En gledens røst for våre barn
Dette er vår oppgave, det er vår anledning til flittig å undervise og bære vitnesbyrd for våre barn om at Jesu Kristi evangelium er sant.
Jeg liker utropstegn! Jeg bruker dem ofte når jeg skriver beskjeder til meg selv og andre. Det er en måte å vise begeistring og forpliktelse på. Et av mine yndlingsskriftsteder har utropstegn:
”Nå, hva hører vi i evangeliet som vi har mottatt? En gledens røst!” Det er ytterligere 14 utropstegn i resten av verset og de neste fire versene. Der står det blant annet:
”En nådens røst fra himmelen; og en sannhetens røst ut av jorden; … et gledelig budskap om stor glede!…
… Hvor herlig er den røst vi hører fra himmelen, som proklamerer for våre ører, herlighet [og] frelse…!”1 – med utropstegn.
Vi kan høre en gledens røst som gir oss håp og glede. Den gleden vårt vitnesbyrd om Frelseren gir oss, kan påvirke hver side ved livet når vi søker å komme til Kristus.
Hva med våre barn? Hører de uttrykk for glede og håp i evangeliet? Etter en Primær-leksjon om Joseph Smiths første syn ble klassen bedt om å tegne bilder de skulle ta med seg hjem og vise familien. Barna hadde lært om det mørket Joseph opplevde før Faderen og Sønnen viste seg. En seks år gammel pike tok en sort fargestift og begynte å tegne. Hun fargela det nederste av arket og oppover en av sidene så mørkt hun kunne. Da læreren spurte henne hva hun tegnet, sa hun at hun tegnet Joseph Smith i mørket.
Læreren spurte: ”Vet du at da vår himmelske Fader og Jesus viste seg, måtte mørket forsvinne? Vår himmelske Fader og Jesus er alltid mektigere enn Satan, og de vil beskytte deg.” Barnet så på arket sitt igjen. I det øverste hjørnet tegnet hun to skikkelser. Så byttet hun den sorte fargestiften med en klar gul og fylte resten av arket med lys.
Det er dette lyset, det gjengitte evangeliums lys – en ”gledens røst” – foreldre kan hjelpe sine barn å bli kjent med. Satan er virkelig, men barn kan føle den fred og glede som kommer når de utøver tro på Jesus Kristus. Våre barn vil ikke oppleve dette lyset med mindre vi underviser dem i evangeliet.
Herren ba foreldre ”å oppdra [sine] barn i lys og sannhet”.2 Han sa også at vi skulle lære våre barn ”å be og å vandre rettskaffent for Herren”3 og ”å forstå læren om omvendelse, tro på Jesus Kristus … og om dåp og den Hellige Ånds gave”.4 Vi bidrar til å innstille deres ører, sinn og hjerte på å gjenkjenne ”en gledens røst” og ønske å være verdige til å oppnå evig glede når vi underviser dem om evangeliets sannheter.
Dette ser vi eksempler på i Mormons bok. Enos’ far underviste ham ”i Herrens opptuktelse og formaning”. Denne store velsignelsen fikk Enos til å utbryte: ”Velsignet være min Guds navn for det.”5 Deretter forklarer Enos: ”De ord som jeg ofte hadde hørt min far uttale om evig liv og de helliges glede, sank dypt i mitt hjerte.”6
En venninne fortalte om noe hun hadde opplevd som liten i en gren av Kirken der hun var det eneste barnet i Primær-alder. Uke etter uke holdt moren hjemme-Primær på den samme ukedagen og det samme klokkeslettet. Hun gledet seg til å sette seg ned på sofaen sammen med sin mor og lære om Jesu Kristi evangelium og hvordan hun skulle etterleve det. Referater som moren omhyggelig skrev i en notatbok, viste at hjemme-Primær-møtene alltid omfattet bønner, sanger og en leksjon.
Det denne moren ønsket, var at hennes lille datter skulle utvikle et vitnesbyrd om Jesus Kristus og føle gleden over evangeliet. Hun ga sin datter det som hadde vært så viktig for henne selv som barn. Denne lille piken, som nå er en troens og paktens kvinne, ser tilbake på barndommen med dyp takknemlighet for sin mors entusiasme og plikttroskap med hensyn til å lære henne om Frelseren. Denne morens flid ble datterens fryd og glede – med utropstegn.
Levende profeter uttaler seg klart om vår hellige plikt til å undervise våre barn.7 Et brev som Det første presidentskap har sendt ut, ber oss om ”å gi høyeste prioritet til familiebønn, familiens hjemmeaften, studium av og opplæring i evangeliet og sunne familieaktiviteter. Uansett hvor verdige og formålstjenlige andre behov eller aktiviteter måtte være, må man ikke tillate at disse skyver til side de guddommelig pålagte plikter som bare foreldre og familie fullt ut kan oppfylle”.8
Ja, livet kan være travelt for foreldre og er i ferd med å bli det også for barn. Det ville være lett å si at vi ikke har tid til alt. Når jeg ser tilbake på en tid som gikk altfor fort, ser jeg nå at hver dag var full av dyrebare små stunder med anledninger til å hjelpe våre barn til å høre ”gledens røst” i evangeliet. Barn lærer alltid av oss. De lærer hva som er viktig av det vi velger å gjøre så vel som av det vi velger ikke å gjøre. Når våre familiebønner, vårt skriftstudium og våre familiens hjemmeaftener blir tilfeldige og sjeldne, er ikke dette nok til å styrke våre barn. Hvor vil barna lære evangeliet og normer som kyskhet, integritet og ærlighet om ikke hjemme? Disse verdiene kan underbygges i kirken, men det er foreldrene som best og mest effektivt underviser sine barn om disse.
