Motta ved Ånden
Når vi … fokuserer på å søke og å motta Ånden, blir vi mindre opptatt av læreren eller taleren som har vår oppmerksomhet, og mer opptatt av å vie oppmerksomhet til Ånden.
En morgen mens jeg var ung misjonær i Beaumont, Texas, ble min ledsager syk og måtte ta det med ro. Jeg fulgte rådet fra vår misjonspresident for slike situasjoner, og trakk en stol bort til det åpne vinduet i vår leilighet i fjerde etasje og begynte å lese i Mormons bok.
Snart var jeg fordypet i Skriften, og etter en stund kom jeg til Alma kapittel 29, vers 1 og 2:
«Om jeg var en engel og kunne få mitt hjertes ønske oppfylt, så jeg kunne gå ut og tale med Guds basun, med en røst som kunne ryste jorden, og rope omvendelse til alle mennesker!
Ja, som med en tordenrøst ville jeg forkynne omvendelse og forløsningens plan for enhver sjel, så de skulle omvende seg og komme til vår Gud, så det ikke mer kunne være noen sorg på hele jordens overflate.»
Mens jeg tenkte over Almas ord, ble de dypt personlige. Min ledsager og jeg hadde banket på hundrevis av dører i Beaumont og tilbudt oss å dele vårt budskap, men med begrenset hell. For mitt indre blikk begynte jeg å forestille meg hvordan det ville vært om jeg var en engel og kunne rope omvendelse med en røst som kunne ryste jorden. Jeg så ut av vinduet på folk som kom og gikk på gaten under. Jeg så for meg hvordan det ville vært om jeg sto der og skinte som en engel, med løftede hender og talte med tordenrøst. Jeg så for meg at bygningene ristet og at folk falt til jorden. Under slike forhold innbilte jeg meg at de kunne ha fått et umiddelbart ønske om å lytte til det jeg hadde å si!
Men så leste jeg neste vers: «Men se, jeg er et menneske og synder ved å ønske dette, for jeg burde være tilfreds med det Herren har tilmålt meg» (v. 3).
Jeg ble ydmyk da jeg innså at Herren elsker alle sine barn og har en plan for sitt verk. Min jobb var å gjøre min del.
Jeg ble også ydmyk da jeg forsto noe annet. I samme øyeblikk visste jeg at det jeg leste, ikke var oppdiktet – det var virkelig. Stille og fredelig mens jeg hadde lest, hadde jeg i bokstavelig forstand blitt fylt med lys og innså at denne Alma var en virkelig person, at han hadde levd og at også han hadde hatt et inderlig ønske om å dele evangeliets budskap med andre.
Hvis noen hadde spurt meg i det øyeblikket:«Vet du at dette er sant?» ville jeg ha svart: «Absolutt!» På dette tidspunkt sto det klart for meg at jeg mottok et åndelig vitnesbyrd om at Mormons bok er sann.
Når jeg har tenkt tilbake på denne hendelsen – og mange slike vitnesbyrd senere – har jeg fått bedre forståelse av hvor ytterst viktig det er å motta ved Ånden. Vi fokuserer ofte, og med rette, på viktigheten av å undervise ved Ånden. Men vi må huske at Herren har lagt like stor, om ikke større, vekt på viktigheten av å motta ved Ånden. (Se L&p 50:17-22.)
Å motta på denne måten er et grunnmønster i evangeliet. Det fremsettes i den ordinansen hvor vi bekreftes som medlem av Kirken. I denne ordinansen blir vi bedt om å «motta Den hellige ånd». Dette er en formell oppfordring til å handle, til å motta denne store gave.
Ved at jeg har blitt mer oppmerksom på dette prinsippet har jeg sett at Skriftene er fulle av læren om å motta. Som president Boyd K. Packer har sagt: «Ikke noe budskap i Skriften finnes på flere steder og i flere varianter enn “be, og dere skal få”.» (Se “Reverence Invites Revelation.” Lys over Norge, jan. 1992, 24.)
Sentralt i vår jordiske prøvestand står valget å motta Jesus som Kristus. Apostelen Johannes forkynte:
«Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn…» (Johannes 1:11-12).
Man kan ikke annet enn undres hvor mange gaver og velsignelser som omgir oss, som vi ikke mottar. Herren har sagt: «For hva gavner det et menneske om det blir gitt ham en gave, og han ikke mottar gaven? Se, han fryder seg ikke over det som blir gitt ham, heller ikke fryder han seg over ham som er gavens giver» (L&p 88:33).
På våre møter i Kirken, i vårt personlige og familiestudium av Skriftene, og også idag mens vi lytter til Herrens profeter og apostler, vil noen av oss «motta» mer enn andre. Hvorfor? Jeg lærer at de som virkelig mottar, gjør minst tre ting som andre kanskje ikke gjør.
For det første søker de. Vi lever i en underholdningsverden, iakttakerens verden. Uten å være klar over det, kan vi oppleve å komme til konferanse eller gå i kirken med holdningen: «Her er jeg, inspirer meg.» Vi blir åndelig passive.
Når vi isteden fokuserer på å søke og å motta Ånden, blir vi mindre opptatt av læreren eller taleren som har vår oppmerksomhet, og mer opptatt av å vie oppmerksomhet til Ånden. Husk, «motta» er et verb. Det er et handlingsprinsipp. Det er et grunnleggende uttrykk for tro.
For det annet, de som mottar, føler. Selv om åpenbaring kommer til sinn og hjerte, vil man oftest føle den. Før vi lærer å vie oppmerksomhet til slike åndelige følelser, gjenkjenner vi vanligvis ikke engang Ånden.
I en samtale jeg nylig hadde med en av våre svigerdøtre, foreslo hun at vi kan hjelpe selv små barn å bli oppmerksomme på disse Åndens følelser. Vi kan stille dem spørsmål som: «Hva føler du når vi leser dette skriftstedet sammen? Hva føler du at Ånden tilskynder deg til å gjøre?» Dette er gode spørsmål for oss alle. De viser ønsket om å motta.
For det tredje, de som mottar ved Ånden, har til hensikt å handle. Som profeten Moroni instruerte oss, for å motta et vitnesbyrd om Mormons bok må vi be med «ærlig hensikt» (se Moroni 10:4). Ånden underviser når vi oppriktig har til hensikt å foreta oss noe med det vi lærer.
Når jeg har sett tilbake på mine dagboknotater for å forstå og lære mer av erfaringene jeg gjorde som misjonær, har jeg forstått at selv om jeg hadde lest i Mormons bok før, var det jeg opplevde i Beaumont den morgenen, annerledes fordi jeg var annerledes. Hvor uerfaren jeg enn var, forsøkte jeg i det minste ved den anledning oppriktig å søke og å føle, og hensikten var å handle i tro ifølge det jeg lærte. Jeg vet nå at slike vitnesbyrd kan oppnås av oss alle på regulær basis, hvis vi vil motta dem.
Mormons bok er Guds ord. Jesus er Kristus. Evangeliet er gjengitt, og vi befinner oss virkelig i nærvær av vår tids apostler og profeter.
Jeg ber om at vi i dag, og alltid, vil lære å motta bedre, at vi virkelig kan fryde oss både over gaven og «ham som er gavens giver».
I Jesu Kristi navn, amen.