Åndelig næring
Vi må øke vår åndelige næring, næring som kommer av kunnskapen om evangeliets fylde og det hellige prestedømmes kraft.
Bestefar sendte kveget sitt på beite hver sommer i de vakre, frodige dalene oppe i fjellet øst for byen vår i det sentrale Utah. Imidlertid trengte kveget næringstilskudd som de fikk ved å slikke i seg bergsalt. Saltet kom fra en saltgruve et stykke unna. Bestefar etterfylte salt på saltrennene ved å feste en pakksal på en kraftig hest og fylle pakksalen med bergsalt. Jeg kalte pakkhesten for Somlekopp med god grunn. Bestefar satte meg på Somlekopp med salen full av salt. Han ga meg tømmene så jeg kunne styre hesten oppover i fjellet etter bestefar og hesten hans.
Hesten min, Somlekopp, var treg, men jeg presset den ikke fordi børen den bar var så tung. Det tok en hel dag å ri opp i fjellet til saltrennene og losse saltet fra pakkdyret. Etter hvert som dagen ble varmere, begynte mine svette ben å svi fordi de gnisset mot saltklumpene i pakksalen. Det var deilig hver gang vi krysset en elv og jeg kunne gå av hesten og bli kvitt svien ved å vaske og tørke benene mine.
Bestefar pleide å synge mesteparten av dagen. Han sang for det meste Sions sanger. Men én sang som imponerte meg stort, var «Vis meg dine venner, så skal jeg si deg hva du er». Når jeg tenker tilbake, var det å frakte salt til denne dalen på fjellet en hyggelig opplevelse, og de ekstra næringsstoffene i bergsaltet styrket kveget.
Et næringsstoff gir næring som fremmer vekst og heling både for dyr og mennesker. Bestefars kveg higet etter næringsstoffene i bergsaltet, men mennesker trenger noe mer. De trenger åndelig påfyll, for «livet er mer enn maten»1, og «det er menneskets ånd og Den Allmektiges åndepust som gjør forstandig»2. Menneskets ånd trenger kjærlighet. Den trenger også å blir næret «ved troens og den gode læres ord»3.
Åndelig næring forbereder oss til dåpen. Denne forberedelsen innebærer at vi ydmyker oss for Gud, har «et sønderknust hjerte og en angrende ånd», omvender oss fra alle våre synder «og er villige til å påta [oss] Jesu Kristi navn» og «viser ved [våre] gjerninger at [vi] har mottatt av Kristi Ånd»4.
Vårt viktigste åndelige næringsstoff er et vitnesbyrd om at Gud er vår evige Fader, at Jesus er vår Frelser og Forløser og at Den hellige ånd er vår Trøster. Dette vitnesbyrdet bekreftes for oss ved Den hellige ånds gave. Av dette vitnesbyrdet får vi de åndelige næringsstoffene tro og tillit til Gud, som nedkaller himmelens velsignelser. Åndelige næringsstoffer kommer til oss fra forskjellige kilder, men på grunn av begrenset tid, vil jeg bare nevne tre.
For noen år siden bestemte en ung mann som tok fatt på sitt siste år på high school, seg for å nære seg ved å studere Skriftene en halv time hver dag. Da han begynte å lese Det nye testamente, traff han en snublesten. Han følte ikke det forventede åndelige løft, og han fikk ikke større innsikt. Så han spurte seg selv: «Hva er det jeg gjør galt?» Så kom han til å tenke på en hendelse på skolen. Han og noen venner hadde utvekslet vitser – noen av dem var slett ikke så morsomme, men heller rett og slett skammelige. Han hadde ikke bare deltatt, men til og med lagt til noen smakløse kommentarer selv. I samme øyeblikk som han tenkte dette, falt blikket hans på disse ordene i Matteus: «Men det sier jeg dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag»5. Han visste at Ånden hadde ledet ham til disse ordene akkurat da. Han la fra seg Bibelen og ba Gud om tilgivelse.
Svaret på spørsmålet «Hva er det jeg gjør galt?» var enkelt. Han leste i Skriftene, merket Skriftene og gledet seg til og med over Skriftene, men han fulgte ikke den rettledningen som ble gitt i Skriftene. Da han fornyet sitt skriftstudium og prøvde å følge Kristi eksempel, oppdaget han snart at forskjellige områder av livet begynte å bli bedre6. Ved å anvende Skriftene i sitt liv hadde han tilføyd et viktig åndelig næringsstoff.
I våre usikre fysiske omgivelser må vi øke vår åndelige næring, næring som kommer av kunnskapen om evangeliets fylde og det hellige prestedømmes kraft. Når en slik kunnskap gjennomsyrer vår sjel, kommer vi ikke bare nærmere Gud, men vi ønsker også å tjene ham og våre medmennesker.
For noen år siden bestemte et prestenes quorum seg for å samle inn mat til de trengende som et tjenesteprosjekt. Jim, en av prestene, gledet seg over å kunne delta og var fast bestemt på å samle inn mer mat enn alle de andre. Prestene møttes i møtehuset. Alle gikk ut samtidig og kom tilbake til en fastsatt tid den kvelden. Til alles overraskelse var Jims vogn tom. Han virket ganske nedstemt, og noen av guttene gjorde narr av ham. Da veilederen så dette og visste at Jim var interessert i biler, sa han: «Bli med ut, Jim. Du må se på bilen min. Det er noe galt med den.»
Da de kom ut, spurte veilederen om Jim var lei seg. Jim svarte: «Ikke egentlig. Men da jeg samlet inn maten, fikk jeg virkelig mye. Vognen var full. På vei tilbake til møtehuset stoppet jeg hos en kvinne som ikke er medlem. Hun er skilt og bor innenfor menighetens grenser. Jeg banket på døren og forklarte hva vi gjorde, og hun inviterte meg inn. Hun begynte å lete etter noe å gi meg. Hun åpnet kjøleskapet, og jeg så at det var nesten tomt. Skapene var tomme. Til slutt fant hun en liten boks med fersken.
