Kapittel 15

Trofast og energisk tjeneste i Guds rike

“Når vi vet at vår religion er sann, burde vi være det mest trofaste folk på jordens overflate mot den sak vi har sluttet oss til.”

Fra Lorenzo Snows liv

I slutten av 1851 sendte Det første presidentskap ut et brev hvor de ba alle medlemmer av De tolv apostlers quorum “ordne de nødvendige anliggender i sine ulike misjoner” og komme tilbake til Salt Lake City innen april 1853.¹ Dermed begynte eldste Lorenzo Snows misjon i Italia å nærme seg slutten. I februar 1852 overlot han ledelsen av arbeidet der til bror John Daniel Malan, en ny konvertitt, og reiste til øynasjonen Malta sammen med eldste Jabez Woodard. Fra Malta håpet eldste Snow å få plass på et skip til India. De første misjonærene der arbeidet under hans overoppsyn, og han hadde et sterkt ønske om å slutte seg til dem. Derfra planla han å “fullføre jordomseilingen” og komme hjem til USAs vestkyst via Stillehavet.²

Eldste Snows planer ble forandret da han og eldste Woodard kom til Malta. Han fant ut at han ville bli forsinket i flere uker på øya fordi et dampskip hadde fått driftsstans i Rødehavet. Istedenfor å klage over forsinkelsen, bestemte han seg for å arbeide. I et brev datert 10. mars 1852 skrev han: “Jeg føler at mye godt vil komme ut av måten Herren vil lede bruken av den tid jeg nå har til rådighet, ettersom jeg er omgitt av et interessant folk i et ytterst viktig arbeidsfelt, hvor et stort arbeid vil bli utrettet og spre seg til omkringliggende nasjoner.” Han rapporterte at han hadde sendt bud om at eldste Thomas Obray, en misjonær i Italia, “måtte komme omgående og ta med seg rikelig med brosjyrer og bøker.” Selv om eldste Snow ikke visste nøyaktig hva han og hans ledsagere skulle gjøre på Malta, uttrykte han et ønske om å opprette en gren av Kirken der. Denne handlingen, sa han, “ville løsne mange nasjoners åndelige fotlenker, ettersom malteserne driver handel med store deler av Europa, Asia og Afrika.”³

1. mai 1852 sendte eldste Snow et brev hvor han rapporterte om arbeidets fremgang på Malta. Han skrev: “Folk kommer nå stadig for å forhøre seg om denne ‘underlige religionen’. For noen kvelder siden hadde vi på ett tidspunkt i vår private innkvartering menn fra åtte nasjoner, som hadde kommet fra forskjellige deler av byen for å snakke med oss om våre læresetninger. Blant dem var det polakker og grekere, som nå leser vårt materiale med stor interesse. To intelligente og driftige unge menn, førstegrøden av vår tjenestegjerning på denne øya, vil med dyktig hånd hjelpe til med å videreføre den sak vi er engasjert i. Den ene har vi ordinert til eldste, og han snakker flere språk flytende.”⁴

Eldste Snow realiserte aldri sin drøm om å virke i India og seile jorden rundt. Isteden fulgte han med flid Herrens vilje under sitt uventede opphold på Malta, og la grunnlaget for misjonærarbeid der. Da han endelig kunne gå ombord i et skip i mai 1852, reiste han vestover, ikke østover, i tråd med sine lederes instruksjoner om å vende tilbake til Salt Lake City. Omtrent to måneder senere organiserte eldstene Woodard og Obray en gren av Kirken på Malta.⁵ [Se forslag 1 på side 182.]

Lorenzo Snows læresetninger

Fordi vi har mottatt evangeliets fylde, er vi Kristi ambassadører.

Vi vitner for hele verden at vi vet ved guddommelig åpenbaring, ja, ved Den hellige ånds tilkjennegivelser, at Jesus er Kristus, den levende Guds Sønn, og at han åpenbarte seg for Joseph Smith like personlig som han åpenbarte seg for sine apostler i oldtiden etter at han hadde kommet ut fra graven, og at han kunngjorde for ham de himmelske sannheter som er de eneste som menneskeheten kan bli frelst ved. Dette … er å påta seg en svært viktig og ansvarsfull stilling, når vi vet at Gud vil holde oss ansvarlige for vår forvaltning av den hellige tillit han har vist oss.

