Å følge Den hellige ånds tilskyndelser
Det som røres i vårt indre, kommer fra en guddommelig kilde, og når vi følger det, vil det holde oss på rett kurs og beskytte oss mot skadelige innflytelser og farlige omveier.
Jeg ble oppdratt av omsorgsfulle foreldre i et hjem hvor forkynte og anvendte verdier forberedte veien for mitt møte med Kirken og anerkjennelse av evangeliets prinsipper. Jeg ble døpt i august 1959, like etter min 19-årsdag. Når jeg tenker på de begivenheter som skjedde forut for min omvendelse, går tankene til noe jeg opplevde som barn.
Like i nærheten av barndomshjemmet mitt var det et stort hus. Det lå på en vakker tomt, omgitt av noe som for meg var et ruvende plankegjerde, trolig bortimot 2 meter høyt. Jeg husker at jeg kikket gjennom kvisthullene i plankene. Det var som å se gjennom kikkert inn i en annen verden. De vakkert trimmede plenene, den velstelte blomsterhaven og en liten frukthave var en idyllisk ramme om den særegne boligen. Dessverre var alltid mulighetene til å glede seg over utsikten kortvarig på grunn av en vaktsom engelsk bulldogg som vandret rundt i haven og øyeblikkelig været en som sto utenfor gjerdet. Selv om den biske hunden var stengt inne i haven, førte snøftelyden da den nærmet seg gjerdet, til at jeg trakk meg fryktsomt tilbake og min livlige fantasi ble et oppkomme av muligheter.
Herr og fru Lyons, som bodde i huset, var skolelærere. De hadde en verdig holdning og syntes å like det privatlivet som området rundt huset ga dem. For å gjøre intrigen mer spennende, hadde herr Lyons ingen høyrehånd. Isteden hadde han en stålkrok som stakk ut nedenfor jakkeermet. I mitt guttesinn pleide jeg forestille meg at herr Lyons forfulgte meg, grep meg i kragen med kroken og tok meg til fange.
Jeg husker en augustmorgen da jeg var 10-11 år, etter en natt med uvanlig sterk vind, at jeg ble hilst av venner idet jeg gikk hjemmefra. De var tydelig oppspilt over noe, og spurte: ”Hørte du vinden i natt?”
Da jeg sa at jeg hadde det, begynte de å fortelle hva de hadde oppdaget – vinden hadde blåst ned deler av gjerdet rundt eiendommen til Lyons. Jeg kunne ikke begripe at vinden kunne gjøre dem så oppspilte, og ba dem forklare hva det betydde.
De svarte med enda større begeistring: ”Vi kan komme til epletrærne!”
Jeg var fortsatt svært avventende og spurte: ”Men hva med herr Lyons?”
”Herr og fru Lyons er ikke hjemme, de er på besøk hos slektninger.”
”Hvor er hunden, da?” spurte jeg.
”Familien har plassert ham i en kennel,” svarte de.
Kameratene mine hadde jammen foretatt en grundig undersøkelse. Så, forsikret av deres ord, satte vi skyndsomt kurs for målet. Da vi kom innenfor, klatret vi opp i trærne og plukket raskt frukt, fylte lommene våre og stakk noen innenfor skjorten. Hjertet hamret og pulsen raste fordi jeg fryktet at hunden eller herr Lyon, eller begge, hvert øyeblikk ville dukke opp i haven og pågripe oss. Vi sprang fra åstedet til en avsides plass i et nærliggende skogsområde, og etter å ha gjenvunnet fatningen, begynte vi å spise eplene.
Det var august, og eplene var ikke modne nok til å spises ennå. De smakte faktisk litt bittert, men den sure smaken på disse grønne eplene avskrekket oss ikke der vi entusiastisk knasket dem i oss. Vi handlet på en fiks idé som jeg nå ikke kan forklare. Etter å ha fortært et betydelig antall, var jeg tilfreds med å ta en bit av hvert gjenværende eple og kaste resten av inn i buskene. Fjolletheten avtok etter hvert som kroppen vår litt etter litt begynte å reagere på den invasjonen den hadde opplevd. Den kjemiske reaksjonen mellom mine mavesafter og eplekarten ga meg krampe i maven, og jeg følte meg kvalm. Mens jeg satt der og angret på det jeg hadde gjort, gikk det opp for meg at en følelse inni meg skapte enda mer ubehag enn eplekarten.
Det større ubehaget skyldtes at jeg forsto at det jeg hadde gjort, var galt.
Da kameratene mine hadde foreslått å invadere haven, hadde jeg følt ubehag, men manglet mot til å si nei, og undertrykte følelsene mine. Nå, etter at ugjerningen var gjort, angret jeg fryktelig. Til min sorg hadde jeg ignorert tilskyndelsene som advarte meg mot den gale handlingen.
Fysiske barrierer og ytre krefter kan hindre oss i å slå inn på avvikende kurs, men det er også en følelse inni oss alle, som noen ganger omtales som en stille hvisken, som når den gjenkjennes og lystres,1 vil holde oss fra å gi etter for fristelse.
Mange år etter rørte president Boyd K. Packers ord ved en øm streng i meg da han sa: ”Vi kan ikke slå inn på gal kurs uten først å ha tilsidesatt en advarsel.” Jeg tenkte på det øyeblikket og andre lignende situasjoner, – inntrykkene og innsikten som kommer mens vi tenker over konsekvensene av våre handlinger.
