Kapittel 20

Guds rike går fremover

“Det påligger dem som hevder å være engasjert i [Guds] verk, å bringe det videre, å gå fremover… Så lenge som det finnes et steg til å ta fremover, skulle dette steget tas.”

Fra Lorenzo Snows liv

Mens han var på et oppdrag i øststatene i 1844, fikk Lorenzo Snow vite at profeten Joseph Smith og hans bror Hyrum hadde lidd martyrdøden. Han sa: “Nyheten om denne sørgelige hendelsen kom naturligvis fullstendig uventet, og slo meg med dyp forundring og sorg som ikke kan beskrives med ord.” Etter instruksjoner fra De tolv apostlers quorum gjorde han forberedelser til å vende hjem til Nauvoo, Illinois.¹

Han fortalte senere: “Enkelte på Josephs tid trodde at denne kirke ikke kunne ha fremgang uten at Joseph ledet den, og da tiden kom da han skulle forlate denne verden som martyr og gå inn i åndeverdenen, var de hellige over hele Guds rike svært urolige. Det var noe uventet. De visste lite om hvordan det ville gå videre fremover. Ansvaret [for å lede Kirken] falt da på De tolv apostlers quorum, og ved hjelp av Guds velsignelser som var over dem, og inspirasjonens ånd som de var i besittelse av, og ved hjelp av Den allmektiges veiledning gikk riket fremover.”²

Kirkens annen president, Brigham Young, døde i 1877, etter å ha ledet Kirken i 33 år. Eldste Lorenzo Snow, som da var medlem av De tolvs quorum, ble igjen vitne til en endring i Kirkens jordiske lederskap. Han sa senere at president Young “døde nesten uventet. De hellige var neppe forberedt på det. Og likevel gikk Guds rike fremover.”³

Da John Taylor, Kirkens tredje president, døde i 1887, beroliget eldste Snow de hellige: “Herren har nå funnet det riktig å kalle vår elskede bror, president Taylor, bort fra disse lidelsesscener, disse scener med martyrdød, og likevel går Kirken fremover.”⁴

I 1898, cirka 11 år etter at han beroliget de hellige i president Taylors begravelse, hadde Lorenzo Snow selv behov for tilsvarende beroligelse. Han var da president for De tolvs quorum. President Wilford Woodruff var Kirkens president, og hans fysiske helse sviktet. President Snow visste at ifølge den fastsatte suksesjonslinjen ville han presidere over Kirken hvis han levde lenger enn president Woodruff. Én kveld følte han seg særlig tynget av dette ansvaret. Han så på seg selv som uskikket til å overta Kirkens ledelse, og han gikk alene til et rom i Salt Lake tempel for å be. Han ba Gud spare president Woodruffs liv, men han lovet også at han ville utføre enhver plikt som Gud påla ham.

President Woodruff døde 2. september 1898, ikke lenge etter president Snows inderlige bønn i templet. President Snow var i Brigham City, cirka 100 km nord for Salt Lake City, da han mottok nyheten. Han gjorde forberedelser til å reise til Salt Lake City med tog samme kveld. Da han kom frem, gikk han igjen til et privat rom i templet for å be. Han erkjente at han følte seg utilstrekkelig, men uttrykte sin villighet til å gjøre Herrens vilje. Han ba om veiledning og ventet på svar, men intet svar kom. Dermed gikk han ut av rommet.

Da han kom ut i en stor korridor, fikk han det svar – og den beroligelse – han hadde søkt. Foran ham sto den oppstandne Frelseren, som fortalte ham hva han måtte gjøre. President Snow fortalte senere sitt barnebarn Alice Pond om denne opplevelsen. Alice skrev ned samtalen hun hadde med sin bestefar i Salt Lake tempel:

“I den store korridoren som fører til det celestiale rom, gikk jeg flere skritt foran bestefar da han stoppet meg og sa: ‘Vent litt, Allie, jeg vil fortelle deg noe. Det var akkurat her vår Herre Jesus Kristus åpenbarte seg for meg like etter at president Woodruff døde. Han befalte meg straks å sette i gang med å reorganisere Kirkens første presidentskap, og ikke vente slik det hadde blitt gjort etter at de tidligere presidenter døde, og han sa at jeg skulle etterfølge president Woodruff.’

