Vær kloke
La oss konsentrere oss om de enkle måter å tjene i Guds rike på, og alltid bestrebe oss på å forandre liv, inkludert vårt eget.
Brødre og søstre, mens jeg nylig studerte Mormons bok, fanget en av profeten Jakobs læresetninger min oppmerksomhet. Som dere husker, var Jakob en av fader Lehis to sønner som ble født i villmarken etter at familien forlot Jerusalem. Han var øyenvitne til mirakler, og han var også vitne til at familien ble splittet på grunn av ulydighet og opprørskhet. Jakob kjente og elsket Laman og Lemuel slik han kjente og elsket Nephi, og striden mellom dem var dyp og personlig. For Jakobs del handlet det ikke om ideologi, filosofi og heller ikke teologi. Det handlet om familie.
Jakobs sjelekval kommer til syne når han uttrykker alvorlig bekymring for at hans folk vil «forkaste profetenes ord» angående Kristus og «fornekte … Guds kraft og Den Hellige Ånds gave … og gjøre narr av den store forløsningsplan» (Jakobs bok 6:8).
Og deretter, like før han skal ta farvel, taler han syv enkle ord som utgjør grunnteksten for min tale i formiddag. Jakobs bønn var: «Vær kloke, hva mer kan jeg si?» (Jakobs bok 6:12).
De av dere som er foreldre og besteforeldre, aner hva Jakob må ha følt akkurat da. Han elsket sitt folk, delvis fordi de også var hans familie. Han hadde undervist dem så tydelig han kunne og av hele sin sjels kraft. Han advarte dem i utvetydige ordelag om hva som ville skje hvis de valgte ikke å «gå inn gjennom den trange port, og fortsett[e] på den vei som er smal» (Jakobs bok 6:11). Han kunne ikke tenke på noe annet å si for å advare, henstille, inspirere og motivere. Og så sa han enkelt og dypfølt: «Vær kloke, hva mer kan jeg si?»
Jeg har truffet medlemmer av Kirken i mange av verdens land. Jeg er imponert over den ånd og energi som preger så mange av våre medlemmer. Hjerter røres og liv blir velsignet. Verket ruller frem på dynamiske måter, og det er jeg dypt takknemlig for. Men jeg ser også at Kirkens medlemmer på mange områder må være svært kloke i alt vi gjør.
Herren har i sin uendelige visdom bestemt at hans kirke skal drives med legfolk. Det vil si at vi er pålagt å våke over hverandre og tjene hverandre. Vi skal elske hverandre som vår himmelske Fader og vår Herre Jesus Kristus elsker oss. Våre kall og omstendigheter skifter fra tid til annen og gir oss forskjellige og unike anledninger til å tjene og vokse. De fleste ledere og lærere i Kirken er ivrig opptatt av å ivareta sine ansvarsoppgaver. Noen er riktignok mindre effektive enn andre, men det gjøres nesten alltid oppriktig innsats for å yte meningsfylt tjeneste i evangeliet.
Av og til ser vi noen som går så iherdig inn for sin tjeneste i Kirken at livet kommer i ubalanse. De begynner å tro at de programmene de leder, er viktigere enn folket de tjener. De gjør sin tjeneste unødig komplisert med unødvendige dekorasjoner og tillegg som tar altfor mye tid, koster for mye penger og tar for mye krefter. De nekter å delegere eller å la andre få vokse i sine respektive kall.
Fordi de konsentrerer så mye tid og krefter om sin tjeneste i Kirken, kan evige familieforhold svekkes. Ansettelsesforhold kan bli lidende. Dette er ikke sunt, hverken helsemessig, åndelig eller på annen måte. Selv om det kan være tider da våre kall i Kirken krever mer intens innsats og spesiell oppmerksomhet, må vi bestrebe oss på å holde tingene i riktig balanse. Vi skulle aldri la vår tjeneste overta den oppmerksomhet som trengs på andre viktige prioriteringsbehov i livet. Husk kong Benjamins råd: «Og se til at alt dette gjøres i visdom og orden, for det forlanges ikke at en mann skal løpe hurtigere enn han har styrke til» (Mosiah 4:27).
La meg foreslå seks måter vi kan tjene både klokt og godt på.
