Tro til å flytte fjell
Sterkere tro er det vi trenger mest. Uten den ville verket stagnere. Med den kan ingen stanse dets fremgang.
Mine brødre og søstre, la meg først nevne en personlig sak.
Kirkens president tilhører hele Kirken. Hans liv er ikke hans eget. Hans oppgave er å tjene.
Som dere alle vet, er jeg nokså gammel av år. Jeg fylte 96 år i juni. Jeg har fått vite fra mange kilder at det spekuleres mye angående min helse. Jeg ønsker å fortelle hvordan det ligger an. Hvis jeg er i live noen få måneder til, vil jeg ha nådd en høyere alder enn noen tidligere Kirkens president. Jeg sier ikke dette for å skryte, men heller for å gi uttrykk for takknemlighet. I januar gjennomgikk jeg en stor operasjon. Det var en lite hyggelig erfaring, spesielt for en som aldri tidligere hadde vært pasient på et sykehus. Etterpå var spørsmålet om jeg skulle ha ytterligere behandling. Jeg valgte det. Legene har kalt resultatet mirakuløst. Jeg vet at det gunstige resultatet skyldes deres mange bønner for meg. Jeg er dere dypt takknemlig.
Herren har latt meg leve, og jeg vet ikke hvor lenge. Men uansett skal jeg fortsette å gjøre mitt beste for å utføre mine plikter. Det er ikke lett å presidere over denne store og komplekse kirken. Intet unngår Det første presidentskaps oppmerksomhet. Ingen stor avgjørelse, ingen utbetaling av midler gjøres uten deres godkjennelse. Ansvaret og belastningen er stort.
Men vi skal fortsette så lenge Herren ønsker. Som jeg sa i april, vi er i hans hender. Jeg føler meg bra, min helse er rimelig bra. Men når det blir tid for en etterfølger, vil overgangen bli lett og ifølge Hans vilje hvis kirke dette er. Derfor går vi fremover i tro – og det er emnet jeg ønsker å ta for meg her i formiddag.
Fra begynnelsen av har denne kirken beveget seg fremover med tro. Tro var profeten Josephs styrke.
Jeg er takknemlig for troen som førte ham inn i lunden for å be. Jeg er takknemlig for hans tro til å oversette og utgi Mormons bok. Jeg er takknemlig for at han gikk til Herren i bønn, en bønn som ble besvart ved at Det aronske og Det melkisedekske prestedømme ble gitt. Jeg er takknemlig for at han i tro organiserte Kirken og satte kursen. Jeg takker ham for den gave hans liv var – et vitnesbyrd om dette verks sannhet.
Tro var også kraften som drev Brigham Young. Jeg overveier ofte den sterke tro han viste da han bragte et meget stort antall mennesker til Saltsjødalen. Han visste lite om området. Han hadde aldri sett det, unntatt i et syn. Jeg antar han hadde studert de få opplysningene som fantes, men han visste nesten ingen ting om jordbunnen, vannet eller klimaet. Likevel sa han uten å nøle da han for første gang så det: «Dette er det riktige stedet, kjør videre.» ( B. H. Roberts: A Comprehensive History of the Church, 3:224.)
Og slik har det vært med alle Kirkens presidenter. Tross fryktelig motstand har de beveget seg fremover med tro. Enten det var gresshopper som ødela avlingen. Eller det var tørke eller sen frost. Eller det var forfølgelse fra føderale myndigheter. Eller, av nyere dato, om det var et tvingende behov for å gi humanitær hjelp til ofre for tsunamien eller jordskjelv eller oversvømmelser diverse steder – det har alltid vært det samme. Velferdslagre har blitt tømt. Millionbeløp har blitt sendt til de nødlidende, uansett kirketilhørighet – og alt er gjort i tro.
Dette er et viktig år å minnes i Kirkens historie, som dere alle vet. Det er 150 år siden Willies og Martins håndkjerrekompanier ankom og også Hunts og Hodgetts vognkompanier som ledsaget dem.
