Profeter i landet igjen
Det er ingen triviell sak at denne kirken erklærer for verden at vi har profeter, seere og åpenbaring, men vi erklærer det.
Ikke lenge etter at vår venn Carolyn Rasmus begynte som lærer ved Brigham Young University, inviterte en gruppe av hennes nye venner blant lærerne henne med på en lørdagstur opp i fjellet ovenfor Provo. Carolyn var ikke medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men hun hadde følt seg spesielt velkommen i sin nye omgangskrets. Hun ble ivrig med dem på turen.
Etter hvert som solen steg, gjorde vandrerne det samme oppover fjellsiden. Så, etter hvert som klokken nærmet seg ti, begynte gruppen å finne seg sitteplasser. Carolyn tenkte: «Dette er fantastisk. Hvordan visste de at jeg trengte å hvile?» og hun så seg også om etter et behagelig sted å strekke på benene. Men deltakerne virket særdeles målbevisste når det gjaldt akkurat denne pausen. Noen dro frem blyanter og notatbøker, mens en stilte inn en radio.
Det som så skjedde, skulle bli et vendepunkt i livet hennes for alltid. En av vennene hennes sa: «Carolyn, vi må forklare noe for deg. Dette er den første lørdagen i oktober, og for oss betyr ikke det bare pent vær og fargerikt løvverk, men også at det er generalkonferanse i Kirken. Som siste-dagers-hellige stanser vi opp og lytter, hvor vi enn er eller hva vi enn gjør. Så vi har tenkt å sitte her blant eik- og furutrærne, se ut over dalen under oss og lytte til Guds profeter et par timer.»
«Et par timer!» tenkte Carolyn. «Jeg visste ikke at det fremdeles fantes Guds profeter,» sa hun, «og jeg visste iallfall ikke at det fantes nok til to timer!» Lite visste hun om at de skulle stanse igjen klokken to den ettermiddagen for nye to timer, og så oppfordre henne til å følge med på fire til hjemme dagen etter.
Resten er historie. Etter å ha fått et lærinnbundet eksemplar av Skriftene av studentene sine, følt kjærligheten til venner og familier i menigheten hun begynte å gå i, og fått åndelige opplevelser som vi ønsker at alle som søker evangeliets lys skal få, ble Carolyn døpt og bekreftet som medlem av Kirken. Resten er, som de sier, historie. Gjennom sin introduksjon til generalkonferansen den dagen, høyt oppe i Y-fjellet, hadde søster Rasmus selv sett oppfyllelsen av Jesajas profetiske oppfordring: «Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem»1.
Vi nærmer oss slutten på enda en strålende generalkonferanse. Vi har blitt velsignet med å høre budskap fra våre ledere, herunder og spesielt president Gordon B. Hinckley, mannen vi oppholder som Guds orakel på jorden, vår levende profet, seer og åpenbarer. Slik profetene har gjort i evangelieutdelingene siden Adam og frem til i dag, har president Hinckley i billedlig forstand samlet oss i et slags verdensomspennende motstykke til Adam-ondi-Ahman-dalen, hvor han har vist oss sin kjærlighet, undervist oss og gitt oss sin velsignelse2.
Jeg tror det er trygt å si at den bønnen alle brødrene og søstrene har hatt for oss mens de har talt til oss denne helgen, er at generalkonferansen må ha vært like oppbyggende og, om nødvendig, like livsendrende for hver av oss som den var for søster Rasmus og utallige tusener av andre som to ganger i året retter seg etter vår salme «Kom, lytt nå til profetens røst, og hør din Herres ord»3.
I mitt eget uttrykk for vitnesbyrd og takknemlighet for generalkonferansens budskap og betydning, vil jeg nevne tre ting disse halvårlige samlingene erklærer for hele verden.
For det første erklærer de entusiastisk og utvetydig at det igjen finnes en levende profet på jorden som uttaler seg i Herrens navn. Og gjett om vi trenger denne veiledningen! Vår tid er turbulent og vanskelig. Vi ser kriger rundt i verden og nød i vårt eget land. Naboer overalt rundt oss opplever tragedier både personlig og i familien. Store skarer opplever frykt og vanskeligheter av mange slag. Dette minner oss om at da den mørke tåken omhyllet vandrerne i Lehis syn om livets tre, omhyllet den alle deltakerne – både rettferdige og urettferdige, unge og gamle, nye konvertitter som erfarne medlemmer. I denne allegorien møter alle motstand og møye, og bare jernstangen – Guds uttalte ord – kan bringe dem frem i trygghet. Vi trenger alle denne stangen. Vi trenger alle dette ordet. Ingen er trygg uten det, for i dets fravær kan hvem som helst «[gå] inn på forbudte stier og [bli] borte», slik det står i Skriftene4. Hvor takknemlige vi er for å ha hørt Guds røst og følt styrken av jernstangen på denne konferansen i løpet av disse to dagene.
Ikke ofte, men i årenes løp, har enkelte hevdet at Brødrene er virkelighetsfjerne i sine uttalelser, at de ikke kjenner problemstillingene, at noen av deres retningslinjer og fremgangsmåter er foreldet og irrelevante for vår tid.
