Kapittel 3

Vi må omvende oss hele livet – og fortsette å utvikle oss innen sannhetens prinsipper

“Vår religion skulle være en del av oss, en del av vårt innerste vesen som ikke kan legges til side.”

Fra Lorenzo Snows liv

Lorenzo Snow ble døpt og bekreftet i juni 1836. Om sitt voksende vitnesbyrd sa han senere: “Jeg trodde de [de siste-dagers-hellige] hadde den sanne religion, og jeg sluttet meg til Kirken. Så langt handlet min omvendelse bare om logikk.”¹ Han fortalte: “Jeg var helt overbevist om at jeg hadde tatt et klokt valg under de gjeldende omstendigheter.”² Selv om han en tid var tilfreds med denne forståelsen, lengtet han snart etter en spesiell tilkjennegivelse av Den hellige ånd. Han sa: “Jeg hadde ikke fått noen tilkjennegivelse, men jeg forventet å få en.”³

“Denne tilkjennegivelsen fulgte ikke straks etter min dåp, slik jeg forventet,” fortalte han. “Men selv om den ble utsatt en tid, ble den mer fullkommen, håndgripelig og mirakuløs enn jeg noensinne hadde håpet på. En dag mens jeg var opptatt med mine studier, to eller tre uker etter at jeg ble døpt, begynte jeg å tenke over den kjensgjerning at jeg ennå ikke hadde mottatt kunnskap om verkets sannhet – at jeg ennå ikke hadde fått oppfylt løftet: ‘Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud,’ [se Joh. 7:17] og jeg ble svært urolig til sinns.

Jeg la mine bøker til side, forlot huset og vandret omkring på markene nedtynget av en dyster og utrøstelig ånd, mens en ubeskrivelig mørk sky syntes å omslutte meg. Jeg hadde for vane å trekke meg tilbake ved dagens slutt for å be i ensomhet i en liten lund ikke langt fra huset hvor jeg bodde, men i denne stund følte jeg ingen trang til å gjøre det.

Bønnens ånd hadde veket fra meg, og himlene syntes lukket over meg. Da jeg til sist skjønte at tidspunktet da jeg vanligvis pleide trekke meg tilbake i bønn, var kommet, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville unnlate å holde min kveldsbønn, og som en ren formalitet, knelte jeg som jeg pleide på mitt faste sted, men likevel uten å føle hva jeg pleide å føle.

Jeg hadde ikke før åpnet munnen for å be, før jeg hørte en lyd like over meg, likesom rasling av silke, og i samme stund var Guds ånd over meg, omsluttet meg fullstendig og fylte meg fra isse til fotsåle. Å, hvilken glede og lykke jeg følte! Intet språk kan beskrive den øyeblikkelige forvandling fra den tette sky av mentalt og åndelig mørke til en stråleglans av lys og kunnskap, slik det i denne stund ble gitt meg å forstå. Jeg mottok så en fullkommen kunnskap om at Gud lever, at Jesus Kristus er Guds Sønn og om gjengivelsen av det hellige prestedømme og fylden av evangeliet.

Det var en fullstendig dåp – en virkelig nedsenkning i det himmelske prinsipp eller element, Den hellige ånd, og enda mer virkelig og fysisk i sin virkning på hver eneste del av min organisme enn nedsenkning i vann. Den fordrev for alltid, så langt logikk og hukommelse rekker, enhver mulighet for tvil eller frykt med hensyn til den kjensgjerning som er overlevert oss gjennom historien, om at ‘barnet i Betlehem’ virkelig er Guds Sønn, samt den kjensgjerning at han nå blir åpenbart for menneskenes barn og formidler den samme kunnskap som fantes på apostlenes tid. Jeg ble fullstendig tilfredsstilt, naturlig nok, for mine forventinger ble mer enn innfridd. Jeg tror jeg med sikkerhet kan si, i uendelig grad.

Jeg kan ikke si hvor lenge denne lykksalige og guddommelige opplysning varte, men det gikk flere minutter før det celestiale element som fylte og omsluttet meg, gradvis begynte å trekke seg bort. Da jeg reiste meg etter å ha knelt, svulmet mitt hjerte av større takknemlighet til Gud enn jeg er i stand til å uttrykke. Jeg følte – jeg visste at han hadde overdratt til meg det bare en allmektig person kan overdra – det som er av større verdi enn all den rikdom og heder som verden kan gi.”⁴

Lorenzo Snow forble trofast mot det vitnesbyrd han mottok den dagen, og han arbeidet flittig for å utvikle sin åndelige kunnskap og hjelpe andre å gjøre det samme. “Etter dette,” sa han, “har jeg forsøkt å leve slik at jeg ikke mister Hans hellige ånd, men blir veiledet av den kontinuerlig. Jeg har forsøkt å kvitte meg med min selviskhet og enhver utrettferdig ambisjon, og bestrebet meg på å arbeide i henhold til hans interesse.”⁵ Han erklærte: “Så lenge min hukommelse varer og fornuften rår, kan jeg aldri holde for meg selv det mektige vitnesbyrd og den kunnskap som ble gitt meg.”⁶ [Se forslag 1 på side 64.]

