Et forsvar og en tilflukt
Vi snakker om Kirken som vår tilflukt, vårt forsvar. Det finnes sikkerhet og beskyttelse i Kirken.
26 juli 1847, på deres tredje dag i dalen (annen dag var sabbat), gikk Brigham Young, flere medlemmer av De tolv og noen andre opp på en topp ca. 2,5 km fra der jeg står nå. De mente det var et passende sted å heve et banner for nasjonene. Heber C. Kimball hadde på seg et gult halstørkle. De knyttet det til Willard Richards’ spaserstokk og viftet over hodet med den, som et banner for nasjonene. Brigham Young kalte det Ensign Peak1.
Så gikk de ned igjen til sine utslitte vogner, til de få tingene de hadde tatt med seg de 3000 kilometerne og til sine slitne følgesvenner. Det var ikke det de eide som ga dem styrke, men det de visste.
De visste at de var den Herre Jesu Kristi apostler. De visste at prestedømmet var blitt overdratt til dem av engler. De visste at de hadde budene og paktene som åpnet veien for evig frelse og opphøyelse for alle mennesker. De var sikre på at de hadde Den hellige ånds veiledning.
De var opptatt med å pløye hager og sette opp ly mot vinteren som nærmet seg raskt. De gjorde forberedelser for andre som allerede fulgte etter dem over prærien til dette nye samlingsstedet.
En åpenbaring som ble nedtegnet ni år tidligere, ba dem «stå opp og la deres lys skinne, så deres lys kan være et banner for nasjonene, og at innsamlingen til Sions land og til hennes staver, kan tjene som et forsvar og en tilflukt fra stormen og fra vreden når den i fullt mål skal utøses over hele jorden» (L&p 115:5-6).
De skulle være «lyset» og «banneret».
Banneret, som er gitt ved åpenbaring, finnes i Skriftene gjennom Jesu Kristi evangeliums læresetninger. Prinsippene for det evangelieorienterte livet vi lever, bygger på læresetninger, og normene er i tråd med prinsippene. Vi er bundet til normene ved pakter, slik de forrettes gjennom evangeliets ordinanser ved dem som har mottatt prestedømmet og myndighetsnøklene.
Disse trofaste brødrene hadde ikke anledning, og vi har ikke anledning, til å forandre normene eller overse dem. Vi må etterleve dem.
Det er ingen løsning eller lindring i ganske enkelt å si at de ikke spiller noen rolle. Vi vet alle at de spiller en rolle, for alle mennesker «er tilstrekkelig undervist til å kjenne godt fra ondt» (2. Nephi 2:5).
Hvis vi gjør så godt vi kan, skulle vi ikke bli motløse. Når vi kommer til kort, slik vi gjør, eller snubler, slik vi kan gjøre, finnes alltid botemiddelet omvendelse og tilgivelse.
Vi skal lære våre barn moralnormen å unngå enhver form for umoral. De dyrebare kreftene i deres jordiske legemer «skal [utelukkende] brukes mellom en mann og en kvinne som er lovlig viet som ektemann og hustru»2. Vi må være fullstendig trofaste i ekteskapet.
Vi skal holde tiendeloven. Vi utfører våre ansvarsoppgaver i Kirken. Vi møtes hver uke til nadverdsmøtet for å fornye paktene og gjøre oss fortjent til løftene i de enkle og hellige bønnene for brødet og vannet. Vi skal gjøre ære på prestedømmet og være lydige mot paktene og ordinansene.
Brødrene på Ensign Peak visste at de skulle leve alminnelige liv og ha Kristi bilde preget i sine ansikter (se Alma 5:14).
De forsto at stavene skulle være et forsvar og en tilflukt, men på det tidspunktet fantes det ikke en eneste stav på jorden. De visste at deres oppdrag var å etablere Sions staver i alle jordens nasjoner.
Kanskje de lurte på hva slags vrede eller uvær som kunne bli utøst, som de ikke allerede hadde opplevd. De hadde utholdt grusom motstand, vold og terrorisme. Deres hjem hadde blitt brent, deres eiendom stjålet. De ble drevet bort fra sine hjem gang på gang. De visste da, slik vi vet nå, at motstanden aldri ville ta slutt. Den forandrer karakter, men den tar aldri slutt. Det ville ikke bli noen ende på de utfordringene de tidlige hellige ville møte. Nye utfordringer ville bli annerledes, men slett ikke mindre enn det de allerede hadde gjennomgått.
