Dere er alle sendt fra himmelen
Deres rolle som søstre er spesiell og unik i Herrens verk. Dere er alle oppdragere og omsorgspersoner.
Mine kjære søstre, jeg er overveldet over deres tilstedeværelse og føler stor ydmykhet. Vi er takknemlige for å ha president Hinckley og president Monson med oss. Korets sang har vært til stor oppbyggelse. Søster Sainz’s bønn var en innbydelse til guddommelig nærvær. De inspirerte budskapene til søster Bonnie Parkin, søster Kathleen Hughes og søster Anne Pingree har vært enestående. President Hinckley, president Monson og jeg var med på å beskikke og gi en velsignelse til disse tre søstrene som Hjelpeforeningens generalpresidentskap. Deres inspirerte oppgave er å lede denne store organisasjon av søstre under ledelse av prestedømmet. Velsignelsene som ble uttalt over disse tre søstrene samlet og individuelt, var dyptgående. Da president Hinckley beskikket søster Parkin, minnet han søstrene om at ”profeten Joseph forklarte at Hjelpeforeningens oppgave er å strekke seg ut, dekke behov blant fattige, trengende, bekymrede og nødstedte, og være til velsignelse for kvinner”.
Vårt tema i kveld er ”Herre, her er jeg, send meg”. Dette dype, enkle utsagnet er svært passende når jeg skal tale til dere søstre i kveld, for så mange av dere utviser stor villighet til å stå frem og tjene. Dere er alle sendt fra himmelen. Dere er en pryd for menneskeheten. Deres rolle som søstre er spesiell og unik i Herrens verk. Dere er oppdragere og omsorgspersoner som profeten Joseph Smith har sagt føler ”nestekjærlighet og velvilje”.1
Jeg har ikke ord for å uttrykke den respekt, verdsettelse og beundring jeg føler for dere flotte søstre. Kvinner i alle aldre i denne kirken har blitt begavet med en guddommelig, unik kvinnelig nådegave. Vi føler ydmykhet over deres handlinger i tro, hengivenhet, lydighet og kjærlig tjenesteånd og deres rettferdige eksempel. Denne kirken kunne ikke ha nådd sitt mål uten de pliktoppfyllende, trofaste kvinnene som ved sin rettskaffenhet har styrket den umåtelig. Opp gjennom årene har Kirkens søstre opplevd like store utfordringer som dere har i dag. Deres utfordringer er forskjellige fra dem deres mor, bestemor og oldemor hadde, men de er meget reelle.
Jeg gleder meg over at mulighetene for kvinnene i Kirken og i verden blir stadig større. Vi håper at dere vil høyne de utvidede mulighetene ved deres edle kvinnelige påvirkning. Det er i realiteten ubegrensede muligheter. Da profeten Joseph opprettet denne organisasjonen, ”vred han om nøkkelen til kvinners frigjøring”, og ”den ble vridd om for hele verden”.2 Siden nøkkelen ble vridd om i 1842, har det kommet mer kunnskap til jorden og til kvinner enn i hele verdens historie tilsammen.
I årenes løp har denne store organisasjonen for kvinner gjennomgått inspirert utvikling, men Hjelpeforeningens grunnleggende arbeid er uforandret. Profeten Joseph var svært klar i sin erklæring om at deres oppgave ”ikke bare er å hjelpe de fattige, men også å frelse sjeler”.3
Jeg tror denne foreningens fire store konsepter er:
For det første, det er et guddommelig opprettet søsterfellesskap.
For det annet, den er et lærested.
For det tredje, den er en organisasjon hvis grunnleggende oppgave er å tjene andre. Dens motto er ”Nestekjærlighet svikter aldri”.
For det fjerde, den er et sted hvor kvinner kan være sammen og knytte evig vennskap.4
Det gleder meg at dere yngre søstre har anledning til å delta i Hjelpeforeningen fra dere fyller 18 år. Dere vil ha store fordeler av deres medlemskap i denne vitale organisasjonen. Dere vil høste velsignelser ved at dere villig deltar med søstrene i barmhjertighetstjeneste og omsorgsoppgaver. Hjelpeforeningens pensum er rettet mot den grunnleggende lære og vil gi dere anledning til å studere evangeliet og oppnå større åndelighet. Pensumet er relevant for alle mennesker, ikke bare for hustruer og mødre. Alle søstre, også dere yngre søstre, trenger å bli ”husket og næret ved Guds gode ord”.5 Læren vil gi styrke og hjelpe dere å utvikle den nødvendige åndelighet til å overvinne livets utfordringer.
