Kapittel 17

Prestedømme – “for den menneskelige families frelse”

“Det prestedømme vi bærer, har blitt åpenbart for den menneskelige families frelse. Vi må være våkne i vårt sinn med hensyn til dette.”

Fra Lorenzo Snows liv

Eldste Lorenzo Snow ble ordinert til apostel 12. februar 1849. Åtte måneder senere ble han kalt til å opprette en misjon i Italia. Sammen med andre brødre som var kalt til å tjene, tok han fatt på reisen til denne misjonen 19. oktober 1849. Han og hans ledsagere foretok den lange reisen til fots, med hest og med båt.

Da de kom til Italia i juni 1850, så han og hans ledsagere at innbyggerne i de større italienske byene ennå ikke var rede til å motta evangeliet. Et folk som ble kalt valdenserne vekket imidlertid hans nysgjerrighet, og han følte seg inspirert til å arbeide blant dem. Valdenserne hadde i århundrer bodd i den avsidesliggende Piemonte-regionen – en fjelldal like syd for den italiensk-sveitsiske grense og øst for den italiensk-franske grense. De hadde opprettet sitt samfunn på grunn av et ønske om religionsreform, og var entusiastiske når det gjaldt å studere Bibelen og følge det eksempel som Frelserens apostler hadde vist.

Eldste Snow sa at da han tenkte på å forkynne evangeliet blant valdenserne, “var det som om lyset strømmet til mitt sinn”.¹ Men på tross av disse bekreftelsene følte han at det var uklokt å begynne med aktivt misjonærarbeid med en gang, fordi fiender av Kirken hadde spredt publikasjoner blant folket med løgner om Kirken.² Eldste Snow rapporterte: “Fordi jeg følte det var Åndens vilje at vi først skulle begynne smått og forsiktig, underkastet jeg meg himmelens vilje.”³

Selv om misjonærene ikke begynte å forkynne med en gang, førte eldste Snow tilsyn med publikasjonen av brosjyrer på italiensk og fransk. Han og hans ledsagere ble dessuten venner med menneskene rundt seg. “Vi gikk inn for å legge et grunnlag å bygge videre på,” sa han, “ved sakte, men sikkert å berede menneskenes sinn for å motta evangeliet ved å vekke vennlige følelser blant menneskene rundt oss. Det føltes imidlertid ganske besynderlig, og det var litt av en tålmodighetsprøve, å ferdes i uker og måneder blant et interessant folk uten aktivt og offentlig å kunne formidle de strålende prinsipper som jeg hadde kommet for å forkynne.”⁴

Valdensernes følelser overfor Kirken begynte å forandre seg betraktelig etter at eldste Snow ga en prestedømsvelsignelse til en gutt som hadde blitt svært syk. Eldste Snow skrev følgende i dagboken sin:

“6. september – I morges ble jeg gjort oppmerksom på Joseph Guy, en tre år gammel gutt, det yngste av vårt vertskaps barn. Mange venner hadde vært der for å se til barnet, som ifølge all menneskelig forstand var døden nær. Jeg kom til ham ut på ettermiddagen. Døden herjet ham. Den tidligere så sunne kroppen var nå redusert til et skjelett, og det var bare ved nøye observasjon vi kunne se at han levde.”

Eldste Snow var urolig på grunn av motstanden mot å forkynne evangeliet og bekymret for lille Joseph Guy, og den kvelden ba eldste Snow Herren om hjelp. Han fortalte senere: “I noen timer før jeg la meg til å sove, påkalte jeg Herren og ba ham hjelpe oss. Mine følelser i dette tilfellet vil bli vanskelige å glemme.

“7. september – I morges foreslo jeg … at vi skulle faste og gå opp i fjellet for å be. Før vi gikk, så vi til barnet, øynene hans var vendt oppover og øyelokkene lukket seg. Ansiktet og ørene hans var tynne og hadde den bleke, marmoraktige hudfargen som er tegn på at det snart er slutt. Dødens kalde svette dekket kroppen hans, og livsgnisten var nesten slukket. Madame Guy og andre kvinner gråt, mens Monsieur Guy sto med bøyd hode.” Monsieur Guy hvisket til eldste Snow og de andre misjonærene: “Han dør. Han dør.”

Eldste Snow fortsatte: “Etter å ha hvilt oss litt oppe i fjellet, på et sted vi regnet med å være uforstyrret, påkalte vi Herren i høytidelig bønn om å spare barnets liv. Med tanke på det vi ønsket å gjøre og de påstander vi snart skulle fremsette for verden, følte jeg at denne situasjonen var av enorm betydning. Jeg vet ikke om noe offer jeg hadde mulighet til å gi, som jeg ikke var villig til å gi for at Herren måtte etterkomme våre anmodninger.”