Når vi forstår hvem disse barna er og hvilket potensial de har i Guds rike, får vi et sterkere ønske om å møte utfordringene med større tålmodighet – med større kjærlighet. Herren vil hjelpe oss å undervise våre barn hvis vi vil gjøre alt som står i vår makt. Familier er evige, og Frelseren ønsker at vi skal lykkes. Når vi søker Ånden, kan vi motta den trøst, veiledning og forsikring vi trenger for å oppfylle ansvaret og motta velsignelsene ved å være foreldre.
Kirkens guddommelig inspirerte programmer og de som er kalt til å arbeide med våre barn, kan hjelpe oss. Min mann og jeg er takknemlige for biskoper, prestedømsledere og ledere i hjelpeorganisasjonene og hjemmelærere og besøkende lærerinner som bidro til å styrke vår familie. Enten vi har barn hjemme eller ei, kan vi alle spille en viktig rolle når det gjelder å hjelpe foreldre.
Barn er så flinke til å lære det som er betydningsfullt i Guds rike. Når vi lytter til dem, kan vi bedre forstå hvordan de anvender det de lærer om evangeliet. En far forklarte sin fire år gamle datter at familien hadde brukt det meste av dagen til å gjøre rent i huset, og alle rom var rene unntatt ett.
”Vet du hvilket rom som ikke er rent?” spurte han henne.
”Mitt,” svarte hun straks.
”Vet du om noen som kan gjøre rent på rommet ditt?” spurte han og ventet at hun skulle svare at hun kunne gjøre det.
I stedet svarte hun: ”Vel, pappa, jeg vet at når du er redd, bekymret eller trenger hjelp, kan du gå ned på kne og be din himmelske Fader om hjelp.”
Det er interessant å legge merke til at når vi lytter til våre barn, kan de også undervise oss. En far fortalte noe han hadde opplevd med sin åtte år gamle datter. Han sa: ”Mens jeg overveiet hva jeg skulle si i en tale på et nadverdsmøte om å bli som små barn, spurte jeg min datter hvorfor vi trengte å bli som små barn. Hun svarte: ’Fordi vi alle er små barn sammenlignet med Jesus, og fordi små barn har god fantasi.’”
Overrasket over den siste delen i hennes svar spurte han hvorfor vi trenger god fantasi. Hun svarte: ”Så vi kan se for oss Jesus i Getsemane og på korset, og når vi tar nadverden, kan vi tenke på ham.”
Som i alle ting var Frelseren et forbilde på hvordan vi skulle elske og undervise våre barn. Da han viste seg for nephittene på det amerikanske kontinent, sier Skriften at da han talte til folket, ”gråt han, … og han tok deres små barn, en for en, og velsignet dem, og ba til Faderen for dem.”9
President Hinckley sa om denne anledningen: ”Det finnes ikke noe finere og vakrere bilde i hele den hellige skrift enn dette enkle språket som beskriver Frelserens kjærlighet til små barn.”10
Nøkkelen til å utføre effektiv undervisning i evangeliet i hjemmet er å innby Herrens ånd til å være med oss. Et av de beste rådene min mann og jeg mottok når vi syntes det var vanskelig å oppdra våre barn, var at vi skulle gjøre alt som var mulig for å innby og bevare Ånden i vårt hjem. Barn kan ikke lære om det åndelige og ha åndelige følelser uten Åndens veiledning.
Som foreldre kan vi bære vitnesbyrd om Jesus Kristus for våre barn ofte. Å bære vitnesbyrd, enten det er under familiens hjemmeaften eller i et undervisningsøyeblikk, vil innby Ånden. President Boyd K. Packer sier også at vi skal lære ”våre unge å bære vitnesbyrd – å bære vitnesbyrd om at Jesus er Kristus, at Joseph Smith er en Guds profet, at Mormons bok er sann.”11
President Hinckley gir oss følgende forsikring: ”Av alle livets gleder er det ikke noe som kan sammenlignes med det å være lykkelige foreldre. Av alle ansvarsoppgaver som vi strever med, er ingen annen så alvorlig. Å oppdra barn i en atmosfære av kjærlighet, trygghet og tro er den mest givende av alle utfordringer.”12
Jeg vet – med et utropstegn – at barn kan motta vitnesbyrd ved den Ånd som lar dem føle overbevisning og hengivenhet i sitt hjerte! Jeg bærer vitnesbyrd om at dette er vår oppgave, det er vår anledning til flittig å undervise og bære vitnesbyrd for våre barn om at Jesu Kristi evangelium er sant, slik at også de kan høre ”gledens røst”. I Jesu Kristi navn, amen.