Som den minste av dem som har blitt oppholdt av dere til å få førstehåndskjennskap til Kirkens ledelse, sier jeg av hele min sjels styrke at jeg aldri i mitt personlige liv eller i min karriere har vært sammen med noen gruppe som er så virkelighetsnære, som til de grader kjenner problemstillingene vi står overfor, som søker så dypt inn i det gamle, er så åpne for det nye og veier så omhyggelig, gjennomtenkt og ydmykt alt som ligger imellom. Jeg vitner om at det grepet denne gruppen menn og kvinner har om moralske og samfunnsrelaterte problemstillinger, langt overgår ethvert tilsvarende ekspertpanel eller hjernetrust som jeg vet om noe sted i verden. Jeg bærer personlig vitnesbyrd om hvor gjennomgripende gode de er, hvor hardt de arbeider og hvor ydmykt de lever. Det er ingen triviell sak at denne kirken erklærer for verden at vi har profeter, seere og åpenbaring, men vi erklærer det. Det er sant lys som skinner i en mørk verden, og det skinner fra disse møtene.
For det annet er hver av disse konferansene et kall til handling ikke bare i vårt eget liv, men også på vegne av andre rundt oss, både de som tilhører vår familie og vår tro og de som ikke gjør det. I morges minnet president Hinckley på gripende vis om at det er 150 år siden håndkjerrekompaniene som, da generalkonferansen ble innledet i oktober 1856 her i Saltsjødalen, slet seg gjennom de siste iskalde kilometerne av Nebraska og snart ble sittende fast i den ugjennomtrengelige snøen i høylandet i Wyoming. Han siterte for oss president Brigham Youngs inspirerende budskap til de hellige på generalkonferansen om ganske enkelt å «hente dem som nå er ute på slettene»5.
Akkurat som det å redde de nødlidende var temaet for generalkonferansen i oktober 1856, er det også temaet for denne konferansen og den forrige konferansen og den som kommer til våren. Det er kanskje ikke snøstorm og begravelser i frossen jord vi står overfor på denne konferansen, men de nødlidende er fremdeles der ute – de fattige og de slitne, de mismodige og nedbrutte, de som går inn på «forbudte stier» som vi nevnte tidligere, og de mange som «holdes borte fra sannheten bare fordi de ikke vet hvor de kan finne den»6. Alle er de der ute med vaklende knær og hender som henger ned,7 mens uværet nærmer seg. De kan bare bli reddet av dem som har mer, vet mer og kan hjelpe mer. Og tenk ikke på å spørre: «Hvor er de?» De er overalt, på vår høyre og vår venstre side, i våre nabolag og på arbeidsplassen, i ethvert lokalsamfunn, enhver kommune og nasjon i verden. Ta deres hest og kjerre, fyll den med deres kjærlighet, deres vitnesbyrd og en åndelig sekk mel, og kjør så i en hvilken som helst retning. Herren vil lede dere til dem som trenger dere hvis dere bare vil ta til dere Jesu Kristi evangelium som har blitt forkynt på denne konferansen. Åpne deres hjerte og deres hånd for dem som sitter fast i det 21. århundres motstykke til Martin’s Cove og Devil’s Gate. Når vi gjør dette, gir vi akt på Mesterens gjentatte oppfordring på vegne av tapte får, tapte mynter og tapte sjeler8.
Sist, men ikke minst, er en generalkonferanse en erklæring til hele verden om at Jesus er Kristus, at han og hans Fader, vår alles Gud og Fader, viste seg for den unge profeten Joseph Smith som oppfyllelse av det gamle løfte om at den oppstandne Jesus fra Nasaret igjen ville opprette sin kirke på jorden og «komme igjen på samme måten som [de hellige i Judea] så ham fare opp til himmelen»9. Denne konferansen og alle andre konferanser som denne er en erklæring om at han nedlot seg til å komme til jorden i fattigdom og ydmykhet, til å møte sorg og avvisning, skuffelse og død for at vi kunne bli frelst fra disse tingene i evigheten, for «ved hans sår har vi fått legedom»10. Denne konferansen fremholder for alle nasjoner, slekter, tungemål og folk Messias’ kjærlige løfte om at «hans miskunnhet varer til evig tid»11.
Til alle dere som tror dere er fortapt eller uten håp, eller som tror dere har gjort for mye som var for galt for lenge, til alle dere som er redde for at dere står fast et sted på livets vinterlige sletter og har ødelagt håndkjerren underveis, roper denne konferansen ut Jehovas uavbrutte omkved: «Ennå er min hånd rakt ut»12. «Selv om jeg rekker ut min arm etter dem,» sa han, «[og selv om de] fornekter … meg. Likevel vil jeg være barmhjertig mot dem, … hvis de vil omvende seg og komme til meg, for min arm er rakt ut hele dagen lang, sier Herren, Hærskarenes Gud».13 Hans barmhjertighet varer evig og hans hånd er ennå utrakt. Hans kjærlighet er Kristi rene kjærlighet, den som aldri svikter, den medlidenheten som varer selv når all annen styrke svinner14.
Jeg vitner om denne barmhjertige Jesus, som strekker seg ut og redder oss, at dette er hans forløsende kirke som bygger på hans forløsende kjærlighet, og at, slik de sa i Mormons bok: «[Det kom] profeter sendt av Herren blant folket [til å fortelle om det]… [Ja], det kom profeter i landet igjen»15. Jeg vitner om at president Gordon B. Hinckley på alle måter, fra topp til tå, er en slik profet, en hvis liv og røst vi holder høyt, og som vi har bedt så mye for. Han skal nå avslutte denne halvårlige samlingen. Denne velsignelsen – og alle disse velsignelsene og så mange flere – takker jeg for når det er generalkonferansetid, i Jesu Kristi navn, amen.