En ung kvinne jeg kjenner godt, gjorde følgende observasjon: ”Jeg er 18 og det yngste medlemmet i Hjelpeforeningen i vårt ward. Jeg liker å gå til Hjelpeforeningen sammen med mor og bestemor fordi det er så hyggelig å tilbringe tid med dem som venner. Jeg liker å høre mor snakke med sine venner, for det gir meg anledning til å bli kjent med de søstrene som er på hennes alder. Flere av damene gir meg gjerne en klem og spør hvor jeg arbeider og hva jeg gjør om sommeren. De får meg alltid til å føle at jeg er viktig og spesiell for dem. Ved at jeg omgås bestemødrene og oldemødrene i wardet, har jeg fått nye og enestående venner som har beriket meg og vært til velsignelse. Jeg liker også de leksjonene som de eldre søstrene gir. De har bodd forskjellige steder og de enkeltes erfaringer har gitt meg bedre innsikt i hvordan man kan håndtere livets utfordringer og problemer. Historiene de forteller fra sitt eget liv, er interessante og gjør at jeg kan sette meg inn i leksjonen. Det har gått opp for meg at Hjelpeforeningen virkelig er for alle kvinner, uansett alder.”6
Uansett hvilken situasjon dere søstre befinner dere i, kan deres innflytelse ha vidunderlig langtrekkende virkning. Jeg tror noen av dere har en tendens til å undervurdere deres store evne til å velsigne andres liv. Som oftest skjer det ikke i full offentlighet, men ved deres rettferdige eksempel og utallige kjærlige og vennlige tjenestegjerninger som utføres så villig, ofte kvinne til kvinne.
Herrens spesielle omsorg for enker kommer rikelig til uttrykk i Skriftene. Selvfølgelig gjelder denne omsorgen også alle enslige mødre. Det stilles så mange krav til dem. De må skaffe mat og klær og andre nødvendigheter til familien. De må også oppdra sine barn med ekstra kjærlighet og omsorg.
Jeg fikk nylig et brev fra sønnen til en søster i en slik situasjon, og jeg siterer et avsnitt fra det: ”Mor hadde anledning til å være husmor på heltid mens barna var små. Det var det hun ønsket, men for 28 år siden – med fire barn i alderen 5-14 år – ble hun nødt til å ta arbeid utenfor hjemmet for å forsørge oss etter plutselig å ha blitt enslig mor. Selv om vi vet at dette ikke er ideelt når man har barn, fortsatte mor flittig å undervise oss i evangeliet og ivareta alle familieplikter samtidig som hun arbeidet heltid for å forsørge oss økonomisk. Først nå da jeg selv er far og velsignet med å ha min hustru hjemme til å ta hånd om våre barn, har jeg begynt å forstå omfanget av mors situasjon og prøvelser i omsorgen for oss på den tiden. Det var uhyre vanskelig og slitsomt, og jeg ønsker at jeg hadde gjort mer for å gjøre ting lettere for henne. Jeg vil være evig takknemlig for hennes offer og for at hun satte et eksempel ved å lære oss å arbeide og vise hvordan vi skulle leve. Visdommen i erklæringen om familien synes spesielt riktig for meg nå på grunn av de erfaringer vi gjorde som familie.”7
Mange trofaste, rettskafne søstre har ikke hatt anledning til å gifte seg, likevel har de alltid vært en vital og nødvendig del av dette hellige verk. Disse fine kvinnene har en distinkt oppgave med hensyn til å øve innflytelse som barmhjertige engler for foreldre, søstre, brødre, nieser, nevøer og andre familiemedlemmer og venner. I Kirken finnes det uendelige anledninger til å vise kjærlighet og omsorg. De enslige søstrene, som kan ha mer tid, yter ypperlig tjeneste.
Søster Margaret Anderson i Centerville, Utah, er et fint eksempel på en enslig søster som har levd eksemplarisk og hatt et rikt liv i tjeneste for andre. I mange år tok hun seg kjærlig av sin aldrende mor, sin tante og sin funksjonshemmede søster. Som lærer i grunnskolen øvet hun innflytelse på hundrevis av barn. Nå er hun pensjonert, men arbeider som frivillig hver uke med å lære barn å lese. Hennes tjenestegjerninger har vært til spesiell velsignelse for medlemmene i wardet. En ung kvinne bemerket: ”Da jeg var liten, pleide Margaret å bake fødselsdagskake til meg hvert eneste år. Hun dekorerte glasuren med aktiviteter jeg hadde hatt foregående år, som dans eller fotball.” Ikke én misjonær forlater hennes ward uten en av Margarets lommebøker i skinn. Hun er en verdifull ressurs som lærer i evangeliet, spesielt for Hjelpeforeningen. For naboer og venner har hun villig utført ærender og kjørt dem til templet. Margaret er en gjestfri vertinne. Hun lager delikate godter og maler vakre bilder, som hun gjerne gir bort. Hun har virkelig vært en velsignelse for uendelig mange.
