”Vi er kalt”
Å oppdra våre familier og tjene trofast i Kirken, alt sammen uten å løpe fortere enn vi har styrke til, krever visdom, dømmekraft, guddommelig hjelp – og uunngåelig noe offer.
Buenas tardes, hermanos y hermanas. Jeg har hilsener til dere fra de flotte medlemmene og misjonærene i Latin-Amerika. Som mange av dere vet, har eldste og søster Dallin Oaks og eldste og søster Holland blitt kalt til å virke i henholdsvis Filippinene og Chile. Hvis summingen av stemmer er noen indikasjon, har dette vist seg å være mer av interesse for Kirken enn man skulle ha trodd. Uansett hva dere måtte tro, mener jeg at jeg har myndighet til å forsikre dere om at vi ikke reiser til disse fjerne utposter som to av de fire hestekarene i Apokalypsen. For de som søker etter ”tegn” i alt dette, ber jeg dere se det som et tegn på en storartet internasjonal Kirke i vekst, med medlemmer og misjonærer i stadig spredning over språkområder og kontinenter. Det er en glede å møte og arbeide sammen med siste-dagers-hellige hvor som helst, nær eller fjern, hjemme som utenlands, og vi takker dere for deres bønner og interesse for arbeidet.
Slik tjeneste av De tolv er naturligvis ikke noe nytt, og jeg må si at vår generasjons utfordring når det gjelder å reise ut, er mindre enn våre forgjengeres. Best av alt er det å ha søster Holland ved min side fremfor å etterlate henne hjemme til å sørge for seg selv og våre barn. Dessuten måtte jeg ikke arbeide underveis for å tjene til reisen til Santiago. Vi fløy til vårt bestemmelsessted på noen få timer i et moderne jetfly istedenfor å seile i uker, endog måneder på tredjeklasse ombord i et skip. Jeg dro ikke ut med frysninger og feber, kolera eller tuberkulose, selv om jeg var forkjølet og en etappe av flyreisen var en time forsinket. Jeg har håpet at disse vanskelighetene ville kvalifisere meg til en dag å møte Peter og Paulus, Brigham og Wilford.
Som mange av dere vokste jeg opp med historiene om de første brødrene som reiste til Canada, England, Skandinavia, Europa, Stillehavsøyene, Mexico, Asia osv. I nyere tid har jeg lest om Parley P. Pratts korte misjon til Chile, der familien Pratt mistet og begravde sin nyfødte sønn i Valparaiso. Jeg har lest om eldste Melvin J. Ballard som ble kalt til å innvie Syd-Amerika mens det praktfulle landet ennå var en ny og nokså overveldende misjonsmark. Den tjeneste som skal bygge opp en spe Kirke i vekst, er ikke noe man anmoder tilfeldig om eller fremsetter som et innfall. Fra tid til annen har det vært store hindre, og prisen har noen ganger vært meget høy.
Og vi snakker ikke bare om disse første brødrene som dro ut for å virke, men også om kvinnene som støttet dem – og i tillegg forsørget seg selv og deres barn, de ble igjen hjemme for å oppdra og beskytte familien, den andre delen av Herrens vingård som Han legger så ettertrykkelig vekt på.
En dag da hennes mann for annen gang skulle reise til England, var Vilate Kimball så svak og skalv så fryktelig av malaria at hun ikke orket mer enn gi ham et slapt håndtrykk da han tårekvalt kom for å ta farvel. Deres lille David var ikke fullt fire uker den gang, og bare ett av barna, 4 år gamle Heber Parley, var frisk nok til å bære vann til den syke familien. I timene etter at hennes mann var reist, mistet Vilate all styrke og måtte hjelpes tilbake til sengen.
