2002
’O, om jeg var en engel og kunne få mitt hjertes ønske oppfylt’
November 2002


”O, om jeg var en engel og kunne få mitt hjertes ønske oppfylt”

Jeg ber dere … om å benytte dere av Kirkens templer. Dra dit og før videre det store og vidunderlige verk himmelens Gud har skissert for oss.

Mine kjære brødre og søstre, vi ønsker dere igjen velkommen til en stor og verdensomspennende konferanse i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Alma erklærte: ”O, om jeg var en engel og kunne få mitt hjertes ønske oppfylt, så jeg kunne gå ut og tale med Guds basun, med en røst som kunne ryste jorden og rope omvendelse til alle folk!” (Alma 29:1).

Vi har nådd et punkt hvor vi nesten kan gjøre det. Denne konferansens møter blir kringkastet over hele verden, og talerne vil bli hørt og sett av siste-dagers-hellige på hvert kontinent. Vi har kommet langt på veien mot å realisere visjonen som fremsettes i Johannes’ åpenbaring: ”Jeg så en annen engel, som fløy under det høyeste av himmelen. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk” (Johannes’ åpenbaring 14:6).

For en enestående begivenhet dette er, mine brødre og søstre. Det er vanskelig å fatte det. Vi taler fra dette praktfulle Konferansesenteret. Jeg kjenner ingen bygning som kan sammenlignes med denne.

Vi er som en stor familie, representanter for menneskenes familie i denne enorme og vakre verden.

Mange av dere tok del i innvielsen av Nauvoo tempel i juni. Det var en stor og enestående begivenhet som vil bli husket i lang tid. Vi innviet ikke bare en praktfull bygning, et Herrens hus. Vi innviet også et vakkert minnesmerke over profeten Joseph Smith.

I 1841, to år etter at han kom til Nauvoo, foretok han første spadestikk til et Herrens hus som skulle stå som en kronjuvel for Guds verk.

Det er vanskelig å tro at det under slike tilstander og omstendigheter ble bygget slikt et praktfullt byggverk på det som den gangen var Amerikas koloniseringsgrense mot vest.

Jeg tviler sterkt på at det fantes en like praktfull bygning i hele delstaten Illinois.

Den skulle innvies til Den allmektiges verk, for å oppfylle hans evige hensikter.

Ingen innsats ble spart. Intet offer var for stort. I løpet av de neste fem årene ble det hugget sten og laget pilarer og fundament, vegger og utsmykning. Flere hundre dro nordover og bosatte seg der en tid for å hugge tømmer i store mengder, for så å binde det sammen til flåter som ble drevet ned elven til Nauvoo. Nydelig listverk ble laget av dette tømmeret. Det ble samlet inn småmynter for å kjøpe spiker. Ufattelige ofre ble gjort for å skaffe tilveie glass. De bygget et Guds tempel, og det måtte være det beste de kunne klare.

Midt under all denne aktiviteten ble profeten og hans bror Hyrum drept i Carthage den 27. juni 1844.

Ingen av oss som lever i dag, kan fatte hvilken katastrofe det var for de hellige. Deres leder var borte, mannen fikk syner og åpenbaringer. Han var ikke bare deres leder. Han var deres profet. Stor var deres sorg, grusom deres smerte.

Imidlertid tok Brigham Young, president for De tolv apostlers quorum, opp tømmene. Joseph hadde lagt sin myndighet på apostlenes skuldre. Brigham besluttet å fullføre templet, og arbeidet fortsatte. Både dag og natt strevde de mot sitt mål, til tross for alle truslene som ble slengt mot dem av lovløse mobber. I 1845 visste de at de ikke kunne bli værende i den byen de hadde bygget ut av elvens sumpområder. De visste at de måtte reise. Det ble en tid med febrilsk aktivitet, først for å fullføre templet og så for å bygge vogner og samle forsyninger for å dra ut i villmarken mot vest.

Ordinansarbeid ble påbegynt før templet var helt ferdig. Det fortsatte febrilsk til folk under den kalde vinteren i 1846 begynte å stenge dørene til sine hjem og vogner beveget seg langsomt ned Parley Street til vannkanten, og så over elven og opp elvebredden på Iowa-siden.