Lorenzo Snows læresetninger

Å tilegne seg et vitnesbyrd er et godt utgangspunkt for siste-dagers-hellige.

Den grunnvoll vi har satt vår tro på, er stor og strålende. Dette vet jeg. Jeg hadde bare vært i denne kirken en kort tid da jeg lyktes med å tilegne meg den mest fullkomne kunnskap om at det finnes en Gud, at det finnes en Sønn, Jesus Kristus, og at Joseph Smith ble anerkjent av Gud som hans profet. Det var en kunnskap som intet menneske kunne formidle. Den kom ved åpenbaring fra Den allmektige. Det er et veldig godt utgangspunkt for en siste-dagers-hellig, og det er noe enhver som har den minste ambisjon om å gå fremover på denne vei, før eller siden vil trenge. Han vil komme i omstendigheter hvor han vil trenge styrke, og denne styrken vil komme av en kunnskap om den kjensgjerning at veien han ferdes på, vil bringe ham til oppfyllelse av hans største og beste ønsker.⁷

Brødre og søstre, det er visse ting dere og jeg burde tenke på. Tiden er inne til at enhver mann og kvinne selv skulle vite hvilken grunnvoll de står på. Vi skulle alle strebe etter å komme litt nærmere Herren. Det er nødvendig at vi utvikler oss litt og oppnår en fullstendig kunnskap om de ting vi skulle ha større forståelse av. Det er enhver siste-dagers-helligs privilegium.⁸ [Se forslag 2 på side 64.]

Vi kan styrke vår tro og vår åndelige kunnskap.

Menn og kvinner kan styrke sin åndelige kunnskap – de kan bli bedre etter hvert som de blir eldre.⁹

Jeg føler at de siste-dagers-hellige utvikler seg, at de får en utdannelse. Vi kommer høyere og høyere. Vi utvikler oss mot en høyere tilstand og sfære og et høyere nivå, og vi mottar en utdannelse som vil gjøre at verdens visdom, oppnåelser og falske læresetninger og prinsipper ikke vil påvirke de siste-dagers-hellige, for de hever seg over menneskenes teorier, hypoteser og oppfinnelser, og løftes opp av sannheter som opphøyer forstanden og blir stadig fastere forankret i livets og herlighetens sanne prinsipper. Vårt hjerte fylles med disse sannhetene, og vi kan ikke si hvilken dag eller time vår tro vokste, men vi føler, når vi ser tilbake på uken, måneden eller året som har gått, at vi har vokst i tro, kunnskap og Guds kraft. Vi vet at vi har kommet nærmere vår Gud, og vi føler fellesskap med Gud vår Fader.¹⁰ [Se forslag 3 på side 64.]

Hvis vi ønsker å styrke vår tro og vår åndelige kunnskap, må vi anstrenge oss.

Enhver må lære å stå på sin egen kunnskap. Ingen kan være avhengig av sin neste – enhver må være uavhengig og selv sette sin fulle lit til Gud. Det er opp til ham selv å prøve å stanse problemenes tidevann og overvinne hindringene på livets vei som kan hemme hans fremgang. Man kan få informasjon ved hjelp av Den hellige ånd, og man nærmer seg Gud og vokser i tro i forhold til sin flid.¹¹

Det er umulig for oss å utvikle oss i sannhetens prinsipper, å vokse i himmelens kunnskap hvis vi ikke bruker vår fornuft og anstrenger oss tilstrekkelig. Vi har et tilfelle som er nedtegnet i Lære og pakter, hvor Oliver Cowdery hadde misforstått dette prinsippet. Herren lovet ham gaven å kunne oversette oldtidsopptegnelser. I likhet med mange av oss i dag, hadde han misoppfatninger med hensyn til hvordan gaven skulle utøves. Han trodde at alt han behøvde å gjøre, ettersom denne gaven hadde blitt lovet ham av Gud, var å vente på at den skulle virke spontant. Men da opptegnelsene ble lagt frem for ham, ble ingen kunnskap formidlet, de var fremdeles forseglet, for å si det slik, for ingen evne til å oversette kom over ham.