På samme måte som apostlene fremsto for verden etter at de hadde fått i oppdrag av den oppstandne Forløser å forkynne evangeliet for alle nasjoner og love alle som trodde deres ord, Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse, fremstår også vi. Slik de, i kraft av sitt opprag, erklærte med full visshet, midt i forfølgelse og motstand, at evangeliet var Guds kraft til frelse for alle som ville tro og adlyde, erklærer vi det samme. Slik de forkynte tro på Herren Jesus Kristus, dåp til syndenes forlatelse og håndspåleggelse ved den rette myndighet for å motta Den hellige ånd, som avgjørende for frelse, forkynner vi det samme. Slik de, ved Den hellige ånds kraft ble vitner om vår Herre Jesus Kristus og de trofaste overbringere av hans evangeliebudskap til hele verden, har også vi, ved den samme hellige Ånd, blitt vitner om Ham, og etter å ha blitt kalt ved det samme guddommelige og hellige kall, påtar vi oss derfor den samme stilling.

Når vi har påtatt oss denne stilling, påtar vi oss det fulle ansvar som påligger Kristi ambassadører, vi blir ansvarlige for våre egne handlinger og for hvordan vi bruker de talenter og evner Herren har gitt oss.⁶ [Se forslag 2 på side 182.]

Medlemskap i Kirken er et kall til å hjelpe andre å motta frelse.

Når Herren kaller en person eller en gruppe ut fra verden, er det ikke alltid i den hensikt å gavne den personen eller gruppen. Herren har ikke bare til hensikt å frelse noen få mennesker kalt siste-dagers-hellige… men alle mennesker, både levende og døde. Da Herren kalte Abraham, ga han ham visse løfter om den herlighet som skulle bli ham og hans etterkommere til del, og blant disse løftene finner vi denne bemerkelsesverdige uttalelsen – at i ham og i hans ætt skulle alle jordens folk velsignes [se 1 Mosebok 22:15–18; Abraham 2:9–11]… Herren ønsket ikke bare å velsigne ham og hans etterkommere, men alle jordens familier …

… Da Jesus kom, kom han som et offer ikke bare til gavn for Israel eller Abraham, Isak og Jakobs etterkommere, men til gavn for hele den menneskelige familie, for at alle mennesker kunne bli velsignet ved ham, så alle mennesker kunne bli frelst ved ham; og hans misjon var å gjøre det mulig for hele den menneskelige familie å motta det evige evangeliums fordeler, igjen, ikke bare Israel, men hele menneskeheten, og ikke bare de som lever på jorden, men også de som befinner seg i åndeverdenen …

… Vi har det samme prestedømme som Jesus hadde, og vi må gjøre slik som han gjorde, vi må ofre våre egne ønsker og følelser slik han gjorde, kanskje ikke dø som martyrer slik han gjorde, men vi er nødt til å ofre for å gjennomføre Guds hensikter, ellers vil vi ikke være verdige til dette hellige prestedømme og til å være verdens frelsere. Gud ønsker å gjøre oss til frelsere ikke bare for mange som nå lever på jorden, men for mange som befinner seg i åndeverdenen. Han vil ikke bare gjøre det mulig for oss å bli frelst selv, han vil gjøre oss i stand til å hjelpe mange av Den allmektiges avkom å bli forløst.⁷ [Se forslag 3 på side 182.]

Ethvert kall og ansvar er viktig i Herrens verk.

Spørsmålet er om vi er klar over vår stiling, om vi fullt ut fatter hva slags arbeid vi har påtatt oss å fullende. Jeg er noen ganger tilbøyelig til å tro at noen av våre brødre, eldster i Israel, har altfor lett for å unndra seg de forpliktelser som er pålagt dem på grunn av deres pakter. Den tro de en gang hadde, synes å være nesten oppbrukt, og de ser ut til å være tilfreds med kun å være medlem av Kirken i navnet.

Det finnes andre som tror at fordi deres navn ikke er viden kjent, fordi de kanskje … har et mindre virkefelt, så spiller det liten rolle hvilke vaner de pådrar seg, eller hva slags eksempler de er for sine brødre. Hvis de derimot hadde hatt ansvarsfulle stillinger, som Kirkens presidentskap eller som en rådgiver, eller om de tilhørte De tolvs quorum eller var president for høyrådet eller en høyprest eller sytti, ville de anse det som viktig hvordan de oppførte seg. I dette viser de stor svakhet eller grov uvitenhet. Enten er lampen deres i ferd med å svekkes, eller så har de aldri forstått hvilken stilling de fikk da de påtok seg det ansvar som er forbundet med evangeliet.