Mye har blitt skrevet om dette, og jeg trenger ikke gå i detalj. Dere kjenner alle historien. Det er tilstrekkelig å si at de som tok fatt på den lange reisen fra Storbritannia til Saltsjødalen, påbegynte sin reise i tro. De hadde liten eller ingen kunnskap om hva de gikk til. Men de beveget seg fremover. De tok fatt på sin reise med store forventninger. Forventningene ble gradvis svekket mens de beveget seg vestover. Da de begynte på den møysommelige reisen langs Platte River og deretter opp Sweetwater-dalen, krevde dødens kalde hånd et fryktelig offer. Maten ble rasjonert, okser døde, kjerrer brøt sammen, og de hadde ikke nok sengetøy og klær. Uværet raste. De søkte ly, men fant ikke noe. Uværet raste rundt dem. De sultet bokstavelig talt ihjel. Mange døde og ble begravet i den frosne bakken.
Heldigvis passerte Franklin D. Richards dem på sin vei fra England. Han hadde en lett vogn trukket av hester og kunne reise langt hurtigere. Han kom til denne dalen. Det var på denne årstiden vi har nå. Generalkonferansen var i gang. Da Brigham Young mottok nyhetene, reiste han seg straks foran forsamlingen og sa:
«Jeg vil nå gi dette folk det emne og den tekst som eldstene skal tale over i dag og under konferansen. Det er følgende: Den 5. dag av oktober 1856 befinner mange av våre brødre og søstre seg ute på slettene med håndkjerrer, og sannsynligvis er mange nå mer enn tusen kilometer unna, og de må bli bragt hit. Vi må sende dem hjelp. Teksten lyder: “Bring dem hit!” Jeg vil at brødrene som vil tale, skal forstå at deres tekst er folket på slettene, og det som er viktig for dette samfunnet, er at de sender dem hjelp og bringer dem hit før vinteren setter inn…
Jeg vil kalle på biskopene i dag. Jeg venter ikke til i morgen, heller ikke til dagen etter, jeg ber om 60 gode muldyrspann og 12 eller 15 vogner. Jeg ønsker ikke å sende okser. Jeg ønsker gode hester og muldyr. De finnes her i dette territoriet, og vi må ha dem; også 12 tonn mel og 40 gode kjørekarer, … 60 eller 65 gode muldyrspann, eller hester, med seletøy…
Jeg sier dere alle,» sa han, «at deres tro, religion og religionsbekjennelse aldri vil frelse en sjel av dere i Guds celestiale rike, med mindre dere iverksetter nettopp slike prinsipper som jeg nå belærer dere om. Gå og bring hit dem som nå befinner seg på slettene, og ivareta nøye de tingene som vi kaller timelige, eller timelige plikter, ellers vil deres tro være forgjeves. Forkynnelsen dere har hørt, vil være forgjeves, og dere vil gå til helvete med mindre dere gjør det vi ber dere om.» (Deseret News, 15. okt. 1856, 252.)
Straks ble det gitt hester og muldyr og sterke vogner. Mel i store mengder ble fremskaffet. Varme klær og sengetøy ble raskt innsamlet. Innen en dag eller to dro de fullastede vognene østover gjennom den tunge sneen.
Da redningsmennene fant de utslitte hellige, var de som engler fra himmelen. Folk gråt av takknemlighet. Håndkjerrefolket fikk ta plass i vogner så de kunne komme seg raskere frem til samfunnet i Saltsjødalen.
Omkring to hundre døde, men tusen ble reddet.
Blant dem som befant seg i forferdelige omstendigheter på slettene, var min hustrus oldemor. Hun var med i Hunts vognkompani.
