Var det ikke ti som ble renset?
Om vi skal vise behørig takknemlighet til vår himmelske Fader, må vi gjøre det av hele vårt hjerte, makt, sinn og styrke.
Da president Thomas S. Monson ba de nye medlemmene av De sytti og Unge kvinners generalpresidentskap om å ta sine plasser på forhøyningen, husket jeg klart april 1970, da jeg ble kalt som assistent til De tolv apostlers quorum – noe som var en overraskelse for meg. Jeg hadde bare visst om det i noen få timer. Da jeg ble invitert til å sitte i en av de røde stolene i det gamle tabernaklet, begynte koret å synge ”O Divine Redeemer”. Mens jeg lyttet til denne tilbedende sangen med den vidunderlige melodien, ba jeg stille Frelseren om å akseptere meg slik jeg var og ikke huske mine feil, mine mangler og mine synder (se Salmenes bok 25:7). For en vidunderlig dag det var! Dette for gjennom tankene mine da president Monson fremsatte den invitasjonen i dag.
Det er en ære å få være her i dag, og få tilbringe en liten stund sammen med alle dere, bære mitt vitnesbyrd og uttrykke mine følelser for dette vidunderlige verket.
Jeg sa til eldste Neal A. Maxwell at jeg skulle komme opp hit uten stokken min. Han holdt den klar for meg, men jeg sa: ”Nei, jeg kan klare meg uten. Jeg skal vise at jeg har tro nok til at det kan skje.” Etter hvert som jeg blir eldre og årene går, er det en ære for meg å få denne anledningen, og samtidig ha evne og ønske om å stå og bære vitnesbyrd til dere om evangeliets velsignelser som har kommet til meg i løpet av alle disse årene. Jeg vet ikke om jeg er den eldste i denne store salen i dag, men jeg er nå i mitt 97. år. Da det ble kunngjort i morges at dette er den 172. halvårlige generalkonferansen, tenkte jeg at noen yngre mennesker ville se på 172 år som en lang tid. La meg få minne dere om Kirkens 100-årsjubileum. Ruby og jeg giftet oss det året. Det var i 1930. Dette er Kirkens 172-årsjubileum, og vi har vært gift i 72 år. Jeg nevner bare dette slik at dere matematikere kan huske 172. Det er ganske enkelt.
Jeg ønsker nå å gi hyllest og uttrykke min takknemlighet til min himmelske Fader for de velsignelsene jeg har mottatt gjennom hele mitt liv – for at jeg er født av gode foreldre og oppdradd i et godt hjem. Etter hvert som vi har flyttet rundt i landet i forbindelse med alle våre aktiviteter, er jeg takknemlig for at jeg har hatt gode mennesker rundt meg. Gode mennesker påvirker ditt liv og hjelper deg å forme din egen personlighet og karakter, og hjelper deg å fungere i samfunnet og leve slik du skulle. De hjelper deg å drive med verdige sysler, og de løfter deg til et høyere plan. Jeg er så takknemlig til min himmelske Fader for de velsignelsene jeg har fått. Jeg bærer vitnesbyrd om ham, at jeg vet at han er vår Fader og at Jesus er Kristus, den levende Guds Sønn, hele menneskehetens Skaper og Frelser. Jeg er takknemlig for den majestetiske rollen han har spilt i tilveiebringelsen og grunnfestelsen av evangeliet på jorden, samt den muligheten det gir menneskene, om de vil lytte, til å høre og forstå og motta himmelens velsignelser, hvis de gjør seg berettiget til dem og lever slik at evangeliet blir en stor del av deres liv.
Jeg er takknemlig for mine forfedre som sluttet seg til Kirken i dens barndom, som flyttet fra det nordlige New York for å forenes med de hellige i Nauvoo, tok del i byggingen av Nauvoo tempel og siden i utvandringen mot vest. Jeg er i dag takknemlig for alle disse velsignelsene.
Jeg må nevne president Gordon B. Hinckley. Han holdt en enestående tale i dag morges, hvor han ga oss et overblikk over de senere år, men spesielt en oppsummering av begivenhetene i Nauvoo og gjenreisningen av det majestetiske templet. Alt som har funnet sted der, har vært en velsignelse for verden og for menneskeheten.