Da de kom tilbake til familien Guy om ettermiddagen, ga eldste Snow Joseph en prestedømsvelsignelse. De så til familien noen timer senere, og Josephs far fortalte “med et takknemlig smil” at gutten var mye bedre.

“8. september – Barnet hadde blitt så bra at foreldrene kunne unne seg litt hvile, noe de ikke hadde gjort på ganske lenge. I dag kunne de gå ifra ham og gjenoppta sitt arbeid.” Da Josephs mor uttrykte sin glede over at gutten var blitt frisk, svarte eldste Snow: “Himmelens Gud har gjort dette for deg.”

“Han ble stadig bedre,” fortalte eldste Snow, “og med et hjerte som er fylt av takknemlighet til vår himmelske Fader, er jeg glad for å kunne si at etter noen dager kunne han forlate sengen og være sammen med vennene sine.”⁵

Etter denne hendelsen følte eldste Snow at omstendighetene var “så gunstige som de kunne forevente” for at Herrens verk kunne ha fremgang blant folket. 19. september 1850, nøyaktig 11 måneder etter at han hadde reist hjemmefra for å virke i Italia, fortalte han sine ledsagere at de skulle “innlede [sitt] offentlige arbeid”. Igjen gikk de opp på et fjell, hvor eldste Snow innviet landet for å forkynne det gjengitte evangelium.⁶

Eldste Snows ord til Madame Guy – “Himmelens Gud har gjort dette for deg” – gjenspeilte det han hele sitt liv hadde sagt om prestedømmet. Han minnet de hellige om at gjennom prestedømsbæreres arbeid “tilkjennegis Guds herlighet og kraft” til å hjelpe andre.⁷ [Se forslag 1 på side 202.]

Lorenzo Snows læresetninger

Prestedømsbærere er Den allmektiges sendebud, med myndighet delegert fra himmelen til å forrette hellige ordinanser.

Vi, de siste-dagers-hellige, hevder å ha mottatt fylden av det evige evangelium fra Gud. Vi hevder å være i besittelse av Det hellige prestedømme – Guds myndighet delegert til mennesker, ved hvilken vi forretter dets ordinanser på en måte som er godtatt av ham.⁸

Enhver som vil ydmyke seg for Gud og bli nedsenket i vann, etter omvendelse, til syndenes forlatelse, skal motta Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse. Kan jeg gi ham denne? Nei, som Den allmektiges sendebud som har fått delegert myndighet, forretter jeg ganske enkelt nedsenkning til syndenes forlatelse. Jeg nedsenker ham ganske enkelt i vann fordi jeg har myndighet til å gjøre det. Jeg legger bare mine hender på ham så han kan motta Den hellige ånd, og Gud bekrefter min myndighet, bekrefter at jeg er hans sendebud og overdrar Den hellige ånd til vedkommende.⁹

Når jeg har døpt noen og forrettet dette hellige prestedømmes ordinanser, har Gud bekreftet disse forrettelser ved å skjenke Den hellige ånd og gi kunnskap til dem jeg forrettet for, slik at de har blitt overbevist om at myndigheten var delegert fra himmelen. Enhver eldste som har reist ut for å forkynne dette evige evangelium og handlet i kraft av sitt kall, kan bære det samme vitnesbyrd, at gjennom deres forrettelse av disse hellige ordinanser har Guds herlighet og kraft blitt tilkjennegitt på en overbevisende måte for dem som de har blitt forrettet for. Dette er vårt vitnesbyrd. Dette var vitnesbyrdet [i 1830] fra en viss person som sto frem og hevdet at Gud hadde bemyndiget ham til å døpe mennesker til syndenes forlatelse og legge sine hender på dem så de kunne motta Den hellige ånd, som skulle gi dem kunnskap fra de evige verdener om at han hadde denne myndighet. Denne personen var Joseph Smith, og han overdro denne myndighet, som var gitt ham av hellige engler, til andre som ble sendt ut for å bære vitnesbyrd for verden om at de som ville motta disse hellige ordinanser, ville motta et vitnesbyrd fra Den allmektige om at de hadde myndighet til å forrette. Dette er vårt vitnesbyrd. Og dette er mitt vitnesbyrd til dette folk og til verden.¹⁰