Selv om gaven å kunne oversette hadde blitt overdratt, kunne han ikke utføre arbeidet, ganske enkelt fordi han ikke anstrengte seg for Gud med henblikk på å utvikle gaven, og han ble svært skuffet. I sin godhet og barmhjertighet informerte Herren ham om hans feiltrinn med følgende ord:

“Se, du har ikke forstått, du har antatt at jeg ville gi det til deg selv om du ikke tenkte mer på det enn å adspørre meg. Men se, jeg sier deg at du må tenke det ut i ditt sinn, så må du adspørre meg om det er riktig, og hvis det er riktig, vil jeg forårsake en brennende følelse i ditt bryst,” osv. [Se L&p 9.]

Det samme gjelder oss og det vi tar fatt på. Hvis vi skal forbedre oss og gå frem i det arbeid som ligger foran oss, og til slutt komme i besittelse av de gaver og herligheter og oppnå den opphøyelse vi ønsker, må vi tenke oss om og reflektere, og vi må anstrenge oss til det ytterste av våre evner.¹²

Vi burde … få Ånden selv, og ikke være tilfreds med å vandre i andres lys. Vi skulle ha det innlemmet i vår egen ånd …

En som ønsker å lære å spille fløyte, opplever det i begynnelsen vanskelig å lese noter, og for å spille en melodi riktig trengs det mye flid og tålmodighet. Han må stå på, stoppe opp, gå tilbake og begynne på nytt, men etter en stund blir han i stand til å mestre melodien etter store anstrengelser. Når han senere skal spille melodien, behøver han ikke tenke på hvor han skal plassere fingrene – han spiller naturlig. Det var ikke naturlig i begynnelsen. Stor tålmodighet og mye arbeid skulle til før det ble naturlig å spille hele melodien.

Slik er det også med det som er av Gud. Vi må anstrenge oss og gå fra nåde til nåde, og få handlingens lov så integrert i vårt system at det blir naturlig for oss å gjøre det som kreves av oss.¹³ [Se forslag 4 på side 64.]

Når vi graver dypt i det som er av Gud og er trofaste, blir vår religion en del av vårt innerste vesen.

Det er farlig å være tilfreds med en overfladisk utvikling, at vi bare utvikler oss på overflaten. Vi snakker om å vandre i Åndens lys og føle Ånden over oss, men gjør vi disse tingene? Vi burde grave dypt i det som er av Gud, og legge vår grunnvoll på klippen til vi kommer til det vann som skal være i oss en evigvarende kilde til evig liv.¹⁴

Det finnes menn blant oss som Den allmektiges ånd en gang hvilte mektig på, hvis hensikter en gang var like gode og rene som englenes, og som inngikk pakter med Gud om at de ville tjene ham og holde hans bud under alle omstendigheter… Men hvordan står det nå til med noen av disse eldstene? De føler ikke det samme i dag. De trakter etter det som hører denne verden til, som Herren har gjort dem i stand til å tilegne seg, og de venter nå til de blir kalt, og i mange tilfeller når de blir kalt, adlyder de mer av et ønske om å bevare sitt omdømme og sin posisjon, enn av virkelig dyptfølt kjærlighet til det arbeid de har blitt kalt til.

Slik er det med alle mennesker, uansett hvor godt de begynner, som lar sine tanker og ønsker følge verden og dens veier, og det finnes ingen tvil om at når dette er tilfelle, elsker de verden mer enn de elsker Herren og hans verk på jorden. Etter å ha mottatt det evige evangeliums lys og tatt del i rikets goder, og når vi tilhører Israels ætt og er arvinger til store og strålende løfter, skulle vi arbeide med trofasthet og flid for å utføre det som Gud har til hensikt å gjøre gjennom oss. Vi skulle være menn og kvinner med tro og kraft så vel som gode gjerninger, og når vi oppdager at vi er det minste skjødesløse eller likegyldige, skulle kunnskapen om dette være nok til at vi tar oss sammen og vender tilbake til pliktens vei.¹⁵

Ingenting kan være tåpeligere enn den tanke at man kan legge av seg sin religion som en kappe eller kledning. Man kan ikke legge av seg sin religion med mindre man legger av seg selv. Vår religion skulle være en del av oss, en del av vårt innerste vesen som ikke kan legges til side. Hvis det er mulig for en mann å legge av seg sin religion, vil han i samme øyeblikk som han gjør det, befinne seg på ukjent territorium. Han overgir seg til mørkets makter – han er ikke lenger på sitt eget territorium, han har ingenting der å gjøre. At eldster i Israel banner, lyver og stiller seg åpne for forgiftning, er et lavmål for dem. De skulle heve seg over slike ting. La oss avlegge alt ondt og leve ved hvert ord som utgår fra Guds munn [se L&p 98:11]. La oss gripe enhver plikt som tildeles oss med ambisjon og energi så vi kan ha vår Guds ånd, sannhetens lys og Jesu Kristi åpenbaringer i oss til enhver tid.¹⁶