Vi får vite i Frelserens lignelse at himmelens rike kan sammenlignes med en huseier som overlot sine eiendeler til sine tjenere da han skulle reise utenlands. Til en ga han fem talenter, til en annen to og til en annen én. Han som fikk de fem talentene, investerte dem og tjente fem talenter til, slik at han doblet den del som var betrodd ham. Han som fikk to talenter, gikk også ut og tjente to til. Men han som fikk den ene talenten, gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin herres penger. Han regnet utvilsomt sitt ansvar som så lite at han ikke kunne gjøre stort, og følgelig ville han ikke bruke et så underordnet talent. [Se Matteus 25:14–30.] Er ikke dette direkte sammenlignbart med noen av våre eldsters tilstand? Én sier: “Jeg er bare snekker, eller skredder, eller kanskje bare murerhåndlanger, og derfor kan det vel ikke bety så mye hvordan jeg opptrer, om jeg ærlig utfører mine plikter eller ikke i mitt beskjedne virkefelt. Men det ville være noe helt annet om jeg virket i en mer ansvarsfull og fremtredende stilling.”

Stopp, min bror, la deg ikke lure av slike forføreriske tanker. Du kan godt bare være murerhåndlanger, men husk at du er en eldste i Israel, du er ambassadør for vår Herre Jesus Kristus, og hvis du utfører din plikt, er du i besittelse av noe som verden hverken kan gi eller ta fra deg, og du står ansvarlig overfor Gud for din ærlige bruk av det talent han har gjort deg til forvalter av, enten det er stort eller lite.

Dessuten øver du en viss innflytelse, og uansett hvor liten den er, påvirker den en eller flere, og du holdes mer eller mindre ansvarlig for resultatene av den innflytelse du øver. Enten du erkjenner det eller ikke, har du således inntatt en betydning for Gud og mennesker som ikke kan overses, og som du ikke kan løses fra dersom du ønsker å bevare det navn du bærer.

Og hvordan er det med vedkommendes utsikter? Jeg mener at dersom han foredler sitt kall og finnes trofast mot den tillit som er vist ham, er hans utsikter til frelse og opphøyelse i Guds rike like gode som hvem som helst andres. Dersom han forstår sin stilling og lever deretter, er hans utsikter like gode som noe menneskes som noensinne har levd siden fader Adams tid og frem til i dag, og det er akkurat like viktig at han opptrer riktig i det virkefelt han befinner seg, som det er for noe annet menneske, som kanskje er kalt til å virke i en høyere stilling, eller med andre ord, som har blitt gjort til forvalter over mange talenter …

… Herren krever ikke like mye av den mann som bare har ett talent, som av ham som har flere, men det vil bli avkrevd resultater av ham i forhold til det han har. La derfor alle være ved godt mot og prøve å forbedre de talenter som hver og en av dem har, og la ham som kanskje har det ene talent, bruke det og ikke gjemme det i jorden. Med andre ord, la ham som kanskje er begavet med få evner, forbedre seg, og ikke klage fordi naturen ikke har vært like raus mot ham som mot hans mer heldigstilte bror. La oss alle være tilfreds med vår lodd i livet, og om den ikke er like attråverdig som vi skulle ønske, skulle vi med flid prøve å forbedre den, samtidig som vi alltid er takknemlig for vår jordiske tilværelse, og ikke minst for Guds ånd som vi har mottatt ved lydighet mot evangeliet …