Jeg kunne nesten ikke tro det. Det var mange barn som løp rundt og som trengte mat, og hun ga meg denne boksen med fersken. Jeg tok imot den, la den i vognen og gikk videre. Jeg var halvveis gjennom kvartalet da en varm følelse strømmet gjennom meg, og jeg visste at jeg måtte tilbake til det huset. Jeg ga henne all maten.»
Veilederen sa: «Jim, du må aldri glemme hvordan du føler deg i kveld, for det er dette det hele dreier seg om»7. Jim hadde fått smaken på næringen som uselvisk tjeneste gir.
Man får mange åndelige næringsstoffer når man er på misjon – når man er helt engasjert i Mesterens arbeid. Dette kommer av at man hjelper andre å våkne åndelig slik at de kan ta imot evangeliet. For over hundre år siden, da eldste J. Golden Kimball presiderte over Sydstatene misjon, innkalte han eldstene til et møte. De skulle møtes på et avsondret sted i skogen, slik at de ikke skulle bli forstyrret. En av eldstene hadde et problem med det ene benet. Det hadde hovnet opp og var minst dobbelt så tykt som det andre benet. Men eldsten insisterte på å delta på dette spesielle prestedømsmøtet i skogen. Så to av eldstene bar ham til møtestedet.
Eldste Kimball spurte misjonærene: «Brødre, hva er det dere forkynner?»
De sa: «Vi forkynner Jesu Kristi evangelium.»
«Forteller dere disse menneskene at dere har makt og myndighet, gjennom tro, til å helbrede syke?» spurte han.
De svarte: «Ja.»
«I så fall,» fortsatte han, «hvorfor tror dere ikke på det?»
Den unge mannen med det opphovnede benet tok til orde og sa: «Jeg tror på det.» Her er resten av historien med eldste Kimballs ord: «[Eldsten] satte seg på en stubbe, og eldstene samlet seg rundt ham. Han ble salvet, jeg velsignet ham, og han ble helbredet rett foran øynene deres. De ble ganske sjokkert, og alle andre eldster som var syke, ble salvet og helbredet. Vi forlot dette prestedømsmøtet, eldstene fikk sine oppdrag, og det rådet en glede og lykke som ikke kan beskrives»8. De hadde fått påfyll av troens næring, og deres iver for misjonærarbeidet var fornyet.
Åndelige næringsstoffer som holder oss åndelig sunne, kan miste sin kraft hvis vi ikke lever verdig til den guddommelige veiledningen vi trenger. Frelseren har sagt: «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene»9. Vi trenger å holde vårt sinn og vårt legeme rent for alle former for avhengighet og forurensing. Vi ville aldri ha spist bedervet eller forurenset mat. På samme måte skulle vi være nøye med å ikke lese eller se på noe som er smakløst. Mye av den åndelige forurensingen som kommer inn i vårt liv, kommer gjennom Internett, dataspill, TV-programmer og filmer som er svært insinuerende eller tydelig skildrer menneskenes nedrigere egenskaper. Ettersom vi lever i et slikt miljø, må vi øke vår åndelige styrke.
Enos snakker om at hans sjel hungret og ropte hele dagen, og også da natten kom, i bønn for sin sjel.10 Han higet etter de åndelige næringsstoffene som slukker tørsten etter åndelig sannhet. Som verdens Frelser sa til kvinnen ved brønnen i Samaria: «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv».11
I kveld har vi vært sammen som Guds prestedømme i denne store forsamlingen, både synlige og usynlige, forhåpentligvis fordi vi ønsker åndelig næring. Jeg håper at vi alltid vil hungre og tørste etter Herrens ord gjennom hans tjenere profetene, og at vi må få påfyll hver uke når vi deltar på våre nadverdsmøter og fornyer våre pakter.
Hver av dere unge menn i Det aronske prestedømme har i dere alle de nødvendige elementene dere trenger for deres evige fremtid. Disse elementene, noen av dem sovende, må styrkes og næres fra utsiden. Noen av dem er fysiske. Noen av dem er åndelige. Menneskets ånd trenger kunnskap om sin evige ferd – å vite hvor den kommer fra, hvorfor den er her i jordelivet og hvor den til sist må gå for å få glede og lykke og nå sitt mål. Det å gi vår ånd påfyll av åndelig næring kan være evigvarende og vil følge oss inn i evigheten. Som Amulek sa: «Den samme ånd som er i besittelse av deres legeme når dere forlater dette liv, den samme ånd vil ha makt til å besitte deres legeme i den evige verden».12
Brødre, vi setter pris på deres plikttroskap og rettferdighet. Dere utfører deres kall i quorumene, grenene, menighetene og stavene så godt at Kirken vokser, og hele Guds verk går fremover i hele verden. Gjennom deres prestedømme kan dere velsigne i Herrens navn deres familie og andre dere kan bli bedt om å velsigne. Dette kommer av den guddommelige handlefriheten som er betrodd oss av Herren, for han har lovet: «Enhver som du velsigner, vil jeg velsigne».13
Brødre, jeg håper vi vil være sanne og trofaste mot alle våre pakter. Jeg ber om at vi må være fullstendig hengivne i alle våre familieforhold, særlig til vår ektefelle, men også til våre foreldre, våre barn og våre barnebarn. Måtte vi alltid bære vårt personlige vitnesbyrd om sannheten av dette verket alle våre dager. Måtte vi gå frem i rettferdighet som Herrens ydmyke tjenere. Dette ber jeg om i Jesu Kristi navn, amen.