Tro mot vår prestedømsplikt
Det er ved å gjøre – ikke bare drømme – at mennesker blir velsignet, at andre ledes og sjeler frelses.
På et faste- og vitnesbyrdsmøte for noen uker siden i menigheten vår la jeg merke til en liten gutt på bakerste rad som prøvde å samle mot til å bære sitt vitnesbyrd. Han gjorde tre eller fire forgjeves forsøk, men satte seg ned igjen. Endelig var det hans tur. Han rettet sine små skuldre, gikk tappert opp midtgangen til forhøyningen, tok de to trinnene opp til talerstolen og gikk bort og stilte seg med hendene på talerstolen, stirret på forsamlingen, smilte – og så snudde han seg, gikk tilbake de to trinnene og ned den samme midtgangen til sin mor og far. I kveld har jeg sett på dere i dette store Konferansesenteret og tenkt på alle som lytter, og jeg forstår bedre det den lille gutten gjorde.
Mine brødre, det er en ære for meg å få tale til dere i kveld. Jeg har overveiet hva jeg kunne si til dere. Jeg har kommet til å tenke på et kjært skriftsted i Predikantens bok: «Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker» (Pred. 12:13). Jeg elsker, jeg skatter det edle ordet plikt.
Den legendariske general Robert E. Lee, berømt fra Den amerikanske borgerkrigen, erklærte: «Plikt er det edleste ord i vårt språk… Man kan ikke gjøre mer. Man skulle aldri ønske å gjøre mindre.» (I John Bartlett: Familiar Quotations [1968], 620.)
Hver enkelt av oss har plikter i forbindelse med det hellige prestedømme vi bærer. Enten vi har Det aronske eller Det melkisedekske prestedømme, forventes det mye av enhver. Herren selv oppsummerte vårt ansvar da han sa så inntrengende i åpenbaringen om prestedømmet: «Derfor, la enhver lære sin plikt og med all flid virke i det embede han er kalt til» (L&p 107:99).
Jeg håper av hele mitt hjerte og min sjel at enhver ung mann som mottar prestedømmet, vil hedre dette prestedømme og være tro mot den tillit han vises når det overdras.
For 51 år siden hørte jeg William J. Critchlow jr., som da var president for South Ogden stav og som senere ble assistent for De tolvs quorum, tale til brødrene på prestedømsmøtet ved generalkonferansen og gjenfortelle en historie om tillit, ære og plikt. Jeg vil fortelle historien for dere. Dens enkle lærdom gjelder oss i dag, som den gjorde da.
«Den unge Rupert sto ved veikanten og så uvanlig mange mennesker skynde seg forbi. Etter en stund så han en venn. “Hvor skal dere alle i slik hast?” spurte han.
Vennen stoppet. “Har du ikke hørt det?” sa han.
“Jeg har ikke hørt noen ting,” svarte Rupert.
“Jo,” fortsatte vennen, ”kongen har mistet sin kongelige smaragd. I går var han i et bryllup hos adelige og bar smaragden i det tynne gullkjedet rundt halsen. På en eller annen måte løsnet smaragden fra kjedet. Alle leter, for kongen har tilbudt en belønning … til den som finner den. Kom, vi må skynde oss.”
“Men jeg kan ikke gå uten å spørre bestemor,” svarte Rupert nølende.
“Da kan jeg ikke vente. Jeg har lyst til å finne smaragden,” svarte vennen.
Rupert skyndte seg tilbake til hytten i skogkanten for å spørre bestemoren om lov. ”Hvis jeg fant den, kunne vi flytte fra denne fuktige hytten og kjøpe et stykke land oppe i åsen,” bønnfalt han bestemoren.
Men bestemoren ristet på hodet. “Hvordan skulle det gå med sauene?” spurte hun. ”De er allerede urolige i innhegningen og venter på å bli ført ut på beite, og vær så snill å ikke glemme å la dem få vann når solen står høyt på himmelen.”
Bedrøvet førte Rupert sauene til beitemarken, og midt på dagen førte han dem til bekken i skogen. Der satt han på en stor stein ved bekken. “Å, om jeg bare hadde fått anledning til å lete etter kongens smaragd,” tenkte han. Han snudde på hodet og kikket ned i sandbunnen i bekken, og plutselig stirret han ned i vannet. Hva var det? Det kunne ikke være sant! Han hoppet ut i vannet, og fingrene grep rundt noe som var grønt, med en bit av et tynt gullkjede [som var gått i stykker]. “Kongens smaragd!” ropte han. “Den må ha blitt revet løs fra kjedet da kongen [som satt på hesteryggen] galopperte over broen over bekken, og så har strømmen ført det hit.”
Med skinnende øyne løp Rupert til bestemorens hytte og fortalte henne om sitt store funn. “Velsigne deg, gutten min,” sa hun, “men du ville aldri ha funnet den hvis du ikke hadde gjort din plikt og gjett sauene.” Og Rupert visste at det var sant.» (I Conference Report, okt. 1955, 86; avnsittinndeling, store forbokstaver og tegnsetning endret.)