Mary Ann Young og hennes barn var like syke da Brigham dro på samme misjon, og deres økonomiske situasjon var like prekær. En hjerteskjærende beskrivelse forteller at hun krysset Mississippi-elven i bitende vinterkulde, tynnkledd og skjelvende av kulde, mens hun holdt den lille datteren tett inntil seg. Hun skulle til tiendekontoret i Nauvoo for å be om noen poteter. Deretter, fortsatt skjelvende av kulde, gikk hun tilbake med babyen over den farlige elven. Hun skrev aldri et ord om slike vanskeligheter til sin mann.1
Vi opplever sjelden noe i nærheten av slike omstendigheter i dag, selv om mange misjonærer og medlemmer fortsatt ofrer mye for Herrens verk. Etter hvert som velsignelser kommer og Kirken modnes, håper vi alle at denne tjenesten aldri vil bli så vanskelig som disse første medlemmene erfarte. Men som misjonærene synger om i dag fra Oslo til Osorno og fra Seattle til Cebu, er vi ”kalt til å tjene”.2 Å oppdra vår familie og tjene trofast i Kirken, alt sammen uten å løpe fortere enn vi har styrke til3, krever visdom, dømmekraft, guddommelig hjelp – og uunngåelig noe offer. Fra Adams tid og til nå har alltid sann tro på den Herre Jesus Kristus vært knyttet til offer, vår lille gave som skal være en symbolsk gjenspeiling av Hans store offer.4 Med blikket fast rettet mot Jesu Kristi forsoning forkynte profeten Joseph Smith at en religion som ikke fordrer at det inngås pakter som innebærer offer, ikke kan ha makt til å oppfylle løftet om evig liv.5
La meg fortelle ett eksempel fra vår tid på både utfordringen og velsignelsene som vårt ”kall til å tjene” kan medføre. En god søster sa nylig til en kjær venn: ”Jeg vil fortelle deg om det øyeblikket jeg sluttet å ergre meg over alt det min mann nedla av tid og offer som biskop. Det hadde virket nifst hvordan en ’nødsituasjon’ kunne oppstå hos et medlem i wardet akkurat når han og jeg skulle gå ut og gjøre noe spesielt sammen.
En dag øste jeg ut min frustrasjon, og min mann var enig i at vi, i tillegg til mandagskveldene, garantert skulle ha en kveld i uken bare til oss. Vel, den første ’date-kvelden’ kom og vi skulle akkurat sette oss i bilen for å ha en kveld sammen, da telefonen ringte.
’Dette er en prøve,’ smilte jeg. Telefonen fortsatte å kime. ’Husk avtalen vår. Husk at vi skal ut sammen. Husk meg. La telefonen ringe.’ Til slutt smilte jeg ikke lenger.
Min stakkars mann så ut som han var fanget mellom meg og en kimende telefon. Jeg forsto virkelig at hans fremste lojalitet gjaldt meg, og jeg visste at han ønsket denne kvelden like mye som jeg. Men han sto som lammet av lyden fra den telefonen.
’Det er best jeg i hvert fall hører hva det gjelder,’ sa han bedrøvet. ’Det er kanskje ikke noe i det hele tatt.’
’Hvis du gjør det, er kvelden vår ødelagt,’ utbrøt jeg. ’Jeg bare vet det.’
Han klemte hånden min og sa: ’Jeg er straks tilbake,’ og sprang inn for å ta telefonen.
Jo da, da min mann ikke kom ut igjen med det samme, visste jeg hva som ville skje. Jeg gikk ut av bilen, inn i huset og gikk til sengs. Neste morgen ba han lavmælt om unnskyldning. Jeg aksepterte den enda lavere, og det ble ikke mer snakk om det.
Det var i hvert fall hva jeg trodde. Jeg oppdaget at hendelsen fortsatt plaget meg flere uker senere. Jeg klandret ikke min mann, men jeg var like fullt skuffet. Det satt fortsatt friskt i minnet da jeg traff en kvinne i wardet som jeg knapt kjente. Svært nølende spurte hun om hun kunne få snakke med meg. Så fortalte hun at hun hadde latt seg blende av en annen mann som syntes å gi henne spenning i en kjedelig tilværelse, siden hennes mann arbeidet heltid og studerte mange fag på universitetet ved siden av. Leiligheten deres føltes som et fengsel. Hun hadde små barn som ofte var krevende, bråkete og trettet henne ut. Hun sa: ’Jeg var sterkt fristet til å forlate det jeg betraktet som min ulykkelige tilværelse, og bare følge denne mannen. Situasjonen var slik at jeg følte jeg fortjente noe bedre enn jeg hadde. Jeg fikk meg selv til å tro at jeg kunne gå fra mannen min, barna mine, tempelpaktene og Kirken, og finne lykke hos en fremmed.’