Jeg vil at president Hinckley skal vite at jeg har fulgt nøye med siden han ble kalt som en ekstra rådgiver for president Spencer W. Kimball og tok sin plass i Det første presidentskap. Som han har vokst, modnet og blitt inspirert og rettledet i utøvelsen av de aktivitetene vi har bevitnet! Mange av oss har spilt en liten rolle i den visjonen han hadde om veksten som har funnet sted i Kirken nylig, innbefattet byggingen av templene, som vi nå har 114 av i drift. Alle disse tingene er resultater av president Hinckleys inspirerte ledelse. Måtte Herren velsigne ham for det han har gjort for Kirkens vekst og ikke minst dens aktelse over hele verden. Vi er så takknemlige for det han har gjort, for det ry Kirken i dag nyter og for hans lederskap.
Slik det står i Lukas, kom Frelseren en dag til en landsby hvor det var ti spedalske. De av oss som har vokst opp i den senere tid, vet svært lite om spedalske. Spedalskhet var en grusom, fryktet sykdom i fordums tid. Disse ti spedalske kom til Frelseren og sa: ”Mester, miskunn deg over oss!” Og han sa til dem: ”Gå av sted og fremstill dere for prestene” – noe de gjorde. De gikk til prestene, og alle ti ble renset. Kort tid senere kom en av dem tilbake til Frelseren og falt ned på sitt ansikt for hans føtter, og takket ham for å ha velsignet ham og helbredet ham for denne fryktelige sykdommen. Og Frelseren sa til den ene mannen: ”Var det ikke ti som ble renset? Hva har skjedd med de andre ni? Hvor er de?” (se Lukas 17:11-19).
Hver gang jeg leser den historien, gjør den stort inntrykk på meg. Hvordan ville du likt å være blant de ni? Ville ikke det vært noe – å bli regnet blant de som ikke vendte tilbake og takket Frelseren for den velsignelsen han hadde gitt dem? Bare én kom tilbake.
Det er så lett for oss å motta velsignelser som ofte går nesten ubemerket hen, og ting kan skje som vil forbedre oss og bringe Ånden inn i våre liv. Men vi tar dem noen ganger for gitt. Hvor takknemlige vi skulle være for de velsignelsene Jesu Kristi evangelium gir oss. Jeg vil igjen minne om at hvis vi skal vise behørig takknemlighet til vår himmelske Fader, må vi gjøre det av hele vårt hjerte, makt, sinn og styrke – for det var han som ga oss livet. Han ga oss anledning til å leve slik vi gjør, til å ha evangeliet i våre liv, til å ha gode eksempler som president Hinckley til å lede Kirken over hele verden i dag. De unge kan se til ham med stolthet og takknemlighet for en leder som både ser ut og ter seg slik han skulle. Han legemliggjør hva Kristi ånd kan tilføye oss. Når denne takknemligheten forsterkes og utvikles, kan den velsigne oss i rikelig mål og gi oss et ønske om fortsatt å gjøre de tingene vi blir bedt om å gjøre.
Vi har mye av vår familie spredt på minst 20 steder i USA og England. Jeg har foreslått for dem at når de får anledning til å oppholde generalautoritetene – særlig president Hinckley og hans rådgivere – om de må stå ved radioen eller hvor det måtte være, at de entusiastisk rekker opp sine hender og sier med seg selv: ” Jeg er med på å oppholde Kirkens lederskap.” Da vi rakk opp våre hender i dag, tenkte jeg på de små – barn vi elsker og forguder – som rakk opp sine hender i forskjellige deler av verden. Vi håper at vi, sammen med Herrens ånd, kan innpode i dem et ønske om å lære, å kjenne, å etterleve og ta del i Jesu Kristi evangelium. Vi håper at de fullt ut kan glede seg over sine anledninger til å utvikle sin karakter, og til å strekke seg ut og hjelpe andre mennesker å forandre seg til det bedre.
Gud lever. Han er vår Fader. Jeg bærer vitnesbyrd for dere om at Jesus er Kristus, den levende Guds sønn, og at profeten Joseph Smith var gjenopprettelsens profet. President Hinckley er vår inspirerte leder for denne Kirken over hele verden i dag. Måtte Gud velsigne ham for alt han gjør, for den inspirasjon og åpenbaring og fremsyn han besitter idet han leder dette verket fremover. Jeg bærer vitnesbyrd om dette i Jesu Kristi navn, amen.