Det som er å lære av denne historien, finner vi i den kjente kupletten: «Gjør din plikt, og ikke nesten. La så Herren gjøre resten!» (Henry Wadsworth Longfellow: «The Legend Beautiful», i The Complete Poetical Works of Longfellow [1893], 258).
For dere som er eller har vært quorumpresidenter, vil jeg hevde at dere ikke er ferdige med deres plikt når dere avløses. Dette forholdet til deres quorumsmedlemmer, deres plikt overfor dem, fortsetter gjennom resten av livet.
Da jeg var lærer i Det aronske prestedømme, ble jeg kalt til president for quorumet. Med oppmuntring og hjelp fra en hengiven og inspirert quorumsveileder arbeidet jeg flittig for å forsikre meg om at alle de unge mennene kom regelmessig til møtene våre. To av dem var en spesiell utfordring, men med vår utholdenhet og kjærlighet og litt overtalelse begynte de å komme til møtene og delta i quorumsaktiviteter. Men etter hvert som tiden gikk og de forlot menigheten for å studere og arbeide, ble de begge inaktive igjen.
I årenes løp har jeg møtt disse to kjære vennene ved forskjellige anledninger. Hver gang legger jeg en hånd på deres skulder og sier: «Jeg er fremdeles deres quorumspresident, og jeg gir ikke opp. Dere betyr så mye for meg, og jeg ønsker at dere skal nyte godt av velsignelsene ved aktivitet i Kirken.» De vet at jeg er glad i dem og at jeg aldri noen gang vil gi meg.
For de av oss som har Det melkisedekske prestedømme, er anledningen til å foredle vårt kall alltid tilstede. Vi er hyrder som våker over Israel. De sultne fårene ser opp, klare til å ta imot livets brød.
En halloween-kveld for mange år siden fikk jeg anledning til å hjelpe en som midlertidig hadde gått seg vill og trengte en hjelpende hånd for å komme tilbake. Jeg kjørte hjem fra kontoret nokså sent. Jeg hadde stålsatt meg overfor Halloween og latt min hustru ta seg av dem som kom på døren for å få godter. Idet jeg kjørte forbi St. Mark’s Hospital i Salt Lake City, husket jeg at en kjær venn, Max, lå syk nettopp på det sykehuset. Da vi ble kjent med hverandre mange år tidligere, oppdaget vi at vi hadde vokst opp i samme menighet, men til forskjellig tid. Da jeg ble født, hadde Max og hans foreldre flyttet fra menigheten.
Denne kvelden kjørte jeg til parkeringsplassen og gikk inn på sykehuset. Da jeg stoppet ved resepsjonen for å spørre hvilket rom han lå på, fikk jeg vite at da Max var blitt registrert der, hadde han oppgitt en annen kirke som den han foretrakk.
Jeg gikk inn i Max’s rom og hilste på ham. Jeg fortalte ham at jeg var stolt over å være hans venn og at jeg verdsatte ham høyt. Jeg snakket om bankkarrieren hans og virksomheten som orkesterleder ved siden av. Jeg oppdaget at han var blitt såret av en kommentar eller to fra andre og derfor hadde bestemt seg for å gå i en annen kirke. Jeg sa til ham: «Max, du har Det melkisedekske prestedømme. Jeg vil gjerne gi deg en velsignelse i kveld.» Han gikk med på det, og velsignelsen ble gitt. Deretter fortalte han at hans hustru, Bernice, også var svært syk og faktisk lå i et rom ved siden av. Etter anmodning fra meg var Max med meg om å gi henne en velsignelse. Han spurte om jeg ville hjelpe ham. Jeg overtalte ham. Han salvet sin hustru. Det ble felt mange tårer og gitt mange omfavnelser mens jeg beseglet salvingen sammen med Max, med både hans og mine hender på hans hustrus hode, noe som gjorde denne halloween-kvelden uforglemmelig.
Da jeg forlot sykehuset den kvelden, stoppet jeg i resepsjonen og fortalte at med Max og hans hustrus tillatelse skulle opplysningene om dem forandres og vise at de var medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg ventet og så at det ble gjort.
Mine venner Max og Bernice er nå begge på den andre siden av sløret, men den siste perioden av livet var de aktive og lykkelige og mottok velsignelsene som følger vitnesbyrdet om evangeliet og tilstedeværelse i kirken.
Brødre, det er vår oppgave å strekke oss ut til dem som, uansett av hvilken grunn, trenger vår hjelp. Vår utfordring er ikke uoverstigelig. Vi går Herrens ærend, og derfor er vi berettiget Herrens hjelp. Men vi må prøve. I skuespillet Shenandoah finner vi en inspirerende replikk: «Hvis vi ikke prøver, da gjør vi ikke noe. Og hvis vi ikke gjør noe, hvorfor er vi så her?»
Det er vårt ansvar å leve slik at når vi blir bedt om å gi en prestedømsvelsignelse eller assistere på noen måte, så er vi verdige til det. Vi har blitt fortalt at vi i ikke kan unngå virkningen av vår personlige innflytelse. Vi må forsikre oss om at vår innflytelse er positiv og oppløftende.
