I Hans kjærlighets armer
Dette er den flotteste kvinneorganisasjon i hele verden. Den er en Gud-gitt organisasjon.
Mine kjære søstre, hvilken stor anledning det er å få tale til dere på denne strålende Hjelpeforeningens konferanse. Vi har i kveld lyttet til skjønne taler holdt av kvinner med stor tro og dyktighet. Jeg vil at Hjelpeforeningens presidentskap skal vite at vi har full tillit til dem. Vi verdsetter dem på alle måter. Vi er takknemlige for det tema de har valgt fra Mormons bok, fra 2. Nephi – «Evig omfavnet i hans kjærlighets armer» (se 2. Nephi 1:15). Hjelpeforeningens kvinner er i bokstavelig forstand evig omfavnet i vår Herres armer.
Etter min oppfatning er dette den flotteste kvinneorganisasjon i hele verden. Den er en gudgitt organisasjon. Joseph Smith talte og handlet i egenskap av profet da han organiserte Hjelpeforeningen i 1842. Ved den anledning sa han: «Organiseringen av Kristi kirke var aldri fullstendig før kvinnene ble organisert.» (Sarah M. Kimball, «Early Relief Society Reminiscences», 17. mars 1882, Relief Society Record, 1880-92, Kirkens arkiver, 30.)
I dag har Hjelpeforeningen rundt fem millioner medlemmer. Den er organisert i mange nasjoner og underviser på mange språk. I dens rekker finnes alle Kirkens kvinner som er 18 år og eldre. Blant disse er enslige unge kvinner, kvinner som aldri har giftet seg, kvinner som er enker eller skilt, de som har ektemann og familie, de som er eldre, og mange som har mistet sin evige ledsager.
En venn som ikke tilhører vår tro, sa til meg: «LDS (SDH) står for Love, Devotion, Service» (kjærlighet, hengivenhet, tjeneste). Hva står egentlig Hjelpeforeningen for? Hva betyr det? La meg forsøke å si litt om det.
Hjelpeforeningen står for kjærlighet. Det er bemerkelsesverdig å se hvilken kjærlighet gode kvinner viser hverandre. De omgås i kjærlighetens bånd med vennskap og respekt for hverandre. Denne organisasjonen er faktisk den eneste kilde mange kvinner har til omgang med venner.
Det er kvinners naturlige instinkt å strekke seg ut med kjærlighet til ulykkelige og trengende. Kirkens velferdsprogram beskrives som prestedømsbasert, men det kunne ikke fungere uten Hjelpeforeningen.
Hjelpeforeningen står for utdannelse. Enhver kvinne i denne Kirken er forpliktet til å skaffe seg all den utdannelse hun kan. Det vil utvide hennes horisont og øke hennes muligheter. Det vil gi henne etterspurte ferdigheter i tilfelle hun vil ha behov for dem.
I forrige uke fikk jeg et brev fra en enslig mor, og jeg vil lese litt av det for dere. Hun sier:
«Det er 10 år siden du nevnte vår familie på oktoberkonferansen i 1996… De råd og den oppmuntring du ga meg og andre enslige søstre, har vært et mønster jeg har brukt daglig gjennom livet. Setningen som har blitt mitt motto og løsenord, [er] “Gjør det beste du kan”, og det er virkelig det mine sønner og jeg prøver å gjøre.
Alle mine fire sønner har avgangseksamen fra videregående skole og Seminar. To av dem har vært på heltidsmisjon. Vi arbeider alle til livets opphold og for å fortsette å være sanne og trofaste i evangeliet. Det er en god følelse å vite at vi har klart oss selv i alle disse årene… Man har en viss følelse av å ha prestert noe når man igjen står på sine egne to ben og kan dekke familiens behov…
Jeg ble oppmuntret til å gå tilbake til college… Det er virkelig en utfordring å arbeide heltid og gå på skole om kvelden. Det har gitt meg et bredere perspektiv på livet og hjulpet meg til å bli et bedre menneske. Min familie, menighetens medlemmer og mine medarbeidere har vært en veldig god støtte. Jeg skal ta eksamen i desember.
Da jeg reflekterte over min patriarkalske velsignelse og gjorde den til gjenstand for faste og bønn, var jeg i stand til å sette meg noen realistiske mål som har blitt brukt som rettesnor for holde fast ved evangeliets prinsipper. Jeg er tilstede på møtene, ber daglig og betaler min tiende. Jeg … tar mitt kall som besøkende lærerinne meget alvorlig…
Kirken er sann, og det er en ære og et privilegium å bli regnet som et verdig og velsignet medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Vi blir ledet ved inspirasjon fra en kjærlig himmelsk Fader, som kjenner oss og ønsker at vi skal ha fremgang og vekst. Jeg takker deg for dine vennlige, oppmuntrende ord for 10 år siden, og for de mange inspirerende ord som stadig kommer fra Herren gjennom hans tjenere. Jeg vet at jeg er et Guds barn, og mitt liv velsignes på grunn av mitt medlemskap i Hans kirke.»
