Husk Herrens kjærlighet
Vi må søke å kjenne og føle Herrens kjærlighet i vårt eget liv.
Kristus i rød kappe av Minerva Teichert syntes å være det perfekte maleri til å illustrere det skriftstedet som vi valgte for kvelden: «Jeg er for evig omfavnet i hans kjærlighets armer» (2. Nephi 1:15). Kristus ser så imøtekommende ut med armene utstrakt mot oss. Akkurat slik han innbød nephittene til å «stå opp og kom frem til meg» (3. Nephi 11:15), slik innbyr han hver av oss til å komme, en for en, til Ham, så også vi kan vite at han «er … hele jordens Gud og er blitt drept for verdens synder» (3. Nephi 11:14). Vi får vite hvordan det føles å bli omfavnet i hans kjærlighet når vi tar imot innbydelsen.
Jeg er sikker på at dere alle har følt, på et eller annet tidspunkt, at dere var omfavnet i Kristi armer. Men hvis dere er som jeg, forekommer det tider da dere er redde, da livets stress og jag synes å ta overhånd og dere føler avstand til Ånden. Kanskje dere også føler det som om dere har blitt forlatt. Når jeg føler det slik, er det beste botemiddel mitt minne om stunder da Kristi fred har kommet for å styrke meg. Så i kveld innbyr jeg dere til å minnes sammen med meg hva det vil si å føle Herrens kjærlighet og å føle seg omfavnet av ham.
Min mor døde da jeg var en ung mor. Jeg trengte fortsatt hennes råd og veiledning. Etter at hun hadde fått diagnosen kreft, levde hun bare i seks uker. I førstningen var jeg mest bekymret for far. Jeg var takknemlig for at mor ikke hadde lidd lenge og at hennes død hadde vært en god opplevelse for oss. Men noen uker senere var det morsdag og mors fødselsdag, og jeg begynte å savne henne fryktelig. Jeg ønsket å kjenne armene hennes rundt meg, og jeg ønsket å vite at hun hadde det godt. Jeg ønsket å fortelle at jeg elsket henne og savnet henne.
En kveld mens jeg ba og gråt (som jeg ofte gjorde på den tiden), følte jeg trøst gjennomstrømme meg – brått og sterkt. Følelsen gjorde meg hel, den ga meg fred. Den varte ikke lenge rent fysisk, likevel var den til enorm trøst. Jeg visste hva det var – Herrens kjærlighet omfavnet meg og ga meg fred og styrke. Men like viktig er det at dette øyeblikket har blitt stående i hukommelsen som en stor gave å pakke opp og minnes når livet er vanskelig.
Noen ganger har også øyeblikk med kjærlighet og en medfølgende fred kommet uventet og uten at jeg har hatt et behov – uten spesielle problemer eller saker jeg har stått overfor. En vakker høstsøndag satt jeg og leste i skriftstudiestolen min og så de gule bladene falle fra naboens aprikostre. Jeg så opp fra Skriftene, og uten forvarsel følte jeg fred og tilfredshet strømme inn over meg. Det var et flyktig øyeblikk, men minnet om kjærligheten jeg følte, ble varig. Det er en minnegave å hente frem når livet og tiden er vanskelig.
Men hver dag når jeg søker den, opplever jeg Herrens kjærlighet i mitt liv og føler hans armer omslutte meg. Jeg ser bevis på Herrens kjærlighet på mine morgenturer når luften er klar og det første glimt av dag lysner i øst. Jeg føler hans kjærlighet når et vers i Skriften dukker frem og taler til meg på en ny måte. Jeg kjenner hans kjærlighet når jeg blir undervist av gode kvinner i Hjelpeforeningen eller av besøkende lærerinner som bryr seg om meg. Jeg føler hans nærhet når hjertet røres av vakker musikk eller en minneverdig tale. Søstre, Herren er overalt når vi åpner øynene og hjertet for hans kjærlighet.
Men det finnes kvinner blant dere, tror jeg, som nå tenker: «Når har jeg tid til en morgentur? Når hadde jeg sist 10 minutters fred til å lese i Skriftene?» Eller «når hadde jeg sist en dag uten smerter? eller bekymring? eller hjertesorg?» Og jeg vet hvor sant det er at livet ofte føles som en stor haug med forpliktelser, frustrasjoner og skuffelser. Men Herren er der, alltid den samme, hans armer er fortsatt utstrakt. Når vi føler oss overveldet, må vi huske den fred han har talt til oss ved tidligere anledninger. Hans fred bringer trøst og styrke, det kan ikke verden gi oss.
