Evig omfavnet av hans kjærlighet
Jeg vet at [vår himmelske Fader] elsker oss, søstre, det gjør også hans Sønn, Jesus Kristus. Den kjærligheten vil aldri forandres – den er konstant.
Da jeg fikk dette kallet, ba jeg inderlig til vår himmelske Fader om å la meg forstå hva søstrene i Kirken trengte. Jeg mottok et sterkt vitnesbyrd om at vi, hans døtre, trenger å vite at han elsker oss. Vi trenger å vite at han ser det gode i oss. Når vi føler hans kjærlighet, får det oss til å stå på, vi blir forsikret om at vi er hans og får bekreftet at han har oss kjær selv når vi snubler og opplever midlertidige tilbakeslag.
Jeg fikk dette budskapet bekreftet da jeg bar mitt vitnesbyrd på søndagens ettermiddagsmøte under aprilkonferansen i 2002. Om morgenen fikk jeg vite at eldste David B. Haight kanskje ikke ville kunne delta på konferansen. Hvis det var riktig, ville jeg få fem minutter til å bære mitt vitnesbyrd. Jeg ba ekstra inntrengende for eldste Haight den dagen! Søndag morgen så jeg ham komme inn i Konferansesenteret, og jeg begynte å slappe av – helt til det øyeblikk han gikk ut igjen mens forsamlingen sang. Da jeg sto ved talerstolen den ettermiddagen, var teleprompterskjermen blank! Men budskapet som hele tiden kom til mitt sinn og hjerte, var at kvinner trenger å føle Herrens kjærlighet hver eneste dag. Det var budskapet jeg visste jeg måtte formidle den dagen, og det er fortsatt vårt budskap.
Jeg har følt ydmykhet ved deres fine, personlige reaksjon på budskapet. Takk for at dere har fortalt hvordan budskapet har velsignet dere. Deres ord har bekreftet at hver av oss er berettiget til – og trenger – å føle Herrens kjærlighet i vårt daglige liv.
Vår himmelske Fader elsket oss før vi kom hit til jorden. Jeg vet at han elsker oss, søstre, og det gjør også hans Sønn, Jesus Kristus. Den kjærligheten vil aldri forandres – den er konstant. Dere kan stole på den. Vi kan stole på den.
Akkurat som Hjelpeforeningens motto minner oss om at «kjærlighet svikter aldri», må vi tro at Kristi kjærlighet aldri vil svikte oss. Alt vi foretar oss i Hjelpeforeningen, skulle gjenspeile vår Frelsers og vår himmelske Faders kjærlighet. Denne store kjærlighet skulle være kilde til vår motivasjon til å tjene andre. Den må være både drivkraften og målet med vår tjeneste!
Jeg kjenner en ung mor til fem små barn som ringte til en eldre søster, hennes verdsatte forbilde, og spurte: «Kan vi gå en tur?» Venninnen visste at det betydde at hun trengte en prat. Halvveis i en 13 kilometers rundtur sa den unge moren omsider: «Jeg kan bare ikke tro at vår himmelske Fader elsker meg, jeg har begått så mange feil i livet. Jeg klarer ikke å føle meg verdig til hans kjærlighet, hvordan kan han elske meg?» Søstre, dette var en kvinne som hadde inngått tempelpakter og var aktiv i Kirken. Likevel følte hun seg uverdig til Hans kjærlighet. Den eldre søsteren svarte raskt: «Selvfølgelig elsker han deg. Du er hans datter.»
