Kapittel 6

Bli fullkommen for Herren: “Bedre og bedre dag for dag”

“Forvent ikke å bli fullkomne med en gang. Hvis dere gjør det, vil dere bli skuffet. Vær bedre i dag enn dere var i går, og vær bedre i morgen enn dere er i dag.”

Fra Lorenzo Snows liv

President Lorenzo Snow deltok en gang på et prestedømsmøte hvor en representant for hvert eldstenes quorum reiste seg og avga rapport om det arbeid hans quorum hadde gjort. Da president Snow lyttet til disse unge mennene, ble han minnet om seg selv mange år tidligere. Da han reiste seg for å tale, sa han:

“Jeg ønsker å si noe som dere, om mulig, aldri vil glemme, og jeg tror kanskje at jeg kan det.

Jeg ser nesten alltid når unge eldster er samlet, og faktisk også når middelaldrende eldster er samlet, en motvilje mot å tale foran en forsamling. Jeg ser dette her i dag blant de unge mennene som har reist seg for å uttale seg og for å gi informasjon om det arbeid de har utført.

Det ville kanskje ikke være så galt om jeg fortalte dere litt om min erfaring da jeg begynte å tale offentlig, til og med før jeg ble eldste. Jeg husker første gang jeg ble bedt om å bære mitt vitnesbyrd… Det var noe jeg var svært engstelig for, men samtidig følte jeg at det var min plikt å reise meg, men jeg ventet og ventet. Den ene etter den andre bar vitnesbyrd, og de var snart ferdige, men jeg vegret meg fremdeles for å reise meg. Jeg hadde aldri talt foran en forsamling… Til slutt fant jeg ut at det var på tide å reise meg. Jeg gjorde det. Hvor lenge tror dere jeg talte? Jeg tror det var ca et halvt minutt – det kan iallfall ikke ha vært mer enn et minutt. Det var mitt første forsøk, og det andre tror jeg gikk omtrent likedan. Jeg var sjenert, … men jeg bestemte meg, helt og holdent, for at hver gang jeg ble bedt om å utføre en plikt som denne, eller en hvilken som helst annen, skulle jeg gjøre det uansett hva resultatet måtte bli. Dette er noe av grunnvollen for min fremgang som eldste i Israel.”

President Snow fortalte de unge mennene at ikke lenge etter denne opplevelsen, holdt han sitt første møte som heltidsmisjonær. “Jeg har aldri vært så engstelig for noe i hele mitt liv som for det møtet,” fortalte han. “Jeg ba hele dagen, fant meg et sted hvor jeg kunne være alene og påkalte Herren. Jeg hadde aldri talt [offentlig] før, annet enn på de nevnte vitnesbyrdsmøtene. Jeg gruet meg. Jeg tviler på om noen noensinne hadde gruet seg mer enn jeg gjorde den gangen. Møtet ble satt, og rommet var ganske fullt… Jeg begynte å tale, og jeg tror jeg holdt på i ca 45 minutter.”¹ I en annen beretning om det samme møtet skrev han: “Da jeg reiste meg foran forsamlingen, hadde jeg ikke klart for meg et eneste ord å si, men så snart jeg åpnet munnen for å tale, ble jeg sterkt påvirket av Den hellige ånd, som fylte mitt sinn med lys og ga meg ideer og et språk som egnet seg å formidle dem med. Forsamlingen ble forundret og ba om et nytt møte.”²

President Snow fortalte hva han ville at de unge mennene skulle lære av hans erfaring: “Mine unge venner, dere har anledning til å bli store – akkurat så store som dere ønsker å være. Tidlig i livet kan man sikte seg inn på ting som er svært vanskelige å oppnå, men som likevel kan være innen rekkevidde. Deres første anstrengelser for å oppnå deres ønsker kan mislykkes, og deres fortsatte innsats vil kanskje ikke kunne kalles en suksess. Men i den grad deres innsats var hederlig, og i den grad deres ønsker bunnet i rettferdighet, må nødvendigvis den erfaring dere høster mens dere søker deres hjertes ønsker, komme dere til nytte, og selv de feil dere måtte gjøre, vil bli vendt til deres fordel.”³

