Den globale kirke blir velsignet ved profetenes røst
La oss lytte til profetene i vår tid når de hjelper oss å fokusere på det som er sentralt i Skaperens plan.
Det er en stor glede og et stort privilegium å være en del av denne verdensomspennende kirken og bli undervist og oppløftet av profeter, seere og åpenbarere. Denne konferansen blir kringkastet til 68 land og tolket til 55 språk. Dette er virkelig en global kirke med medlemmer spredt utover alle jordens nasjoner. Vi er alle barn av en levende og kjærlig Gud, vår himmelske Fader. Jeg gir uttrykk for min kjærlighet til dere, mine kjære brødre og søstre.
For bare tre måneder siden var vi samlet under president Gordon B. Hinckleys inspirerte ledelse ved innvielsen av det gjenoppbygde Nauvoo tempel. Det bragte oss tilbake til profeten Joseph og gjenoppfrisket våre minner om de første hellige, deres offer, sorg og tårer, men også deres mot, tro og tillit til Herren. Jeg har ingen forfedre blant det 19. århundres pionerer. Men helt fra min første tid som medlem av Kirken har jeg følt et nært slektskap med disse første pionerene som krysset slettene. De er mine åndelige forfedre, slik de er for hvert eneste medlem av Kirken, uansett nasjonalitet, språk eller kultur. De har etablert ikke bare et trygt sted i Vesten, men også en åndelig grunnvoll for å bygge opp Guds rike i alle nasjoner i verden.
Når budskapet i Jesu Kristi gjengitte evangelium nå blir mottatt rundt om i verden, er vi alle pionerer i vår egen sfære og situasjon. Det var i Tyskland, i den urolige tiden etter 2. verdenskrig, min familie først hørte om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det var George Albert Smith som var president da. Jeg var liten, og vi hadde mistet alle materielle eiendeler to ganger på bare syv år. Vi var flyktninger med en usikker fremtid. Men i løpet av de samme syv årene fikk vi mer enn vi kunne kjøpe for noe pengebeløp. Vi fant et himmelsk tilfluktssted, et forsvarsverk mot fortvilelse – Jesu Kristi gjengitte evangelium og hans kirke, ledet av en sann og levende profet.
I denne tiden av barndommen min lekte jeg i utbombede hus og vokste opp med de alltid tilstedeværende følgene av en tapt krig og bevisstheten om at mitt eget land hadde voldt mange nasjoner fryktelig lidelse under den grusomme 2. verdenskrig.
Den gode nyheten om at Jesus Kristus hadde gjennomført forsoningen for menneskeheten, og derved utfrir alle fra graven og belønner hvert menneske ifølge dets gjerninger, var den helbredende kraft som ga meg håp og fred igjen.
Hvilke utfordringer vi enn måtte ha i livet, kan våre byrder bli lette om vi ikke bare tror på Kristus, men også på hans evne og hans kraft til å rense og trøste oss, og vi tar imot hans fred.
President David O. McKay var profet mens jeg var tenåring. Det virket som jeg kjente ham personlig. Jeg kunne føle hans kjærlighet, vennlighet og verdighet. Han ga meg tillit og mot i min ungdom. Selv om jeg vokste opp tusenvis av mil unna i Europa, følte jeg at han stolte på meg, og jeg ønsket ikke å skuffe ham.
En annen kilde til styrke var et brev som apostelen Paulus skrev mens han satt i fengsel, til Timoteus, som var hans mest betrodde medhjelper og venn. Han skrev:
”For Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.
Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd” (2. Timoteus 1:7-8).
Disse ordene fra en av vår Frelsers fordums apostler var av stor betydning for meg i etterkrigstiden, og de er det også i dag. Men hvor mange av oss er det ikke som likevel lar frykt overmanne oss i denne tiden med internasjonal spenning, økonomisk og politisk usikkerhet og personlige utfordringer.
Gud taler til oss med konsekvent røst. Gud vil behandle hele den menneskelige familie likt. Vi kan være i et stort ward eller en liten gren, klimaet eller vegetasjonen kan være annerledes, kulturell bakgrunn og språk kan være forskjellig, og hudfargen kan være fullstendig ulik. Men den universelle kraft og velsignelsene i det gjengitte evangelium er tilgjengelig for alle, uavhengig av kultur, nasjonalitet, politisk system, tradisjon, språk, økonomisk situasjon eller utdannelse.