Utvandringen fortsatte. Det var så kaldt at elven frøs til. Men det gjorde det mulig for dem å kjøre over isen.

De skuet for siste gang østover mot byen som var i deres drømmer, og Guds tempel. Så skuet de mot vest, mot en ukjent fremtid.

Templet ble omsider innviet, og de som innviet det, sa amen og kom seg av gårde. Bygningen ble senere påtent av en brannstifter som nesten mistet livet i forbindelse med udåden. En tornado ødela til slutt mesteparten av det som sto igjen. Herrens hus, det store målet for deres strev, var borte.

Nauvoo ble nærmest en spøkelsesby. Den falmet til den nesten døde hen. Tempeltomten ble pløyd og beplantet. Årene gikk, og med tiden fant en oppvåkning sted. Vårt folk, etterkommere av dem som en gang bodde der, hadde blåst liv i minnene om sine forfedre med et ønske om å hedre dem som hadde betalt slik en fryktelig pris. Gradvis våknet byen til liv igjen, og deler av Nauvoo ble restaurert.

Tilskyndet av Ånden og motivert av et ønske hos min far, som hadde virket som misjonspresident i området, og som ønsket å gjenoppbygge templet for Nauvoos hundreårsmarkering, men aldri ble i stand til det, kunngjorde vi på aprilkonferansen i 1999 at vi ville gjenreise denne historiske bygningen.

Begeistringen var stor. Menn og kvinner sto frem med ønske om å hjelpe til. Store bidrag av penger og ferdigheter ble tilbudt. Igjen var ingen kostnad for stor. Vi skulle gjenreise Herrens hus som et minnesmerke over profeten Joseph og som et offer til vår Gud. Den 27. juni i år, om ettermiddagen på omtrent samme tid som Joseph og Hyrum ble skutt i Carthage 158 år tidligere, holdt vi innvielsen av den praktfulle nye bygningen. Det er et meget vakkert sted. Det står på nøyaktig samme plass som det opprinnelige templet. Dets utvendige mål er slik de var. Det er et passende minnesmerke over denne evangelieutdelingens store profet, seeren Joseph.

Hvor uendelige takknemlig jeg er for det som har skjedd. I dag, vendt mot vest, på høyden over byen Nauvoo, og med utsikt mot den andre siden av Mississippi og Iowas sletter, står Josephs tempel, et praktfull Guds hus. Her i Saltsjødalen, vendt østover mot det vakre templet i Nauvoo, står Brighams tempel, Salt Lake tempel. De vender seg mot hverandre som bokstøtter, hvorimellom det finnes bind på bind med beretninger om lidelsen, sorgen, offeret, selv døden, blant de tusenene som foretok den lange ferden fra Mississippi-elven til dalen med den store saltsjøen.

Nauvoo ble det 113. templet i drift. Siden har vi innviet enda et tempel i Haag i Nederland, som er nummer 114. Disse vidunderlige bygningene av forskjellig størrelse og arkitektonisk utforming er nå spredt ut over jordens nasjoner. De er bygget for å legge alt til rette for at vårt folk kan videreføre Den allmektiges verk, hvis mål er å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv (se Moses 1:39). Disse templene er bygget for å brukes. Vi hedrer vår Fader når vi benytter dem.

Ved åpningen av konferansen ber jeg dere, mine brødre og søstre, om å benytte dere av Kirkens templer.

Dra dit og før videre det store og vidunderlige verk himmelens Gud har skissert for oss. La oss der lære om hans handlemåte og hans planer. La oss der inngå pakter som vil lede oss på rettferdighetens, uselviskhetens og sannhetens stier. La oss der bli forenet som familier under en evig pakt forrettet under myndighet av Guds prestedømme.

Og måtte vi der tilby de samme velsignelser til folk i tidligere generasjoner, ja, våre forfedre som venter på de tjenestene vi nå kan yte.

Måtte himmelens velsignelser hvile over dere, mine kjære brødre og søstre. Måtte Elijahs ånd røre ved deres hjerter og påskynde deres arbeid for andre, som ikke kan komme videre medmindre dere gjør det. Måtte vi glede oss over det strålende privilegium vi har, er min ydmyke bønn, i Jesu Kristi navn. Amen.

Skriv ut