Dette var et av president Snows yndlingsemner. Han minnet ofte de hellige på Herrens befaling om å være fullkomne, og han forsikret dem om at de, ved sin egen flid og med Herrens hjelp, kunne adlyde dette budet. Han sa: “Vi skulle føle i vårt hjerte at Gud er vår Fader, og at selv om vi gjør feil og er svake, vil alt bli vel med oss om vi bare lever så fullkomment som vi kan.”⁴

Lorenzo Snows læresetninger

Med flid, tålmodighet og guddommelig hjelp kan vi adlyde Herrens befaling om å være fullkomne.

“Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa til ham: Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig.” [1 Mosebok 17:1.]

I denne forbindelse vil jeg sitere en del av Frelserens ord i Bergprekenen, slik de finnes i siste vers av Matteus kapittel 5.

“Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.” [Matteus 5:48] …

Vi lærer at Herren viste seg for Abraham og ga ham svært store løfter, og at før han var rede til å motta dem ble noe spesielt krevet av ham, nemlig at han [Abraham] skulle bli fullkommen for Herren. Frelseren stilte det samme kravet til sine disipler, at de skulle bli fullkomne, slik som han og hans Fader i himmelen var fullkomne. Jeg tror dette er et emne de siste-dagers-hellige er opptatt av, og jeg vil gi noen forslag til overveielse for dem det angår.

Herren har til hensikt å gi de siste-dagers-hellige de største velsignelser, men i likhet med Abraham må vi forberede oss for dem, og for å klare dette har vi fått den samme lov som Herren ga ham, og vi må overholde den. Det kreves også av oss at vi når en tilstand av fullkommenhet for Herren, og i dette som i alle andre tilfeller, har ikke Herren stilt et krav som ikke kan etterkommes. Tvert imot har han gitt de siste-dagers-hellige alle hjelpemidler de trenger for å innrette seg etter hans hellige orden. Da Herren stilte dette kravet til Abraham, ga han ham de hjelpemidler han trengte for å kunne bli kvalifisert til å adlyde loven og oppfylle kravet til punkt og prikke. Han var begunstiget med Den hellige ånd, vi blir fortalt at evangeliet ble forkynt for Abraham, og gjennom dette evangelium kunne han oppnå den guddommelige hjelp som ville gjøre ham i stand til å forstå det som er av Gud, og uten den kunne intet menneske forstå det. Uten den kunne intet menneske nå en tilstand av fullkommenhet for Herren.

Med andre ord kan de siste-dagers-hellige på ingen måte nå et slikt moralsk og åndelig nivå uten ved overnaturlig [himmelsk] hjelp og støtte. Heller ikke forventer vi at de siste-dagers-hellige umiddelbart vil eller kan innordne seg denne loven under alle omstendigheter. Det krever tid. Det krever mye tålmodighet og selvdisiplin å adlyde denne befalingen. Og selv om våre første forsøk kanskje vil mislykkes, skulle ikke dette hindre de siste-dagers-hellige i å bestemme seg for å prøve å etterkomme dette store kravet. Selv om Abraham hadde tro til å vandre for Herren i henhold til denne guddommelige lov, hendte det likevel at hans tro ble alvorlig prøvet. Men på tross av dette mistet han ikke motet, for han var fast bestemt på å rette seg etter Guds vilje.

Vi tror kanskje ikke vi kan leve opp til den fullkomne lov, at arbeidet med å fullkommengjøre oss er for vanskelig. Dette kan til en viss grad være sant, men det er likevel et faktum at det er en befaling Den allmektige har gitt oss, og vi kan ikke ignorere den. Når vi har det vanskelig, er tiden inne til å benytte oss av det store privilegium å kunne be Herren om styrke og forståelse, intelligens og nåde til å kunne overvinne kjødets svakhet som vi stadig må kjempe mot.⁵ [Se forslag 1 og 2 på side 98.]

Når vi retter oss etter et av Herrens krav, er vi fullkomne på dette området.

