fordi folket som sådan har konsentrert seg om livets sanne prinsipper, og de har gjort sin plikt… Folket har for det meste hatt Herrens ånd, og fulgt den. Derfor har vi ikke mislykkes. Det samme kan også gjelde enkeltpersoner. Det finnes en kurs som alle kan følge, som ikke gir rom for å mislykkes. Dette gjelder både timelige og åndelige anliggender. Herren har gitt oss nøkkelordet i disse versene som jeg har lest fra Lære og pakter:

“Hvis deres øye ene og alene er vendt mot min ære, skal hele deres legeme fylles med lys, og det skal ikke være noe mørke i dere, og det legeme som er fylt med lys, fatter alle ting. Derfor, helliggjør dere så deres sinn ene og alene kan ære Gud.” [L&p 88:67–68.]

Dette er nøkkelen vi kan bruke til alltid å lykkes. Paulus sier:

“[Jeg] jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.” [Filipperne 3:14.]

Et stort mål som enhver siste-dagers-hellig alltid skulle ha i tankene. Hva er seiersprisen? … “Alt som min Fader har, skal bli gitt ham.” [L&p 84:38.]

Frelseren uttalte en gang noe bemerkelsesverdig. Det står i Johannes kapittel 5 og lyder som følger:

“Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv.” [Johannes 5:30.]

Det er bemerkelsesverdig at den Gud som skapte verdenene, som kom hit ned ikledd kjød, utførte mektige mirakler og ofret sitt liv på Golgata for den menneskelige families frelse – at han skulle si: “Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv.” Og så sier han:

“Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.” [Johannes 5:30.]

Dette er en storartet uttalelse, og det ligger mye i den. Det vi ønsker, er å ha denne ånd i enhver handling i vårt liv og i alt vi gjør, enten det er timelig eller åndelig, og ikke tenke på oss selv. Vi skulle prøve å bringe på det rene hvordan vi skulle bruke de penger og den informasjon som Gud har gitt oss. Svaret er enkelt – til Guds ære. Vi skulle ha øyet fullt og helt vendt mot Guds ære. Det var derfor vi forlot det andre livet og [kom] til dette. Vi skulle søke å fremme Den Høyeste Guds interesser og føle som Jesus følte: “Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv.” I den grad vi i dag og i morgen, denne og neste uke, handler i Guds interesse og har øyet ene og alene vendt mot hans ære, kan vi ikke mislykkes.² [Se forslag 1 på side 147.]

Når vi adlyder Guds vilje, gir han oss styrke til å lykkes i hans verk.

På egen hånd kan vi ikke gjøre noe. Jesus sa: “Sannelig, sannelig sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså.” [Johannes 5:19.] Han kom til dette liv for å gjøre sin Faders vilje, ikke sin egen vilje. Vårt ønske og vår beslutning skulle være som hans. Når vi kommer ut for ting som krever anstrengelse fra vår side, skulle vi underkaste vår vilje Faderens vilje og si: Hva er vår Faders vilje, han som vi er her i verden for å tjene? Da vil vi lykkes med alt vi gjør. Vi vil kanskje ikke se de gode resultatene i dag eller i morgen, men suksessen vil komme.³

“Men Moses sa til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulle gå til Farao, og at jeg skulle føre Israels barn ut av Egypt?” [Se 2 Mosebok 3:11] …

“Men Moses sa til Herren: Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener. Jeg er tung i mæle og tung i tale.” [Se 2 Mosebok 4:10] …

Vi ser i disse skriftstedene som jeg har lest, at Gud kalte Moses til å utføre et bestemt arbeid. Moses følte seg maktesløs og inkompetent til å gjøre det som ble krevd av ham. Arbeidet var for stort. Det var for omfattende av natur og karakter, og det fordret en kraft og en evne som Moses ikke følte han hadde. Han kjente sin svakhet, og han ba Gud finne andre… Han protesterte ut fra sine følelser, og han talte til Herren og sa: Hvem er jeg at jeg skal sendes for å utføre dette store arbeid – for det er umulig for en med mine evner å klare det …

