Nestekjærlighet – én familie, ett hjem om gangen
Som paktens kvinner … kan vi forandre verden en familie og ett hjem om gangen ved nestekjærlighet, ved våre små og enkle gjerninger av ren kjærlighet.
For noen år siden besøkte min mann og jeg Øst-Berlin. Biter av det som en gang var den beryktede muren som skilte borgerne i denne byen, lå rundt omkring – bevart som et minnesmerke over frihetens seier over fangenskap. På en bit av veggen sto følgende ord skrevet med kraftige, ujevne, røde bokstaver: ”Mange små mennesker på mange små steder som gjør mange små ting, kan forandre verden.” Disse ordene forteller meg hva hver av oss – som paktens kvinner – kan gjøre av betydning ved at vi står frem og tilbyr Herren vårt hjerte og våre hender ved å oppløfte og elske andre.
Det spiller ingen rolle om vi er nye konvertitter eller har vært medlemmer hele livet, enslige, gift, skilt eller er enker, om vi er rike, fattige, velutdannet eller uskolert – om vi bor i en moderne by eller i den fjerneste jungellandsby. Som paktens kvinner har vi viet oss til Kristi sak gjennom dåpspakten og tempelpaktene. Vi kan forandre verden en familie og ett hjem om gangen ved nestekjærlighet, ved våre små og enkle gjerninger av ren kjærlighet.
Nestekjærlighet, Frelserens rene kjærlighet, er ”den høyeste, edleste, sterkeste form for kjærlighet”1 som vi ber ”til Faderen med all hjertets iver om”2 å bli i besittelse av. Eldste Dallin H. Oaks lærer oss at nestekjærlighet ”ikke er en handling, men en tilstand eller et stadium [man når].”3 Det vi til daglig viser av nestekjærlighet, er ”ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd … ikke på stentavler, men på [vårt] hjertes kjødtavler”.4 Litt etter litt endrer disse nestekjærlige gjerningene vår natur, bestemmer vår karakter og gjør oss til slutt til kvinner med mot og forpliktelse til å si til Herren: ”Her er jeg, send meg.”
Som vårt forbilde viste Frelseren oss ved sine egne gjerninger hva nestekjærlighet betyr. Ved siden av at han betjente store menneskemasser, viste Jesus sin store kjærlighet til og omsorg for sin familie. Selv mens han led fryktelige smerter på korset, tenkte han på sin mor og hennes behov:
”Men ved Jesu kors sto hans mor…
Da nå Jesus så sin mor og den disippel som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn!
Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.”5
Jeg synes det er gripende at dette verset viser hvor stor hengivenhet Johannes hadde for Maria, for det står at han ”tok … henne hjem til seg”. Jeg tror at de viktigste kjærlighetsgjerninger er små og enkle, har evige konsekvenser og blir utført innenfor veggene i vårt eget hjem.
Når vi hver dag prøver tålmodig og kjærlig å ta oss av urolige småbarn, utfordrende tenåringer, vanskelige romkamerater, mindre aktive ektefeller eller aldrende funksjonshemmede foreldre, kan vi spørre oss selv: ”Er det jeg gjør, egentlig viktig? Spiller det noen rolle eller gjør det noen forskjell?” Kjære søstre, det dere gjør for deres familier, betyr virkelig noe! Det betyr så veldig, veldig mye. Hver dag lærer vi alle om og om igjen hjemme at nestekjærlighet, Frelserens rene kjærlighet, aldri svikter. Så mange Hjelpeforenings-søstre gjør så mye stort og godt for sine familier. Disse trofaste kvinnene mottar ikke verdens ære – de søker den heller ikke – men ”har barmhjertighet med noen og er utslagsgivende”.6
Hvem er disse utslagsgivende kvinnene? I Nauvoo åpnet våre tidligste søstre i Hjelpeforeningen, i sin ytterste fattigdom, sine hjerter og tok mange nye konvertitter som strømmet inn i byen, inn i sine hjem. De delte sin mat, sine klær og enda viktigere, de delte sin tro på Frelserens forløsende kjærlighet med dem.
I vår tid er søster Knell en paktens kvinne som virkelig betyr noe. Hun er enke i 80-årene med en 47 år gammel sønn som er mentalt og fysisk funksjonshemmet fra fødselen av. For noen år siden satte denne kjære søsteren i gang med noe som virket umulig for alle andre – å lære sønnen Keith å lese. Det var hans største ønske å lære å lese, men leger hadde sagt at Keith ikke var i stand til det. Med tro i sitt hjerte og et ønske om å velsigne sønnens liv sa denne ydmyke enken til sin sønn: ”Jeg vet at vår himmelske Fader vil velsigne deg slik at du kan lese Mormons bok.”
Søster Knell skrev: ”Det var tungt for Keith, og det var ikke lett for meg heller. Til å begynne med hadde vi noen dårlige dager fordi jeg ble oppbragt. Det har vært et tidkrevende strev ord for ord. Jeg sitter ved siden av ham hver morgen. Jeg peker på hvert ord med en blyant for å hjelpe ham å følge linjene. Etter syv lange år og en måned var Keith omsider ferdig med å lese Mormons bok.” Moren fortsatte: ”Å høre ham lese et vers uten hjelp er en så stor glede at jeg ikke har ord for den.” Hun vitner: ”Jeg vet at det skjer mirakler når vi setter vår lit til Herren.”7
Over hele verden, i Afrika, Asia, på Stillehavsøyene, i Nord- og Syd-Amerika og Europa er kjærlige kvinner, sammen med sine familier, også utslagsgivende i sine lokalsamfunn. På den lille øya Trinidad hjelper søster Ramoutar, en travel Hjelpeforenings-president, og hennes familie barn i nabolaget. Familien Ramoutar bor i en landsby som er et ”narkoreir”, hvor mange foreldre og voksne er henfalne til alkohol eller driver narkotikahandel. Barna er utsatt for stor fare og er ofte uten tilsyn. Mange går ikke på skole.
Hver torsdag kveld sitter så mange som 30 barn i alderen 3 til 19 år på en overbygget plass utenfor Ramoutars hjem og deltar ivrig i en gruppe som er kjent som ”Vår store, lykkelige familie”. Bønner, salmer, morsomme sanger og rapportering om gode gjerninger som barna har gjort hver uke, hører med til aktivitetene. Noen ganger presenterer leger, politimenn, lærere eller våre egne misjonærer nyttige leksjoner, som for eksempel president Gordon B. Hinckleys seks V’er. Familien Ramoutar redder barn ved sine små og enkle kjærlighetsgjerninger. Fordi de har delt evangeliet med sin ”store, lykkelige familie”, har andre sluttet seg til Kirken.
Kjære søstre i Hjelpeforeningen, jeg vet at hvor vi enn bor, uansett hvilke omstendigheter vi befinner oss i, kan vi, som paktens kvinner, forenet i rettferdighet, forandre verden. Jeg vitner slik Alma gjorde, om at ”ved små og enkle ting utføres store ting”.8 I våre hjem forkynner disse små og enkle ting – våre daglige barmhjertighetsgjerninger – vår overbevisning: ”Her er jeg, send meg.”
Jeg bærer vitnesbyrd om at den største kjærlighetsgjerning i tid og all evighet var Jesu Kristi forsoning. Han ga villig sitt liv for å sone for mine og deres synder. Jeg gir uttrykk for min hengivenhet for hans sak og mitt ønske om alltid å tjene ham, hvor han enn kaller meg, i Jesu Kristi navn, amen.