I dag kan man fra min hustrus grav i Salt Lake City se ned på gravstedet til hennes oldemor, Mary Penfold Goble, som døde i sin datters armer idet hun ankom denne dalen 11. desember 1856. Hun ble begravet neste dag. Hun hadde mistet tre av sine barn på den lange reisen. En overlevende datters føtter forfrøs stygt.
For en historie! Den er full av lidelse, sult, kulde og død. Den er full av beretninger om iskalde elver de måtte vasse over, om hylende snestormer og den lange, langsomme klatringen opp Rocky Ridge. Når dette minneåret er over, vil den kanskje i stor grad bli glemt. Men det er å håpe at den vil bli fortalt om og om igjen for å minne fremtidige generasjoner om våre forgjengeres lidelse og tro. Deres tro er vår arv. Deres tro er en påminnelse for oss om den pris de betalte for den komfort vi nyter godt av.
Men tro vises ikke bare i store, heroiske hendelser, slik som håndkjerrepionerenes ankomst. Den vises også i små, men betydningsfulle hendelser. La meg fortelle dere om en slik.
Da Manti Utah tempel var under oppføring for omtrent 120 år siden, arbeidet George Francis Paxman som snekker. Han og hans unge hustru, Martha, hadde ett barn og ventet et til.
Mens George satte på plass en av de tunge østdørene i templet, fikk han inneklemt brokk. Han hadde fryktelige smerter. Martha la ham i en vogn og kjørte ham til byen Nephi, der hun fikk ham over på toget og bragte ham til Provo. Der døde han. Hun ønsket ikke å gifte seg på nytt, og forble enke i 62 år. Hun tjente til livets opphold ved broderi og søm.
Tillat meg nå å fjerne meg litt fra denne beretningen for å si at da jeg forlovet meg med min hustru, ga jeg henne en ring. Da vi giftet oss, ga jeg henne en glatt ring. Hun brukte dem i mange år. Så en dag la jeg merke til at hun hadde tatt dem av og hadde på seg denne gifteringen i gull. Den hadde tilhørt hennes bestemor. Ringen hadde hun fått av sin mann, George. Ringen var det eneste han etterlot seg i livet. En vårdag holdt Martha på med husrengjøring. Hun bar ut alle møblene for å gjøre grundig rent i huset. Mens hun ristet halm fra madrassen, så hun ned, og ringen satt ikke lenger på fingeren hennes. Hun lette omhyggelig overalt. Det var det eneste fysiske minnet om hennes kjære mann. Hun lette gjennom halmen med fingrene, men kunne ikke finne ringen. Tårene rant fra øynene hennes. Hun knelte ned og ba inntrengende om at Herren ville hjelpe henne å finne ringen. Da hun åpnet øynene, så hun ned, og der var den.
Nå har jeg den i hånden min. Den er for liten til at alle kan se den. Den er 18 karat gull, gammel og oppskrapt og bøyd. Men den representerer tro, en enkes tro som bønnfalt Herren da hun var i stor nød. En slik tro er kilden til aktivitet. Den er roten til håp og tillit. Det er en slik enkel tro vi alle trenger sårt.
I fremdriften av denne store sak er sterkere tro det vi trenger mest. Uten denne troen ville verket stagnere. Med den kan ingen stanse dets fremgang.
Frelseren sa: «Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg. Og ingen ting skal være umulig for dere» (Matteus 17:20).
Til sin sønn Helaman sa Alma: «Forkynn for dem omvendelse og tro på Herren, Jesus Kristus. Lær dem å ydmyke seg og være saktmodige og ydmyke av hjertet. Lær dem å motstå alle djevelens fristelser ved sin tro på Herren, Jesus Kristus» (Alma 37:33).
Måtte Herren velsigne oss med tro på den store sak som vi er en del av. Måtte troen være som et lys som leder oss om natten. Måtte den gå foran oss som en sky om dagen.
Det ber jeg ydmykt om, i det hellige navn til Ham som er styrken i vår tro, ja, Herren Jesus Kristus, amen.