Hjelpeforeningen står for selvhjulpenhet. Det beste matlager befinner seg ikke i velferds-kornsiloer, men i forseglede spann og flasker hjemme hos vårt folk. Hvor tilfredsstillende det er å se spann med hvete og ris og bønner under senger eller i spiskammeret til kvinner som har tatt velferdsansvar i egne hender. Slik mat er kanskje ikke så velsmakende, men den vil være nærende hvis den må brukes.
Hjelpeforeningen betyr offer. Jeg blir alltid rørt av dette enkle verset av Anne Campbell, tilegnet hennes barn. Hun sa:
Du er reisen jeg aldri foretok,
du er perlene jeg ikke kan kjøpe.
Du er min blå italienske sjø,
du er min bit av utenlandshimmel.
(«To My Child», sitert i Charles L. Wallis, red., The Treasure Chest [1965], 54.)
Mange av dere er mødre. Dere har ansvar for å ta hånd om og oppdra deres barn. Når dere blir eldre og håret blir hvitt, vil ikke spørsmålet dreie seg om de flotte klærne dere en gang brukte, bilene dere kjørte eller det store huset dere bodde i. Deres brennende spørsmål vil være: «Hvordan har mine barn skikket seg?»
Hvis de har skikket seg bra, vil dere føle takknemlighet. Hvis ikke, vil dere bare føle liten trøst.
Jeg har skrevet et annet sted: «Gud velsigne dere, mødre. Når alle menneskenes seire og nederlag er tellet, når støvet fra livets kamper begynner å falle til ro, når alt som vi arbeider så hardt for i denne konkurranseverden, svinner bort for våre øyne, da vil dere være der. Dere må være der, til styrke for en ny generasjon, menneskehetens stadig bedre streben fremover.» (One Bright Shining Hope [2006], 18.)
For noen år siden, i Salt Lake tabernakel, ledet eldste Marion D. Hanks en paneldiskusjon. I dette panelet satt en tiltalende og dyktig ung kvinne, skilt, mor til syv barn i alderen 7 til 16 år. Hun sa at en kveld gikk hun over gaten for å levere noe til en nabo. Hør hennes egne ord, slik jeg husker dem:
«Da jeg snudde for å gå hjem igjen, kunne jeg se huset mitt opplyst. Jeg kunne høre mine barn som et ekko idet jeg gikk ut av døren få minutter tidligere. De sa: “Mor, hva skal vi ha til middag?” “Kan du kjøre meg til biblioteket?” “Jeg må ha tak i noe papp til plakater i kveld.” Trett og sliten så jeg på huset og så lys i hvert rom. Jeg tenkte på alle disse barna som var hjemme og ventet på at jeg skulle komme og dekke alle deres behov. Byrdene føltes tyngre enn jeg kunne bære.
Jeg husker at jeg så gjennom tårer opp mot himmelen og sa: “Kjære Fader, jeg klarer det bare ikke i kveld. Jeg er for trett. Jeg kan ikke takle det. Jeg kan ikke gå hjem og ta meg av alle disse barna alene. Kan jeg ikke få komme til deg og være hos deg bare for en natt? Jeg kan dra tilbake i morgen tidlig.”
Jeg hørte nok egentlig ikke ordene, men jeg hørte dem i mitt sinn. Svaret lød: ”Nei, lille venn, du kan ikke komme til meg nå. Du ville aldri ønske å dra tilbake. Men jeg kan komme til deg.”»
Det fins så uendelig mange som denne unge moren, som opplevde ensomhet og fortvilelse, men som var så heldig at hun hadde tro på Herren, som kunne vise henne kjærlighet og gi henne hjelp.
Hjelpeforeningen betyr tro. Det vil si å sette det viktigste først. Det betyr slike ting som å betale tiende.
Eldste Lynn Robbins i De sytti forteller en historie om en stavspresident fra Panama.
Da en ung mann nylig kom hjem fra sin misjon, fant han piken han ville gifte seg med. De ble lykkelige, men var svært fattige.
Så kom en spesielt vanskelig tid da de slapp opp for både mat og penger. Det var en lørdag, og matskapet var helt tomt. René var ulykkelig over at hans unge kone var sulten. Han fant ut at han ikke hadde annet valg enn å bruke tiendepengene deres og gå og kjøpe mat.