Hold deg på Sions skip. Hvis båter legger seg inntil henne og viser vakre farger og gir storartede løfter, forlat ikke skipet for å bli med noen annen båt til land. Bli på skipet. Hvis noen av de andre på skipet behandler deg dårlig, noen som ikke har den rette ånd, husk at skipet i seg selv er godt. Vi skulle ikke bli ille til mote på grunn av noe som de andre på skipet måtte gjøre mot oss. Skipet er godt og offiserene er gode, og det vil bli vel med oss om vi bare holder oss på skipet. Jeg kan love dere at det vil bringe dere rett til herlighetens land.¹⁷

Jeg skal vise dere at hvis vi har denne ånd i oss og graver dypt, vil vi ikke drive av når stormen kommer. Legg en slangeagurk i et fat med eddik, og det skjer lite med den i løpet av den første timen, heller ikke de første 12 timene. Undersøk den, og dere vil se at det bare er skallet som er påvirket, for det tar lenger tid å sylte den. Når noen blir døpt inn i denne kirken, påvirker det ham, men ikke i den grad at han blir syltet med en gang. Det forankrer ikke loven om rett og plikt i ham i løpet av de første 12 eller 24 timene. Han må være i Kirken, akkurat som agurken i eddiken, til han blir gjennomsyret av den rette ånd, til han blir syltet i ‘mormonismen’, i Guds lov. Disse tingene må innlemmes i vårt system.

… Brødre og søstre, jeg … overlater til dere å anvende, overveie og meditere over emnet, og ber Herren våre fedres Gud om å utøse sin Ånd over sitt folk. Det er dere Herren har utvalgt til å forherlige ham i hans nærhet, og måtte Herren velsigne dere og fylle dere med sin Ånd, og måtte deres øyne være klare så dere kan skjelne det som henhører til deres frelse. Og hvis det er noen mann eller kvinne som ikke er ganske våken, måtte tiden snart komme da Den hellige ånds kraft må komme over dem og lære dem om fortid, nåtid og fremtid, og med Herrens hjelp bringe rettferdighet og sannhetens prinsipp inn i deres systemer, så de kan være forberedt på de stormer som vil komme.¹⁸ [Se forslag 5 nedenunder.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Les om Lorenzo Snows opplevelse på side 55–58. Hvordan ble ditt vitnesbyrd virkelig for deg? Vurder å fortelle om din opplevelse til et familiemedlem eller en venn, for eksempel en du er hjemmelærer eller besøkende lærerinne for.
President Snow sa at å tilegne seg et vitnesbyrd er “et veldig godt utgangspunkt for en siste-dagers-hellig” (side 59). Hvorfor er et vitnesbyrd bare et utgangspunkt – ikke et endelig mål?
I den delen som begynner nederst på side 59, sammenligner president Snow verdens utdannelse med den “høyere” utdannelse som Herren tilbyr. Hvordan kan vi skaffe oss denne “høyere utdannelse”? Hvilke velsignelser har du fått når du har gjort det?
Les den delen som begynner på side 60. Når har du måttet “stå på [din] egen kunnskap”? Hva kan foreldre og lærere gjøre for å hjelpe barn og ungdom å stå på sin egen kunnskap?
Gjennomgå president Snows råd i siste del av kapitlet (side 62–64). Hva tror du det menes med å “grave dypt i det som er av Gud”? Hva tror du det menes med at vår religion må bli “en del av oss”?

Aktuelle skriftsteder: 2 Nephi 31:20; Mosiah 5:1–4, 15; Alma 12:9–10; 3 Nephi 9:20; Moroni 10:5; L&p 50:24

Hjelp til undervisningen: “Ganske mye av undervisningen i Kirken foregår så stivt, som en forelesning. Vi er ikke så mottakelige for forelesninger i klasserommene. Vi er det på nadverdsmøtet og på konferanser, men undervisning kan foregå ved toveiskommunikasjon ved at man stiller spørsmål. Man kan lett oppmuntre til spørsmål i en klasse” (Boyd K. Packer, “Prinsipper for undervisning og læring”, Liahona, juni 2007, 52).

“Vi burde grave dypt i det som er av Gud, og legge vår grunnvoll på klippen til vi kommer til det vann som skal være i oss en evigvarende kilde til evig liv.”

Kort tid etter at han ble døpt og bekreftet, fikk Lorenzo Snow en stillferdig, livsendrende tilkjennegivelse av Den hellige ånd.

“Menn og kvinner kan styrke sin åndelige kunnskap – de kan bli bedre etter hvert som de blir eldre.”