Profeten Mormon gir oss større innsikt om kilden til disse inntrykkene med ordene: ”Kristi Ånd er gitt til alle mennesker for at de skal kunne skjelne godt fra ondt.”2
Erklæringen om at vi alle har denne veiledningens gave, støttes i Johannes’ evangelium, der det står skrevet om Frelseren ”at det sanne lys [Han], som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden”.3
Det som røres i vårt indre, kommer fra en guddommelig kilde, og når vi følger det, vil det holde oss på rett kurs og beskytte oss mot skadelige innflytelser og farlige omveier.
Flere uker etter erfaringen med eplene dro jeg av sted for å treffe kameratene mine i skogholtet like ved, og ventet at vi skulle finne på en aktivitet eller lek. Da jeg nærmet meg, sto de tett sammen. Jeg så røyk i luften over dem og kjente lukten av brent tobakk. En av dem hadde fått tak i en pakke sigaretter, og de røkte. De oppfordret meg til å gjøre det også, men jeg avslo. De maste og sa at jeg var feig som ikke ville være med. Spydighetene gikk over til at de gjorde narr og kom med nedlatende bemerkninger. Men ikke noe de kunne si eller gjøre, kunne få meg til å skifte mening. Jeg hadde ikke vokst opp med kunnskap om det gjengitte evangelium og visste ikke noe om Visdomsordet, men en indre følelse sa meg at jeg ikke skulle gjøre som dem.
Mens jeg gikk hjemover, tenkte jeg på avgjørelsen jeg hadde tatt og følte godt inni meg. Selv om mine forventninger for dagen ikke hadde slått til og jeg måtte finne på noe å gjøre uten kameratene mine, hadde jeg oppdaget noe om meg selv – om kilden til virkelig lykke og den styrke som følger av å ta riktige beslutninger, uansett situasjon eller utfall.
Åpenbaring gjennom profeten Joseph Smith beskriver i dette verset fordelene ved å gi akt på dette medfødte kompasset: ”Og Ånden gir lys til hvert menneske som kommer til verden; og Ånden opplyser hvert menneske i verden som lytter til Åndens røst.”4
Ikke bare gir dette verset nok et vitnesbyrd om at vi alle har tilgang til denne guddommelige kilde til veiledning, det understreker at vi må lytte og handle ifølge de tilskyndelser vi får. Løftet som følger, har stor betydning for meg. ”Og enhver som lytter til Åndens røst, kommer til Gud, ja, Faderen.”5
Disse tilkjennegivelsene, noen ganger omtalt som samvittighet, men mer presist definert som Kristi lys, hjelper oss ikke bare til å avgjøre hva som er riktig eller galt. De vil, hvis de følges, lede oss til lysets kilde som utgår fra Faderens og Sønnens nærhet.6
Frelseren lovet sine disipler: ”Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig, sannhetens Ånd.”7 Han beskriver videre denne gaven som ”talsmannen, Den Hellige Ånd”.8 Man kan erfare tilkjennegivelser av Den hellige ånd, men gaven blir meddelt og kan bare mottas ved håndspåleggelse etter dåpen.9
Jeg har fått større forståelse av hvorfor det er skrevet om Hans disipler på den vestlige halvkule at ”de ba om det de mest ønsket, nemlig at Den hellige ånd måtte bli gitt dem”.10
Han er den fullendte formidler av sannhet.
Når jeg har sett tilbake på mitt liv, ser jeg tydelig at mange avgjørelser – noen tilsynelatende små der og da, og andre som jeg har kjempet med å forstå viktigheten av – har ført til at jeg har klatret til høyere plan enn jeg ville ha gjort om jeg ikke hadde fulgt Den hellige ånds tilskyndelser.11
Uten denne store gaven kan vi ikke forstå hensikten med livet eller den evige Faders store plan.12 For ”det er umulig for menneskene å forstå alle hans veier. Intet menneske kjenner til hans handlemåte uten at det blir åpenbart ham.”13
Det er ikke nok å stole på logikk og bruke sitt intellekt: ”ei heller er mennesket i stand til å kunngjøre dem, for de kan bare bli sett og forstått ved Den hellige ånds kraft som Gud skjenker dem som elsker ham og renser seg for ham.”14
Jeg klarer ikke å finne ord som godt nok uttrykker mine følelser angående Kristi lys og Den hellige ånds gave. De er som en ”lykt for min fot og et lys på min sti”.15
Betrakt Frelserens bønn til Faderen angående De tolv i landet Bountiful, som uttrykkes med følgende ord:
”Fader, jeg takker deg for at du har gitt Den hellige ånd til disse som jeg har utvalgt, og det er på grunn av deres tro på meg at jeg har utvalgt dem av verden.
Fader, jeg ber deg at du må gi Den hellige ånd til alle som tror på deres ord.”16
I denne turbulente og urolige verden kan vi få sikker overbevisning og fred i samvittigheten ved å tro på profetenes ord og ved å ha Talsmannen med oss. Derved kan vi vite at Jesus Kristus er Guds Sønn, verdens Frelser.17
Jeg bærer mitt vitnebyrd om disse sannheter i Jesu Kristi navn, amen.