Tro, tjeneste, standhaftighet
Når vi nærer vår tro, vokser ved tjeneste og står standhaftig og trofast uansett hva som kommer, vil vi føle Frelserens kjærlighet.
For 39 år siden banket to av Herrens misjonærer på familiens dør i Glasgow, Skottland. Vi ble sterkt grepet av deres klarhet, deres ydmykhet og deres tro. Hver gang de var hjemme hos oss, følte vi kjærlighet og fred. Vi følte ren godhet.
Deres undervisning var personlig, oppriktig og kjent. Vi følte ganske enkelt at det var sant. Noen uker senere ble vi døpt og bekreftet og ble umiddelbart møtt med vennlighet og godhet fra medlemmer og ledere i vår nye kirke-familie.
Så begynte vår reise i evangeliet som har beriket og velsignet alle sider av vårt liv og medført en dypfølt, vedvarende og beroligende følelse av hensikt og retning. I håp om at det kan være til nytte for de som er nye i Kirken, vil jeg i dag fortelle om tre grunnleggende ting i evangeliet som jeg har lært underveis.
Det første er den motiverende, forvandlende kraften i troen på Jesus Kristus. En slik tro er som åndelig oksygen. Når vi lar troen flyte fritt i oss, vekker og oppliver den våre åndelige sanser. Den puster liv i vår sjel.
Når troen strømmer, blir våre følelser samstemt med Åndens hvisken. Vårt sinn opplyses, vår åndelige puls slår raskere, hjertet berøres.
Tro tenner håp. Vårt perspektiv skifter, vårt syn blir klarere. Vi begynner å se etter det beste, ikke det verste, i livet og i andre. Vi får en dypere sans for livets hensikt og mening. Fortvilelse viker for glede.
En slik tro er en himmelsk gave, men den kan søkes og fremelskes. Som det står i «Veiledning til Skriftene», tennes ofte «tro ved at man hører troendes vitnesbyrd»1. Troen pleies så ved at vi tillater oss selv å tro. I likhet med alle dyder styrkes troen ved at vi utøver den, ved at vi lever og handler som om vår tro allerede var rotfestet. Tro er produktet av rettferdig ønske, tillit og lydighet.
Det vises i Mormons bok ved eksemplet med far til kong Lamoni, som hørte Aarons vitnesbyrd, var villig til å tro og handle så han ble ledet til å si i ydmyk bønn: «Hvis det finnes en Gud – og hvis du er Gud – vil du gi deg til kjenne for meg, og jeg vil forsake alle mine synder for å kjenne deg.»2
Det samme kan skje oss hvis vi tillater oss å bli rørt av vitnesbyrdets ånd, hvis vi utøver tro, hvis vi ønsker, overveier, søker – hvis vi utvikler vår tro.
For det annet, hvis vi tjener, har vi vekst. President George Albert Smith sa: «Det er ikke det vi får, som beriker vårt liv, det er det vi gir.»3
Uselvisk tjeneste er en god motvekt til de sykdommer som har sitt utspring i en verdensomspennende epidemisk nytelsessyke. Noen blir bitre eller urolige når de synes de ikke får nok oppmerksomhet, mens deres liv ville blitt så beriket om de bare hadde vist mer oppmerksomhet overfor andres behov.
Svaret ligger i å hjelpe våre medmennesker å løse sine problemer fremfor å bekymre oss om våre egne, leve for å lette byrder selv om vi selv føler oss nedtynget, legge vår egen skulder til hjulet istedenfor å klage over at livets vogner synes å rulle forbi oss.
Ved å strekke oss ut og tjene får vi hjelp til å heve oss over egne behov, bekymringer og utfordringer. Ved at vi bruker kreftene på å lette andres byrder, skjer det noe mirakuløst. Våre egne byrder blir mindre. Vi blir lykkeligere. Livet blir mer meningsfylt.
For det tredje, en disippel er ikke garantert å være fri for livets stormer. Selv når vi går forsiktig og trofast på den snevre og smale vei, møter vi hindringer og utfordringer. Det er dager, kanskje måneder og år, da livet er bare tungt. Vi får vår rettmessige del når det gjelder motgang, hjertesorg, ensomhet, smerte, sorg – noen ganger tilsynelatende mer enn vår rettmessige del.
Hva gjør vi når motgangen rammer? Det er bare én ting å gjøre. Stå støtt og hold ut. Stå støtt, standhaftig og trofast. Den virkelige tragedien i livets hvirvelvinder rammer bare når vi tillater dem å blåse oss ut av rett kurs.
I slike krisesituasjoner og utfordringer velger noen å forlate sin tro nettopp når den trenges mest. Bønn ignoreres nettopp i den time den trenger å være mer intens. Dyd kastes skjødesløst tilside når den trenger å bli vernet om. Gud forsakes i den altfor menneskelige, men likevel feilaktige, frykt for at Han har forlatt oss.
Sannheten er at vår eneste sikkerhet, vår eneste trygghet, vårt eneste håp består i å holde fast på det som er godt. Når mørkets tåke samler seg om oss, går vi oss bare bort hvis vi velger å slippe taket i jernstangen, som er Guds ord.
Frelserens lignelse om den kloke mannen som bygget sitt hus på en klippe, er virkningsfull nettopp fordi den illustrerer at livets utfordringer også rammet den kloke mannen. Regnet falt, vindene blåste, flommen kom. Likevel overlevde han alt fordi han hadde bygget på sikker grunn og, det avgjørende, han ble stående da stormen kom.
I sin beskrivelse av en pilgrims, eller disippels, fremgang skrev John Bunyan:
Den som vil sann tapperhet se,
la ham komme hit!
En vil konstant være her,
kom vind, kom vær.
Apostelen Paulus oppfordret kolosserne til å «bli ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke la dere rokke fra det håp som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt».5
Folket i Korint mottok dette kraftige vitnesbyrdet:
«På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse,
forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått.»6
Hva gjorde et slikt perspektiv mulig? Paulus ga svaret: «For Gud, som bød at lys skulle skinne frem i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse frem.»7
Det er mitt vitnesbyrd at når vi nærer vår tro, vokser ved tjeneste og står standhaftig og trofast uansett hva som kommer, vil vi føle Frelserens kjærlighet. Vi setter oss i en stilling der vi kan ha tilgang til forsoningens vidtfavnende velsignelser. Fra å være et medlem vil vi bli en disippel. Vi blir styrket, renset, fornyet, åndelig og følelsesmessig helbredet.
Det er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn, amen.