Våre norske pionerer
I fotsporene til mine forfedre
Jeg har alltid trodd at det var min oldemor Toline, født Taalesen og min oldefar Nils Andersen som var de første i min slekt til å slutte seg til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. De konverterte til Kirken i 1907 da de bodde i Volda, i Møre og Romsdal.
Nils kom fra Skåne i Sverige til Gjøvik på slutten av 1800-tallet hvor han jobbet som lærling og svenn i støperifaget. Der traff han Toline, og de giftet seg i 1894. Rundt år 1900 flyttet de til Ålesund og deretter til Volda. I Volda traff de misjonærene, ble undervist, døpt og bekreftet medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i 1907.
I løpet av de siste ukene har jeg til min store overraskelse oppdaget at disse mine oldeforeldre faktisk ikke var de første i vår slekt som stiftet bekjentskap med, og ble medlemmer av Kirken.
Denne oppdagelsen kom som kastet på meg under et besøk til tempelet i Stockholm i februar dette året.
Jeg tror at mange som har mottatt sin patriarkalske velsignelse vil kjenne seg igjen ved at velsignelsen kan inneholde oppmuntringer om å huske på dem som har gått forut. Eller, man kan oppleve at den gir råd om å se hen til tempelet med anmodning om å vie deler av sin tid til å utføre stedfortredende arbeid for dem som har gått foran oss. Slik også for meg.
Men, over mange år har jeg kjent på at jeg ikke fullt ut har klart å bidra nok i det arbeidet som utføres i tempelet. Jeg har både tenkt og følt at her må jeg bli bedre. Jeg har blant annet ikke vært flink til å ta med egne navn. I stedet har jeg i stor grad tjent i tempelet for personer hvis navn og liv ikke har hatt mye tilknytning til min egen slekt. Dette til tross for at jeg i sterk grad både er svært interessert i egen slekt, og synes det er spennende å finne ut, og å forstå hvordan livene har vært i generasjoner forut for meg.
Denne uken i februar bestemte jeg meg for å “ta rev i seilene” og ta med meg egne navn til tempelet. Jeg ville overkomme barrieren det hadde vært å finne slike navn i FamilySearch, og forstå hvordan jeg enkelt kunne skrive dem ut for egen hånd. Super enkelt for de fleste, men når du ikke har gjort dette før blir slike små ting lett en barriere. Jeg ba om litt veiledning fra gode søsken i menigheten, og vipps så hadde jeg en fin bunke med navn jeg kunne ta med meg.
Etter første dag i tempelet gikk jeg om kvelden ned i PC-rommet på Gjestehjemmet for å logge meg inn i FamilySearch. Jeg ville undersøke hvilke andre navn jeg nå kunne jobbe videre med. Umiddelbart etter at jeg hadde logget meg inn er det et bilde av en ukjent gammel dame som dukker opp på skjermen min. Jeg klikker henne vekk for å komme inn i programmet dit jeg ønsker, men opplever at hun stadig vekk allikevel dukker opp på skjermen min. Det er som om hun ikke aksepterer å bli “klikket” vekk. Sannsynligvis er det en algoritme i programmet som generer en “feed” til meg basert på opplysninger om min profil som er lagret i systemet. Til slutt tenker jeg at jeg får finne ut av hvem denne damen er. Jeg går inn på hennes profil i programmet.
Dette blir starten på et eventyr med oppdagelse på oppdagelse om tidlige konvertitter til Kirken i min slekt både på Jæren, på Ringerike og i Ringsaker i perioden 1859 til 1896, og som jeg ikke visste noen ting om.
De neste ukene blir jeg revet med av stadig ny og spennende innsikt om mine forfedre. Denne nye innsikten kaster også nytt lys på konvertitthistorien til mine oldeforeldre Toline og Nils som vi allerede hadde kunnskap om.
Det er som å skrelle en løk. Lag på lag åpenbarer generasjoners liv og levnet bakover i tid seg. Jeg begynner en reise der innsikt om levde livs utfordringer, strev og gleder, samt åndelige erfaringer, gjør et veldig inntrykk. Jeg opplever at jeg knyttes til disse menneskene som er min egen slekt, og som jeg deler evangeliet med. Det gjør noe med meg. Kanskje er det en smakebit av at “fedrenes hjerter blir knyttet til barna, og barnas hjerter blir knyttet til fedrene” som jeg erfarer. Jeg kjenner på et “ankerfeste” til folket jeg kommer fra som fyller meg med takknemlighet og glede, og minner meg om at denne arven må jeg ta godt vare på.
Så hvem er denne gamle damen som dukket opp på PC-skjermen denne kvelden på Gjestehjemmet? Jo, det er Beate Kristiansdatter (1846-1935). Beate er først gift med Ole Fredriksen som er Toline sin onkel på hennes mor sin side. De får datteren Emma i 1871, men Ole dør når han er 25 år gammel i 1872. Før han dør er Ole bekymret for hvordan det skal gå med Beate og deres lille datter når han er borte. På dødsleiet ber han derfor sin bror Andreas om å love at han skal passe på de to som han har kjær. Det løftet gir Andreas til sin bror, og Ole dør fredfylt i visshet om at det mest dyrebare og kjære han har vil bli tatt hånd om på den beste måten. Det ender opp med at Beate og Andreas gifter seg 2 år senere den 3. mai i 1874. De fortsetter å bo på Gjøvik og får 6 barn sammen, hvorav en liten gutt som dør umiddelbart etter fødsel i 1877.