Abraham ble bedt om å forlate sin slekt og sitt land [se Abraham 2:1–6]. Hadde han ikke etterkommet dette kravet, ville han ikke ha blitt godkjent av Herren. Men han innrettet seg. Og selv om han forlot sitt hjem, var det ingen tvil om at han levde i lydighet mot denne guddommelige lov om fullkommenhet. Hadde han sviktet i dette, kunne han på ingen måte ha oppfylt Den allmektiges krav. Og selv om han forlot sin fars hus og utsatte seg for denne prøvelsen, gjorde han det som hans egen samvittighet og Guds ånd fortalte ham at han skulle gjøre, og ingen kunne ha gjort det bedre, forutsatt at han ikke gjorde noe galt mens han utførte dette arbeidet.

Da de siste-dagers-hellige mottok evangeliet i nasjoner langt borte, og da Den allmektige befalte dem å forlate sine fedreland, å forlate sin slekt slik Abraham gjorde, i den grad de rettet seg etter dette kravet, i den grad vandret de i lydighet mot denne loven, og de var så fullkomne som noe menneske kunne være under de gjeldende omstendigheter og i sitt eget virkefelt, selv om de ikke var fullkomne med hensyn til kunnskap eller kraft osv. De var imidlertid fullkomne i sine følelser, sin integritet, sine motiver og sin beslutning. Og mens de krysset det store dyp, var det forutsatt at de ikke knurret eller klaget, men fulgte de råd som ble gitt dem, og på alle måter tedde seg passende, så fullkomne som Gud krevde at de skulle være.

Herren har til hensikt å bringe oss opp til det celestiale rike. Han har gjort kjent ved direkte åpenbaring at vi er hans avkom, avlet i de evige verdener, at vi har kommet til denne jord i den spesielle hensikt å forberede oss til å motta en fylde av vår Faders herlighet når vi skal vende tilbake til hans nærhet. Derfor må vi prøve å utvikle evnen til å holde denne loven for å helliggjøre våre motiver, ønsker, følelser og sinnstilstander, så de kan være rene og hellige og vår vilje i alle ting må være underordnet Guds vilje, så vi ikke har noen annen egen vilje enn viljen til å følge vår Faders vilje. En slik mann er fullkommen i sitt eget virkefelt, og har rett til Guds velsignelser i alt han gjør og hvor han enn kommer.

Men vi er gjenstand for dårskap, for kjødets svakhet, og vi er mer eller mindre uvitende og derfor tilbøyelige til å feile. Ja, men dette er ingen grunn til at vi ikke skulle føle et ønske om å rette oss etter denne Guds befaling, særlig når vi ser at han har gjort tilgjengelig for oss de hjelpemidler vi trenger for å kunne utføre dette arbeidet. Dette er min forståelse av ordet fullkommenhet, slik det ble brukt av vår Frelser og av Herren overfor Abraham.

En person kan være fullkommen på noen områder og ikke på andre. En som adlyder Visdomsordet trofast, er fullkommen med hensyn til denne loven. Da vi omvendte oss fra våre synder og ble døpt til deres forlatelse, var vi fullkomne med hensyn til dette.⁶ [Se forslag 3 på side 98.]

Istedenfor å bli motløse når vi mislykkes, kan vi omvende oss og be Gud om styrke til å bli bedre.

Apostelen Johannes forteller oss at “vi [er] Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. Og hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom Han er ren.” [Se 1 Johannes 3:2–3.] De siste-dagers-hellige forventer å oppnå denne tilstand av fullkommenhet. Vi forventer å bli som vår Fader og Gud, skikkede og verdige barn til å være i hans nærhet. Vi forventer at når Guds Sønn kommer, skal vi motta våre legemer fornyet og herliggjort, og at disse “fornedringslegemer skal bli forandret og gjort like med hans herlighetslegeme”. [Se Filipperne 3:21.]