Hun sa: ’Planen var bestemt, tidspunktet for flukten var avtalt. Men, som i en siste gnist av forstand, fortalte min samvittighet meg at jeg skulle ringe til din mann, min biskop. Jeg sier ’samvittighet’, men jeg vet det var en åndelig tilskyndelse direkte fra himmelen. Nærmest mot min vilje ringte jeg. Telefonen ringte og ringte. I min mentale tilstand tenkte jeg: ’Hvis biskopen ikke svarer, er det et tegn på at jeg skal gjennomføre planen.’ Telefonen fortsatte å ringe, og jeg skulle til å legge på og gå like ut i ødeleggelsen, da jeg plutselig hørte din manns stemme. Den skar gjennom sjelen som et lyn. Brått hørte jeg meg selv hulke: ’Biskop, er det deg? Jeg er i vanskeligheter. Jeg trenger hjelp.’ Din mann kom med hjelp, og jeg er trygg i dag fordi han svarte den telefonen.
’Jeg ser tilbake og forstår at jeg var trett og tåpelig og sårbar. Jeg elsker min mann og mine barn av hele mitt hjerte. Jeg kan ikke forestille meg hvilken tragedie livet ville vært uten dem. Det er fortsatt en krevende tid for vår familie. Jeg vet at alle opplever slikt. Men vi har snakket om noen av disse tingene og alt ser lysere ut. Det gjør det alltid til slutt.’ Så sa hun: ’Jeg kjenner deg ikke så godt, men jeg ønsker å takke deg for at du støtter din mann i hans kall. Jeg vet ikke hva en slik tjeneste har kostet deg eller dine barn, men om det en vanskelig dag medfører et spesielt stort offer, så vit at jeg er evig takknemlig for det offer folk som du yter for å redde sånne som meg.’
Brødre og søstre, jeg vil dere skal forstå at jeg er en som taler sterkt for en mer overkommelig, mer realistisk forventning med hensyn til hva våre biskoper og andre kan gjøre. Jeg føler at en lang rekke krav knyttet til samfunn, yrke og andre ting som tar foreldre, og spesielt mødre, ut av hjem med småbarn, er et av de alvorligste problemer i vårt samfunn i dag. Og fordi jeg er ubøyelig med hensyn til at ektefeller og barn fortjener hellig, avsatt tid sammen med ektemann og far, ville jeg i ni av ti tilfeller stått ved denne hustruens side som ba sin mann om ikke å svare den telefonen. Men jeg er like takknemlig på min måte som den unge kvinnen var for at denne gode mannen i dette tilfellet fulgte Åndens tilskyndelse og fulgte sitt ”kall” – i dette tilfellet bokstavelig – sitt ”kall til å tjene”.
Jeg vitner om hjem og familie og ekteskap, det mest dyrebare vi mennesker kan ha i vårt liv. Jeg vitner om nødvendigheten av å beskytte dem og bevare dem samtidig som vi finner tid og utveier til å tjene trofast i Kirken. I de forhåpentligvis sjeldne situasjoner hvor dette synes å komme i konflikt, når vi opplever en time, en dag eller natt hvor det er krise, da plikt og åndelig tilskyndelse krever at vi reagerer, i slike situasjoner gir jeg hyllest til enhver hustru som har sittet alene mens middagen ble kald, enhver ektemann som laget sin egen middag som med ham som kokk måtte bli kald uansett, og ethvert barn som noen gang har blitt skuffet over en utsatt campingtur eller fotballkamp som mor eller far uventet måtte avstå fra (og det bør ikke være ofte!). Jeg gir hyllest til enhver misjonspresident og hans hustru, deres barn og ethvert senior-ektepar som er kalt til å virke sammen med dem, og alle andre som en tid går glipp av fødsler, brylluper og begravelser, familie og moro på grunn av svar på et ”kall til å tjene”. Jeg takker alle som befinner seg i en utfordrende situasjon over hele Kirken og som gjør det beste de kan for å bygge opp Guds rike på jorden.
Jeg vitner om vår Herre Jesu Kristi offer og virke, han som ga alt for oss og gavmildt sa: ”Følg meg.”6 ”Den som vil tjene meg, han må følge meg.” Han sa: ”Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære.”7 Slik tjeneste medfører uunngåelig vanskelige avgjørelser om hva man skal prioritere og hvordan man på beste måte kan være den disippel han ønsker vi skal være. Jeg takker ham for hans guddommelige veiledning for å hjelpe oss til å ta disse avgjørelsene og hjelper oss å finne det riktige for alle parter. Jeg takker ham for at han har ”tatt på seg våre sykdommer og båret våre piner”8 og for at han har kalt oss til å gjøre litt av det samme for hverandre. I Jesu Kristi hellige navn, amen.