I 1895 kommer det misjonærer fra Jesu Kristi Kirke til Gjøvik. Andreas og Beate kjenner evangeliets ild brenne i deres hjerter og blir døpt og bekreftet som medlemmer av Kirken den 25. mai 1896. Misjonærene som underviser dem, er Christian og Mathias Knudsen. De er søskenbarn til Andreas og sønner av Gulbrand og Marie Knudsen som har konvertert til kirken 25 år tidligere. Christian Knudsen er på dette tidspunktet ca. 40 år og reiste fra kone og 6 barn i 1893-94 for å være misjonær i Norge.
De to yngste barna til Beate og Andreas, Kristian og Fredrik er på dette tidspunktet 16 og 13 år gamle. Kristian blir døpt i september 1897.
Begge foreldrene til Beate er på dette tidspunktet døde. Det samme er Andreas sin far, mens Andreas sin mor lever fortsatt. Hun dør i 1902, og i 1903 selger Beate og Andreas gården og emigrerer til Utah sammen med sine to yngste sønner som da er henholdsvis 23 og 20 år gammel. De slår seg ned i Lehi i Utah og får en stor etterslekt der hvor de fleste er medlemmer av Kirken.
Jeg legger merke til at Beate og Andreas emigrerer til Utah først etter at den siste gjenlevende av deres foreldre er død. Kanskje er valg av tidspunkt påvirket av omtanke for deres gamle mor og svigermor Eli Nilsdatter Knudsen. Det ville for mange på denne tiden oppleves som både hjerteskjærende, uutholdelig og tungt og se sin sønn, svigerdatter og barnebarn emigrere fra landet, og hvor sannsynligheten for aldri mer å få se dem igjen ville være svært høy. Det er lett å tenke seg at kjærlighet og omtanke for den sist levende blant foreldrene deres har styrt valg av tidspunkt for å emigrere.
Emma, som er Beate sin datter fra sitt tidligere ekteskap med Ole som var Andreas sin bror, emigrerer ikke sammen med Beate og Andreas. Hun er i 1903 i en alder av 31 år gammel. Hun er gift og har 4 barn. Hun er heller ikke medlem av Kirken på dette tidspunktet. Men, den 18. mai 1906 blir hun døpt og bekreftet medlem av Kirken. Deretter emigrerer hun og hele familien ankommer USA det samme året.
Disse oppdagelsene kaster nytt lys over historien til oldemor og oldefar Toline og Nils sin konvertitthistorie.
Når mine oldeforeldre Toline og Nils møter misjonærene i 1907 i Volda er det derfor stor sannsynlighet for at det ikke er første gangen de hører om det gjengitte evangeliet. Allerede i 1896, mens de fortsatt bor på Gjøvik konvertere Toline sin onkel og tante og ett av søskenbarna til Toline til Kirken. Mens de er i Ålesund i 1903 emigrerer tanten og onkelen hennes (Beate og Andreas) til Utah sammen med to av de yngste barna som er hennes søskenbarn. Og året før de blir undervist av misjonærene og døpt i 1907 blir Emma som også er Toline sitt søskenbarn døpt og bekreftet medlem i 1906, samt at hun også emigrerer med hele sin familie til Utah. Dette kan ikke ha gått upåaktet hen, og helt sikkert også vært med å påvirke Toline og Nils til å låne øre til misjonærene når de banker på døren deres i Volda i 1907.
Men dette er ikke alt!
Allerede i 1870 ble Gulbrand Knudsen og Marie Andersdatter Knudsen døpt og bekreftet medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Gulbrand kommer fra en stor gård i Ringsaker kommune i Hedmark. Han var onkel til Andreas Fredriksen som giftet seg med Beate i 1874.
Gulbrand og Marie solgte gården sin og emigrerte til Amerika i 1872. De var også foreldre til Christian og Mathias som 22 år senere reiste til Norge som misjonærer og underviste det gjengitte evangeliet til blant annet Beate og Andreas. Gulbrand og Marie bosatte seg i Lehi, Utah. Det er kanskje ikke så rart fordi Lehi ble et sted der mange emigranter og konvertitter fra Skandinavia slo seg ned i Kirkens tidlige historie. Dette kan også forklare hvorfor Beate og Andreas endte opp på samme sted 30 år senere da de emigrerte til Utah. De hadde jo slekt og familie i dette området.
Gulbrand og Marie sin konvertitthistorie og senere reise over til Sion i 1872 er både fascinerende, dramatisk og fargerik. Den vil bli gjenstand for sin egen beretning.
Tusen takk til denne gamle damen, Beate som dukket opp i “feeden” min i FamilySearch denne kvelden i februar på Gjestehjemmet ved tempelet. Hennes historie ledet meg til kunnskap om konvertitthistorier som går to generasjoner lengre tilbake i tid enn den generasjonen mine oldeforeldre Toline og Nils representerte.
Jeg opplever det både som en gave og en berikelse å få kjenne til at min tipptippoldefar Fredrik Knutsen (1812- 1887), både hadde en bror (Gulbrand, gift med Marie), en sønn Andreas (gift med Beate) og et barnebarn (Toline) som konverterte til Jesu Kristi Kirke. Broren Gulbrand i 1870, sønnen Andreas i 1896 og barnebarnet Toline (min oldemor) i 1907. Jeg kjenner et sterkt og underlig fellesskap til disse tidlige Kirke-pionerene ikke bare gjennom å ha inngått de samme paktene i evangeliet, men også fordi vi er vevd sammen gjennom slekters bånd.