Dette er de følelser og oppfatninger Moses hadde, og han ønsket å gjøre Gud oppmerksom på dem. Slik har det vært siden begynnelsen. Når Herren har kalt på mennesker, har de følt sin avmakt, og slik er det også når eldster blir kalt til å tale til dere. Slik er det også med de eldster som blir kalt til å reise ut til jordens nasjoner som evangeliets sendebud. De føler sin utilstrekkelighet. De føler sine mangler …

Da Jeremia ble kalt, følte han det samme som Moses. Han sa at Herren hadde kalt ham til å være profet, ikke bare for Israels hus, men for alle nabolandene også. Han var bare et barn, akkurat som Joseph Smith, da Gud første gang åpenbarte seg for ham. Joseph var bare cirka 14 år gammel – bare et barn med andre ord – ukjent med verdens visdom og lærdom – og slik var det også med Jeremia da Gud kalte ham – han sa: “Jeg er bare et barn. Hvordan kan jeg utføre dette store arbeid som du krever av meg, og utøve det store ansvar du ønsker å legge på mine skuldre?” Hele hans hjerte og alle hans følelser strittet imot å skulle utføre denne store oppgaven. Men Gud fortalte ham, … for å trøste ham: “Jeg kjente deg før jeg dannet deg i mors liv.” Han sa at han kjente ham i den [førjordiske] åndeverden, at han ville klare å gjøre det som Herren krevde av ham, “og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene.” [Se Jeremia 1:5–6.] Han dro ut, og ved Den allmektiges kraft utførte Jeremia det som Herren krevde av ham …

Herren gjør ting svært annerledes enn mennesker gjør. Han arbeider på en annen måte. Apostelen Paulus sa det. Han sa: “Du er kalt. Det er ikke de vise som blir kalt, men Gud har kalt de dåraktige til å gjøre de vise til skamme.” [Se 1 Korinterbrev 1:25–27.] Og de apostler Gud kalte, som Jesus, Guds Sønn kalte og la sine hender på og overdro sitt prestedømme og myndighet til å utføre dette arbeid, de var ikke velutdannede. De forsto seg ikke på vitenskap, de hadde ingen høye stillinger i Judea – de var fattige og uutdannede og hadde beskjedne yrker i livet… Men så er også Herren annerledes. Han gir sine kall annerledes enn mennesker gir sine kall. Og mange blir lett [forvirret] med hensyn til Guds handlemåte i forbindelse med kall. De beste og de klokeste menn blir ofte [forvirret]. Moses var [forvirret] med hensyn til hvordan Herren ville gjøre ham i stand til å utrette det han krevde, men han ble senere opplyst. Herren hjalp ham på forunderlig vis med å overbevise hans brødre, Israel, da han ble besøkt av den store Jehova. Han snakket med dem og fortalte dem om sin misjon, og til slutt ga de sin tilslutning. De aksepterte og tok imot hans råd og hans lederskap, og han førte dem ut av trelldommen i Egypt. Han lyktes, ikke ved sin egen visdom, men tilskrev all sin medgang til Den allmektige Gud som kalte ham. Og det samme gjør vi …

Det kan være nok å si at Gud har kalt oss. Vi forkynner ikke [annet enn] ifølge Guds vilje. Det finnes knapt nok en mann som kan pekes ut blant Israels eldster, som ikke følte motløshet da han ble kalt til å forkynne evangeliet, til å utføre de plikter som påhviler dem. Jeg ser at noen av de beste talerne som noensinne har talt fra denne forhøyningen, er engstelige når de blir kalt til å tale, og føler behov for å be om forsamlingens tro og støtte. Og de har stått frem i Jehovas kraft og proklamert hans vilje mens de har fryktet og bevet, men det var ikke ved sin egen styrke og visdom de kunne tale slik til de siste-dagers-hellige. Selv om de kanskje aldri har fått fordelen av en høyere utdannelse, står de likevel foran forsamlingen, ikke av egen styrke, men i evangeliets styrke og kraft.⁴

Vi kan ikke alltid gjøre det vi ønsker å gjøre, men vi vil få styrke til å gjøre det vi skulle gjøre. Herren vil gi oss styrke til å gjøre dette.⁵ [Se forslag 2 på side 147.]

Vi har blitt kalt til å handle i Guds navn, og vi anerkjenner hans hånd i alt det gode vi gjør.