Idet han skulle gå, stoppet hans kone ham og spurte hvor han skulle. Han fortalte at han skulle kjøpe mat. Hun spurte hvor han hadde fått penger fra. Han fortalte henne at det var tiendepengene. Hun sa: «Det er Herrens penger – du bruker ikke dem til å kjøpe mat.» Hennes tro var sterkere enn hans. Han la pengene tilbake, og de gikk sultne til sengs den kvelden.
Neste morgen hadde de ingen frokost, og de gikk fastende til kirken. René ga tiendepengene til biskopen, men han var for stolt til å fortelle biskopen at de var i nød.
Etter møtene forlot han og hans kone møtehuset og begynte å gå hjemover. De hadde ikke gått langt før et nytt medlem ropte til dem fra huset sitt. Denne mannen var fisker og fortalte at han hadde mer fisk enn han selv kunne bruke. Han pakket inn fem små fisker i avispapir til dem, og de takket ham. Da de hadde gått enda et stykke på hjemveien, ble de stoppet av et annet medlem som ga dem tortillas, så av en annen som ga dem ris, og enda et medlem så dem og ga dem bønner.
Da de kom hjem, hadde de mat nok til to uker. De ble enda mer overrasket da de pakket ut fisken og fant to svært store fisker istedenfor de fem små som de trodde de hadde sett. De skar fisken i porsjoner og lagret den i naboens fryser.
De har gjentatte ganger båret vitnesbyrd om at de aldri siden har gått sultne.
Mine kjære søstre, alle disse gode kvalitetene som Hjelpeforeningen står for, representerer å bli evig omfavnet i Hans kjærlighets armer.
Det er dette vi alle ønsker. Det er dette vi alle håper på. Det er dette vi alle ber om.
Og nå, mine kjære søstre, bare et ord til slutt. Jeg minner om at dere ikke er annenrangs borgere i Guds rike. Dere er hans guddommelige skaperverk. Menn har prestedømmet. Dere har en annen rolle, men den er også ytterst viktig. Uten dere ville vår Faders plan for lykke bli kullkastet og ikke ha noen virkelig mening. Dere utgjør 50 prosent av Kirkens medlemstall og er mødre til de øvrige 50 prosent. Ingen kan lettvint avvise dere.
Jeg fikk her om dagen et brev fra en kjær venn. Hun heter Helen, og hennes mann heter Charlie. Hun skriver blant annet:
«I dag talte Charlie og jeg på nadverdsmøtet. I min tale fortalte jeg om rådet du ga meg da jeg gikk ut fra Idaho Falls videregående skole og hadde planer om å begynne på Ricks College. Du fortalte meg at jeg burde begynne på Kirkens college på Hawaii, hvor jeg ville ha større muligheter til å treffe og gifte meg med en ung mann av kinesisk herkomst.
Jeg fulgte ditt råd og dro til Kirkens kole på Hawaii, hvor jeg traff Charlie og giftet meg med ham. Vi har vært gift i 37 år og har fem barn. Alle våre fem barn har vært på misjon… Tre av våre barn har giftet seg i Hawaii tempel. Vi har to enslige barn, og vi håper de snart vil finne verdige personer å reise til templet med. Vi har seks bedårende barnebarn og to underveis.
Jeg har blitt velsignet med en trofast ektemann som ærer sitt prestedømme og som har vært verdig til å tjene Herren som biskop, stavspresident og misjonspresident. Det har vært mitt privilegium å støtte ham i alle hans oppgaver i Kirken. Jeg har vært president for Hjelpeforeningen på stavsplan i nesten fem år.
I dag, da jeg har tellet mine velsignelser, kunne jeg ikke unngå å tenke på hvilken stor innflytelse du har hatt på mitt liv. Jeg vil bare du skal vite at jeg fulgte ditt råd, og på grunn av det har jeg blitt rikelig velsignet. Jeg takker deg for at du tok deg tid til å følge min fremgang da jeg forlot Hong Kong for å komme til Amerika.»
Dette er hva Hjelpeforeningen gjør for kvinner. Den gir dem anledning til vekst og utvikling. Den gir dem status som dronninger i egen husholdning. Den gir dem sted og posisjon der de vokser ved å bruke sine talenter. Den gir dem stolthet og retning i familielivet. Den gir dem enda større verdsettelse av gode, evige ledsagere og av barn.
Hvilken strålende organisasjon Hjelpeforeningen er. Det er ingenting å sammenligne den med i hele verden.
Må Herren velsigne hver og en av dere med de strålende egenskaper som følger av aktivitet i den store Hjelpeforeningens organisasjon. Det er min ydmyke bønn, i Jesu Kristi navn, amen.