Er våre hender rene? Er vårt hjerte rent? Hvis vi ser tilbake i tiden gjennom den skrevne historie, kan vi lære noe om verdighet av den døende kong Darius’ ord. Gjennom de riktige ritualer var Darius blitt anerkjent som Egypts rettmessige konge. Hans rival, Alexander den store, var blitt erklært rettmessig sønn av Ammon. Han var også Farao. Da Alexander fant den beseirede Darius på gravens rand, la han sine hender på hans hode for å helbrede ham. Han befalte ham å reise seg og gjenoppta sin kongelige makt, og avsluttet slik: «Jeg sverger for deg, Darius, ved alle gudene, at jeg gjør dette i sannhet og uten falskhet.»
Darius svarte med en mild irettesettelse: «Alexander, gutten min, … tror du at du kan bevege himmelen med dine hender?» (Tilpasset etter Hugh Nibley: Abraham in Egypt [1981], 192.)
Pliktens kall kan komme i stillhet når vi som har prestedømmet, tar imot oppdrag vi får. President George Albert Smith, den beskjedne, men likevel så effektive leder og Kirkens åttende president, sa: «Først og fremst er det deres plikt å lære hva Herren ønsker, og så ved deres hellige prestedømmes kraft og styrke foredle deres kall slik i deres medmenneskers nærvær at folk vil være glad for å følge dere.» (I Conference Report, apr. 1942, 14.)
Og hvordan foredler man et kall? Helt enkelt ved å utføre den tjeneste som er forbundet med det.
Brødre, det er ved å gjøre – ikke bare drømme – at mennesker blir velsignet, at andre ledes og sjeler frelses. «Vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv,» sa Jakob (Jakobs brev 1:22).
Måtte alle vi som er samlet i kveld på dette prestedømsmøtet, på ny anstrenge oss for å være kvalifisert til Herrens veiledning. Det er så mange der ute som trygler og ber om hjelp. Det er noen som er motløse, noen som lengter etter å komme tilbake, men ikke vet hvordan de skal begynne.
Jeg har alltid trodd at følgende ord er sanne: «Guds edleste velsignelser kommer alltid ved hender som tjener ham her nede.» (Whitney Montgomery; «Revelation», i Best-Loved Poems of the LDS People, red. Jack M. Lyon og andre [1996], 283.) La oss ha rede og rene hender og villige hjerter, så vi kan være med på å skaffe det som vår himmelske Fader vil at andre skal få fra ham.
Jeg avslutter med et eksempel fra mitt eget liv. Jeg hadde en gang en kjær venn som syntes å få mer av livets problemer og skuffelser enn han kunne bære. Til slutt lå han dødssyk på sykehuset. Jeg visste ikke at han var der.
Søster Monson og jeg hadde dratt til det samme sykehuset for å besøke en annen som var svært syk. Da vi gikk ut fra sykehuset og mot stedet der bilen sto parkert, fikk jeg en klar tilskyndelse om å gå tilbake og spørre om min venn Hyrum var pasient der. En forespørsel ved skranken bekreftet at Hyrum virkelig hadde ligget der i mange uker.
Vi gikk til rommet hans, banket på og åpnet døren. Vi var ikke forberedt på synet som møtte oss. Det var buketter og ballonger overalt. På en fremtredende plass på veggen hang en plakat med ordene «Gratulerer med dagen, far». Hyrum satt i sykehussengen med familien ved sin side. Da han så oss, sa han: «Bror Monson, hvordan i all verden visste du at det er min fødselsdag i dag?» Jeg smilte, men svarte ikke på spørsmålet.
De tilstedeværende som hadde Det melkisedekske prestedømme, stilte seg rundt ham, sin far og bestefar og min venn, og han fikk en prestedømsvelsignelse.
Etter at tårer var felt, takknemlige smil utvekslet og kjærlige omfavnelser gitt, bøyde jeg meg over Hyrum og sa lavt til ham: «Husk Herrens ord, for de vil gi deg styrke. Han lovet: “Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere” (Johannes 14:18).»
Tiden går. Plikten følger i takt med vår marsj. Plikten blir ikke svakere eller mindre. Katastrofale konflikter kommer og går, men striden om menneskenes sjeler fortsetter med uforminsket styrke. Som en fanfare kommer Herrens ord til dere og til meg og til prestedømsbærere overalt. Jeg gjentar disse ordene: «Derfor, la enhver lære sin plikt og med all flid virke i det embede han er kalt til» (L&p 107:99).
Brødre, la oss lære vår plikt. La oss alltid være verdige til å utføre disse pliktene og, når vi gjør det, følge i Mesterens fotspor. Da han ble kalt til å gjøre sin plikt, svarte han: «Fader, din vilje skje, og herligheten være din evindelig» (Moses 4:2). Måtte vi gjøre det samme, er min bønn, i Jesu Kristi navn, amen.