La oss komme nærmere Ham
Prestedømmet beveger, gjennom Åndens innflytelse, mennesker nærmere Gud gjennom ordinasjon, ordinanser og foredling av deres natur.
For mange år siden flyttet vår unge familie inn i en bolig som lå i et nytt område i utkanten av lokalsamfunnet vårt, med utsikt over fjellene i øst. En mandag morgen, akkurat da jeg var ferdig med å kle meg og sto iferd med å skynde meg ut døren på vei til jobben, kom vår seks år gamle sønn, Craig, leiende på sin fire år gamle bror, Andrew. Craig så besluttsomt på meg og sa: «Pappa, i Primær i går fortalte læreren oss at hvis man har prestedømmet, kan man flytte fjell. Jeg sa det til Andy, men han tror meg ikke. Du har prestedømmet, ikke sant, pappa?» Han snudde den lille kroppen sin og pekte ut gjennom vinduet, så på meg igjen og sa: «Ser du de fjellene der borte? Vis ham, pappa!»
Det som fulgte, var en fin opplevelse. Jeg var så takknemlig for unge sønner som tok fatt på et helt liv med å lære om prestedømmet.
Selv om Herren virkelig lærte dem han hadde gitt prestedømmet at tro kan flytte fjell,1 – og slike tilfeller er nedtegnet2 – håper jeg å kunne bidra med større innsikt i den delen av læren om prestedømmet som flytter personer nærmere Gud og gir dem anledning til å bli ham lik og leve evig i hans nærhet. Denne læren omfatter både Guds sønner og døtre. Følgelig ber jeg om at det jeg skal si, må bli til nytte for både dere og meg.
I 1823 kom engelen Moroni til Joseph Smith og siterte flere skriftsteder, deriblant følgende fra Malaki: «Se, jeg vil åpenbare prestedømmet for dere ved profeten Elijahs hånd»3. Denne første nedtegnede henvisning til prestedømmet i denne evangelieutdeling bar bud om en prosess som skulle utspille seg i de påfølgende tiår.
I 1829 gjenga Døperen Johannes Det aronske prestedømme4, snart etterfulgt av Peter, Jakob og Johannes, som gjenga Det melkisedekske prestedømme5.
I 1836 gjenga Moses og Elias nøklene til Israels innsamling og Abrahams evangeliehusholdning,6 etterfulgt av Elijah, som gjenga beseglingsnøklene. Åpenbaringen konkluderer så med å si til profeten Joseph: «Derfor er nøklene til denne evangelieutdeling overgitt i deres hender»7.
Nå, som all prestedømsmyndighet, alle embeter og nøkler igjen var på jorden, understreket Herren for profeten i 1841 viktigheten av å bygge templer hvor Herren kunne gjøre tilgjengelig for sine barn prestedømsordinanser hvorved hans sønner og døtre kunne forberede seg til å komme tilbake til hans nærhet8.
Han erklærte: «La dette hus bygges … så jeg der kan åpenbare mine ordinanser for mitt folk.
I min nåde vil jeg åpenbare … ting som hører til evangelieutdelingen i tidenes fylde»9.
Tidligere, i Kirtland, hadde Herren undervist profeten Joseph om prestedømmets ed og pakt og forklart betingelsene for de lovede velsignelsene.10 I Nauvoo vokste nå forståelsen om prestedømmets evige kraft og rekkevidde11 til å velsigne alle hans trofaste barn, enten i dette liv eller i det neste.12 Selv om prestedømmet gis til Guds verdige sønner, er også hans døtre en del av hans folk som han åpenbarer sine prestedømsordinanser til. Og den lovede velsignelsen, «alt som [vår] Fader har»13, er tilgjengelig for både menn og kvinner som utøver tro på Jesus Kristus, mottar ordinansene og holder ut i tro til enden. «Derfor, i [prestedømmets] ordinanser blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt».14
Den høyeste tempelordinans er bare tilgjengelig for en mann og en kvinne når de blir beseglet til hverandre og danner en evig familieenhet. Det er i kraft av denne og alle andre prestedømsordinanser at jordens familier skal bli velsignet.15 Beseglingsordinansen er så sentral i Herrens hensikter at han har lovet de trofaste som uforskyldt ikke blir beseglet i dette liv, at de skal få denne velsignelsen i neste liv.16 Ingen annen læresetning i all religion er en større bekreftelse på Guds likestilte kjærlighet til både sine sønner og sine døtre.