Herrens profeter har gjentatte ganger lovet at ingen velsignelse vil bli nektet rettferdige enslige søstre i Kirken, som uten selv å være skyld i det ikke har blitt gift i dette liv og blitt beseglet til en verdig prestedømsbærer. De vil ha denne velsignelsen for evig i den kommende verden. ”Ved de anledninger da dere lengter etter den anerkjennelse og hengivenhet som tilhører familielivet på jorden, så vit at vår himmelske Fader er oppmerksom på deres lengsler, og at han en dag vil velsigne dere langt mer enn dere har evne til å uttrykke.”8
Etter innvielsen av det praktfulle nye templet i Nauvoo, tok vi flyet hjem sammen med søster Parkin, søster Hughes, søster Pingree og deres gode ektemenn. Jeg spurte søstrene om de hadde vært i den røde teglstensbutikken i Nauvoo, hvor profeten Joseph opprettet Hjelpeforeningen 17. mars 1842 med bare 20 medlemmer tilstede. Søster Parkin svarte at det hadde de så visst.
I samtalens løp ble jeg kraftig minnet om at alle søstre hvor som helst i verden kan arve og nyte godt av Herrens velsignelser til kvinner. Profeten Joseph Smith sa: ”Jeg vrir nå om nøkkelen for dere i Guds navn … Kunnskap og intelligens skal strømme ned fra denne tid av.”9 Velsignelsen kunnskap og intelligens kommer til alle rettferdige kvinner i Kirken uansett rase eller nasjonalitet, og uten hensyn til om de er nye i Kirken eller etterkommere av et av de første 20 medlemmene i Nauvoo i 1842. Disse velsignelsene tilflyter de søstre som villig utfører englers gjerning.
Jeg hørte nylig eldste Dieter Uchtdorf innsiktsfullt si: ”Ingen av mine slektslinjer går gjennom Nauvoo. Jeg kan ikke spore min slektslinje til pionerene. Men i likhet med medlemmer av Kirken over hele verden kan jeg helhjertet føle meg i slekt med de hellige i Nauvoo og deres vandring til Sion. Den vedvarende bestrebelse for å blinke ut min egen åndelige vei til et Sion for ’de rene av hjertet’ får meg til å føle slektskap med det 19. århundrets pionerer. De er mine åndelige forfedre som de er forfedre for ethvert Kirkens medlem uansett nasjonalitet, språk eller kultur. De har ikke bare etablert et trygt sted i vest, men også den åndelige grunnvoll for å bygge opp riket i alle nasjoner i verden.”
Så et ord til dere gifte søstre. På en svært grunnleggende måte gjør dere deres hjem til et fredens og lykkens tilfluktssted i en urolig verden. En rettferdig ektemann er prestedømsbærer, og hans prestedømme er hjemmets styrende autoritet. Men han er ikke prestedømmet, han er bærer av prestedømmet.10 Hans hustru deler prestedømmets velsignelser med ham. Han står ikke på noen måte over sin hustrus guddommelige status. President Gordon B. Hinckley sa på prestedømsmøtet under aprilkonferansen i år: ”I ekteskapsforholdet er ingen part verken underlegen eller overlegen. Kvinnen går ikke foran mannen, heller ikke går mannen foran kvinnen. De vandrer ved siden av hverandre som en Guds sønn og datter på en evig reise.”
Han fortsatte: ”Jeg er sikker på at når vi står foran Guds domstol, vil det snakkes lite om hvor mye rikdom vi samlet i livet, eller om eventuelle hedersbevisninger vi har oppnådd. Men det vil bli stilt inngående spørsmål om våre hjemlige forhold. Og jeg er overbevist om at bare de som har gått gjennom livet med kjærlighet til og respekt og takknemlighet for sin ledsager og sine barn, vil få høre av vår evige Dommer: ’Vel gjort, du gode og tro tjener! …Gå inn til din herres glede.’ ”11
Hustruer som støtter sine menn i biskopsråd, stavspresidentskaper og andre prestedømskall, er en stor velsignelse for Kirken. De arbeider bak kulissene – stillferdig, men effektivt – som støtte for familien og hjemmet mens deres menn tjener de hellige. Jeg sa ”stillferdig”. Jeg har hørt si at noen kvinner liker en sterk, stillferdig mann – de mener at han hører på dem!
Ingen vet bedre enn jeg hvilken styrke og støtte en lojal hustru kan være. Helt siden vi giftet oss, har min Ruth støttet og oppmuntret meg i de mange kall jeg har hatt i nærmere 60 år. Jeg kunne ikke ha virket en dag uten hennes kjærlige støtte. Jeg er ytterst takknemlig for henne og elsker henne inderlig.