Dette er våre forventninger. Alle som er tilstede, skulle tenke over følgende spørsmål: Er våre forventninger velbegrunnede? Med andre ord, prøver vi å rense oss selv? Hvordan kan en siste-dagers-hellig føle seg rettferdiggjort med mindre han prøver å bli ren slik Gud er ren, med mindre han prøver å holde sin samvittighet fri for overtredelse for Gud og mennesker hver eneste dag av sitt liv? Det er utvilsomt mange av oss som går fra dag til dag og fra uke til uke og fra måned til måned for Gud, uten å føle noen fordømmelse, som ter seg passende og oppriktig og i all saktmodighet søker Guds ånd til å styre vår daglige kurs. Likevel kan det være perioder av vårt liv da vi blir hardt prøvet og kanskje overvunnet. Selv om så er tilfelle, er det ingen grunn til at vi ikke skulle prøve igjen, og det med større energi og fastere beslutning, å nå vårt mål.⁷

Herren ønsker å vise overbærenhet med sine barn på jorden, men han krever sann omvendelse av dem når de overtrer eller svikter i noen som helst plikt. Han forventer at de er lydige og at de vil prøve å legge av seg all synd, rense seg og i sannhet bli hans folk, hans hellige, slik at de kan bli beredt til å komme inn i hans nærhet, bli som ham i alle ting og regjere med ham i hans herlighet. For å oppnå dette må de gå på den snevre og smale vei, gjøre sitt liv lysere og bedre, bli fylt med tro og nestekjærlighet, som er Kristi rene kjærlighet, og trofast overholde enhver plikt i evangeliet.⁸

Hvis vi kunne lese i detalj om Abrahams liv eller om andre store og hellige menns liv, ville vi utvilsomt se at deres anstrengelser for å være rettferdige ikke alltid var vellykkede. Derfor skulle vi ikke miste motet om vi blir overvunnet i et svakt øyeblikk, men tvert imot umiddelbart omvende oss fra det gale vi måtte ha gjort og, i den grad det er mulig, gjøre det godt igjen og deretter be Gud om fornyet styrke til å gå videre og bli bedre.

Abraham kunne vandre fullkomment for Gud dag etter dag da han forlot sin fars hus, og han viste tegn på et stort og veldisiplinert sinn i den løsning han foreslo da hans gjetere kranglet med hans nevø Lots gjetere [se 1 Mosebok 13:1–9]. Det kom imidlertid en periode i Abrahams liv som må ha vært svært krevende – vi kan vel knapt tenke oss noe verre – nemlig da Herren ba ham ofre sin elskede og eneste sønn, selv om det var gjennom ham han forventet å få oppfylt det store løfte som Herren hadde gitt ham. Ved å vise den rette holdning klarte han imidlertid å overvinne prøvelsen og vise Gud sin tro og integritet [se 1 Mosebok 22:1–14]. Man kan vanskelig anta at Abraham arvet en slik sinnstilstand fra sine avgudsdyrkende foreldre. Det er logisk å tro at han på grunn av Guds velsignelser ble i stand til å tilegne seg den, etter å ha vært gjennom en lignende kamp mot kjødet som vi, og utvilsomt blitt overvunnet fra tid til annen, for så selv å overvinne helt til han klarte å bestå en så ekstrem prøve.

“La dette sinn være i dere,” sier apostelen Paulus, “som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik.” [Se Filipperne 2:5–6.] Enhver som har dette mål i sikte, vil rense seg slik Gud er ren, og prøve å vandre fullkomment for ham. Vi har våre små dårskaper og våre svakheter. Vi skulle prøve å overvinne dem så fort som mulig, og vi skulle innprente denne følelsen i våre barns hjerter, så Gudsfrykt må vokse sammen med dem fra deres ungdom av, og så de må lære å te seg passende for ham under alle omstendigheter.

Dersom mannen kan leve én dag sammen med sin hustru uten å krangle eller uten å behandle noen uvennlig eller uten å bedrøve Guds ånd på noe vis, er alt vel så langt. Så langt er han fullkommen. La ham så prøve å være på samme måte dagen etter. Men om han skulle mislykkes med dette dagen etter, er det ingen grunn til at han ikke skulle lykkes med det den tredje dagen …