Jeg leste en gang en anekdote … om en mann som, på grunn av sin visdom og patriotisme, hadde blitt svært navngjeten, men som på grunn av misunnelse ble tildelt en stilling som ble regnet som svært nedverdigende. Da han tok fatt på sine plikter, ble det sagt at han uttalte følgende megetsigende bemerkning: “Dersom embedet ikke gjør ære på meg, vil jeg gjøre ære på embedet.” Mange vanskeligheter kunne vært unngått, og vår tilstand og situasjon ville ha vært atskillig mer oppmuntrende om vi alle gjorde ære på det embede vi er kalt til. Vi vet at Herren selv laget klær til våre første foreldre. Med andre ord fungerte han dengang som skredder, og vi vet også at Jesus Kristus var tømrer. Frelseren må ha vært en rettskaffen og ærlig tømrer, ellers kunne han aldri ha vært verdig til den stilling han senere fikk. Om vi bare kunne få brødrene og søstrene til å se betydningen av å handle ærlig og trofast i sine respektive kall, kunne vi ha unngått mange av de ergrelser og vanskeligheter vi nå opplever, og Guds verk ville hatt større fremdrift, og alle hans hensikter ville ha blitt oppnådd betydelig raskere. Vi som folk, ville dessuten ha vært bedre forberedt enn vi nå er til å motta hans vilje …

Måtte Gud velsigne dere, mine brødre og søstre, og gjøre dere i stand til alltid å handle som kloke forvaltere av det som dere har blitt betrodd.⁸ [Se forslag 4 på side 183.]

Når vi tjener Gud med tro, kraft og godt humør, styrker han oss og hjelper oss å lykkes.

Jeg sier, la menneskene tjene Gud trofast og energisk, og gjøre det med godt humør… Det hender at man kommer i situasjoner hvor det er svært vanskelig, om ikke umulig, å se det positive i situasjonen. Men dette hender svært sjelden.⁹

Når vi vet at vår religion er sann, burde vi være det mest trofaste folk på jordens overflate mot den sak vi har sluttet oss til. Når vi vet, eller burde vite, at det evangelium vi har mottatt, lover oss alt vi kan ønske oss, hvis vi er trofaste, skulle vi være svært trofaste, hengivne, energiske og ambisiøse med hensyn til å innfri Herrens hensikter og ønsker slik han åpenbarer dem fra tid til annen gjennom sine tjenere. Vi burde ikke være lunkne eller likegyldige med hensyn til våre plikter, men av all vår makt og styrke og hele vår sjel skulle vi prøve å forstå ånden i vårt kall og hvilket arbeid vi er engasjert i.

Da Jesus var på jorden, befalte han sine disipler å gå ut og forkynne evangeliet uten pung eller skreppe, uten på forhånd å tenke på hva de skulle spise eller drikke eller hva de skulle kle seg med, men ganske enkelt gå ut og vitne om de ting som hadde blitt åpenbart for dem. Når de gjorde dette, sikret de seg Den allmektiges velsignelser, og alle deres anstrengelser lyktes. De kunne ikke unngå å lykkes. Ingen makt kunne komme i veien for dem og hindre dem i å høste den største suksess fordi de gikk ut i Den allmektiges styrke for å gjøre hans vilje, og det var Hans oppgave å oppholde og støtte dem og gi dem alt de trengte for å lykkes. Ved lydighet mot Herrens bud sikret de seg livets velsignelser med det privilegium å få komme frem i den første oppstandelses morgen, og de ble forsikret om at ingen makt på jorden ville lykkes i å motarbeide dem i deres arbeid. Det er slike utsikter jeg ville ha ønsket om jeg var i deres stilling, eller i noen annen stilling, for når man tenker seg om, er tanken på endelig seier i ethvert foretagende svært tiltalende.

Dersom apostlene, istedenfor å gjøre som de ble befalt, innbilte seg at de ved å gjøre noe annet kunne ha nådd det samme mål, ville de ikke ha lyktes like godt i sitt arbeid. Heller ikke ville de ha mottatt den forvissning om å lykkes, som under alle de prøvelser og forfølgelser de ble utsatt for, utvilsomt var en kilde til stadig glede og tilfredsstillelse for dem.

… Dersom apostlene eller syttiene på Jesu tid hadde innbilt seg at de kunne ha utført de oppdrag som ble gitt dem ved å bygge en ark slik Noah gjorde, eller ved å bygge kornkamre og lagre korn slik Josef gjorde, ville de ha tatt ettertrykkelig feil.