Prestedømmet har også kraft til å forandre selve vår natur. Som Paulus skrev: «Alle de som er ordinert til dette prestedømme, er gjort lik med Guds Sønn».17 Denne likheten ligger ikke bare i ordinasjon og ordinans, men også i fullkommengjørelsen av den enkeltes hjerte, noe som skjer med tiden18, etter hvert som vi «føyer [oss] etter Den Hellige Ånds tilskyndelser og avlegger det naturlige menneske»19. Når en mann blir ordinert til Det melkisedekske prestedømme, inngår han i en «orden»20 hvorved han kan bli lutret gjennom tjeneste for andre, spesielt sin egen familie, og velsignet med Den hellige ånds konstante veiledning. 21
Herren underviste oss alle da han sa at for prestedømsbærere medfører urettferdighet at himmelsk kraft eller innflytelse tar slutt, mens rettferdighet styrker dem. Han viste til egenskaper som «storlig skal utvide sjelen», som «overtalelse, … langmodighet, … mildhet og saktmodighet og … oppriktig kjærlighet, … vennlighet og ren kunnskap».22 Han la så til disse opplysende ordene: «La også ditt indre være fylt av kjærlighet til alle mennesker og til troens hus, og la alltid dine tanker være prydet med dyd, da skal du ha større frimodighet for Guds åsyn, og prestedømmets lærdommer skal falle på din sjel som himmelens dugg».23
Det er av betydning at etter å ha oppfordret oss til å ha kjærlighet til «alle mennesker», la Herren til ordene «og til troens hus». Hvorfor? Omfatter ikke «alle mennesker» troens hus? Tenk over følgene når denne tilleggsformuleringen forstås mer spesifikt som «ditt eget troens hus». Dessverre er det noen i Kirken som viser større kjærlighet til mennesker utenfor familien enn til sin egen ektefelle og sine egne barn, søsken og foreldre. De viser kanskje tilgjort vennlighet offentlig, mens de hjemme sår og dyrker stridens frø og nedverdiger dem som skulle stå dem nærmest. Slikt skulle ikke forekomme.
Herren talte så om tanker som er rene, plettfrie og dydige til enhver tid. Slike tanker er uforenelige med synd.24 De lar vår kommunikasjon være «Ja, ja, nei, nei»,25 ubeheftet med falskhet. De ser det gode og muligheter hos andre, uten å la seg avskrekke av andres uunngåelige ufullkommenheter.
Verset avsluttes med en vakker og lærerik henvisning til en foredlingsprosess. For bedre å forstå hvordan vi kan anvende disse prinsippene i vår egen foredling, kan dere se for dere to glass med vann, som ser helt like ut, i et rom med høy luftfuktighet. Etter en stund begynner vannet å kondensere på ett av glassene fordi det har en annen temperatur etter forberedelser vi i utangspunktet ikke kunne vite om, mens det andre glasset forblir tørt og upåvirket. Uten å fremtvinge det, kan fuktigheten «strømme til»26 det ene glasset mens det andre ikke tar til seg noen ting. På samme måte justerer de egenskapene som storlig utvider sjelen – kjærlighet til andre, spesielt våre familier, og rene og dydige tanker – vår åndelige temperatur slik at prestedømmets lære kan strømme til vår sjel.
Slik kan prestedømmet ved hjelp av Ånden bevege personer nærmere Gud gjennom ordinasjon, ordinanser og foredling av vår natur, og slik får Guds barn muligheten til å bli ham lik og leve evig i hans nærhet – et verk som er større enn å flytte fjell.27
Jeg avslutter med Thomas Kellys bønn, med ord redigert av Parley P. Pratt:
Kraft og styrke sendt fra himlen
ned til alt som Gud har skapt,
det fornyer livet, håpet
som i visdom Gud har bragt.
Fra hans trone frelsens budskap
er blitt send til oss her ned.
Det er livets vann og styrke,
gir til dem som tror, en fred.28
I Jesu Kristi navn, amen.