De siste-dagers-hellige skulle stadig prøve å utvikle denne ambisjonen, noe som så tydelig ble fremsatt av apostlene i tidligere tider. Vi skulle prøve å vandre slik hver dag at vår samvittighet kan være fri for krenkelser mot noen. Og Gud har gitt oss visse hjelpemidler i Kirken, nemlig apostler og profeter og evangelister osv., “for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning,” osv. [Se Efeserne 4:11–12.] Og han har også overdratt til oss sin hellige Ånd som en usvikelig veileder, som står som en Guds engel ved vår side, forteller oss hva vi skal gjøre og gir oss styrke og hjelp når vanskelige omstendigheter oppstår på vår vei. Vi må ikke tillate oss å bli motløse når vi oppdager vår svakhet. Vi kan knapt finne et eneste tilfelle i alle de strålende eksempler som er satt oss av profetene, både før og nå, hvor de har latt den onde ta motet fra seg. Tvert imot har de stadig prøvd å overvinne, å vinne belønningen og slik forberede seg for en fylde av herlighet.⁹ [Se forslag 4 på side 98.]

Med guddommelig hjelp kan vi heve oss over verdens dårskap og forfengelighet.

Når vi først innser at vi virkelig har evnen i oss på grunn av det evangelium vi har mottatt, til å overvinne våre lidenskaper, vårt begjær og i alle ting underkaste oss vår himmelske Faders vilje, og hvis vi, istedenfor å forårsake ubehagelige følelser i vår familiekrets og blant andre vi omgås med, bidrar i betydelig grad til å skape litt himmel på jord, da kan vi si at kampen delvis er vunnet. En av de største vanskeligheter mange av oss strir med, er at vi er altfor tilbøyelige til å glemme livets store hensikt, vår himmelske Faders motiv for å sende oss hit for å påta oss dødelighet, så vel som det hellige kall vi har mottatt. Istedenfor å heve oss over de små, flyktige ting som hører det timelige til, lar vi oss derfor ofte synke ned til verdens nivå uten å benytte oss av den guddommelige hjelp som Gud har tilveiebragt, som er det eneste som kan gjøre oss i stand til å overvinne dem. Vi er ikke det grann bedre enn resten av verden hvis vi ikke arbeider mot å bli fullkomne slik vår himmelske Fader er fullkommen.

Dette var Frelserens formaning til de første hellige, som hadde de samme lidenskaper og opplevde de samme fristelser som oss, og han visste om medlemmene kunne følge den eller ikke. Herren hverken har krevet eller vil noensinne kreve ting av sine barn som er umulige for dem å gjennomføre. De Israels eldster som forventer å reise ut i verden for å forkynne frelsens evangelium blant en uærlig og pervers generasjon, blant et folk som er fullt av ondskap og fordervelse, skulle være særlig opptatt av å utvikle denne ånd. Og ikke bare de, men alle, enhver ung mann og kvinne som tilhører denne kirken, som er verdig til å bli kalt en hellig, skulle utvikle dette ønsket om å leve opp til kravet om at deres samvittighet må være ren for Gud. Det er velbehagelig når unge og gamle har dette mål i sikte. Det er særdeles fornøyelig å se våre unge følge en slik kurs at Guds lys og intelligens kan stråle i deres ansikter, så de kan ha en korrekt forståelse av livet og være i stand til å heve seg over verdens dårskap og forfengelighet og menneskers villfarelser og ugudelighet.¹⁰

Det er ikke nødvendig for siste-dagers-hellige å bekymre seg for det som hører denne verden til. Alt kommer til å svinne bort. Vi skulle være opptatt av høyere ting og strebe etter den fullkommenhet som var i Kristus Jesus, som var fullkomment lydig i alle ting overfor Faderen, og på den måten oppnådde sin store opphøyelse og ble et eksempel for sine brødre. Hvorfor skulle vi engste og bekymre oss for disse timelige tingene når vår fremtid er så stor og strålende? Hvis vi vil holde oss til Herren, holde hans bud, ha hans fullkommenhet som vårt forbilde og strekke oss mot den evige virkelighet i hans himmelske rike, vil alt bli vel med oss, og vi vil gå frem og til slutt vinne seieren.¹¹

I alt dere gjør, skulle dere alltid ha klart for dere at dere nå forbereder og skaper dere et liv som vil fortsette i evigheten. Følg aldri et prinsipp som dere ville skamme dere over eller ikke ønsker å følge i himmelen, og anvend intet middel for å nå et mål som en celestialt opplyst samvittighet ikke ville like. Selv om følelser og lidenskaper driver dere til handling, la alltid rene, hederlige, hellige og dydige prinsipper være styrende.¹²

Vi kan ikke bli fullkomne med en gang, men vi kan bli bedre og bedre dag for dag.

