Søndagen vil komme
På grunn av verdens Frelsers liv og evigvarende offer vil vi bli gjenforenet med dem vi har hatt kjær.
Jeg er takknemlig for å være sammen med dere i dag og hente styrke fra deres vitnesbyrd. Mer enn ord kan uttrykke er jeg takknemlig for deres vennlige støtte, deres uttrykk for kjærlighet og deres bønner.
I dag har jeg lyst til å dvele ved noen personlige minner.
Jeg ble født av gode foreldre. Av min far, Joseph L. Wirthlin, lærte jeg verdien av hardt arbeid og medfølelse. Han var biskop i menigheten vår under Den store depresjonen. Han hadde oppriktig omtanke for de uheldigstilte. Han hjalp dem som led nød, ikke fordi de var hans plikt, men fordi det var hans oppriktige ønske.
Han var utrettelig i sin omsorg og var til velsignelse for mange som led. For meg var han en ideell biskop.
Alle som kjente min far, visste hvor aktiv han var. En fortalte meg en gang at han kunne gjøre tre manns arbeid. Han tok det sjelden med ro. I 1938 drev han et godt firma da han ble oppringt av Kirkens president, Heber J. Grant.
President Grant fortalte at de skulle omorganisere Det presiderende biskopsråd samme dag, og ønsket min far som rådgiver til LeGrand Richards. Dette overrasket min far, og han spurte om han kunne be om det først.
President Grant svarte: «Bror Wirthlin, det er bare 30 minutter til neste konferansemøte, og jeg ønsker å få litt hvile. Hva sier du?»
Selvfølgelig sa min far ja. Han virket i 23 år, 9 av dem som Kirkens presiderende biskop.
Min far var 69 år da han døde. Jeg var tilfeldigvis sammen med ham da han plutselig falt om. Like etter var han borte.
Jeg tenker ofte på min far. Jeg savner ham.
Min mor, Madeline Bitner, var en annen som øvet stor innflytelse i mitt liv. I sin ungdom var hun en fin idrettsjente og sprintmester. Hun var alltid snill og kjærlig, men holdt et utmattende tempo. Ofte kunne hun si: «Skynd deg nå.» Og når hun gjorde det, gikk vi fortere. Kanskje det var en av grunnene til at jeg løp så fort da jeg spilte fotball.
Mor hadde store forhåpninger til sine barn og forventet det beste av dem. Jeg kan ennå huske hun sa: «Ikke vær en sinke. Du må gjøre det bedre.» Sinke var betegnelsen hennes på en som var doven og ikke levde opp til sitt potensial.
Mor døde da hun var 87 år gammel, og jeg tenker ofte på henne og savner henne mer enn jeg kan si.
Min yngre søster, Judith, var forfatter, komponist og lærer. Hun likte mange ting, inkludert evangeliet, musikk og arkeologi. Judith hadde fødselsdag noen dager før meg. Hvert år pleide jeg å gi henne en knitrende dollarseddel i gave. Tre dager senere ga hun meg 50 cent i fødselsdagsgave.
Judith døde for noen år siden. Jeg savner henne og tenker ofte på henne.
Og det fører meg til min hustru, Elisa. Jeg husker første gang jeg møtte henne. For å gjøre en kamerat en tjeneste hadde jeg dratt hjem til henne for å hente hennes søster, Frances. Elisa åpnet døren, og i hvert fall for meg var det kjærlighet ved første blikk.
Jeg tror hun må ha følt noe også, for de første ordene jeg noen gang kan huske at hun sa, var: «Jeg visste at du var.»
Elisa studerte engelsk.
Til denne dag skatter jeg disse ordene som de vakreste i menneskers språk.
Hun elsket å spille tennis og hadde en ekstremt hurtig serve. Jeg prøvde å spille tennis med henne, men jeg ga opp til slutt etter å ha innsett at jeg ikke kunne treffe noe jeg ikke kunne se.
Hun var min styrke og min glede. Takket være henne er jeg en bedre mann, ektemann og far. Vi giftet oss, fikk åtte barn og vandret sammen i 65 år.