Enken etter en av mine misjonærvenner, søster Effie Dean Bowman Rich, er travelt opptatt med sin familie og med to forretninger. I tillegg er hun mor, bestemor og oldemor for en stor familie. For en tid siden, da hun strevde med å oppfylle alle krav innenfor disse mange rollene, sa hun: ”Det jeg trenger, er en hustru!” Hun mente selvfølgelig at hun følte behov for støtte fra en som kunne ta hånd om de utallige detaljene som en rettferdig, omsorgsfull hustru håndterer så bra.
Søstre, uansett hvilken situasjon dere befinner dere i, trenger dere alle olje på lampene deres. Det vil si, være forberedt. Vi husker alle lignelsen om de ti jomfruer som hadde blitt invitert til bryllupsmåltid. Fem var kloke og forberedt med olje på sine lamper til å møte brudgommen, de andre fem var det ikke. Alle ti trimmet lampene sine, men fem hadde ikke tatt med nok olje og hadde gått tomme. Vi trenger alle lys på lampene våre for å komme oss gjennom mørket. Vi ønsker alle å møte brudgommen og være med på bryllupsfesten.
For noen år siden tydeliggjorde president Spencer W. Kimball hvilken tragedie det er å være uforberedt. Han sa at de fem ukloke jomfruene i lignelsen ”hadde blitt lært. De hadde blitt advart hele sitt liv”. Om dagen syntes både de kloke og de ukloke å stille likt, men ”i den mørkeste time, da de minst ventet det, kom brudgommen”. De fem hvis lamper hadde sluknet, løp ut for å hente mer olje, men innen de kom tilbake til festsalen, var døren lukket. Det var for sent.
President Kimball forklarte at ”de ukloke ba de andre om å gi dem av sin olje, men åndelig beredskap kan ikke deles på et øyeblikk. De kloke måtte gå, ellers ville de ikke kunnet ønske brudgommen velkommen. De trengte all oljen sin selv, de kunne ikke redde de ukloke”.
”I [denne] lignelsen,” fortsatte han, ”kan olje kjøpes på markedet. I vårt liv samles beredskapens olje dråpe for dråpe ved rettferdig livsførsel. Å være tilstede på nadverdsmøtet gir olje til lampene våre, dråpe for dråpe opp gjennom årene. Faste, familiebønn, hjemmeundervisning, kontroll med kroppslig begjær, å forkynne evangeliet, studere Skriften – alle hengivne gjerninger og lydighet er en dråpe tilført lageret vårt. Gode gjerninger, tiende og offergaver, dydige tanker og handlinger, paktsekteskap for evigheten – er også viktige bidrag til oljen som vi ved midnatt kan etterfylle våre sluknede lamper med.”12
Søstre, det er viktig at dere har olje på lampene deres, så dere, når dere sier til Herren: ”Her er jeg, send meg”, er beredt og kvalifisert til å bli sendt ut. Vi er alle sendt ut fra himmelen, men hva vi er i stand til å utrette i Herrens verk, er i stor grad avhengig av vår villighet og dugelighet.
Mitt vitnesbyrd, tuftet på 59 års familieliv, er at min Ruths deltagelse i Hjelpeforeningen har bragt stor åndelighet og harmoni til vårt hjem. Denne guddommelig inspirerte organisasjon har ikke bare vært til velsignelse for henne, men også for alle våre familiemedlemmer. Å involvere seg i Hjelpeforeningen kan være en hjelp til å etterfylle olje på lampene deres. Den kan gi dere mye av den stabilitet og utholdenhet dere vil trenge i livets stormer og på reisen gjennom jordelivet.
Da den første pressekonferansen ble holdt etter at president Hinckley ble ordinert og beskikket som Kirkens president, var det en som ba presidenten si noe om utfordringen til mødre som må arbeide og samtidig finne balanse mellom alle de behov som fins i hjemmet og familien. President Hinckley svarte: ”Gjør det beste du kan, og husk at det største aktivum du har i verden er disse barna som du har satt til verden, og som du har omsorg og ansvar for.”13 Jeg gjentar dette i kveld. Gjør deres beste for å hjelpe oss alle til å nå høyere og gjøre det bedre. Bruk deres iboende åndelige gaver til å velsigne andre. Hjelp oss å skyve tilbake de fordervelige verdens innflytelser i våre liv, i våre hjem og i Kirken.
Måtte Nephis løfte bli oppfylt for dere: ”De ble væpnet med rettferdighet og med Guds kraft i stor herlighet.”14 Jeg ønsker å bære vitnesbyrd om de velsignelser jeg har høstet gjennom den kjærlighet min hustru, Ruth, min Kristus-lignende mor, mine gode bestemødre, våre døtre og barnebarn og mange andre rettferdige kvinner har vist. Jeg gjør så i Jesu Kristi navn, amen.