Barnet vokser fra barndom til ungdom og fra ungdom til manndom, kontinuerlig og gradvis, men han kan ikke se hvordan eller når veksten finner sted. Han merker ikke noe til at han vokser, men ved å følge helselovene og være forstandig på sin vei, blir han til slutt en mann. Slik er det også med oss som siste-dagers-hellige. Vi vokser og utvikler oss. Vi tenker ikke over det i øyeblikket, men etter et år eller så oppdager vi at vi har, for å si det slik, kommet langt og nærmer oss fjellets topp. Vi føler at vi har tro på Herren, at hans forsyn alltid vil vårt beste, at vi er knyttet til ham, at han virkelig er vår Fader og at han leder oss på vår vei gjennom livet.¹³

Forvent ikke å bli fullkomne med en gang. Hvis dere gjør det, vil dere bli skuffet. Vær bedre i dag enn dere var i går, og vær bedre i morgen enn dere er i dag. De fristelser som kanskje delvis overvinner oss i dag, la dem ikke overvinne oss i like stor grad i morgen. Fortsett derfor å bli bedre og bedre dag for dag, og la ikke deres liv svinne hen uten å gjøre godt mot andre så vel som mot dere selv.¹⁴

Den siste dagen eller den siste uken skulle alltid være den beste vi noensinne har hatt. Det vil si at vi skulle utvikle oss litt hver dag, i kunnskap og visdom og i evne til å gjøre godt. Etter hvert som vi blir eldre, skulle vi komme nærmere Herren for hver dag.¹⁵ [Se forslag 5 på side 99.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

President Snow erkjente at befalingen om å være fullkommen skaper hodebry for noen siste-dagers-hellige (side 90–91). Mens du studerer dette kapitlet, kan du se etter råd som kan hjelpe en som er urolig på grunn av befalingen om å være fullkommen.
I den delen som begynner på side 90, viser uttrykket “overnaturlig hjelp” til hjelp fra Herren. Hvordan hjelper Herren oss å bli fullkomne?
På side 92 kan du granske president Snows kommentarer om Abraham og de tidlige siste-dagers-hellige pionerer. Hva tror du det vil si å være fullkommen “i sitt eget virkefelt”? Grunn på hva du kan gjøre for å bli mer fullkommen i dine følelser, din integritet, dine motiver og din beslutning.
President Snow sa: “Vi må ikke tillate oss å bli motløse når vi oppdager vår svakhet” (side 93). Hvordan kan vi komme over eller unngå motløshet? (Du finner noen eksempler på side 93–96.)
Hvordan hjelper det deg å vite at du ikke skulle forvente “å bli fullkommen med en gang”? (Se side 98.) Tenk på konkrete ting du kan gjøre for å følge president Snows råd om å bli “bedre og bedre dag for dag”.
Prøv å finne en eller to uttalelser i dette kapitlet som er spesielt inspirerende for deg. Hva liker du ved disse uttalelsene?

Aktuelle skriftsteder: 1 Nephi 3:7; 3 Nephi 12:48; Ether 12:27; Moroni 10:32–33; L&p 64:32–34; 67:13; 76:69–70

Hjelp til undervisningen: “Det rører ved et menneske at det blir satt pris på deres bidrag. Du kan gjøre deg spesielt flid med å anerkjenne en persons kommentarer og, om mulig, gjøre kommentarene til en del av klassediskusjonen” (Undervisning, intet større kall, 35).

I Bergprekenen sa Frelseren: “Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen” (Matteus 5:48).

Herren befalte Abraham: “Vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig” (1 Mosebok 17:1).

Vi skulle anstrenge oss hver dag for å forbedre vårt forhold til familiemedlemmer.