Fornekter vi ofte Herrens kjærlighet som han utøser i langt større grad enn vi er villige til å motta? Tror vi at vi må være fullkomne for å fortjene hans kjærlighet? Når vi tillater oss å føle at vi er «for evig omfavnet i hans kjærlighets armer»,1 føler vi trygghet, og vi forstår at vi ikke umiddelbart trenger å være fullkomne. Vi må erkjenne at fullkommenhet er en prosess. Hans evangelium er en evig prosess, og vi må huske å verdsette den reisen. Evig betyr «uten begynnelse eller slutt», så hans kjærlige omfavnelse er der for oss hver eneste dag. Husk at den er konstant – selv når vi ikke er klar over den. Jeg liker Nephis beskrivelse av denne store gaven: «Guds kjærlighet … utgytes i menneskenes barns hjerter. Derfor er den det mest ettertraktelsesverdige av alt … og det som gir sjelen størst glede».2 Jeg vitner om at det er sant.
Jeg vet det kan være noen blant oss som har vanskelig for å forestille seg hvordan Hans kjærlighet føles. Tenk på en mor og hennes nyfødte barn. Varmen, tryggheten, ømheten og freden i en mors favn kan hjelpe oss å forstå hvordan det føles å bli omfavnet i Hans kjærlighets armer. En ung voksen søster i Hjelpeforeningen skrev: «Bare ved min mors kjærlighet er jeg i nærheten av å forstå styrken og kraften i Frelserens kjærlighet.»
Mødre, kan dere se hvor avgjørende dere er mht. å lære deres barn denne sannheten? Når dere omfavner deres barn med deres kjærlighet, vil de oppfatte glimt av Hans kjærlighet. President Gordon B. Hinckley oppfordrer oss til å «elske Herren vår Gud og elske hans Sønn, og for alltid være takknemlig for deres kjærlighet til oss. Når annen kjærlighet falmer, vil denne lysende, oversanselige, evigvarende Guds kjærlighet til hver av oss, og hans Sønns kjærlighet, han som ga sitt liv for oss, bestå.»3
En mor som kjenner sitt forhold til Gud, hjelper sine barn å kjenne ham og å bli omfavnet av hans kjærlighet. Jeg ble rørt over noe en datter sa i begravelsen til sin 100 år gamle mor: «Da jeg var i tenårene og forsøkte å planlegge skolearbeidet mitt, pleide jeg å gå ut på kjøkkenet der mor sto og strøk. Jeg fremla mulige studievalg for henne… Hun lyttet til dem alle. Vi drøftet mulighetene … og så pleide hun å si: “OK, Cathy, har du bedt om dette?” Det gjorde meg litt beklemt, jeg nølte litt og sa: ”Må vi be om alt mulig?” Hun svarte enkelt: “Jeg gjør det.”»4
Denne moren lyttet. Hun tilkjennega sin tro på Herren, hun var et forbilde, hun ga uttrykk for at hun forventet at datteren alltid skulle henvende seg til Herren. Når vi vender oss til Herren, føler vi at hans kjærlighet trekker oss nærmere. Mødre, lær deres barn å alltid inkludere Herren i sitt liv, og hjelp dem å gjenkjenne hans kjærlige innflytelse.
Min mor og jeg fikk vår patriarkalske velsignelse sammen. Jeg var 20 år og mor var 49. Jeg glemmer aldri den dagen – hvordan patriarken la hendene på mors hode og fortalte henne hvor ofte hennes liv var blitt spart gjennom utbrudd av reumatisme, hjertesykdom og mange andre sykdommer. Han gjennomgikk hennes liv, og nevnte alle de gangene hun hadde vært til velsignelse for andre. Han fortalte henne om ting som Herren hadde i vente for henne, og ga veiledning om hva hun trengte å gjøre. Jeg kjente min mors liv, og jeg lyttet da patriarken, som ikke kjente henne, beskrev hennes liv. Denne erfaringen var et vitnesbyrd for meg om at Gud lever, at han elsker oss og at han kjenner oss individuelt. Jeg følte Herrens kjærlighet til mor – og til meg – denne minneverdige dagen.
Det største bevis på vår Frelsers kjærlighet til oss er hans forsoning. Hans kjærlighet strømmer over av nåde, tålmodighet, langmodighet, barmhjertighet og tilgivelse.