Det vi gjør, utfører vi i Herren, Israels Guds navn, og er villige til å anerkjenne Den allmektiges hånd i alt vi gjør. Da Moses sto frem som den som skulle befri Israels barn fra deres trelldom i Egypt, fremstilte han seg ikke som en hvilken som helst befrier, men han kom i Herren, Israels Guds navn, etter å ha blitt befalt å tilveiebringe deres forløsning ved den kraft og myndighet som han mottok fra Gud. Og fra det øyeblikk han kom frem for dem i denne egenskap, og frem til han hadde utført sin oppgave handlet han i og ved Herrens navn, og ikke ved sin egen visdom eller skarpsindighet, og heller ikke fordi han var mer intelligent enn andre. Herren åpenbarte seg for ham i den brennende busken og befalte ham å dra av sted og utføre en bestemt oppgave som angikk et stort folks fred, lykke og frelse, og resultatet var avhengig av at han utførte det som ble åpenbart ham av Himmelens Gud. Hans fremgang og gode utfall var sikret ved det faktum at det arbeid han var utpekt til, ikke var hans eget påfunn, men utgikk fra Jehova …

Slik er det også med oss. Det store arbeid som nå utføres – folkets innsamling fra jordens nasjoner, hadde ikke sin opprinnelse i et menneskes eller en gruppe menneskers sinn, men utgikk fra Herren den allmektige.⁶

Vi er avhengige av Gud, og i alt vi gjør og i all vår fremgang, føler vi at det er Gud som står bak.⁷

Vi kom til verden i en stor hensikt, den samme som Jesus, vår eldre bror, for å gjøre vår Faders vilje og gjerninger. Slik finner vi fred, glede, lykke og mer visdom, kunnskap og Guds kraft. Uten dette er det ingen lovede velsignelser. La oss derfor vie oss til rettferdighet, til å hjelpe enhver å bli bedre og lykkeligere, gjøre godt mot alle og aldri gjøre noen vondt, hedre Gud og adlyde hans prestedømme, utvikle og bevare en opplyst samvittighet og følge Den hellige ånd. Bli ikke matte, hold fast i det gode, hold ut til enden, og deres gledesbeger vil bli fylt til det renner over. Deres belønning skal bli stor for deres prøvelser og deres lidelse under fristelser, deres ildprøver, deres lengsler og tårer, ja, vår Gud vil krone dere med uforgjengelig herlighet.⁸ [Se forslag 3 nedenunder.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Studer den delen som begynner på side 141. Hvordan kan du vite når ditt øye er ene og alene vendt mot Guds ære? Med så mange avledninger i verden, hvordan kan foreldre hjelpe sine barn å ha sine øyne ene og alene vendt mot Guds ære?
Studer president Snows kommentarer om Moses og Jeremia (side 143–45). Hvordan kan disse beretningene hjelpe oss i våre anstrengelser for å tjene i prestedømsquorumer, Hjelpeforeningen og andre organisasjoner i Kirken?
President Snow sa at vi skulle tjene “i Herrens navn” (side 146). Hvordan vil du beskrive en person som handler i Herrens navn? Tenk på muligheter du har til å tjene i Herrens navn.
President Snow bruker ordene fremgang og lykkes flere ganger i dette kapitlet. Hvordan skiller Guds definisjon av suksess seg fra verdens definisjon? Hvorfor kan vi være sikre på å lykkes når vi følger Guds vilje?

Aktuelle skriftsteder: Filipperne 4:13; 2 Nephi 10:24; Mosiah 3:19; Helaman 3:35; 10:4–5; 3 Nephi 11:10–11; 13:19–24; L&p 20:77, 79; Moses 4:2

Hjelp til undervisningen: “Vær ikke redd for taushet. Folk trenger ofte tid til å tenke seg om og svare på spørsmål eller uttrykke hva de føler. Du kan stoppe opp etter å ha stilt et spørsmål, etter at noen har fortalt om en åndelig erfaring eller når en har vanskelig for å få uttrykt seg” (Undervisning, intet større kall, 66–67).

I Getsemane sa Frelseren: “La ikke min vilje skje, bare din” (Lukas 22:42).

Moses “tilskrev all sin medgang til Den allmektige Gud som kalte ham. Og det samme gjør vi.”