For det første, konsentrer deg om mennesker og prinsipper – ikke programmer. Noe av det viktigste vi gjør gjennom Jesu Kristi evangelium, er å bygge opp mennesker. Å tjene andre på riktig måte krever at man forstår dem som person – deres personlighet, deres styrke, hva de er opptatt av, deres håp og drømmer – slik at man kan gi den rette hjelp og støtte. Det er ærlig talt mye lettere bare å lede programmer enn det er å forstå og virkelig tjene folk. Den primære hensikt med Kirkens lederskapsmøter skulle være å drøfte hvordan man skal betjene folket. Det meste av rutineinformasjon og koordinering kan nå gjøres pr. telefon, e-post eller vanlig post, slik at dagsordener for rådsmøter og presidentskapsmøter kan rettes mot folks behov.
Vårt mål skulle alltid være å bruke Kirkens programmer som et middel til å oppbygge, oppmuntre, hjelpe, undervise, elske og fullkommengjøre mennesker. «Husk at sjeler er av stor verd i Guds øyne» (L&p 18:10). Programmer er verktøy. Drift og bemanning må ikke få prioritet fremfor behovene til dem de er satt til å velsigne og tjene.
For det annet, vær oppfinnsom. Når vi arbeider for å foredle våre kall, skulle vi søke Åndens inspirasjon til å løse problemer på måter som best vil hjelpe dem vi tjener. Vi har instruksjonshåndbøker, og retningslinjene i disse skulle følges. Men innenfor denne rammen er det betydelige muligheter for å tenke, være kreativ og gjøre bruk av individuelle talenter. Instruksjonen om å foredle våre kall er ikke en befaling om å pynte på og komplisere dem. Å tenke nytt er ikke nødvendigvis ensbetydende med å utvide, veldig ofte betyr det å forenkle.
Fordi det evige handlefrihetens prinsipp gir oss frihet til å velge og tenke selv, skulle vi i økende grad bli i stand til å løse problemer. Vi kan gjøre en feil i ny og ne, men så lenge vi følger evangeliets prinsipper og retningslinjer, kan vi lære av disse feilene og få større forståelse for andre og tjene dem mer effektivt.
Å tenke nytt vil også si at vi ikke må bli fortalt alt vi skulle gjøre. Herren sa: «Det er ikke tjenlig at jeg befaler i alle ting, for den som må befales i alle ting, er en doven og ikke en klok tjener» (L&p 58:26). Vi stoler på, brødre og søstre, at dere bruker inspirasjon. Vi stoler på at dere vil gjøre det innenfor rammen av Kirkens retningslinjer og prinsipper. Vi stoler på at dere vil være kloke og rådføre dere med hverandre for å bidra til å bygge opp tro og vitnesbyrd hos dem dere tjener.
For det tredje, del opp arbeidet og deleger ansvar. Det er forskjell mellom å være ansvarlig for å få arbeidet gjort og å gjøre arbeidet selv. For eksempel skulle den tid være forbi da en eldstenes quorumspresident føler at han personlig må utføre de hjemmelærerbesøk som andre har unnlatt. Det samme gjelder Hjelpeforeningens president med hensyn til besøkende lærerinner. Ikke bare er det uklokt, det er hverken hjemmelærer- eller besøkende lærerinners besøk. Hjemmeundervisning handler ikke om antall eller å rapportere besøk til et hjem. Besøk og antall er bare en målestokk. Hjemmeundervisning handler om kjærlighet til mennesker, å tjene og å våke over vår himmelske Faders barn.
Oppdrag skulle gis, ansvar delegeres, og medlemmer skulle få anledning til å oppfylle sin forvaltning på beste måte. Rettled, gi råd, overtal, motiver – men utfør ikke arbeidet for dem. Tillat andre å gjøre fremgang og vokse, selv om det av og til innebærer at det bli mindre enn 100 prosent resultater på rapportene.
For det fjerde, fjern skyldfølelse. Jeg håper det ikke er nødvendig å si at skyldfølelse ikke er riktig motivasjonsmetode for ledere og lærere i Jesu Kristi evangelium. Vi må alltid motivere med kjærlighet og oppriktig verdsettelse, ikke ved å skape skyldfølelse. Jeg liker tanken å «ta andre i å gjøre noe riktig».