Som trofaste kvinner i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har vi blitt velsignet med Den hellige ånd. Når vi innbyr Frelseren til vårt liv, vil Den hellige ånd bære vitnesbyrd for oss om den kjærlighet Faderen og Sønnen, vår Frelser, har til hver av oss. Men å føle deres kjærlighet er betinget ikke bare av vårt ønske, men også av våre handlinger. Og det vi må gjøre, er vi kjent med: oppriktig bønn som er konkret og ydmyk, fulgt av at vi stille lytter etter Herrens svar; regelmessig skriftstudium og tid til å grunne på det vi leser, og endelig – vilje til å granske oss selv og stole på Herrens løfte om at han «vil … la det svake bli til styrke for [oss]» (Ether 12:27). Når vi studerer og grunner, er vi berettiget til Åndens tilskyndelser, og etter hvert som vi blir mer lydhøre for disse tilskyndelsene, vil vi se at Herren er virksom i vårt liv hver eneste dag. Vi vil finne ham, som eldste Neal A. Maxwell fastslo, «i detaljene i vårt liv». («Becoming a Disciple», Ensign, juni 1996, 19.) Og når denne erkjennelsen kommer, føler vi Hans fred og erkjenner at vi virkelig er omfavnet i hans kjærlighets armer.
I det verdensomspennende opplæringsmøtet for ledere i januar 2004 formante president Gordon B. Hinckley Kirkens kvinner til å «stå sterke og urokkelige» mot den ondskap som vokser frem i verden («Stå sterke og urokkelige», Verdensomspennende opplæringsmøte for ledere, 10. jan. 2004, 20). Søstre, det er derfor vi må søke å kjenne og føle Herrens kjærlighet i vårt eget liv. Det er derfor vi må minnes og samle våre egne erfaringer med Hans fred og den styrke den gir. Og det er derfor vi må fortelle om egne erfaringer med tro og vitnesbyrd til våre barn og til andre som ikke har foreldre eller kjære.
Våre familier trenger Guds fred i sitt liv, og hvis vi ikke kan eller vil innby Herren i vårt liv, da vil vår familie gjenspeile vår egen urolige verden. Kvinner oppfordres til å styrke sin familie, men vi må også være faste, vi må være den faste klippe som vårt hjem kan bli stående på. Vår familie trenger oss til å tale fred til dem, akkurat som Herren taler fred til oss. Vårt hjem må bli et sted hvor vår familie og våre venner ønsker å være, hvor alle som kommer inn, kan hente styrke og mot til å møte utfordringene ved å leve i en stadig mer ugudelig verden. Våre barn trenger å høre at vi «taler om Kristus … gleder oss i Kristus, [og] forkynner om Kristus» (2. Nephi 25:26), så de kan vite hvilken kilde de kan henvende seg til for å finne den fred som «overgår all forstand» (Filipperne 4:7).
Husk, søstre, Frelserens innbydelse er klar og direkte, og det viktige for oss er at den er konstant: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære …Ta mitt åk på dere … for … min byrde er lett» (Matteus 11:28-30). Det er Herrens løfte til deg og meg.
Det er min bønn for oss alle at vi vil huske når Herren har talt fred til oss og har omsluttet oss med sin kjærlighets armer. Og like viktig, hvis du ikke har følt denne kjærligheten på en stund, så søk å oppdage den og føle den mens du utfører dine daglige gjøremål. Hvis du gjør det over mange dager, måneder og år, vil minnene om disse gjensidige påvirkningene med Herren bli kjære gaver som du kan åpne en gang til – eller mange ganger – for å styrke deg når livet er vanskelig.
«Fred etterlater jeg dere,» lover Herren. «Ikke som verden gir, gir jeg dere» (Johannes 14:27). Fred. Styrke. Det er det vi lengter etter, og som er mulig. Vi trenger bare å snu oss mot Hans utstrakte armer. I Jesu Kristi navn, amen.