Video: Her er jeg, send meg
Bonnie D. Parkin
For 161 år siden – på en bakketopp med utsikt over byen Nauvoo, Illinois – la de siste-dagers-hellige ned hjørnestenen til et Herrens hus. Og bare et år etter etablerte Herren, gjennom profeten Joseph Smith, Hjelpeforeningen for kvinner – en handling profeten sa var nødvendig for å gjøre organiseringen av Kirken fullstendig. Dette søstersamfunnet var medvirkende i oppføringen av dette strålende, mirakuløse templet. Vår åndelige arv som paktsdøtre av Gud i denne guddommelig inspirerte foreningen, begynte her i ”Den vakre by”. Nauvoo tempel er et håndgripelig symbol på hva vi har oppnådd, hva vi kan oppnå og hva vår himmelske Fader har i vente for sine trofaste døtre.
Kathleen H. Hughes
På det første hjelpeforeningsmøtet var det bare 20 kvinner tilstede. Noen var i slutten av tenårene, noen var nydøpte, noen hadde barn og noen var enslige. Det minnet mye om Hjelpeforeningen i dag! Organisasjonen vokste raskt og tok opp kvinner fra alle samfunnslag. Det var behov for dem alle – akkurat som hver eneste en trengs i dag. Store prøvelser møtte disse søstrene: barn som døde, matmangel, utstøtelse fra familien, forfølgelse, mangel på tro. Men på grunn av pakter som ble inngått med Herren, lyttet de til hverandre, støttet hverandre og underviste hverandre. De delte mat, klær og følelser. Som unge Nancy Tracy ble minnet om i en velsignelse: ”Du kjenner den gode hyrdes røst … og da han kom for å samle sine får, gjenkjente du hans budskap og tok imot det med glede.”1 Disse søstrenes engasjement og omvendelse ble omdannet til handling, kjærlighet, medlidenhet og et sterkt søsterfellesskap.
Anne C. Pingree
Våre første Hjelpeforenings-søstre minnet mye om oss! Til tider følte unge eller gamle, immigranter eller nydøpte, seg ensomme, utelatt og maktesløse i møte med utfordringene som lå foran dem. Men fulle av tro trådte disse søstrene frem, forent i den hensikt å gjøre sin del for å bygge Herrens hus. Enkeltvis ga de sine bidrag. De ga tøy, som var en mangelvare, de reparerte klær, laget mat til arbeiderne, ga bort familiearvestykker, sørget for husrom, stelte de syke og gamle og sydde til og med tempelforhenget. De få pengene de hadde, som de kunne ha kjøpt mat og klær for, gikk i stedet til spiker og vinduer til templet. En søster sa om sitt offer: ”Jeg gikk oppriktig av gårde til tempelkontoret for å gi mitt bidrag. Plutselig kom fristelsen over meg … Jeg tenkte at disse pengene kunne avhjelpe noen av mine behov. Men jeg sto imot. Jeg sa: ’Om jeg så bare har en brødskalk om dagen hele uken, skal jeg gi disse pengene til tempelfondet.’ ”2 Våre første Hjelpeforenings- søstre så det som et privilegium å ”kunne hjelpe brødrene med å bygge Herrens hus.”3 De sa villig: ”Her er jeg, send meg!”
Bonnie D. Parkin
Helt fra begynnelsen har Hjelpeforeningens målsetninger vært å frelse sjeler, å hjelpe de fattige og trengende, å gi lindring til de undertrykte og å styrke hverandre. Mens disse første søstrene arbeidet for å hjelpe til med byggingen av templet, der de så mottok sine egne begavelser, fant de den fred og det mot de trengte for den vanskelige reisen foran dem. Dette gjelder oss i dag også. I Nauvoo trengte Herren hver eneste søster – uten hensyn til alder, utdannelse, inntekt, språk eller erfaring – til å hjelpe til med å bygge opp hans rike.
Det er det samme i dag! Det er behov for oss alle i Hjelpeforeningen. Vår levende profet har bedt oss om å tre frem og ta på oss ansvaret for å frelse sjeler. Det har vi inngått høytidelige pakter om å gjøre. Profeten Joseph Smiths appell om å ”hjelpe de fattige” og ”frelse sjeler”,4 gjelder oss. Vi må også legge en arm rundt en annens skulder, lette en byrde og dele våre vitnesbyrd og vår tro på Jesus Kristus. Jeg elsker det en av de tidlige søstrene, Zina Young, sa om søsterfellesskapet i Hjelpeforeningen: ”Det er en velsignelse å kunne møte sammen … Guds ånd er tilstede, og når vi taler til hverandre, er det som olje som går fra kar til kar.”5
Søstre, det var her vår trosarv ble til. Når vi ser dette gjenoppbygde Herrens hus, må vi huske at Jesus Kristus har gitt oss i oppdrag i disse siste dager å hjelpe ham å bygge opp sitt rike. Vi må se hen til ham, ære hans prestedømme og etterleve våre pakter. Uavhengig av omstendigheter eller hvor vi bor, kan vi – og må vi – tre frem som Guds døtre og trofast erklære: ”Herre, her er jeg, send meg.”