I dag har vi igjen apostler, seere og åpenbarere som er vaktmenn på tårnet og forkynner himmelsk, helbredende sannhet. Gud taler til oss gjennom dem. De er helt klar over de forskjellige omstendigheter vi medlemmer lever under. De er i denne verden, men ikke av denne verden.
Vi har en levende profet på jorden, president Gordon B. Hinckley. Han kjenner til våre utfordringer og vår frykt. Han har inspirerte svar. For et år siden underviste han oss på sin optimistiske og klare måte. Han sa:
”Det er ingen grunn til å frykte. Vi kan ha fred i vårt hjerte og fred i vårt hjem. Vi kan øve innflytelse til det gode i denne verden, hver og en av oss…
…Vår sikkerhet ligger i omvendelse. Vår styrke kommer ved å etterleve Guds bud.” (”Tiden vi lever i”, Liahona, jan. 2002, s. 86.)
Profetene taler til oss i Herrens navn og tydelig og klart. Mormons bok bekrefter dette slik: ”For Herren gir lys til forståelse, og han taler til menneskene i deres eget språk, så de skal forstå det” (2. Nephi 31:3).
Det er vårt ansvar ikke bare å lytte, men også handle ifølge hans ord, slik at vi kan gjøre krav på velsignelsene knyttet til det gjengitte evangeliums ordinanser og pakter. Han sa: ”Jeg, Herren, er forpliktet når I gjør hva jeg sier; men når I ikke gjør hva jeg sier, har I intet løfte” (L&p 82:10).
Det kan være tider da vi føler oss overveldet, krenket eller på randen av motløshet mens vi prøver så hardt å være fullkomne som medlemmer av Kirken. Men vær forsikret om at det finnes balsam i Gilead. La oss lytte til profetene i vår tid når de hjelper oss å fokusere på det som er sentralt i Skaperens plan for den evige fremtid for Hans barn. Herren kjenner oss, han elsker oss, han ønsker at vi skal lykkes, og han oppmuntrer oss ved å si: ”Og se til at alt … gjøres i visdom og orden, for det forlanges ikke at [menn eller kvinner] skal løpe hurtigere enn [de] har styrke til. Men … det er nødvendig for [dem] å være flittige” (Mosiah 4:27).
Er vi flittige når det gjelder å etterleve Guds bud, uten å løpe hurtigere enn vi har krefter til? Eller slentrer vi bare makelig omkring? Bruker vi vår tid, våre talenter og midler klokt? Konsentrerer vi oss om det som er viktigst? Følger vi profetenes inspirerte rettledning?
Ett eksempel av stor betydning for menneskeheten er å styrke vår egen familie. Prinsippet om familiens hjemmeaften ble gitt oss i 1915. I 1964 minnet president McKay foreldre igjen om at ”ingen annen suksess kan oppveie at man svikter i hjemmet” (sitert fra J. E. McCulloch: Home: The Savior of Civilization [1924], s. 42; i Conference Report, apr. 1964, s. 5). I 1995 oppfordret profetene i vår tid hele verden til å styrke familien som den grunnleggende enhet i samfunnet. Og for bare tre år siden uttalte Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum kjærlig: ”Vi råder foreldre og barn til å gi høyeste prioritet til familiebønn, familiens hjemmeaften, studium av og opplæring i evangeliet og sunne familieaktiviteter. Uansett hvor verdige og formålstjenlige andre behov eller aktiviteter måtte være, må man ikke tillate at disse skyver til side de guddommelig pålagte plikter som bare foreldre og familie fullt ut kan oppfylle.” (Sitert i Liahona, jan. 2000, s. 19-20.)
La oss i ydmykhet og tro fornye vår hengivenhet og plikttroskap med hensyn til å følge profetene, seerne og åpenbarerne med all flid. La oss lytte og bli belært og oppbygget av dem som har rikets nøkler. Og måtte vårt hjerte under denne konferansen bli forandret, slik at vi har et sterkt ønske om å gjøre godt (se Alma 19:33), og slik at vi er pionerer når det gjelder å bygge en åndelig grunnvoll for Kirken i vår del av verden. I Jesu Kristi navn, amen.