Likevel er det noen som får litt skyldfølelse som følge av sin tjeneste i Kirken. Den kan komme når vår tid og oppmerksomhet slites mellom konkurrerende krav og prioriteringer. Som dødelige kan vi simpelthen ikke gjøre alt på én gang. Derfor må vi gjøre alle ting «i visdom og orden» (Mosiah 4:27). Ofte vil det innebære å midlertidig utsette sin oppmerksomhet på én prioritet for å kunne ta hånd om en annen. Noen ganger vil behov i familien kreve din fulle oppmerksomhet. Andre ganger vil yrkesansvar komme først. Og det vil være tider da kall i Kirken vil komme først. God balanse får man ved å gjøre ting på tidsmessig riktig måte og ved ikke å utsette vår forberedelse eller vente med å utføre ansvarsoppgaver til siste øyeblikk.
Utover det må vi huske at Kristus kom for å ta bort skyldfølelse ved å tilgi dem som omvender seg (se Alma 24:10). Han kom for å gi fred til den urolige sjel. «Fred etterlater jeg dere,» sa han. «Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» (Johannes 14:27). Gjennom den mirakuløse forsoningen ber han oss inntrengende: «Ta mitt åk på dere … Så skal dere finne hvile for deres sjeler» (Matteus 11:29).
Etter hvert som forsoningen begynner å virke i vårt liv, forstår vi at Frelseren allerede har båret byrden av vår skyld. Måtte vi være kloke nok til å forstå, til å omvende oss om nødvendig og gi slipp på vår skyldfølelse.
For det femte, vi må med omtanke fordele våre ressurser mht. tid, inntekt og energi. Jeg har lyst til å innvie dere i en liten hemmelighet. Noen av dere har allerede hørt den. Hvis dere ikke har hørt den, er det på tide. Uansett hvilke behov din familie har eller hvilke ansvarsoppgaver du har i Kirken, finnes det ikke noe slikt som «ferdig». Det vil alltid være mer å gjøre. Det er alltid enda et familieanliggende som krever oppmerksomhet, enda en leksjon å forberede, enda et intervju å foreta, enda et møte. Vi må bare være kloke mht. å verne om vår helse og følge det råd president Hinckley ofte har gitt – rett og slett gjøre det beste vi kan.
Løsningen synes for meg å være at du må kjenne og forstå din egen dugelighet og dine begrensninger, og så bestemme ditt eget tempo, tildele og prioritere din tid og oppmerksomhet og dine ressurser til å hjelpe andre i visdom, inkludert din familie, i deres søken etter evig liv.
For det sjette, et ord til dere ledere om å gi ansvarsoppgaver til medlemmer, og spesielt til nye konvertitter. President Hinckley har sagt at ethvert nytt medlem av Kirken trenger en ansvarsoppgave. Uansett hvilken ansvarsoppgave som gis, skulle den ikke overvelde nye medlemmer, men gi dem rikelig anledning til å føle seg vel i Kirken ved å tilegne seg dens lære og arbeide sammen med vennlige medlemmer. Den skulle forankre dem i det gjengitte evangelium ved å øke deres vitnesbyrd og utgjøre meningsfylt tjeneste.
Brødre og søstre, la oss konsentrere oss om de enkle måter å tjene i Guds rike på, og alltid bestrebe oss på å forandre liv, inkludert vårt eget. Det viktigste ved våre ansvarsoppgaver i Kirken er ikke de statistikker som innrapporteres eller de møter som avholdes, men hvorvidt den enkelte – som betjenes en for en slik Frelseren gjorde – har blitt oppbygget og oppmuntret og til sist forandret. Vår oppgave er å hjelpe andre å finne den fred og glede som bare evangeliet kan gi dem. Med ni ord oppsummerte Jesus hvordan vi kan klare dette. Han sa: «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud» (Johannes 14:15).
Vår tid er på mange måter lik Jakobs tid. Mitt råd er som hans: «Omvend dere og av hele deres hjerte hold dere nær til Gud, slik han holder seg nær til dere» (Jakobs bok 6:5). Brødre og søstre, bruk visdom når det gjelder deres familie. Bruk visdom i deres kirkekall. Gjør klok bruk av deres tid. Bruk visdom i å få balanse i alle deres ansvarsoppgaver. Vær kloke, mine kjære brødre og søstre. Hva mer kan jeg si?
Må Gud velsigne oss alle med visdom til å elske hans Sønn, Jesus Kristus, og med visdom hjelpe til med å oppfylle hans verk. Jeg bærer mitt vitnesbyrd og vitner om at han lever. Dette er hans kirke. Vi utfører hans verk. Måtte Herrens fred være med oss. Og måtte vi utføre våre ansvarsoppgaver med visdom, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.