Nå finnes det mange tusen Sions staver, og de finnes over hele verden. Medlemstallet er på mange millioner, og det vokser stadig. Ingen av disse kan holdes tilbake, for det er Herrens verk. Nå er det medlemmer i 160 land, og de snakker over 200 språk.
Noen lever med en uuttalt frykt for hva som venter oss og Kirken i verden. Det blir stadig mørkere når det gjelder moral og åndelighet. Hvis vi vil samles i Kirken, etterleve evangeliets enkle prinsipper, leve moralske liv, holde Visdomsordet, utføre våre plikter i prestedømmet og i andre sammenhenger, da behøver vi ikke å frykte. Visdomsordet er en nøkkel til både fysisk helse og åpenbaring. Unngå te, kaffe, alkohol, tobakk og narkotika.
Vi kan bo hvor vi ønsker og gjøre så godt vi kan for å tjene til livets opphold, enten det er beskjedent eller rikelig. Vi er frie til å gjøre som vi vil med vårt liv, i visshet om Den allmektiges godkjennelse og til og med intervensjon, og visshet om kontinuerlig åndelig veiledning.
Hver stav er et forsvar, en tilflukt og et banner. En stav er selvforsynt med alt som trengs for å frelse og opphøye dem som kommer innenfor dens innflytelse, og templene kommer stadig nærmere.
Motstanden har ikke tatt slutt. Vi opplever feiltolkninger og feilaktige fremstillinger av oss og vår historie, noen av dem ondsinnede og helt klart i strid med Jesu Kristi læresetninger og hans evangelium. Noen ganger kjemper geistlige og til og med religiøse organisasjoner mot oss. De gjør det vi aldri ville ha gjort. Vi hverken angriper, kritiserer eller opponerer mot andre, slik de gjør med oss.
Selv i dag finnes det absurde historier som overleveres og gjentas så ofte at de blir trodd. En av de tåpeligste av dem er at mormoner har horn.
For mange år siden var jeg på et symposium på et college i Oregon. Der var det en katolsk biskop, en rabbiner, en episkopal prest, en evangelisk prest, en unitar geistlig og jeg.
Skolens rektor, dr. Bennett, arrangerte en frokost. En av dem spurte hvilken hustru jeg hadde med meg. Jeg sa at jeg bare hadde én å velge. Et øyeblikk trodde jeg at jeg var blitt utpekt til å gjøres narr av. Så var det en som spurte den katolske biskopen om han hadde med seg sin hustru.
Det neste spørsmålet var fra dr. Bennett til meg: «Er det sant at mormoner har horn?»
Jeg smilte og sa: «Jeg grer håret mitt slik at de ikke skal synes.»
Dr. Bennett, som var helt skallet, la begge hendene på toppen av hodet og sa: «Å! Du klarer aldri å gjøre mormon av meg!»
Det underligste av alt er at ellers intelligente mennesker påstår at vi ikke er kristne. Dette viser at de vet lite eller ingenting om oss. Det er et sant prinsipp at man ikke kan heve seg selv ved å snakke nedsettende om andre.
Noen antar at våre høye normer vil dempe vår vekst. Det er helt motsatt. Høye normer er en magnet. Vi er alle Guds barn, og vi tiltrekkes av sannhet og det som er godt.
Vi har utfordringen å oppdra barn i en verden med stadig mørkere skyer av ugudelighet. Noen av våre medlemmer er urolige, og iblant undrer de seg: Finnes det et sted hvor man kan komme vekk fra alt sammen? Finnes det en annen by, delstat eller et annet land hvor det er trygt, hvor man kan finne tilflukt? Svaret er vanligvis nei. Forsvaret og tilflukten finnes der våre medlemmer nå bor.
Mormons bok profeterer: «Ja, og da skal verket begynne ved at Faderen bereder veien blant alle nasjoner, så hans folk kan samles hjem til sitt arveland» (3. Nephi 21:28).
De som kommer ut fra verden og inn i Kirken, som holder budene, hedrer prestedømmet og deltar aktivt, har funnet tilflukt.
