La oss være menn
Vi som bærer Guds prestedømme … må stå opp fra nytelsessykens støv og være menn!
For mange år siden, da mine brødre og jeg var små, gjennomgikk min mor en alvorlig kreftoperasjon. Hun var svært nær ved å dø. Mye av vevet i nakken og skulderen måtte fjernes, og i lang tid var det svært smertefullt for henne å bruke den høyre armen.
En morgen rundt et år etter operasjonen, tok far med seg mor til en jernvarehandel og ba bestyreren vise henne hvordan man brukte et apparat han hadde til stryking av klær. Apparatet het Ironrite. Man betjente det fra en stol ved å bevege pedaler med knærne for å senke en polstret rull mot en varm metallflate, og dreie den for å mate inn skjorter, bukser, kjoler og annet. Dere forstår sikkert at dette ville gjøre strykingen (noe det var en hel del av i vår familie med fem gutter) mye lettere, særlig for en kvinne med begrenset førlighet i armen. Mor ble sjokkert da far fortalte bestyreren at de ville kjøpe apparatet, og deretter betalte kontant for den. Til tross for min fars gode inntekt som veterinær, hadde mors operasjon og medisiner gjort den økonomiske situasjonen vanskelig for dem.
På vei hjem var mor opprørt: «Hvordan kan vi ha råd til den? Hvor kom pengene fra? Hvordan skal vi klare oss nå?» Til slutt fortalte far henne at han hadde latt være å spise lunsj i nesten et år for å spare nok penger. «Når du stryker nå,» sa han, «behøver du ikke stoppe og gå inn på soverommet og gråte til smerten i armen går over.» Hun visste ikke at han visste om dette. Jeg var ikke klar over min fars offer og kjærlige handling overfor mor den gangen, men nå som jeg vet om det, sier jeg til meg selv: «For en mann!»
Profeten Lehi tryglet sine opprørske sønner og sa: «Stå opp fra støvet, mine sønner, og vær menn» (2. Nephi 1:21; uthevelse tilføyd). I alder var Laman og Lemuel menn, men i karakter og åndelig modenhet var de fremdeles som barn. De knurret og klaget hver gang de ble bedt om å gjøre noe vanskelig. De godtok ingens autoritet til å irettesette dem. De verdsatte ikke åndelige ting. De hadde lett for å ty til vold, og de var flinke til å spille offer.
Vi ser noen av de samme holdningene i dag. Noen oppfører seg som om en manns høyeste mål skulle være hans egen fornøyelse. Liberale samfunnsskikker har «gitt menn frie tøyler» for å si det slik, og mange syns det er akseptabelt å få barn utenfor ekteskapet og være samboere istedenfor å gifte seg.1 Det anses som smart å unngå forpliktelser, og å ofre til beste for andre, er naivt. For noen er ikke et liv preget av arbeid og prestasjoner obligatorisk. En psykolog som studerer det voksende fenomenet av det han kaller «unge menn som blir stående med girspaken i fri», beskriver dette scenariet:
«Jens går på høyskole et år eller to, kaster bort tusenvis av kroner av foreldrenes penger, men begynner så å kjede seg og kommer hjem for å bo i sitt gamle rom, det samme rommet som han hadde mens han gikk på videregående. Nå jobber han 16 timer i uken på McDonald’s eller deltid på Rimi.
Foreldrene river seg i håret. “Jens, du er 26 år gammel. Du studerer ikke. Du har ikke noe yrke. Du har ikke engang en kjæreste. Hva er planen? Når skal du få deg et liv?”
”Hva er problemet?” spør Jens. “Jeg har ikke blitt arrestert for noe. Jeg har ikke bedt dere om penger. Kan dere ikke bare slappe av?”»2
Virkelig høye ambisjoner, eller hva?
Vi som har Guds prestedømme, kan ikke tillate oss å drive rundt. Vi har arbeid å gjøre (se Moroni 9:6). Vi må stå opp fra nytelsessykens støv og være menn! Det er et flott mål for en gutt å bli en mann – sterk og dyktig, en som kan bygge og skape ting, drive ting, en som gjør noe positivt i verden. Det er et flott mål for de av oss som er eldre, å gjøre visjonen om ekte manndom til virkelighet i våre liv, og å være forbilder for dem som ser på oss som et eksempel.
I stor grad defineres ekte manndom gjennom vårt forhold til kvinner. Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum har gitt oss idealet vi må strekke oss etter i følgende ord:
«Familien er forordnet av Gud. Ekteskap mellom mann og kvinne er helt avgjørende for hans evige plan. Barn har rett til å bli født innenfor ekteskapets bånd og til å bli oppdratt av en far og en mor som hedrer ekteskapsløftene med fullstendig troskap… Etter guddommelig forordning skal fedre presidere over sin familie i kjærlighet og rettferdighet, og de er ansvarlige for å sørge for livets nødvendigheter og beskyttelse for sin familie.»3
I årenes løp har jeg besøkt medlemmer av Kirken i mange land, og til tross for forskjellige omstendigheter og kulturer, har jeg overalt blitt imponert over våre kvinners tro og evner, heriblant noen av de svært unge. Så mange av dem har en bemerkelsesverdig tro og godhet. De er kjent med Skriftene. De er balanserte og selvsikre. Jeg spør meg selv: Har vi menn som kan måle seg med disse kvinnene? Utvikler våre unge menn seg til verdige ledsagere som slike kvinner kan se opp til og respektere?