Hvor i hele verden finner man en gruppe prester som våger å ta det standpunkt som våre eldster gjør? Hvor er den mann eller den gruppe menn som våger å fremstille seg for verden og si at de har blitt bemyndiget av Gud til å forrette visse ordinanser til folket som kan gjøre dem i stand til å motta åpenbaring fra Gud? Enhver som forkynner en slik lære, vil snart bli avslørt dersom han er en bedrager – han vil sette seg i en svært farlig stilling og vil snart bli avslørt dersom han ikke har en slik myndighet. Våre eldster våger imidlertid å ta et slikt standpunkt… Gud har sendt sine hellige engler fra himmelen og gjengitt til menneskene myndigheten til å forrette evangeliets ordinanser.¹¹ [Se forslag 2 på side 203.]

Prestedømmet hjelper oss å finne lykke i dette liv og i all evighet.

Prestedømmet er gjengitt. Det har blitt skjenket menneskene for at alle som ønsker å være gode og lykkelige, kan få dette privilegium ved dette middel. Evangeliet lærer oss hvordan vi kan bli fremragende, gode og lykkelige. Kristi evangeliums ånd lærer oss alt som er nødvendig for vår nåværende og fremtidige velferd.

Vi har disse målene i sikte i dag, og vi skulle alltid ha dem for øyet. Tenk 25 år tilbake, eller bare 10 år tilbake, og det er mange som har vært i Kirken så lenge, og se hva vi har oppnådd. Vi ser lenger og forstår ting bedre, og derfor er vi bedre forberedt på det som kommer på jorden, enn vi var for 10, 15, 20 eller 25 år siden, så vi kan vite hvordan vi kan være til nytte og hvordan vi kan gjøre ting slik de skulle gjøres …

… Hensikten med prestedømmet er å gjøre alle [mennesker] lykkelige, å spre informasjon, å la alle få del i de samme velsignelser.¹²

I nettopp denne hensikt har Det hellige prestedømme blitt gitt oss i vår tid, for å veilede og fullkommengjøre Guds hellige, her og i den grad vi oppnår intelligens i denne verden, og integritet og trofasthet… slik vil vår opphøyde tilstand bli som vi vil komme frem i på den andre siden av sløret.¹³

Herren har sagt at han vil gi oss alt han har – dette ifølge den ed og pakt som tilhører prestedømmet [se L&p 84:33–44]. Ingen skulle tvile på det Jesus sier, og han erklærer, slik det er nedtegnet i Johannes’ åpenbaring: “Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og har satt meg med min Far på hans trone.” [Johannes’ åpenbaring 3:21.] Kan det sies noe som er større enn dette? Omfatter ikke dette alt?¹⁴

Dette evangelium som vi har mottatt, har blitt åpenbart fra himmelen, og det prestedømme vi bærer, har blitt åpenbart for den menneskelige families frelse. Vi må være våkne i vårt sinn med hensyn til dette.¹⁵ [Se forslag 3 på side 203.]

Rettskafne prestedømsbærere søker flittig og energisk etter åndelige gaver som kan hjelpe dem å tjene andre.

Til mine brødre i prestedømmet vil jeg si noen få ord til råd, undervisning og formaning. På dere hviler et høyt og hellig ansvar som gjelder frelse, ikke bare for denne generasjon, men for mange tidligere generasjoner og mange som ennå skal komme. Det strålende banneret til Emanuels rike, som igjen er reist i verden, må utfoldes i alle nasjoner, riker og imperier. Advarselsrøsten … må gå ut til alle mennesker. Herren har utvalgt dere, Josefs horn, i denne hensikt, for å “stange” folket sammen [se 5 Mosebok 33:13–17]. Dere kan så visst ikke bli for ivrig eller flittig engasjert i å prøve å finne den måten som er mest nyttig for dere selv og menneskeheten, å foredle deres hellige embeder på.¹⁶

Det finnes menn i Kirken som er like gode i sitt hjerte og sine følelser som noe menneske har vært, men de mangler tro og driftighet og oppnår egentlig ikke det som det er deres privilegium å motta. Om deres tro, deres driftighet og besluttsomhet hadde vært like sterk som deres gode følelser og ønsker, deres ærlighet og godhet, ville de i sannhet ha vært mektige menn i Israel, og sykdom og den ondes kraft ville ha flyktet for dem som agner for vinden. Likevel sier vi at vi er et godt folk, og at vi ikke bare klarer oss bra, men gjør store fremskritt med hensyn til rettskaffenhet for Gud, og det gjør vi utvilsomt. Men jeg vil understreke for dere, mine brødre og søstre, at det finnes eldster blant oss som er begavet med åndelige gaver som kan komme til uttrykk ved hjelp av Den hellige ånd. Evangeliets gaver må brukes med flid og utholdenhet. Når oldtidens profeter ønsket en bestemt velsignelse eller viktig kunnskap, en åpenbaring eller et syn, kunne de noen ganger faste og be i dagevis og til og med ukevis i den hensikt.¹⁷