Så kom bestefar et skritt nærmere og holdt ut sin venstre hånd og sa: ‘Han sto akkurat her, ca en meter over gulvet. Det så ut som om han sto på en plate av massivt gull.’

Bestefar fortalte meg hvilken strålende person Frelseren er og beskrev hans hender, føtter, ansikt og vakre hvite kapper, og alt sammen var så strålende hvitt og lyst at han nesten ikke klarte å se på ham.

Så kom [bestefar] enda et skritt nærmere og la sin høyre hånd på hodet mitt og sa: ‘Nå, mitt barnebarn, vil jeg du skal huske at dette er din bestefars vitnesbyrd, at han fortalte deg med sin egen munn at han virkelig så Frelseren her i templet og snakket med ham ansikt til ansikt.’”⁵

President Snows samtale med Frelseren var en hellig bekreftelse på noe han hadde visst i mange år – at Jesus Kristus er Kirkens overhode. Inspirert av denne sannheten vitnet president Snow ofte om at Kirken ville fortsette å gjøre fremskritt til tross for motstand. Han uttrykte sin takknemlighet for det privilegium det er å få delta i å bringe Herrens verk i de siste dager fremover. På generalkonferansen i oktober 1898, hvor han ble oppholdt som Kirkens president, sa han: “La oss bestemme oss i vårt hjerte, la oss i vårt indre vitne for Herren at vi vil være et bedre folk, et mer forenet folk på vår neste konferanse enn vi er i dag. Enhver mann og kvinne som er tilstede under denne høytidelige forsamling, skulle ha denne følelse og besluttsomhet. Jeg føler at jeg vil prøve å være mer trofast enn jeg tidligere har vært med hensyn til Guds rikes interesser og gjennomføringen av hans hensikter.”⁶ [Se forslag 1 på side 232.]

Lorenzo Snows læresetninger

Som oppfyllelse av profeti har Herren gjenopprettet sin kirke på jorden.

Som en Guds tjener bærer jeg vitnesbyrd om at hans vilje har blitt åpenbart i det 19. århundre. Den kom ved hans egen røst fra himmelen, ved at hans Sønn personlig åpenbarte seg og ved hellige englers betjening. Han befaler alle mennesker overalt å omvende seg, å vende seg bort fra sine ugudelige tradisjoner og urettferdige ønsker og bli døpt til syndenes forlatelse, så de kan motta Den hellige ånd og komme inn i hans samfunn. Han har innledet det forløsningsarbeid som ble omtalt av alle de hellige profeter, vismenn og seere i alle tidsaldre og blant alle folkeslag.⁷

Mormonismen, et klengenavn på de siste-dagers-helliges virkelige religion, hevder ikke å være noe nytt, unntatt for denne generasjon. Den hevder å være den opprinnelige frelsesplan, innstiftet i himmelen før verden ble til og åpenbart fra Gud til mennesker i forskjellige tidsaldre. Vi tror i sannhet, som et folk, at Adam, Enok, Noah, Abraham, Moses og andre av oldtidens aktverdige menn hadde denne religion suksessivt, i en serie evangelieutdelinger… Mormonismen er kort fortalt den opprinnelige kristne tro som er gjengitt, oldtidens evangelium som er bragt tilbake – denne gang for å innlede den siste evangelieutdeling, innføre tusenårsriket og avslutte det forløsningsarbeid som angår denne planet.⁸