Jeg skylder min hustru mer enn jeg kan gi uttrykk for. Jeg vet ikke om det noen gang har eksistert et fullkomment ekteskap, men etter mitt syn tror jeg vårt var det.
Da president Hinckley talte i søster Wirthlins begravelse, sa han at det er en knusende, overveldende opplevelse å miste en man elsker. Det gnager i sjelen.
Han hadde rett. Hvis Elisa var min største glede, er hennes død min største sorg.
I ensomme timer har jeg brukt mye tid på å tenke på de evige ting. Jeg har overveid de oppmuntrende læresetningene om evig liv.
Gjennom livet har jeg hørt mange taler om oppstandelsen. I likhet med dere kan jeg sitere begivenhetene den første påskesøndagen. Jeg har merket skriftsteder om oppstandelsen i Skriftene og har for hånden mange av de viktigste uttalelsene til profeter i de siste dager om dette emnet.
Vi vet hva oppstandelsen er – foreningen av ånd og legeme i dets fullkomne skikkelse.1
President Joseph F. Smith sa «at vi igjen skal møte dem vi må skilles fra her nede, og se dem slik som de er. Vi vil møte nøyaktig den samme person som vi var sammen med her i kjødet».2
President Spencer W. Kimball forsterket dette da han sa: «Jeg er sikker på at hvis vi kan forestille oss selv på vårt aller beste, fysisk, mentalt, åndelig, er det slik vi vil komme tilbake.»3
Når vi oppstår, «blir dette dødelige legeme oppreist til et udødelig legeme … [vi] kan ikke dø mer».4
Kan dere forestille dere det? Livet i vår beste tid? Aldri syk, aldri smerter, aldri tynget av de sykdommer som så ofte plager oss i jordelivet?
Oppstandelsen er det sentrale i vår tro som kristne. Uten den blir vår tro meningsløs. Apostelen Paulus sa: «Men er Kristus ikke oppstått, da er vår forkynnelse intet, og den tro [vi] har, er intet.»5
Gjennom hele verdens historie har det vært mange store og vise sjeler, og mange har hevdet å ha spesiell kunnskap om Gud. Men da Frelseren sto opp fra graven, gjorde han noe ingen før hadde gjort. Han gjorde noe ingen annen kunne gjøre. Han brøt dødens bånd, ikke bare for seg selv, men for alle som noen gang har levd – rettferdige og urettferdige.6
Da Kristus oppsto fra graven og ble oppstandelsens førstegrøde, gjorde han denne gaven tilgjengelig for alle. Og med denne enestående handling mildnet han den knusende, overveldende sorgen som gnager i sjelen til alle som har mistet en av sine kjære.
Jeg tenker på hvor dyster den fredagen var da Kristus ble løftet opp på korset.
På den fryktelige fredagen da jorden rystet og ble mørk. Fryktelige stormer feiet over jorden.
De onde menn som søkte å ta hans liv, frydet seg. Nå da Jesus var død, ville nok de som fulgte ham, spres for alle vinder. Den dagen var de seierherrer.
Den fredagen revnet forhenget i templet i to.
Maria Magdalena og Maria, Jesu mor, var begge overveldet av sorg og fortvilelse. Den enestående mannen de hadde elsket og æret, hang livløs på korset.
Den fredagen ble apostlene knust av sorg. Jesus, deres Frelser – mannen som hadde gått på vannet og oppreist døde – var selv prisgitt ugudelige menn. De så hjelpeløst på at han ble overmannet av sine fiender.
Den fredagen ble menneskehetens Frelser ydmyket og slått, mishandlet og hånet.
Det var en fredag full av knusende, overveldende sorg som gnog dem i hjertet som elsket og æret Guds Sønn.
Jeg tror at av alle dager siden begynnelsen av denne verdens historie, var denne fredagen den dystreste.
Men dagens dysterhet varte ikke lenge.
Fortvilelsen varte ikke lenge, for på søndag brøt den oppstandne Herre dødens bånd. Han steg opp fra graven og viste seg i triumf som hele menneskehetens Frelser.