Josef i Egypt ble kalt til å utføre bestemte plikter som ble fordret av ham. Han ble ikke kalt til å forkynne evangeliet uten pung eller skreppe, men til å bygge kornkamre, og til å bruke all sin innflytelse overfor kongen, de adelige og folket i Egypt for å få dem til å lagre sitt korn for en fremtidig hungersnød… Dersom Josef hadde satt i gang med å bygge en ark, ville han ikke ha blitt anerkjent av Herren. Heller ikke kunne han ha reddet innbyggerne i Egypt eller sin fars hus. Hvis Noah hadde bygget kornkamre da han ble befalt å bygge en ark, kunne ikke han og hans hus ha blitt frelst. Slik er det også med oss når noe kreves av oss … Uansett hva som måtte kreves av oss i Den allmektiges rike, må vi vandre i samsvar med disse kravene og innfri dem hvis vi ønsker å oppnå kraft og innflytelse fra vår Gud.¹⁰ [Se forslag 5 på side 183.]

Herrens arbeid er noen ganger vanskelig, men det gir stor glede.

Vi støter på mangt og meget i forbindelse med dette arbeidet som ikke er behagelig, men det er stor glede forbundet med det. Når vi tenker tilbake på våre beslutninger om å vie oss til sannhetens sak og holde våre pakter, gir det oss stor glede fordi ånden i vårt kall synker inn, og uten den kan vi ikke holde tritt med Guds rike.¹¹

Vi skulle fornye våre pakter for Gud og de hellige engler om at vi, med Guds hjelp, vil tjene ham mer trofast i det kommende år enn vi før har gjort, at vårt offentlige og private liv, våre handlinger og den ånd og innflytelse vi utøver, må være i overensstemmelse med mottoet “Guds rike eller intet”. Jeg stoler på … at vi vil vie oss helt og fullt til å tjene vår Gud i å opprette hans Sion på jorden, at vi med glød arbeider for å fremme sannhet og rettferdighet på jorden, til det vil bli en glede for oss å gjøre det og det blir en naturlig ting for oss å tjene Gud og holde hans bud og overholde den celestiale lov, og at vi i den grad må ha Den hellige ånd i vårt hjerte at vi kan overvinne verden og grunnfeste den celestiale lov i vårt sinn og i vår praksis, at vi i den grad må forstå oss selv og våre privilegier at vi i dette liv kan sikre oss en betydelig del av de velsignelser som henhører til den celestiale lov, og som vi vil nyte i den celestiale herlighet.¹² [Se forslag 6 på side 183.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Les beretningen på side 173–75. Hvilke ord vil du bruke til å beskrive Lorenzo Snows holdning til å tjene Herren? Tenk over hva du kan gjøre for å følge hans eksempel.
Reflekter over den delen som begynner på side 175. Hvorfor tror du medlemskap i Kirken medfører så stort ansvar? Hva vil det si for deg å være ambassadør for Kristus?
President Snow sa at våre kall i Kirken er anledninger til å “hjelpe [Guds barn] å bli forløst” (side 176–77). Hvordan kan denne forståelsen påvirke måten vi utfører tjeneste i Kirken på?
President Snow sa at vi skulle tjene med flid, uansett hvor lite vårt ansvar kan virke (side 177–80). Når har du sett noen foredle et tilsynelatende lite kall eller oppdrag?
Les den delen som begynner på side 180–81. På hvilke måter påvirker tro, energi og godt humør vår tjeneste?
Les den siste delen i kapitlet (side 182). Når har du opplevd gleden ved å utføre tjeneste i Herrens rike? Hvordan kan vi finne glede i vår tjeneste selv om våre oppgaver ikke er behagelige? Hva kan vi gjøre for å hjelpe barn og unge å tjene Herren trofast?

Aktuelle skriftsteder: Salmene 100:2; 1 Korinterbrev 12:12–31; Jakobs bok 1:6–7; 2:3; Mosiah 4:26–27; L&p 64:33–34; 72:3; 76:5–6; 107:99–100; 121:34–36

Hjelp til undervisningen: “Anstreng deg for å lytte oppmerksomt til elevenes kommentarer. Ditt eksempel vil anspore dem til å lytte nøye til hverandre. Hvis du ikke forstår en kommentar, kan du stille et spørsmål. Du kan si: ‘Jeg er ikke sikker på om jeg forstår, kan du forklare det en gang til?’ eller ‘Kan du gi meg et eksempel på hva du mener?’” (Undervisning, intet større kall, 64).

Eldste Lorenzo Snow

“Hvis du utfører din plikt, er du i besittelse av noe som verden hverken kan gi eller ta fra deg.”