Vi kan se Den allmektiges hånd opprette et rike som ble omtalt av profeten Daniel for lenge siden – et rike som skal vokse og spre seg til det fyller hele jorden [se Daniel 2:44], når lys og intelligens skal være så utbredt at det ikke lenger vil være nødvendig for noen å si til sine medmennesker: “Kjenn Herren. For alle skal kjenne ham … både små og store” [se Jeremia 31:34], og når Herrens ånd skal utgytes over alt kjød i så stor grad at deres sønner og døtre skal profetere, deres gamle menn skal ha drømmer, deres unge menn skal se syner [se Joel 3:1], og når det ikke skal finnes noe som kan skade eller ødelegge på hele Herrens hellige berg [se Jesaja 11:9].⁹ [Se forslag 2 på side 232.]

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er bygget på en sikker grunnvoll, og den vil fortsette å gå fremover til tross for motstand.

Brødre og søstre, Gud har opprettet sin kirke og sitt rike på jorden til gavn og velsignelse for den menneskelige familie, for å veilede dem på sannhetens vei, for å forberede dem for opphøyelse i hans nærhet og for hans strålende komme og rike på jorden. Hans hensikter vil bli fullbyrdet til tross for all den motstand som kan bli ført mot dem av ugudelige mennesker og mørkets makter. Alt som står i veien for dette verk, vil bli fjernet. Ingenting vil kunne motstå hans kraft, og alt han har bestemt, vil bli fullstendig og fullkomment fullbyrdet. Guds kjærlighet til sitt folk vil fortsette og vedbli, og de vil seire i hans styrke.¹⁰

Med hensyn til om dette rike kan bli ødelagt … Dere kan like gjerne prøve å plukke stjernene fra himmelhvelvingen eller månen eller solen fra dens bane! Det kan aldri skje, for det er Den allmektiges verk.¹¹

Guds rike fortsetter med kraft og styrke, og med stor og strålende fremgang.¹²

Dette verk er bygget på en sikker grunnvoll, grunnlagt på tidenes klippe… Uansett hvem som kommer bort langs veien og mister sin tro, vil Kirken fortsette.¹³

Denne kirken vil bestå, for den står på en sikker grunnvoll. Den er ikke av mennesker, den er ikke basert på studium av Det nye testamente eller Det gamle testamente. Den er ikke et resultat av den lærdom vi mottok på høyskoler eller seminarer, men den har kommet direkte fra Herren. Herren har vist oss den ved åpenbaringsprinsippet knyttet til lysets Hellige ånd, og ethvert menneske kan motta denne samme ånd.

… Han gir oss kunnskap om hva vi skal gjøre, all den stund vi heller vil ofre vårt liv enn å gå imot denne kunnskap. Han åpner det celestiale rikes hemmeligheter for oss, og han kommuniserer stadig ting til oss som vi ikke visste før. Denne kunnskapen og intelligensen øker stadig blant oss.

… Vi har mottatt for mye kunnskap til at vår målsetning kan bli forpurret. La dem som ønsker å forfølge og felle mormonismen, fortsette med sitt arbeid… Vår oppgave er å vokse i kunnskap om Gud, å holde Guds bud, å være trofaste og fortsette å utvikle oss og bli mer og mer fullkomne etter hvert som vi blir eldre.¹⁴ [Se forslag 3 på side 232.]

Vi er Guds folk, og han vil beskytte oss når vi går fremad og gjør alt han krever av oss.

I mange tilfeller … hvor Guds folks ødeleggelse syntes å være overhengende, og det ikke så ut til å være noen utvei, … dukket det plutselig opp et eller annet som hadde blitt forberedt for deres frelse for å avverge den nær forestående ødeleggelsen. Vi ser dette i israelittenes tilfelle da de ble ledet av Moses. Da de kom til Rødehavet, og den egyptiske hær var etter dem og truet med å ødelegge dem, syntes flukt å være utelukket, men i samme øyeblikk som utfrielsen trengtes, da kom den, og de ble utfridd [se 2 Mosebok 14:10–25].

Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være med oss. Selv om våre vanskeligheter kan virke meget store, vil midler bli tilveiebragt for vår redning om vi bare selv utfører de plikter som påhviler oss som Guds barn. Det kan imidlertid bli nødvendig i fremtiden – og dette er det poeng jeg vil frem til – at noen av de hellige må innta Esters, dronningens rolle og være villige til å ofre alt som måtte kreves av dem, for å utfri de siste-dagers-hellige.

For det første skulle vi vite at vi er Guds folk… Det er vår oppgave å stå frem slik Ester gjorde, og være villige til å risikere alt for folkets frelse. Da hun tok fatt på sin oppgave, sa Ester: “Skal jeg da omkomme, så får jeg omkomme.” [Se Ester 4:3–16.] … Men Guds folk vil ikke omkomme. Det vil alltid finnes en vær som henger fast i et kjerr for deres utfrielse [se 1 Mosebok 22:13] …

… Herren har sagt: “Jeg har bestemt i mitt hjerte … at jeg vil prøve dere i alle ting om dere vil bli i min pakt – ja, inntil døden – så dere kan bli funnet verdige. For hvis dere ikke vil bli i min pakt, er dere meg ikke verdige.” [Se L&p 98:14–15.] Vi har noe å leve for, men vi har alt å dø for. Men det finnes ingen død i denne sammenheng. Det finnes frelse og det finnes liv dersom Guds folk – de som vil kalles ved vår Herre Jesu Kristi navn – vil holde hans bud og gjøre det som er akseptabelt for ham. Det er ikke en del av Den allmektiges plan å tillate at hans folk skal bli ødelagt. Hvis vi vil gjøre det rette og holde hans bud, vil han utvilsomt utfri oss fra enhver vanskelighet.¹⁵ [Se forslag 4 på side 232.]

Det er på tide at vi ydmyker oss for Gud og utfører det arbeid han har betrodd oss.

“Det er opp til dem som hevder å være engasjert i hans verk, å bringe det videre, å gå fremover, … uten å knurre eller å måtte presses til det. Så lenge som det finnes et steg fremover som det er mulig å ta, skulle dette steget tas.¹⁶

Det er nå på tide at de siste-dagers-hellige ydmyker seg for Den allmektige… Det er nå på tide at de siste-dagers-hellige finner ut hva de har engasjert seg i. Det er på tide at de siste-dagers-hellige omvender seg fra sine synder og tåpeligheter og påkaller Den allmektige, så han kan gi sin hjelp, … så vi kan gå fremover og utføre den store gjerning som er betrodd oss.¹⁷

Vi er engasjert i Guds verk. Våre fremtidsutsikter er strålende, men la oss være klar over, i alt vi gjør, at vi er Guds tjenere og gjør hans vilje. La ikke vår integritet bli svekket, men la vår tro stadig vokse på vår vei gjennom livet. Jeg ville være tilfreds med å handle der forsynet har plassert meg, og spørre Herren hva jeg kan gjøre for å bidra til å bygge opp Guds rike på det stedet, og be ham hjelpe meg å forsørge min familie.¹⁸

Vi kan vokse i kunnskap og kraft og i vår evne til å bygge opp Guds rike på jorden, og også det ved vår flid, vår ydmykhet og trofasthet mot de pakter vi har inngått.¹⁹

Det kan virke som om vi, på grunn av vår uvitenhet og manglende forståelse av Herrens veier og hensikter, i vår oppgave i det program som ligger foran oss, noen ganger kommer til et stoppested for en tid, men faktum er at noe slikt ikke finnes i programmet, og det kan det heller ikke gjøre så lenge folket fortsetter sitt arbeid og setter sin lit til Guds løfter …