På et av våre møter for noen uker siden minnet eldste Robert C. Oaks, en av de syv Syttis presidenter (og pensjonert firestjernes general og øverstkommanderende for NATOs luftforsvarsstyrker i Sentral-Europa), oss om en overenskomst som ble undertegnet av 10 land ombord på slagskipet Missouri i Tokyo-bukten 2. september 1945, som gjorde slutt på 2. verdenskrig. Noen av oss var i Asia den gangen. Eldste (general) Oaks sa: «Jeg kan ikke engang forestille meg en omstendighet i dag hvor et slikt møte kan holdes eller en slik overenskomst kan undertegnes for å avslutte krigen mot terrorisme og den ondskapen vi nå står overfor. Det er ikke den formen for krig.»
Vi må ikke være redde, selv i en verden hvor fiendtligheten aldri vil ta slutt. Motstandens krig, som ble forutsett i åpenbaringene, fortsetter i dag. Vi må være glade og positive. Vi må ikke være redde. Frykt er det motsatte av tro.
Vi vet at aktiviteten i Kirken fokuserer på familien. Hvor enn det finnes medlemmer i verden, skulle de stifte en familie hvor barn ønskes velkommen og verdsettes som «en gave fra Herren» (Salmene 127:3). En verdig siste-dagers-hellig familie er et banner for verden.
Ikke bare må vi overholde de høyeste normer, men vi må alle være et banner, et forsvar og en tilflukt. Vi må «la [vårt] lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger [vi] gjør og prise [vår] Far i himmelen» (Matteus 5:16; se også 3. Nephi 12:16).
Alle tidligere generasjoners kamper og anstrengelser har ført til at vi i dag har Jesu Kristi evangeliums fylde, myndighet til å lede og midler til å utføre verket. Alt faller på plass i denne evangelieutdelingen i tidenes fylde, hvor alle ting vil bli fullbyrdet og jorden forberedt for Herrens komme.
Vi er en like stor del av dette verk som de mennene som løsnet det gule halstørkleet fra Willard Richards’ spaserstokk og gikk ned fra Ensign Peak. Dette halstørkleet, som de vinket med, signaliserte den store innsamlingen som var profetert i gamle og nyere skrifter.
Vi snakker om Kirken som vår tilflukt, vårt forsvar. Det finnes sikkerhet og beskyttelse i Kirken. Den dreier seg om Jesu Kristi evangelium. Siste-dagers-hellige lærer å se inn i seg selv for å finne den forløsende kraften til hele menneskehetens Frelser. Evangeliets prinsipper som forkynnes i Kirken og læres av Skriftene, blir en rettesnor for hver enkelt av oss og for våre familier.
Vi vet at de hjem vi stifter, og våre etterkommeres hjem, vil gi den tilflukt som omtales i åpenbaringene – «lyset», «banneret» for alle nasjoner og «tilflukten» fra stormene som bygger seg opp (se L&p 115:5-6; Jesaja 11:12; 2. Nephi 21:12).
Det banneret vi alle skal samles om, er Jesus Kristus, Guds Sønn, Faderens enbårne, hvis kirke dette er, hvis navn vi bærer og hvis myndighet vi har.
Vi ser fremover med tro. Vi har sett mange hendelser i vår tid, og mange vil fortsatt finne sted som vil prøve vårt mot og styrke vår tro. Vi må glede og fryde oss, «for stor er den lønn [vi] har i himmelen» (Matteus 5:12).
Forsvar villig Kirkens historie, og «[skam dere] ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Romerne 1:16).
Vi vil møte ufordringene, for vi kan ikke unngå dem, og forkynne Jesu Kristi evangelium og forkynne om ham som vår Frelser, vår Tilflukt, vår Forløser.
Hvis et godt brukt gult halstørkle var godt nok til å være et banner for verden, da kan alminnelige menn som bærer prestedømmet, og alminnelige kvinner og alminnelige barn i alminnelige familier som etterlever evangeliet etter beste evne over hele verden, skinne som et banner, et forsvar mot og en tilflukt fra alt som måtte bli utøst over jorden.
«Vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus, vi profeterer om Kristus, og vi skriver i overensstemmelse med våre profetier så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder» (2. Nephi 25:26).
Denne kirken vil gå fremover. Den vil seire. Det er jeg helt sikker på. Jeg bærer dette vitnesbyrdet i Jesu Kristi navn, amen.