Sagt av siste dagers hellige
Tvil ikke!
“… At hvis de ikke tvilte, ville Gud befri dem.” Dette skriftstedet stakk i hjertet mitt. Herren snakket til meg direkte: “Tvil ikke” Det sjokkerte meg. Gud så min tvil. Jeg følte meg flau den søndagsmorgenen. Hvordan kunne jeg tvile på min kjærlige Faders løfter? Tiden var snart inne for meg til å reise tilbake til Norge, og jeg hadde fortsatt ikke funnet noen til å leie mitt barndomshjem.
Vi har pusset opp mitt dyrebare barndomshjem gjennom årenes løp og har leid det ut de siste 10 årene. Men den sommerferien så vi at vi var nødt til å si opp de daværende leietagerne, fordi de var så glade i sine seks hunder at de hadde laget hundehus inne i vårt hus, i tillegg til at de hadde en skilpadde og hele tre innekatter.
Det betød at etter ferien min måtte jeg reise tilbake til Finland for å reparere huset og så leie det ut på nytt.
Jeg hadde jobbet døgnet rundt med å ta opp alle gulv, vaske vegger, male dem og reparere alt annet som måtte pusses opp slik at det ble klart for visning og nye leieboere.
Jeg hadde fått en prestedømsvelsignelse før min to-ukers tur til Finland, der det ble sagt at Herren hadde forberedt en familie til å bo i huset.
Men der var jeg og tvilte på Hans løfte. Uro begynte å vokse i mitt hjerte og tankene kom: “Det er umulig å finne ordentlige personer til å bo i begge husene, så mange har vært på visning men det var ingen som sa ja, som jeg kunne akseptere. (Hus nummer to hadde vi bygd til minne om min yngste søster Marja. Huset bærer hennes navn: Marjala.)
Mandagsmorgen etter en lang skriftstuderingsstund ute på husken, knelte jeg ned og ropte på Herren: “Det er bare fire dager til jeg skal til Helsinki tempel for en dag og så tilbake til Norge. Jeg kan ikke reise hit en gang til for denne saken. Hvis det er mulig vær så snill å sende de personene som kan eller skal bo her.” Jeg tørket mine tårer og fortsatte å legge et nytt vinylgulv med min svoger.
Et par timer etter hardt arbeid kom ei jente som skulle på visning. Hun skulle ha kommet flere ganger tidligere, men av ulike årsaker hadde det ikke gått. Hun likte stedet meget godt og ville leie begge husene. Jeg ble så glad, men sa at før vi skriver kontrakt ville jeg ringe til hennes nåværende huseiere. Samtidig som hun dro, kjørte en ung mann inn i hagen vår. Han ville også se husene! Vi tok runden og han fortalte at han hadde en krise med sin samboer. Han måtte flytte ut med sine to sønner. Han hadde allerede bestilt flyttebil til onsdagen. “Jeg skal flytte til min mor til Nord-Finland hvis jeg ikke finner et sted å bo til meg og mine to sønner på 4 og 6 år.”
Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører! Dagen etter kom han igjen, for å skrive leiekontrakt. Hans første flyttelass kom en time før vi ble helt ferdige med oppussingen.
Ikke bare det, han hadde 11 søsken og hans yngste søster som var med på å hjelpe broren med flyttelasset, ringte meg mens jeg var i Helsinki tempel for å finne ut om jeg hadde leid ut Marjala.
“Nei” svarte jeg, “men jeg er meget interessert i å leie det ut”.
Da følte jeg meg så flau for min Herre igjen, at jeg hadde hatt så liten tro og tvilt på Hans løfte. Ingen annen i hele verden kunne ha arrangert dette bedre enn vår himmelske Fader som er den samme i går, i dag og for evig.