Som bestemødre har vi nå et hellig ansvar for å omfavne våre barnebarn med kjærlighet. Da en tre år gammel pike var nebbete, formante bestemoren henne: «Snakk ikke slik til bestemor – for vi skal være venner i millioner på millioner av år.» Er det ikke det beste av alt å være bestemor? Husk, søstre, kjærlighet og pakter binder oss sammen som evige familier.
Herrens kjærlighet tilkjennegis ofte gjennom andre som følger Åndens tilskyndelser. Hører og følger vi disse tilskyndelsene?
På grunn av økonomiske vanskeligheter måtte en søster flytte fra sin kjære bolig og menighet etter å ha bodd der i 22 år. Det var smertefullt. Om den første søndagen i den nye menigheten sa hun: «Jeg følte meg veldig alene, selv om jeg kjente noen der. Jeg var en av de første som kom til Hjelpeforeningen den morgenen. Jeg satt der og så de første søstrene komme inn og ta plass. Det virket som de alle trengte sin egen rad, ikke bare sitt eget sete. De satt ikke ved siden av hverandre, og de satt ikke ved siden av meg. Jeg følte meg som en øy.» Søstre, hvorfor gjør vi dette mot hverandre?! Søsteren fortsatte: «Så kom Lisa inn, ansiktet lyste opp da hun så meg og satte kurs mot meg, hun dumpet ned ved siden av meg, la armen rundt meg og ga meg en god klem. Det er forbløffende hvor mye en liten gest som det kan bety. Hennes varme» – og jeg kunne tilføye hennes kjærlighet – «feiet bort ensomheten.»
Jeg er redd vi bare ser Herrens kjærlighet i de store begivenhetene i livet. Vi må også se den i de minste ting. Undervurder ikke deres evne til å formidle Hans kjærlighet ved en enkel, oppriktig gest som å sitte ved siden av en annen søster og la henne føle seg velkommen.
Føler du Herrens kjærlighet? Hvordan jeg føler Hans kjærlighet kan være forskjellig fra hvordan du opplever den. Det viktige er å forstå hvordan du føler denne kjærligheten. Og når du har kjent den, var villig til å dele den med andre.
Som presidentskap besøkte vi den raserte Gulfkysten etter orkanen Katrina. På en temakveld sto jeg ved talerstolen og følte en tilskyndelse om at hver søster i forsamlingen trengte en som bokstavelig kunne strekke seg frem og styrke henne. Etter møtet sto søster Hughes, søster Pingree og jeg ved hver vår dør og klemte hver søster i det de kom ut. Vi ønsket ganske enkelt å vise vår kjærlighet til dem. Til de av disse søstrene som hører på i kveld: Vi forlot møtehuset fornyet på grunn av den Guds kjærlighet som dere viste oss. Takk for at dere tok vare på hverandre – og oss tre!
I mine morgenbønner ber jeg min himmelske Fader fylle meg med sin kjærlighet så jeg mer helhjertet kan utføre hans gjerning. Jeg vet at jeg har blitt velsignet på grunn av denne daglige bønnen. Som søstre i Hjelpeforeningen må vi bestrebe oss på å vise Kristi kjærlighet, han som alltid søkte å behage sin Fader ved å gjøre hans vilje. Søstre, vi må gjøre alt vi kan for å følge hans uforlignelige eksempel – å vise en slik kjærlighet i tanke, ord og gjerning – i alt vi gjør og er. Vi må ikke la stolthet eller forfengelighet, selviskhet eller personlige gjøremål fortrenge vår kjærlige tjeneste for andre. Helt enkelt og inderlig må vi først la oss selv omfavne av Guds kjærlighet. Det gjør vi best ved å ta imot Frelserens evige forsoning. Dernest kan vi utvide sirkelen til å omfatte vår familie og alle andre. En slik sirkel er visselig himmelen.
Mine kjære søstre, måtte Gud velsigne dere med å føle hans kjærlighet hver dag når dere holder deres pakter, viser nestekjærlighet og styrker familier. I Jesu Kristi navn, amen.