… Må enhver være trofast og svært iherdig med hensyn til å holde Guds bud og utvikle ønsket om å gjøre godt mot alle rundt seg. Og hvis vi, når vi reflekterer over fortiden, ser at vi ikke har handlet i streng overensstemmelse med vår samvittighet og plikt, la oss gjøre det godt igjen for Gud og mennesker, så vi kan være forberedt på alt som kan komme. La arbeidet med å bygge templer og gudshus fortsette, la oss fortsette å undervise [våre] barn og oppdra dem i Herrens frykt, og la evangeliet fortsatt bli bragt ut til nasjonene langt borte …

Dette er Guds verk, og han leder dets kurs og fremgang på jorden, og dette verk skulle alltid stå fremst i vårt sinn. Så lenge som vi befinner oss på pliktens vei, kan vi helt klart holde oss faste og urokkelige og besluttsomme i vår hensikt, og dermed vise verden vår tro og hengivenhet mot de sannhetens prinsipper som Gud har åpenbart …

Det er meget mulig at Herren vil legge stort press på oss og kreve store ofre av sitt folk. Spørsmålet for oss er om vi vil gjøre dette offeret. Dette verk er Den allmektiges verk, og de velsignelser vi ser etter og som vi har blitt lovet, vil komme etter at vi har vist oss verdige og vært gjennom ildprøven. Jeg prøver ikke å fortelle dette folk at det vil eller ikke vil komme en stor ildprøve som de vil måtte gjennomgå. Spørsmålet for meg er om jeg er forberedt til å motta og anvende på rett vis enhver velsignelse som Herren har i vente for meg sammen med hans folk, eller er jeg på den annen side beredt til å gjøre ethvert offer som han måtte kreve av meg? Jeg ville ikke gitt noe som helst for en religion som ikke var verdt å leve for, og som ikke var verdt å dø for, og jeg ville ikke gitt mye for en mann som ikke var villig til å ofre alt han hadde for sin religion.

Jeg sier til én og alle: Gå videre! Gå videre, og se Herrens frelse, og stå ikke stille.²⁰ [Se forslag 5 på side 233.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Les beretningene på side 223–26. Hva tror du det innebærer å si at Guds rike går fremover? Hvilke erfaringer har hjulpet deg å se Guds rike gå fremover?
I andre avsnitt på side 227 nevner president Snow fire profetier i Det gamle testamente. På hvilke måter blir disse profetiene oppfylt i dag?
Studer president Snows læresetninger om at Kirken går fremover til tross for motstand (side 227–29). Hvordan kan disse læresetningene hjelpe oss når andre forfølger oss på grunn av vår tro? Hvordan har du taklet motstand mot ditt vitnesbyrd?
Gransk første og andre hele avsnitt på side 230. Når det kreves av oss at vi ofrer, hva kan vi lære av Esters eksempel? Hvordan tror du det vil hjelpe oss i slike situasjoner at vi “vet at vi er Guds folk”?
I siste del av kapitlet råder president Snow medlemmene til å bygge opp Guds rike der hvor Herren har plassert dem. På hvilke måter kan foreldrenes innsats i hjemmet bidra til å bygge opp Guds rike over hele jorden? Hvordan kan hjemmelærere og besøkende lærerinner bygge opp Guds rike?

Aktuelle skriftsteder: Matteus 24:14; Ether 12:27; Moroni 7:33; L&p 12:7–9; 65:1–6; 128:19–23

Hjelp til undervisningen: “Det er ofte nyttig å begynne å tenke på neste leksjon like etter at du har undervist den foregående. Du vil sannsynligvis være mest oppmerksom på elevenes behov og interesser umiddelbart etter at du har vært sammen med dem” (Undervisning, intet større kall, 97).

President Lorenzo Snow vitnet om evangeliets gjengivelse gjennom profeten Joseph Smith.

“Brødre og søstre, Gud har opprettet sin kirke og sitt rike på jorden til gavn og velsignelse for den menneskelige familie.”