Mine unge brødre, når ting ikke går deres vei, når alt synes mørkt, gjør deres plikt, og dere vil bli sterke menn, mektige menn. De syke vil bli helbredet ved deres betjening, djevler vil flykte fra dere, de døde vil oppstå og alt som noensinne har blitt gjort av mennesker siden Adams tid, vil dere være i stand til å gjøre ved Guds kraft og med den rette ambisjon.¹⁸

Renhet, dyd, trofasthet, gudfryktighet må søkes aktivt, ellers kan ikke kronen vinnes. Disse prinsippene må innlemmes i oss, veves inn i vår natur, bli en del av oss og gjøre oss til et senter for og en kilde til sannhet, rettferdighet og barmhjertighet, til alt som er godt og storartet, slik at vi må utstråle lyset, livet, kraften og loven for å kunne rettlede, lede og bistå med å frelse en villfaren verden og handle som Guds sønner, for og på vegne av vår himmelske Fader. Vi forventer at vi i oppstandelsen skal utøve vår prestedømsmyndighet – men vi kan bare utøve den i den grad vi sikrer oss dets rettskaffenhet og fullkommenhet. Disse kvalifikasjonene kan bare mottas ved at vi søker dem og oppnår dem, og i oppstandelsens morgen vil vi bare besitte det som vi har sikret oss i denne verden! Guddommelighet kan ikke overdras, den må erverves, en kjensgjerning som den religiøse verden synes å være sørgelig uvitende om. Prøv å hjelpe andre, og andre vil prøve å hjelpe dere, og la den som ønsker å være stor, være god, finne ut hva som er til andres beste og bli alles tjener.¹⁹

Som Guds hellige, Israels eldster, skulle vi være villige til å bruke tid og anstrengelse, og gjøre ethvert nødvendig offer for å oppnå de rette åndelige kvalifikasjoner til å være til stor nytte i våre forskjellige kall. Og måtte Herren inspirere enhver med forståelse av viktigheten av disse ting, så vi må søke flittig og energisk etter de gaver og evner som loves oss i det evangelium vi har adlydt.²⁰ [Se forslag 4 nedenunder.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Les beretningen på side 195–97. På hvilke måter kan bærere av Det melkisedekske prestedømme forberede seg til å gi prestedømsvelsignelser? Hva kan vi alle gjøre for å forberede oss til å motta prestedømsvelsignelser?
Les nest siste avsnitt på side 198. På hvilke måter tilkjennegir prestedømsordinanser Guds kraft i vårt liv?
På hvilke måter hjelper prestedømmets ordinanser og velsignelser oss alle å finne lykke i dette liv? Hvordan hjelper de oss å sikre evig lykke? I forbindelse med disse spørsmålene kan du grunne på president Snows læresetninger på side 199–200.
Gransk de åndelige gavene som president Snow oppfordret prestedømsbærere til å utvikle, ved å lese side 200–2. Hva tror du menes med å utvikle en åndelig gave? Hvordan angår dette rådet de anstrengelser som alle Kirkens medlemmer skulle gjøre?

Aktuelle skriftsteder: Jakobs brev 5:14–15; Alma 13:2–16; L&p 84:19–22; 128:8–14; 3. og 5. trosartikkel

Hjelp til undervisningen: “For å hjelpe elevene å forberede svar på spørsmål kan du før du leser eller presenterer noe, fortelle dem at du vil be om svar… Du kan for eksempel si: ‘Lytt mens jeg leser dette avsnittet så dere kan fortelle meg hva som interesserer dere mest i det’ eller ‘Mens vi leser dette skriftstedet kan dere se om dere kan forstå hva Herren forteller oss om tro” (Undervisning, intet større kall, 69).

Et nyere fotografi av Piemonte-regionen i Italia, hvor eldste Lorenzo Snow var misjonær i begynnelsen av 1850-tallet.

Alle trofaste medlemmer av Kirken blir velsignet ved prestedømmets ordinanser og pakter.

Oldtidens apostler Peter, Jakob og Johannes overdro Det melkisedekske prestedømme til Joseph Smith og Oliver Cowdery.