President Gordon B. Hinckley, som talte på dette møtet i april 1998, ga spesifikke råd til unge menn:
«Den piken du gifter deg med, vil ta en fryktelig sjanse… [Du] vil for en stor del være bestemmende for hvordan resten av hennes liv vil bli…
Arbeid for å skaffe dere en utdannelse. Få all den opplæring dere kan. Verden vil betale dere hovedsakelig etter hvor meget de mener dere er verd. Paulus la ikke fingrene imellom da han skrev til Timoteus: “Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro” (1. Tim. 5:8)»4.
Integritet er grunnleggende når det gjelder å kunne være menn. Integritet betyr at man er sannferdig, men det betyr også at man tar ansvar og overholder forpliktelser og pakter. President N. Eldon Tanner, en tidligere rådgiver i Det første presidentskap og en mann med integritet, fortalte om en som søkte hans råd:
«En ung mann kom til meg nylig og sa: ”Jeg inngikk en avtale med en mann som krever at jeg foretar bestemte innbetalinger hvert år. Jeg er på etterskudd og kan ikke betale, for hvis jeg gjør det, vil det føre til at jeg mister huset mitt. Hva skal jeg gjøre?”
Jeg så på ham og sa: “Hold avtalen.”
“Selv om det koster meg huset?”
Jeg svarte: “Jeg snakker ikke om huset ditt. Jeg snakker om avtalen din, og jeg tror din hustru heller vil ha en mann som holder sitt ord, lever opp til sine forpliktelser … og måtte leie et hus, enn å ha et hus med en mann som ikke holder sine pakter og løfter.” »5
Gode menn gjør noen ganger feil. En mann med integritet vil ærlig stå for og rette opp i sine feil, og det er et eksempel vi kan respektere. Det hender at menn prøver, men feiler. Ikke alle verdige mål oppnås til tross for ens ærlige og beste innsats. Sann manndom måles ikke alltid ved resultater av innsats, men ved selve innsatsen – det at man gjør sitt beste.6
Selv om han vil måtte ofre noe og nekte seg selv noen fornøyelser for å kunne overholde sine forpliktelser, lever en virkelig mann et givende liv. Han yter mye, men han mottar mer, og han lever i visshet om sin himmelske Faders godkjennelse. En virkelig manns liv er det gode liv.
Men det viktigste med tanke på formaningen om å være menn, er å tenke på Jesus Kristus. Da Pilatus førte Jesus frem med en tornekrone på hodet, erklærte han: «Se det menneske!» (se Johannes 19:4-5). Pilatus forsto kanskje ikke fullt ut betydningen av sine egne ord, men Herren sto virkelig foran folket den gangen, slik han gjør det i dag, som det høyeste ideal for manndom. Se det menneske!
Herren spurte sine disipler hva slags menn de skulle være, og svarte så: «Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er» (3. Nephi 27:27; se også 3. Nephi 18:24). Det er vårt høyeste mål. Hva gjorde han som vi kan etterligne som menn?
Jesus avviste fristelse. Da han sto foran den største fristeren av dem alle, ga ikke Jesus etter for fristelsen (se Mosiah 15:5). Han svarte med hellig skrift: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn» (Matteus 4:4). Evangeliets bud og normer er også vår beskyttelse, og i likhet med Frelseren kan vi også hente styrke fra Skriftene til å motstå fristelse.
Frelseren var lydig. Han oppga fullstendig «det naturlige mennesket» (Mosiah 3:19), og innordnet sin vilje etter Faderens (se Mosiah 15:7). Han ble døpt for å vise «at han i kjødet ydmyker seg for Faderen og vitner for Faderen at han ville være lydig mot ham ved å holde hans bud» (2. Nephi 31:7).
Jesus «gikk omkring og gjorde vel» (Ap.gj. 10:38). Han brukte det hellige prestedømmets guddommelige krefter til å velsigne de trengende, «som å helbrede de syke, oppreise de døde, få de lamme til å gå, de blinde til å se og de døve til å høre og helbrede alle slags sykdommer» (Mosiah 3:5). Jesus sa til apostlene sine: «Den som vil være den første blant dere, skal være alles trell. For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted» (Markus 10:44-45). Som hans medtjenere kan vi bli store i hans rike gjennom kjærlighet og tjeneste.
Frelseren sto fryktløs mot ondskap og villfarelse. «Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte der … og han sa til dem: Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule!» (Matteus 21:12-13). Han oppfordret alle til å omvende seg (se Matteus 4:17) og få tilgivelse (se Johannes 8:11; Alma 5:33). På samme måte kan vi stå fast i å forsvare hellige ting og i å heve advarselens røst.
Han ga sitt liv for å forløse menneskeheten. Da må vi kunne ta ansvar for dem han betror oss å ha omsorg for.
Brødre, la oss være menn, slik han er. I Jesu Kristi navn, amen.