Og straks ble de øyne som hadde vært fylt av uendelige tårer, tørret. Leppene som hadde hvisket ulykkelige bønner og uttrykt sorg, fylte luften med vakker lovprisning, for Jesus Kristus, den levende Guds Sønn, sto fremfor dem som oppstandelsens førstegrøde, beviset på at døden kun er begynnelsen på en ny og herlig eksistens.
Vi vil alle oppleve våre egne fredager – dager da selve universet synes å være knust og splinter av vår verden er strødd omkring oss i småbiter. Vi vil alle oppleve disse fortvilelsens stunder da det føles som om vi aldri kan bli menneske igjen. Vi vil alle oppleve vår fredag.
Men jeg vitner for dere i Den Enes navn som beseiret døden – søndagen vil komme. I vår sorgs mørke vil søndagen komme.
Uansett hvor fortvilet vi er, uansett hvor tung sorgen er, søndagen vil komme. I dette liv eller det neste vil søndagen komme.
Jeg vitner for dere at oppstandelsen ikke er noen fabel. Vi har de personlige vitnesbyrd fra dem som så ham. Tusener i den gamle og den nye verden bar vitnesbyrd om den oppstandne Frelser. De berørte sårene i hans hender, føtter og side. De gråt av uhemmet glede da de omfavnet ham.
Etter oppstandelsen ble disiplene som fornyet. De reiste ut i verden og forkynte evangeliets strålende nyheter.
Hadde de valgt det, kunne de ha forsvunnet og vendt tilbake til sitt tidligere liv og yrke. Med tiden ville deres samvær med Ham ha blitt glemt.
De kunne ha fornektet Kristi guddommelighet. Likevel gjorde de ikke det. Under fare, latterliggjørelse og dødstrusler gikk de inn i palasser, templer og synagoger og forkynte frimodig Jesus Kristus, den levende Guds oppstandne Sønn.
Mange av dem ga, som et siste vitnesbyrd, sitt eget dyrebare liv. De døde som martyrer med vitnesbyrdet om den oppstandne Kristus på sine lepper da de ble drept.
Oppstandelsen forvandlet livet til dem som var vitne til den. Skulle den ikke forvandle vårt?
Vi vil alle oppstå fra graven. Og den dagen vil min far omfavne min mor. Den dagen vil jeg på nytt holde min elskede Elisa i armene mine.
På grunn av verdens Frelsers liv og evigvarende offer vil vi bli gjenforenet med dem vi har hatt kjær.
Den dagen vil vi kjenne vår himmelske Faders kjærlighet. Den dagen vil vi fryde oss over at Messias overvant alt for at vi skulle få leve evig.
På grunn av de hellige ordinanser vi mottar i hellige templer, kan ikke vår avreise fra dette korte jordelivet lenge adskille noe som har blitt knyttet sammen med evige bånd.
Det er mitt høytidelige vitnesbyrd at døden ikke er slutten på livet. «Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.»7 På grunn av den oppstandne Kristus er «døden … oppslukt til seier»8.
På grunn av vår elskede Forløser kan vi heve vår røst, selv på våre mørkeste fredager, og erklære: «Død, hvor er din brodd? O grav, hvor er din seier?»9
Da president Hinckley talte om den fryktelige ensomheten som kommer til dem som mister sin kjære, lovet han også at i den stille nattetime vil en lav, uhørlig stemme hviske fred til vår sjel: «Alt er vel.»
Jeg er uendelig takknemlig for evangeliets enestående lære og for Den hellige ånds gave. Han har hvisket til min sjel de trøstende og fredfulle ord som vår kjære profet lovet.
I min dype sorg har jeg frydet meg over evangeliets skjønnhet. Jeg fryder meg over at profeten Joseph Smith ble utvalgt til å gjengi evangeliet til jorden i denne siste evangelieutdeling. Jeg fryder meg over at vi har en profet, president Gordon B. Hinckley, som leder Herrens kirke i dag.
Måtte vi forstå og være takknemlige for de ubetalelige gaver som tilfaller oss som sønner og døtre av en kjærlig himmelsk Fader, og for løftet om en lysere dag da vi alle skal stå opp fra graven i triumf.
Måtte vi alltid vite at uansett hvor mørk vår fredag er, vil søndagen komme. Det er min bønn i Jesu Kristi navn, amen.